FOR MEG ER LIVET KRISTUS

Filip. 1, 21.

Kjære barn!

Når jeg nå skal nevne det ord fra Bibelen som jeg vil fortelle om i dag, er jeg redd dere vil synes at jeg heller kunne ha funnet et annet ord som var lettere å forstå.

Hør da: For meg er livet Kristus!

Ja, jeg må innrømme at det nok passer bedre for voksne.

Det er jo da også helst til voksne det er sagt, og derfor tenkte jeg lenge på om jeg ikke heller skulle se å få et annet ord til dere, for det er jo så mange gode ord i Bibelen.

Men hør nå hvordan det gikk.

Jeg gav meg til å bla i Bibelen min frem og tilbake, men det var likesom jeg ikke fikk lov til å feste meg ved noe annet, bestandig kom det samme ordet for meg, også tenkte jeg:
det må allikevel være Jesus som vil jeg skal gi barna dette i dag! Og da kan dere vite jeg må gjøre det, ikke sant?

Det kunne jo da være nokså greit en gang å prøve på å forstå også et slikt «voksent» ord. Kanskje det ikke er så vanskelig allikevel?

La oss prøve!

For meg er livet Kristus.

Det var apostelen Paulus som skrev dette i sitt brev til menigheten i Filippi.

Hva mente han så med det?

La meg først fortelle noe som hendte meg en gang på kirkegården i Stavanger, kanskje vil det hjelpe oss.

Jeg hadde nettopp jordfestet en gammel mann, hadde tatt farvel med følget og var på vei hjem.

Like ved siden av den gangen jeg fulgte, lå en liten barnegrav.

Jeg stanset, for over graven lå en ung kone oppløst i gråt.

Ved siden av henne stod en ung mann i dyp sorg.

Jeg hilste.

Konen løftet sitt forgråtte ansikt mot meg og sa:
«Å prest, jeg er så grenseløst ulykkelig! I går måtte vi begrave vårt eneste lille barn, og nå ligger hun her!»

«Men hun ligger da godt her, frue, midt i Gudshaven i Jesu vold,» prøvet jeg å trøste.

«Ja, ja, jeg vet det, prest, men hjemme er det så tomt og trist! Hun var solskinnet vårt, og nåer hun borte! Å jeg synes ikke jeg orker å leve lenger,» hulket hun, «lille Ruth var vårt liv!

Hørte dere det? Og dere skjønner hva hun mente? Å miste lille Ruth var som å miste livet.

For resten må jeg føye til, at det var ikke fullt så alvorlig som det hørtes.

For året etter traff jeg dem igjen ved den samme graven.

Da var de der for å legge en krans på Ruths grav.

Da fruen så meg, ropte hun:
«Å prest, jeg er så glad! Gud har gitt oss en ny liten Ruth!»

Gleden formelig strålte av henne.

Nå var den nye Ruth blitt deres liv!

Det er mange ting som sånn kan være vårt liv.

Jeg skal nevne et eksempel til.

En dag jeg hadde lest med konfirmantene, var det en som ikke møtte.

Jeg tenkte han muligens var blitt dårlig, og oppsøkte ham derfor i hans hjem.

Ham traff jeg ikke, men derimot hans mor.

Jeg spurte om ikke Olav var hjemme, og fortalte mitt ærend.

Da slo moren hendene sammen og sa:
«Å nei, nei, har han nå også glemt presten?

Jeg tror han Olav er rent forstyrret med denne fotballen sin! Han glemmer all ting, både lekser og mat og alt! Men at han også skulle glemme presten!

Jeg skjønner det ikke, men det er som denne fotballen er hans hele liv, det eneste han tenker på og har lyst til.»

Se, det var for Olav livet, å sparke fotball!

Det får være nok med dette.

Skulle nå ikke dette hjelpe oss til å forstå, hva Paulus mente når han skrev:
For meg er livet Kristus.

Og når jeg nå får fortalt hvordan det gikk til at han kom til å skrive dette, så er jeg sikker på dere skal forstå det enda bedre.

I to år hadde apostelen sittet fengslet i Rom, etterat han først hadde tilbrakt to år i fengslet i Cæsarea.

Det var lange og tunge år for den gamle apostel!

Hele fire år gikk hen før der falt dom i den sak yppersteprestene i Jerusalem hadde reist mot ham.

I alle disse år var apostelen avskåret fra å kunne besøke sine mange menigheter, som så sårt kunde synes å trenge hans tilsyn, og disse var på sin side engstelige for hvordan utfallet ville bli.

En dag mot slutningen av hans fengselstid blev apostelen overrasket med en stor glede.

Han fikk besøk av en ung mann, Epafroditus, som var kommet helt fra Filippi i Makedonia med bud og hilsen fra menigheten. Han skulle overbringe apostelen en stor gave, som de hadde samlet inn, da de var redd for at apostelen led nød i Rom.

Da Epafroditus etter å ha utført sitt ærend vendte tilbake til Filippi, sendte apostelen med ham en takkeskrivelse, det er det brev vi har i Det nye testamente.

Han forteller her hvordan han har det, og sier at de ikke må være engstelige for ham, han tror sikkert at han snart skal komme til dem, for nå forstår alle at det ikke er for noen forbrytelse han sitter fengslet, men for Kristi skyld.

Men selv om han skulle bli dømt til døden, ville han med glede også ta imot en slik dom, for da var han viss på at det var ved sin død han skulle forherlige Kristus.

For, sier han, for meg er livet Kristus.

Hans eneste lyst og glede hadde alltid vært å ville forherlige sin Herre og Frelser, enten det skulle skje ved liv eller død! og da ville jo også døden være en vinning, for da fikk han være med Kristus, og det var mye, mye bedre.

Ja, hva hadde ikke apostelen gjennomgått for Kristi skyld! Tre ganger var han blitt hudstrøket, fem ganger offentlig pisket, én gang steinet, mange ganger i fengsel, i dødsfare - alt for Kristi skyld!

Men han klaget ikke. Han syntes tvert imot at det var en ære Jesus hadde vist ham. For det var hans største lykke og glede å få leve med Jesus og følge ham der Han ville.

Når han bare ikke kom bort fra Jesus, da var alt godt!

Se dette er meningen med ordet:
For meg er livet Kristus.

Kjære barn! Å, at vi kunne bli lik Paulus i dette!

At Jesus måtte bli oss så kjær og umistelig, at også vi ville si: 
for meg er livet Kristus!

Eller som Landstad har lært oss å synge i en av sine salmer: