Vær ikke bekymret for noe

Fil 4,6

 

Kjære barn!

I dag vil jeg fortelle litt om et ord i Bibelen som jeg har lært å bli riktig glad i.

Hvis du vil slå opp når du kommer hjem, så vil du finne det i apostelen Paulus' brev til fillipperne det 4de kapitel vers 6.

Det lyder så:
Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.

Det er litt langt, men jeg tror nok dere lærer det når vi nu gjentar det noen ganger. For det er verdt å lære.

Det kan jeg love dere, at hvis dere ikke bare vil lære det utenat, men også vil lære å leve etter det, så vil dere bli like så glad i dette ordet som jeg er.

For det betyr, at når det er noe du er bekymret for, så skal du ikke gå og plage deg med det, men du skal gå til Gud med det, du skal med bønn og takk legge det frem for Gud, så vil han ta bekymringene bort, og du vil bli trygg og glad, for du skal se at Gud hjelper den som setter sin lit til ham.

Husker du den seilturen Jesus hadde med sine disipler på Gennesaretsjøen? Da det ble et overhendig uvær, og båten holdt på å gå under i bølgene?

Husker du hvor forferdelig redde disiplene var?

Hva gjorde de da?

I sin angst ropte de på Jesus og sa:
«Herre, frels oss, vi går under!»

Og all frykt gled av dem, for Jesus gjorde det blikkstille.

En annen gang var de bekymret fordi de ikke hadde nok mat.

Det må jeg få fortelle om.

Jesus hadde med disiplene rodd over Gennesaretsjøen til et øde, ubebodd sted for der å få være litt i ro.

Men det gikk annerledes.

For da folk fikk vite det, strømmet de til i tusenvis, så det ble en veldig forsamling der på stranden.

Og Jesus fikk nok å gjøre hele dagen.

Ut på ettermiddagen kom noen av disiplene til ham og sa:
«Er det ikke best du nå lar folket dra hjem igjen, for det er langt på dag, og de har ikke mat med seg.»

«Kan ikke dere gi dem å spise,» sier Jesus.

«Da måtte vi minst ha brød for 200 penninger,» svarte de, «hvor skal vi få det fra?»

En av dem, han het Andreas, sier da:
«Vi har ikke mere enn 5 byggbrød og 2 små fisker, som en liten gutt har hatt med seg hjemmefra. Men hva er det til så mange,» la han bekymret til.

Da sa Jesus:
«La folket sette seg og kom hit med det gutten har.» Så tok han og la brødene og fisken foran seg på bakken, foldet sine hender og holdt som han pleide bordbønn, takket Gud og ba ham velsigne maten.

Barn, ber dere bordbønn når dere skal spise?

Dere gjør nå vel det?

Ellers blir dere jo lik - ja vet dere hvem dere da blir lik?

Hør nå, så skal jeg fortelle dere om en som ikke pleide å be bordbønn.

Oppe i Lesja bodde en snill og god mann som het Per Nordsletten.

Han lå ofte på reise, for han var emissær, og det vet dere er en som reiser omkring og taler Guds ord.

Det traff seg engang at han var til middag på et sted hvor det var mange til bords. Da Per hadde satt seg, foldet han hendene og ba sin bordbønn som han pleide.

En ung mann som så det, ville holde gjøn med Per og sa høyt:
«Ber de bordbønn alle der du er fra?» Per så på ham og sa rolig:
«Nei, ikke alle! Grisene ber ikke bordbønn oppe i Lesja.» 

Se det, vil dere ligne grisene i Lesja, så kan dere jo la være å be bordbønn. Husk på det, barn!

Da Jesus hadde bedt sin bordbønn, sa han til disiplene:
«Ta nå og del ut til folket!»

Disiplene så på hverandre, de syntes nok det var underlig med de fattige små brød og fisker - men de gjorde som Jesus sa.

Og hva skjedde?

Du skulle aldri sett maken - jo mere de delte ut, dess mere ble det, så da alle hadde spist seg mette, var det så mye til overs at de fylte 12 kurver med levninger.

Se, slikt kan Jesus gjøre.

Det var ikke underlig at folket da de så dette, sa:
«Han må være den frelser Gud har lovt å sende oss!»

Ja, ham er det.

For ham er ingenting umulig.

Nå skal jeg fortelle dere noe som jeg synes er like så underlig:
Det hendte en kone i Stavanger, som jeg kjente. Hun var enke og hadde måttet ta til seg to barnebarn, som var blitt foreldreløse. Selv var hun nokså skrøpelig av helse, så hun lite orket å arbeide, og ofte hadde hun ikke annet å leve av enn det snille folk gav henne.

En kveld så det riktig ille ut.

Småbarna hadde måttet gå sultne i seng, de hadde fått de brødskivene hun hadde, men sutret etter mer.

«I morgen skal dere få mer,» sa bestemor og fikk roet dem til så de sovnet.

Stakkars bestemor, hva skulde hun gjøre?

Som hun pleide tok hun frem Bibelen sin og bladde frem og tilbake, til hun fant et sted som hun hadde merket av med en tykk strek.

Det var nettopp det ord jeg ville dere skulle lære i dag:
Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres begjæringer komme frem for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse.

Lenge ble hun sittende over sin Bibel, det nærmet seg alt til midnatt.

Da hørte hun plutselig en utenfor si:
«Her er det, frue, her er det ho Lava bor.»

I det samme banket det på døren, og inn kom en reisekledd frue med en kurv i hånden.

Bestemor reiste seg, slo hendene sammen og sa:
«Gud velsigne Dem, frue, er det frua som er så sent ute!»

«Ja, De må riktig unnskylde, men jeg fikk ikke fred før jeg kom meg avsted ut til Dem.»

Og så fortalte hun:
«Vi hadde alt lagt oss, og mannen min var halvt gretten og sa: 
«du er riktig en raring, du må da kunne vente til i morgen.»

Men det var noe inne i meg som sa: 
«nei, gå straks, hun trenger det!»

Og jeg kunne ikke annet. Ute i spiskammeret fikk jeg pakket litt mat ned i kurven.

Jeg hørte mannen min le, da jeg ropte til ham «nå går jeg.» Men jeg er jo ikke videre kjent her i Strømstenen, mørkt er det jo også, så jeg hadde visst ikke funnet frem, om jeg ikke hadde vært så heldig å treffe en konstabel, han hjalp meg!»

Bestemor foldet hendene og sa stilt:
«Det er nok Herren selv som har sendt Dem hit i natt, frue. Barna måtte i kveld gå sultne i seng, det fins ikke matsmulen her i huset.»

Imidlertid var småbarna våknet, de satte store øyne på den fremmede damen, men da de skjønte hva det gjaldt, lyste ansiktene op i et stort smil, og den minste sa:
«Du sa i morgen, du bestemor, men så fikk vi det alt i dag!

Vær ikke bekymret for noe!

Gudskjelov at vi har fått dette ordet!

Hvordan Jesus tar bekymringene våre bort, kan være forskjellig, det får vi overlate til ham.

Det er nok at vi vet han vil gjøre det, når vi bare husker på å la dem bli til bønn og takk.