HVA SKAL DET DA BLI AV DETTE BARN?

Luk. 1,66.

 

Kjære barn!

Hver gang jeg har barnegudstjeneste og jeg ser utover alle barna som sitter nede i kirken, må jeg alltid si til meg selv:
Ja, hva skal det nå bli av alle disse barn?

Og så kan jeg ikke annet enn be den bønn inne i meg:
«Å Herre Jesus, bare nå du måtte få din vilje med dem!»

For det vet jeg, at det er noe Gud vil med oss alle sammen, noe han har bestemt oss til å bli, noe han vil sette oss til å gjøre.

Er ikke det godt å vite?

Og hvis Gud får sin vilje med oss, så vet jeg at ingen kan hindre ham.

Og så lar han oss leve så lenge til vi er blitt ferdig med det vi skal gjøre for ham, om vi så må bli 100 år gamle eller bare noen få år.

Dette vet jeg da også om dere som jeg taler til i dag, og derfor er det mitt inderlige ønske og min bønn til Gud, at dere alle må få bli det Gud har bestemt dere til.

Da vet jeg at det vil bli noe godt av dere alle sammen.

Om dette vil jeg fortelle litt i dag.

På en prestegård i en av fjellbygdene i nærheten av Jerusalem hendte en dag noe som gjorde den gamle presten og konen hans - dere gjetter sikkert på at det er Sakarias og Elisabet jeg tenker på - over all måte glade.

Elisabet hadde på sine gamle dager fått en sønn.

Og om denne gutten hadde engelen Gabriel fortalt Sakarias, før gutten ble født, at Gud hadde bestemt ham til å bli en stor Herrens profet, som skulle omvende mange til Herren og berede vei for Jesus.

Derfor skulle han. kalles Johannes (d. e. Gud er nådig), hadde engelen sagt.

Den dag da den lille skulle få navn og innvies til Herren - det svarer til vår dåpsdag - var mange slektninger og venner samlet på prestegården.

Disse mente at gutten burde få navnet Sakarias etter sin far.

Men nei, både Elisabet og Sakarias ville han skulle kalles Johannes, og så ble det. For de visste jo at han skulle bli Guds store profet Johannes.

De andre syntes dette var underlig, og de sa seg imellom:
«Hva skal det da bli av dette barn?»

Det visste jo ikke disse, men Sakarias visste det og takket Gud.

Og så vokste Johannes opp, og da han ble stor, ble han det Gud hadde bestemt ham til, den store profet som gikk i forveien for Jesus og beredte vei for ham.

Han ble ikke gammel, bare omtrent 30 år. Men det var akkurat lenge nok til at han fikk bli ferdig med det Gud ville han skulle gjøre.

Nå vil jeg fortelle om en liten gutt som ikke ble født på en prestegård nede i Jødeland, men på en bondegård i landet vårt.

Da han ble døpt, fikk han navnet Hans, og da hans far het Nils og bodde på gården Hauge, kom gutten til å bære navnet Hans Nilsen Hauge.

Den gutten hadde Gud bestemt skulle bli det samme for vårt norske folk som Johannes Døperen hadde vært for sitt jødiske folk.

Han skulle omvende mange til Gud og hjelpe dem til å tro på Jesus.  

Men det visste jo ikke hans far og mor, og de tenkte nok mang en gang:
«Undres på hva det skal bli av dette barnet vårt!» Siden fikk de vite det, og det vet også vi nå. Men lenge så det ikke ut til at Gud skulle få sin vilje med ham.

Som gutt holdt han på å drukne 3 ganger.

Den ene gangen - da var han 12 år gammel - var det et rent Guds under at han ble i live. Da han ble trukket opp på land, var han som død, det syntes ikke å være liv i ham.

Men dere kan skjønne, at han som skulle bli en stor profet i landet vårt, kunne jo ikke drukne som smågutt. Derfor måtte jo Gud la ham bli berget, både den gangen og de to andre gangene.

Det varte mange år før Hans skjønte hva Gud ville bruke ham til.

Det skjedde først da han var 25 år gammel.

En dag han arbeidet ute på marken - det var den 5. april 1796, en dag vi alle må minnes - han gikk og sang på salmen «Jesus, din søte forening å smake lenges og trenges mitt hjerte og sinn» - da fyltes han med ett av en ufattelig overstrømmende glede i Gud, så han glemte alt for den herlighet han fikk se og oppleve.

Og da han så ba: 
«Herre, si meg hva jeg skal gjøre,» da fikk han det svar: 
«Du skal bekjenne mitt navn for menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, og kalle på meg mens jeg er nær.»

Fra da av visste Hans Nilsen Hauge Guds vilje med seg. Fra bygd til bygd hele landet over reiste han, og overalt forkynte han Guds ord til omvendelse og frelse, og mange, mange omvendte seg til Herren.

Han fikk mange fiender både blant prester og andre, fordi de mente han ingen rett hadde til å preke, han som ikke var prest.

Gang på gang tok lensmennene og satte ham i arrest for å true ham til å tie stille.

Men det kan vi da vite, at en lensmann ikke kan stanse det Gud vil ha frem.

Til sist tenkte de å få slutt på dette ved å putte Hauge i fengsel, og der måtte han sitte i 10 lange år.

Men heller ikke fengslet kunne sette stopper for det Gud ville Hauge skulle utrette.

Så måtte de da slippe ham ut igjen, og enda lot Herren ham få 10 år å arbeide i, før han kunde si til ham:
«Nå har jeg ikke lenger bruk for deg her, nå skal du få gå inn til din Herres glede!»

Det var den 29. mars 1824.

Og nå er Hans Nilsen Hauges navn et av de mest kjente og kjære i landet, fordi han ble tro imot Guds vilje til ham og ikke lot seg hindre av noe.

Velsignet være hans minne!

Jeg kunne fortelle om mange flere som ble det Gud hadde bestemt dem til. Men dette får være nok.

Nå vil jeg slutte med det jeg begynte med å si.

Jeg ser utover dere alle sammen, og så tenker jeg:
«Hva skal det nå bli av alle disse barna? Hva mon Gud har bestemt dere til å bli?»

Kanskje sitter der en liten biskop nede i kirken? Ja, hvem vet? Det har hendt før det. Enda er det nok ingen av oss som vet hva Gud har bestemt dere til.

Men én ting vet jeg, som jeg er glad for.

Gud bestemte dere alle sammen til å bli hans barn, og det ble dere den dag dere ble gitt til Jesus.

Hvis dere nå vil bli hos Jesus, når dere vokser opp, så kan dere være sikre på, at han skal hjelpe dere til å bli det Gud har bestemt dere til.

Og så blir alt godt.

Å, at dere ville gjøre det alle sammen!