den største hemmelighet i Bibelen, sier en gammel forfatter, er kjærlighetens. "Så har Gud elsket verden, at Han gav sin Sønn, den enbårne." (Joh.3,16).Hvorledes! for en elendig, fortapt verden forlot Livets fyrste den herlighet, Han hadde i Faderens skjød fra evighet av, og utåndet sitt liv ved en skjenselsfull død på korsets tre! Å, hvilken uforklarlig kjærlighet! Er det ikke nesten alt for stort, alt for godt til virkelig å være sant? Den uendelige kraft og herlighet ynkes over den uendelige skrøpelighet! Himmelens store sol, det ennå ufødte lys' kilde måtte formørkes for at vårt livs lys ikke for evig skulle slukkes. "Så elsket Gud verden!" Denne kjærlighet er et dyp som mennesket aldri vil kunne utgrunne, ja selv i evigheten, hvor vi skal gå fra lys til lys, fra herlighet til herlighet vil vi dog komme til å måtte bekjenne, at Kristi kjærlighet "overgår all kunnskap." (Ef. 3,19).

Min sjel! søk å trenge inn i denne din tilbedte frelsers kjærlighets hemmelighet. Før tiden ennå skaptes var denne kjærlighet til.

"Da Han la jordens grunnvoller - da var jeg hos Ham som kunstner, jeg var Hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for Hans åsyn." (Ordsprk. 8,29,30). Og til tross for at Han forutså alle de lidelser som ventet Ham, så kunne likevel intet avskrekke Ham fra å betre sin trengsels sti, når "tidens fylde kom." "Da vendte Han sitt ansikt mot Jerusalem." (Luk. 9,51); ja som om Han lengtet etter seierens stund, ropte han ut: "Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!" (Luk. 12,50).

Tenk på denne kjærlighet. De glødende kull i røkelseskaret er kun et svakt bilde på den brennende kjærlighet som vår store yppersteprest innenfor forhenget har til sitt folk. Der bærer han hver enkelts navn uutslettelig inngravert på sin brystplate. Som Han elsket dem i begynnelsen, slik vil Han elske dem like til enden. Den jordiske kjærlighet kan bli kold og foranderlig ja endog dø. Men ikke slik med Hans kjærlighet, vennens fremfor alle venners. Den er sterk som døden - overlever døden - ja den er udødelig som evigheten. Hør hvorledes Han selv taler om den: "Likesom Faderen har elsket meg, slik har jeg elsket dere." (Joh. 15,9). "Du ser i Ham," sier en from forfatter, "et hav av kjærlighet uten bunn, uten skranker, som flyter over himmelens bredder og strømmer ned over denne arme verden, for å tvette bort all menneskets syndige besmittelse."

Velsignede Jesus! hvor kold, ustadig og forgjengelig har ikke min kjærlighet til deg vært i sammenligning med din kjærlighet til meg! Å dra meg mer inn under dens tvingende makt! Måtte jeg både i ord og tanker, ja ved alt hva jeg foretar meg, bestandig komme i hu at jeg ikke er min egen, men tilhører deg, Herre! Hvorledes skal jeg kunne elske deg nok, du, som har en så ubegripelig kjærlighet til meg! Måtte hele mitt liv heretter være en eneste lov- og takksigelse for din kjærlighet og nåde!

Idet jeg nå i denne kveldsstund står ved bredden av dette uoverskuelige hav og betrakter dets lengde og bredde, mens hver bølge hvisker: "Fred på jorden, i mennesker Guds velbehag." (Luk. 2,14), kan jeg i salig fortrøstning til deg si:

Under dine vingers skygge vil jeg
i fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.