GUD SKAPTE MENNESKET I SITT BILDE

1  Mos. 1, 27.

 

Kjære barn!

I bibelhistorien har dere hørt om hvordan alt det vi ser omkring oss er blitt til.

I begynnelsen skapte Gud himmel og jord, står det. Og det gjorde Han bare ved sitt ord. Han talte så skjedde det, han bød så stod det der.

Tenk for en makt det er i Guds ord!

Der er nok atskillig makt også i menneskenes ord.

Jeg minnes da jeg som ung kandidat var lærer på skolen i Arendal. Jeg kunne komme inn i klassen, når timen begynte, og det var et svare spetakkel, barna snakket i munnen på hverandre, og det så helst ut som om de lekte «bytte sete.»

Men når jeg kom på kateteret, så utover klassen og ropte:
«Stille, gutter,» da skal jeg si det ble forandring, hver munn lukket seg, og som lys satt barna på plassene sine.

Jeg brukte da verken slag eller pryl - mitt ord var nok til å få stillhet.

Men var det mørkt i værelset og vi måtte ha lys, ville det lite nyttet om jeg hadde ropt: 
«Bli lys!»

Jeg måtte nok ta til med fyrstikkene da!

Det er bare Gud som har makt nok i sitt ord til å si: 
«Bli lys!» Og så blir det lys.

Da Gud så hadde skapt jorden og alt som er på den, sa Han:
«La oss nå gjøre mennesker i vårt billede, som kan råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden!»

Og så skapte Gud mennesket i sitt bilde.

Med det menes det, at Han skapte oss mennesker slik at vi kan lære å leve sammen med Gud i tro og bønn.

Det kan ingen av de andre skapninger på jorden, så det er den store forskjell mellom oss mennesker og de andre skapninger.

Vi kan leve sammen med mange av de andre skapninger og ha stor glede av det, hunder f. eks. og kuene og mange andre, og det er utrolig hvor mye vi kan lære disse.

Men en ting er det som vi aldri kan lære dem: 
å tro på Gud og be til Gud.

Det kan bare vi mennesker lære.

Også dyrene kan be, men det er oss mennesker de ber til.

Jeg hadde engang en hund, som het Klang.

Hver morgen når jeg spiste frokost, satt den ved siden av meg, og for hver bit jeg tok, tigget og bad den, både med øyne og munn: 
«Å gi meg en liten bit!»

Jeg fikk også med mye strev lært den forskjellige kunster, men jeg fikk aldri lært den å tro på Gud.

Hesten vet dere er et klokt dyr. Ja den er ofte klokere enn mannen som eier den. Jeg har ofte sett mannen drikke sig full, men aldri har jeg sett hesten gjøre det. Så dum er ingen hest!

Da jeg var prest i Setesdal, hadde jeg en god venn i Blakken min.

Det var en snill og grei hest, kan dere tro. Det fantes aldri nei i dens munn, når jeg ville ha den til å kjøre meg - og det var nesten hver dag det. Snakke kunne den jo ikke, den bare humret: 
hø, hø, hø, - men jeg skjønte alltid godt hva den mente med det.

Når den sto forspent ute på tunet og jeg kom for å sette meg op i karjolen, vendte den hodet mot meg og sa: 
«hø, hø,

Hva tror dere det betydde? Jeg skjønte det godt: 
«gi meg en sukkerbit!» Og det fikk den da også.

Og så klok den var! Den skjønte jo at jeg ingen kjørekar var, og derfor gikk den like trygt og jevnt om jeg la tømmene om halsen min og tok frem en bok å lese i.

Men møtte jeg på veien en kjenning som jeg ikke ble vár, stanset Blakken, snudde på hodet og humret: 
hø, hø, hø!

Og jeg skjønte godt hva han mente: 
«Ser du ikke han Ola, du får da be ham sette seg bakpå!» Og det måtte jeg da også gjøre.

Og når vi kom frem til kirkestedet, og min venn Tor hadde fått hesten inn på stallen, kunne det hende at jeg gikk inn til den før jeg gikk til kirken.

Jeg kunne klappe den på hodet og si:
«Nå må du ha det godt med havren din, Blakken, nå går jeg til kirken.»

«Hø, hø, hø» - humret Blakken, og det betydde: 
«Takk, takk, takk!»

Og så hadde vi det godt hver på vårt sted. Jeg i kirken og Blakken i stallen. For hva skulle vel Blakken i kirken, den kunne jo verken lære å synge salmer eller be bønner, den kunne aldri lære å tro på Gud.

Kjære barn, i dag er det derfor det ord jeg vil be dere lære:
Gud skapte mennesket i sitt bilde.

Han skapte dere, for at dere skulle få være Hans kjære barn.

Derfor gav Han dere til Jesus som ganske små, og nå må dere la Jesus få lære dere å tro på Gud, deres gode far i himmelen.

Hvis ikke, da blir dere jo lik dyrene, og ikke slike mennesker som Gud har skapt dere til å være.

Et menneske som ikke tror på Gud, er likesom bare en krøpling av et menneske. Det er ikke en fot han mangler, eller en arm, nei, han har mistet det største og beste av alt, sin barnerett i himmelen.

Det er vår ære det, barn, at vi kan få leve sammen med Gud.

Den ære må dere ikke la noen få ta fra dere.

Det er vår lykke det, at vi får tro at Gud den allmektige har omsorg for oss, så vi trøstig kan sette all vår litt til Ham, bede, love og takke.

Jeg gad vite om dere ikke alle har lært det lille verset vi nå vil synge sammen: