PRIS HERREN, FOR HAN ER GOD,
HANS MISKUNNHET VARER EVINNELIG

Salme. 107, 1.

17.     mai preken.

 

Kjære barn!

Jeg gleder meg over at vi nå får holde gudstjeneste 17. mai.

Det var ikke sånn da jeg var gutt.

Vi feiret nok 17 mai vi også, kan dere vite.

Vi begynte gjerne alt klokken 6 om morgenen og holdt på hele dagen til vi ikke orket mer. Og jeg skal si vi var ivrige.

Skolefest hadde vi på en åpen plass oppe ved Mesnaelven med eggedosis og kaker og taler av de største av guttene, men forresten gikk det helst med skyting og "kruttkjerringer".  

Det hendte at vi svidde både hender og klær, men det fikk ikke hjelpe, det var jo 17 mai, og vi kunne aldri få gjort nok for den dagen.

Hør her om en liten gutt, han hadde ladd trekanonen sin for hårdt, det smalt fælt, men kanonen gikk i filler, og et stykke av den flenget rift i buksen hans og rev ham til blods.

Han stod i et portrom og gråt.  

Fæl så han ut med grimer i ansiktet av kruttrøyk og gråt og i sin fillete, blodige bukse.  

En mann som gikk forbi, fikk se ham og sa: "Stakkars deg, gutten min, har det gått galt for deg med skytningen, du blør jo." «Tror du det er det jeg gråter for du kanskje?» sa han. «Ja hva skulle det ellers være,» spurte mannen forundret. «Jeg har jo ikke mere krutt,» hylte gutten.

Se det, han syntes ikke han hadde fått gjort nok for 17. mai, enda han hadde skamfert både buksen og benet.

Vi hadde mye moro den dagen, men gudstjeneste hadde ingen tenkt på.

Men det var ikke som det skulle være. For er det noe vi burde gjøre 17. mai, både barn og voksne, så er det å komme sammen og takke og prise Gud for hva den dagen minner oss om.

Derfor er jeg glad i dag, at vi her har samlet oss til 17 mai gudstjeneste.

Jeg er også glad for at vi får holde vår gudstjeneste ute i denne deilige bjerkelunden.

Å hvor vakkert her er. De hvite bjerkestammene står som slanke søylerader under tak av duftende, vårfriskt løv, med den store blå himmelhvelving over oss og solen spillende inn mellom det skinnende løvverk.

Og bokfink og stær og skogens glade sangere danner vårt kirkekor, og i trekronene suser det mildt som av dype orgeltoner.

Er det ikke vakkert?

Det er som om alt omkring oss roper ut det ord fra Gud jeg i dag har fått med til dere som et riktig 17. mai ord: Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evinnelig.

Nå vil vi først minnes litt av det 17 mai har å fortelle oss. Lange, tunge tider hadde vårt folk måttet gjennomleve, før det fikk sin 17 mai.

Det hadde stelt seg slik, at gjennom mange hundre år hadde kongen i Danmark vært Norges konge.

Det var ille nok, men verre var det at landet vårt etter hvert mistet all sin selvstendighet og ble som en husmannsplass under Danmark og ble styrt fra København.

Men verst ble det da det endte med, at den danske konge måtte kjøpe seg fred med sine fiender ved å overgi Norge til Sverige som løsepenger.

Det var i 1814, husker dere. Men det ble landets redning.

For da våknet vårt folk som av en tung dvale, slikt måtte ikke skje.

Da fikk de heller våge det ytterste og si seg fri både fra Danmark og Sverige.

Men det var et vågestykke, for de hadde alle Europas stormakter imot seg, og disse ville med makt tvinge Norge til å bøye seg.

En svensk hær ble sendt imot oss, og vi samlet de få fattige soldater vi hadde for å ta imot fienden.

Da så det ikke rart ut for vårt kjære fedreland, vi satt der som en fugl i snaren, hvis den ble trukket sammen, ville vi være fortapt. Men Gud skje lov, snaren brast og vi ble fri.

En som var sterkere enn Europas stormakter, grep inn, han som bonden hadde talt om og satt sitt håp til, da han sa til professor Sverdrup: «Husk på at Gud er attåt.»

Ja Gud skje lov, det ble ingen krig, Gud ville det ikke, han ville at vi skulle få vår rett.

Den overlegne svenske hær fikk ikke komme lenger enn til Moss, der måtte den stanse, ikke for å brenne byen av, men for å slutte fred.

Og det ble sluttet fred, Norge fikk etter de mange hundre år atter sin gamle stilling blant folkene, ble et selvstendig kongerike, slik som de hadde bestemt i grunnloven på Eidsvoll.

Det er om det vi synger i vår fedrelandssang:

Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud. Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.

Så begynte en ny tid i landet vårt, og det gikk godt fremover i mange år.

Men alt var enda ikke så godt som det kunne være. For vi hadde måttet finne oss i å gå med på at den svenske konge skulle være konge også i Norge.

Men det var ikke så greit, for svenskene var jo et større og mektigere folk enn vårt norske, og så hendte det at vi ikke alltid fikk den rett vi skulle ha, og enden på det ble at stortinget vårt - det var i 1905 - ble nødt til å si op foreningen med Sverige.

Det var ikke noe underlig at svenskene ble forbitret over dette, og atter så det ut til å bli krig mellom dem og oss.

På begge sider av grensen lå tropper, ferdige til å brenne løs på hverandre. Men de fikk ikke lov av ham som er sterkere enn både svensker og nordmenn. Også da var Gud attåt, og han fikk ordnet det så at det ble fred og forlik. Gud være lovet! Og nå har vi fått det slik her i landet som det ble besluttet i grunnloven på Eidsvoll 17 mai 1814.

Må vi ikke takke Gud!

Men enda en ting ble besluttet i grunnloven, det vil jeg nevne nå til sist, og det er kanskje det beste av alt.

Det ble satt inn i grunnloven at det norske folk skulle være et kristent folk, et folk som ville tro på Jesus Kristus og tjene ham.

Ja det er viktigere enn alt annet, for skal et folk bli et lykkelig folk, må det bli et gudfryktig folk, den som holder seg nær til Gud, vil Gud holde seg nær til, og når Gud er attåt, blir alt vel.

Det er hva 17 mai også forteller oss.

Så vil vi takke Gud, som så kjærlig har holdt sin hånd over vårt kjære folk og land, og vi vil love hverandre, at vi vil elske dette landet og gjøre alt vi kan for å tjene det. Gud velsigne oss til det i Jesu navn. Amen.