"Av Guds nåde er jeg det jeg er" (1 Kor.15,10). Det er den troendes bestandige bekjennelse. Nåden oppsøkte ham da han ennå var en opprører, og gjorde ham til en sønn; den fant ham vandrende på fordervelsens vei og ledet ham inn på livets vei. Det er nåden som utgrunnet forløsningens plan, og som også fullbringer den. Ingen synder ville noen sinne ha søkt sin Gud uten "av nåde." Edens tette siv ville være blitt Adams grav, dersom ikke nåden hadde kalt ham ut derfra. Saulus ville ha levd og dødd som den hovmodige, egenrettferdige forfølger, hvis ikke nåden hadde bøyd ham i støvet. Røveren på korset ville vedblitt med sine bespottelser mot frelseren, hvis ikke nåden hadde stanset hans tunge og brakt ham til ydmyk bønn. "Av det mest krokete og knudrete tre," sier Rutherford, "kan nåden gjøre "barmhjertighetens kar" (Rom.9,23) til Guds herlighets pris."

"Jeg kom, jeg så, jeg seiret," sier Toplady, kan frelseren si om enhver gjenfunnet synder. Jeg kom til ham; jeg så ham og ved min allmektige kjærlighets blikk seiret jeg."

Min sjel! Du ville i denne dag ha vært en " villfarende stjerne som mørkets natt var rede for til evig tid" (Jud. 13), du ville ha vært uten Kristus - uten håp - uten noen himmelsk arv, dersom ikke nåden hadde innbudt deg, ja tvunget deg med kjærlighets tvang. Og det er også nåden som like inntil denne stund har bevart deg. Du har ofte vært en Peter - du har fornektet din Herre, men det er nådens som har brakt deg tilbake til Ham igjen. Hvorfor er du ikke blitt en Demas, en Judas? "Jeg ba for deg, at din tro ikke måtte svikte" (Luk. 22,32). Når du ser tilbake på ditt svundne liv, har da ikke også du erfart dette?  Når den hellige Paulus taler om at han har arbeidet mer enn dem alle, tilføyer han "dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg" (1 Kor.15,10).

Søk å stille deg rett klart for øye hvorledes du hver stund er avhengig av og alene består ved denne nåde. "Mer nåde, mer nåde!" burde være ditt bestandige rop til Herren. Hvor uendelig stor din trang enn er, så har Herren dog nåde nok i beredskap for deg. Nådens skattkammer er bestandig fullt, hvor mye det enn øses av det. Bønnens nøkkel kan bestandig åpne det, og den allmektige utdeler av nådens skatter står bestandig og "venter etter å benåde" (Jes.3018). Hans løfte står bestandig fast: "Min nåde er deg nok" (2 Kor.12,9).

Leser! søk å dvele meget ved denne uutgrunnelige sannhet, at Guds nåde er kilden så vel til de ringere timelige, som til de høyere åndelige velsignelser. Det er den du har å takke for ditt daglige brød, så vel som for den herlighets krone som venter deg. Men glem aldri, ved nytelsen av de jordiske velsignelser, nådens kilde - Jesus Kristus. Det er salig ved mottagelsen av ethvert, også det aller minste tegn på Guds forsyns godhet å se hen til Golgata kors. Livets alminnelige velsignelser ville bli deg dobbelt kostelige, når du bestandig ser hen til den Herre Jesus og sier i din sjel: "dette kommer fra min Jesus."

Å, måtte måtte jeg som et nådens barn og en herlighetens arving bestandig si i mitt hjerte: "Fader vår, du som er i himmelen! Gi oss i dag vårt daglige brød!" og slik "alltid i alle ting ha alt hva jeg behøver" (2 Kor.9,8), idet jeg fast fortrøster meg til dette løfte fra all nådens Gud."

I fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.