LØP SLIK AT DERE KAN VINNE PREMIEN

1 Kor. 9, 24.

Kjære barn!

Det er om et kappløp jeg i dag vil fortelle.

Det er sikkert noe dere kanskje selv har vært med på, iallfall har dere vært med og sett på. Og dere vet hvor spennende det er, både for dem som er med i kappløpet og for dem som ser på. Det er bare én ting alle tenker på og er opptatt av:
hvem det er som skal få premien.

Det kappløp jeg vil fortelle om, skulle jeg ønske dere alle sammen ville være med på, for der er en premie å vinne som er verd å eie, og det rare er, at i det kappløp kan vi alle få denne herlige premien.

Kan dere gjette hva det er for et kappløp jeg tenker på? Det er det kappløp som Jesus har fått i stand, og premien som han har satt opp kaller han «Livets krone».

Å, at dere alle måtte vinne den!

Men la meg først fortelle et vakkert minne jeg har fra mine skoledager.

Jeg gikk den gang enda i en av de lavere klasser, jeg var vel ikke mer enn sånn en ti år, men jeg husker det som om det hadde hendt i går.

Det var syttende mai.

Oppe på en åpen plass ved en av Mesnafossene hadde vi som vanlig feiret dagen med sang og taler, eggedosis og kaker, lek og moro.

Fra festen marsjerte vi så under vår skolefane syngende gjennom Storgaten og toget inn på skolegården, hvor skolens rektor pleide å hilse oss med en kort tale.

Vi samlet oss i krets om den vakre, hvite silkefanen, som ble båret av en av de større guttene i gymnaset, mens to andre gutter, en på hver side, var fanevakt og holdt i de tunge, gylne silkeduskene som hang ned fra stangen.

For å melde vår ankomst stemte vi i «Ja vi elsker dette landet,» og småguttene kunne da synge den gang også.

Så kom rektor.

Han var da en meget gammel mann, så vidt jeg minnes døde han allerede samme året, det er kanskje nettopp det som gjorde at jeg så godt minnes hva han da sa til oss, det ble hans siste hilsen.

Han stilte sig foran gutteflokken og så utover oss med sine gode, milde øyne. Jeg kan se ham når jeg vil, som han stod der, den kjære ærverdige rektor Ulrik Fredrik Lange, den høye, av årene bøyde skikkelse, hvis ansikt lyste av klokskap og godvilje.

«Gutter,» sa han og pekte på skolefanen, «det er et vakkert merke dere her samles under. Det er vår skoles merke.

Se den skinnende hvite silkeduk! Ingen flekk må skitne den ut, husk på det gutter!

I gullskrift står øverst skolens navn, og derunder den vakre grønne laurbærkrans.

Hva den betyr?

Jo, at alt det gode og ærefulle dere får utrettet i livet, blir blader på den æreskrans dere skylder denne vår skole. Se til at det blir mange slike blader i minnekransen!

Og nedenunder kransen lyser i gylne bokstaver det gamle latinske ord:
Per ardua ad astra.

Det betyr: 
Skal dere nå høyt opp og langt frem - «ad astra» betyr på norsk «til stjernene» - så må dere ikke spare dere for det strev og den møye det koster å nå dit - «per ardua» betyr nemlig på norsk «ved slit og strev».

Det gjelder her på skolen, og det gjelder også når dere har forlatt skolen og skal ut i livets strid.

Det høyeste et menneske kan nå til, er å bli et godt menneske, men det er også det vanskeligste. Det vil koste mye strev og mye kamp, det vet jeg som nå er en gammel mann.

Men jeg vet også at det med Guds hjelp kan gå an å bli det.

Hør det, gutter, det går an!

Og jo før dere begynner, dess bedre er det. Begynn da med det allerede her på skolen, og hold så ved med det hele livet, så skal dere til slutt nå høyere enn til alle stjerner, helt inn i Guds lyse himmel.

Per ardua ad astra, husk det, gutter,» la han til, og det blinket tårer i den gamles øyne.

Siden har jeg aldri kunnet glemme dette ord av min gode gamle rektor, det har fulgt meg som et kjært minne opp gjennom årene og vært meg en spore som jeg har hatt god nytte av.

Og nå gir jeg det videre til dere, gutter og piker.

Per ardua ad astra!

Hvis dere heller vil ha det på norsk, så har jeg oversatt det slik:

Det var som den gamle rektor kalte oss til å være med på et kappløp, han ville vi skulle kappes om å få den største av alle premier: 
å bli gode mennesker, som kunne nå frem til himmelen.

Det er dette kappløp også Jesus vil få dere med på, og det er om dette kappløp apostelen Paulus skriver i sitt brev til korintierne, når han sier:
Løp slik at dere kan vinne premien.

Det Paulus tenker på er jo ikke slike premier som man vinner på idrettsplassene, dem brydde han sig ikke stort om.

Nei, han visste om noe som var mye større og bedre, han tenker på den premie vi synger om i det lille verset:

Det er den premien han så gjerne vil vi alle skal få, den som Jesus kaller «Livets krone».

Skulle vi ikke alle gjerne ville det?

Mens Paulus var i Korint, hadde han vært til stede ved de berømte kampleker som holdtes der hvert annet år, da tusener av unge menn fra hele Grekenland under den største spenning av titusener tilskuere hadde kappes om å vinne premien.

Han hadde sett, hvordan disse unge menn i lange tider hadde holdt sig borte fra alt som kunne være dem til skade under kampen, han hadde sett den iver og begeistring de hadde drevet sine øvelser med, og hvordan de under selve løpet hadde anstrengt sig til det ytterste for kanskje å kunne få premien, enda den ikke var annet enn en fattigslig krans av granbar.

Slik ville han vi skulle være som vil vinne den premien som Jesus har satt opp, «Livets krone». Da skulle vi alle kunne vinne den.

Paulus vant den.

Da han var blitt en gammel mann, ble han kastet i det Mamertinske fengsel i Rom, fordi han ikke ville fornekte sin Herre og Frelser.

Han ble dømt til døden av sine urettferdige dommere, men like før dommen ble felt, skrev han til sin unge venn Timoteus:
«Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer skal gi meg på hin dag.»

Kjære barn, gjør nå du som han!

Øv deg i gudsfrykt, si nei til djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, hold deg borte fra alt som du skjønner vil hindre deg, hold deg alltid nær til Jesus så lenge du lever, så skal Han på hin dag også gi deg rettferdighetens krans, den skjønne premie, som Han har ferdig til deg.

Mange er spent på hvordan det vil gå deg.

Jeg synes jeg ser hvordan alle Guds engler med spent oppmerksomhet følger deg.

Tror du ikke også far og mor gjør det samme, og alle som er glad i deg? Blant disse er også jeg som taler til deg i dag.

Løp da slik at dere kan få premien.