SALIGE ER DE SOM HØRER GUDS ORD OG BEVARER DET

Luk. 11,28.

Kjære barn!

Dere vet alle hva en grammofon er?

Dere har vel også hørt den tale?

Er det ikke besynderlig hvor flink den er? Den taler jo akkurat som et menneske. Du kan høre hvert ord så greit og tydelig, ja du kan endog høre hvem det er som taler.

For grammofonen kan jo ikke tale noe av seg selv, vet dere, den kan bare si det som står på platen.

Men platen kan heller ikke gi grammofonen annet enn det den selv har fått. Først må vi tale slik at ordene setter seg fast på platen, og så gir platen igjen akkurat det den har fått.

På den måten går det til, at du kan få høre folk tale som er langt borte, ja som for lenge siden er døde og begravet.

Grammofonplaten har en gang hørt dem tale og har så bevart det den hørte og kan gjengi det slik som den fikk det.

Jeg kom til å tenke på dette i dag, for det jeg har å si dere er ikke noe jeg har funnet på av meg selv, det er noe jeg selv har fått.

Jeg har fått det av Jesus, og nå kan jeg gi det igjen til dere akkurat som jeg har fått det, slik som grammofonplaten gjør.

Og ordet er: Salige er de som hører Guds ord og bevarer det! Det var på et møte Jesus første gang sa dette ord. Han hadde holdt en lengre meget alvorlig tale, og da han hadde endt sin tale, reiste en kvinne i forsamlingen seg, hun var helt betatt av det hun hørte, og med høy røst ropte hun til ham:

«Salig er den som fikk være din mor!» Men Jesus svarte:

«Ja, salig er den som hører Guds ord og bevarer det!» For Jesus var det det viktigste og største av alt. Da disiplene hørte Jesus si disse ord, skrev ordene seg inn i deres minne.

De skrev dem ned - dere kan finne dem i Lukas' evangelium kap. 11 v. 28 - siden er de gått fra slekt til slekt, og nå i dag kommer de til dere.

Kjære barn, dere vet ikke hvor mye godt dere kan komme til å gjøre, hvis dere vil gjøre etter dette Jesu ord, og ikke bare høre hans ord, men også bevare det.

Så blir dere likesom levende grammofonplater for Jesus og kan gi igjen til andre det dere selv har fått hos ham.

Nå skal jeg fortelle dere noe som hendte meg for mange, mange år siden.

Jeg var da bare en liten skolegutt på ti år.  

En dag jeg kom hjem fra skolen var jeg ikke bra, somme tider frøs jeg så jeg hakket tenner, og så igjen var jeg het som en glo.

«Du har feber,» sa far og fikk puttet meg i seng. Men det hjalp ikke, jeg lå og svettet og skalv under det gode teppet mitt.

Der ble sendt bud på doktoren, han kjente på pulsen og lyttet på brystet.

Det er nok lungebetennelse gutten har fått,» sa han. Og dagene gikk, doktoren besøkte meg hver dag, men jeg ble bare verre og verre, feberen steg helt op til 40 grader, og det er mye det.

Da sa doktoren like ut, at han fryktet for at jeg ikke kunne leve.

Så sto de rundt sengen min alle, far og mor og alle søsknene mine. 

De gråt alle, og en for en kom de og tok meg i hånden til farvel. En av brødrene mine - han het enda Klaus, han var noen år eldre enn jeg - han bøyde seg ned til meg, la det våte kinnet sitt inn til mitt og hvisket:

«Be til Jesus, du Johan, så blir du nok god igjen.»

Og jeg ble god igjen.

Men hvordan hadde Klaus kunnet si det?

Han hadde hørt det av Jesus, og så ga han meg igjen det han hadde fått.

Dere vet jo også at Jesus sier: «Be, så skal dere få!»

Jeg kan også fortelle om en liten pike.

Hun hadde en liten bror, som ble syk og døde.

Han lå så vakker i den lille kisten sin i hvit kjole, nesten som en liten Guds engel, deilige blomster hadde de lagt mellom hendene hans og strødd utover hodeputen.

Moren satt på en stol ved siden av kisten og gråt så sårt.

Vet dere hva den lille piken gjorde?

Hun gikk stille bort til moren, klappet henne på kinnet og sa:

«Gråt ikke du, mamma, Broremann er ikke død, han sover bare hos Jesus!»

Jeg behøver vel ikke å fortelle, at det gjorde mor godt å høre hva den lille piken hennes sa.

Men hvordan kunne hun vite det? Hun hadde hørt det av Jesus.

Dere vet jo også at Jesus en gang sa til en bedrøvet mor, da hennes datter var død: «Piken er ikke død, hun sover.»

Salige er de som hører Guds ord og bevarer det.

Å hvor sant det er! Bare dere nå kan huske på det! Ja, for jeg vet om en vemmelig bok, som finnes i alle hus, det er ingen som ikke har den boken, og alle er nokså flinke til å bruke den.

Far har den liggende på bordet sitt, ute i kjøkkenet hos mor finnes den også, og når barna går på skolen, tar de den med i ranselen sin.

Hva er det for en bok?

Glemmeboken.

Kjenner dere den? Å ja, den er nok med her i kirken også.

Nå vil jeg be dere: Skriv nå ikke det ordet dere har fått i dag i den boken, nei skriv det inn i hjertene deres, du kan også gjerne skrive det på et lite kort, som du kan bruke til bokmerke eller feste over sengen din, så vil det nok ikke komme inn i den stygge glemmeboken.

Og gjør så det Jesus sier.

Bli flink til å høre Guds ord!

Du vet du får høre det på søndagsskolen, gå så dit om søndagen.

Du har det i Bibelen, jeg skulle ønske du ville lese litt i Bibelen hver dag.

Og når du så vil bevare det du hører og leser, og ikke skriver det i den stygge glemmeboken, skal du se at det vil gå deg som det gikk Klaus og den lille piken, du vil ha noe godt å gi til andre som trenger det.

Jeg kunne fortelle om en gammel mann, som fra han var en liten gjetergutt alltid hadde Bibelen med seg, men det får jeg heller gjøre en annen gang.

Nå vil jeg til slutt bare si: Kan det bli godt for andre at du ikke glemmer Guds ord, så er det aller best for deg selv.

For Guds ord er likesom en lykte for din fot og et lys på din vei, sier Gud. Det vil vise deg hvordan du skal stelle deg for å bli et godt og lykkelig menneske, som ikke skal tumle deg bort i synd og styggedom.

Det er jo det mor og far og alle vi som er glad i dere så gjerne vil, og det vil dere også, ikke sant?

Hør derfor Guds ord og bevar det. Gud hjelpe oss alle til det! Amen.