Kjære barn!

Denne søndag kaller vi Allehelgensdagen, og den har fått det navn, for at vi da skal huske på alle de hellige som har forlatt dette liv og nå er hjemme hos Gud.

Da apostelen Johannes satt som fange på øya Patmos, mismodig og nedtrykt, langt fra sine venner, var Gud så god mot ham at han for et øyeblikk drog forhenget til side, så han fikk se et glimt av den herlighet Gud har beredt dem som elsker ham.

Og godt er det at han skrev ned det han så, så vi også kan vite hva som venter oss når vi skal flytte herfra.

Han så en stor skare, som ingen kunne telle, av alle jordens folk og tungemål, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler og med palmegrener i sine hender, og de ropte med høy røst og sa:
«Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!»

Han så at de alle var kommet vel frem. Det hadde ikke alltid vært så greit for dem her på jorden, ofte hadde de måttet lide meget ondt og stor forakt, men Jesus hadde vært med dem på veien og hjulpet dem dag for dag, så de var blitt tro inntil døden, og nå hadde de fått livets krone. Gud skje lov og takk!

Det er godt å minnes disse, for de var som lys som skinte i mørket, slik som Jesus hadde sagt: 
Dere er verdens lys.

I en ond, syndig verden strålte de som lys fra himmelen.

Guds godhet, kjærlighet og fred lyste ut av dem, hvor de var, også da når de ble mishandlet.

Nå skal jeg nevne noen av de mest kjente og høre om dere kjenner dem.

Husker dere Stefanus?   Ja, ja; han som ble martyr!

Enn Paulus? - Å jo, jo, og Peter også, apostlene.

Enn Polykarp? - Ja, ja! han som ble brent!

Var Judas noe lys i verden? - Å nei, han var forræder.

Enn Martin Luther? - Ja, ja.

Og Hans Nielsen Hauge? - Ja! han som ble satt i fengsel!

Jeg er sikker på at jeg kunne nevne mange flere som dere kjenner, både menn og kvinner, som Jesus fikk tent til å være skinnende lys i verden, og som derfor nå er med i den store, hvite flokk for tronen.

Men nå vil jeg fortelle dere om en som dere ikke kjenner, men som jeg ble så glad i og som jeg ofte tenker på med glede.

Han var doktor, der jeg var prest, men først hadde han vært langt nordpå på en øy som het Loppa, helt ut mot Nordishavet.

Det var ikke lett å være doktor der, kan dere tro, ofte måtte han ut på lange, hårde, livsfarlige sjøreiser.

Det er om en av disse reisene jeg vil fortelle, så dere kan få se for et lys han var.

Han hadde vært hos en syk langt til havs og var nå på vei hjem. Det var to mann i båten foruten doktoren.

Det gikk bra, vinden var føyelig og de kom fort frem. Men plutselig falt et voldsomt stormkast over båten, masten med seilet knakk og ble revet overbord, båten kantret og alle tre i sjøen!

Doktoren og den ene av mennene fikk kravlet seg opp på båthvelvet, men den andre var blitt hengende fast i noe tauverk som slepte etter båten, og kunne ikke komme løs.

Hva tror dere så doktoren gjorde?

«Jeg lot meg forsiktig gli ned av hvelvet,» fortalte han, «jeg var flink til å svømme, så jeg kom meg bort til mannen, fikk ham løs - det var ingen lett sak i den strie stormen, og ikke kunne mannen svømme - men etter mye strev lyktes det å få mannen bort til båten, og ved hjelp av ham som satt på hvelvet, fikk vi ham opp.

Men da var jeg så sliten, at jeg syntes jeg ikke maktet mer. Jeg hang etter fingertuppene i båtripen og ventet bare at jeg måtte slippe taket.

Men så kom jeg til å tenke på kona og barna, som satt hjemme og ventet på far.

Da tok jeg meg sammen.

Herre Gud hjelp meg, ropte jeg, og tok et tak med hendene så blodet piplet frem av neglerøttene. Jeg fikk heist meg opp så vidt at de andre nådde meg og fikk halt meg opp.»

Så satt de der alle tre på hvelvet til en båt kom og tok dem op. Slik var den doktoren. Han var ikke redd for livet når det gjaldt å gjøre Guds gjerning.

Nå er han død for mange år siden, og jeg tror sikkert han er i den store, hvite flokken for tronen.

Jeg vil nevne enda en som jeg vet om i den store flokken.

Det er en liten gutt, bare 8 år gammel var han, da han ble syk og døde.

Jeg kjente ham ikke, men hans mor fortalte så mye vakkert om ham. Han var som en liten Guds engel, sa hun, det var akkurat som det lyste av ham enten han var inne eller ute, og da kan presten vite det måtte bli stusslig og tomt etter ham, da han ble tatt fra oss.

«Men en ting gleder far og meg,» la hun til, «det er det han sa like før vi skiltes. Nå går jeg til Jesus, sa han, der vil jeg vente på dere. Og når dere kommer, skal jeg passe på å møte dere!»

Tror dere ikke han er med i den store, hvite flokken for tronen? Å jo, vær sikker!

Kjære barn! Det er nok ingen av oss uten at vi har noen der oppe som venter på oss. Når man er blitt så gammel som jeg, så blir det en hel flokk vi vet om, som venter.

Gud skje lov at de ikke skal behøve å vente forgjeves, for han som hjalp dem frem, vil også følge oss og ikke slippe oss, før vi er kommet inn av perleporten!

Så vil vi i dag på Allehelgensdagen minnes hver våre og takke Gud for dem og be at også vi må få bli tro inntil enden, så vi kan få livets krone og bli med i den store, hvite flokk for tronen! Amen.