La oss skue hen til det sted, hvor Guds rettferdighet og hellighet på den mest høytidelige og alvorsfulle måte er oss åpenbart. Det heter hos profeten: "Sverd! Våkn opp mot min hyrde, mot den mann som er min neste!" (Sak.13,7). Dette er blitt fullbyrdet - hyrden er blitt slått. Tuseners og atter tuseners evige fordømmelse kunne ikke så alvorsfullt ha vitnet om Guds uforanderlige rettferdighet, som den ene røst, som på Golgata kors sendte opp det smertens rop: "Min Gud! min Gud! hvorfor har du forlatt meg?" (Mt.27,46).

Fryd deg, min sjel! Den rettferdighet som krevde fullbyrdelsen av den velfortjente fordømmelse av millioners fortapte, kan nå ved forsoningens nåde stikke hevnens sverd i sliren og fryde seg over tusener og atter tusener av gjenløste.  Den lov som erklærte den hele verden skyldig for Gud, kan nå fryde seg over å se ethvert av dens bud adlydt, enhver av dens fordringer oppfylt. Lovgiveren, den rettferdige selv, er blitt rettferdiggjøreren, tar bort fordømmelsens lenker og forkynner sitt "ikke skyldig." "O lov!" sier Luther, "jeg drukner min samvittighet i Jesu Kristi sår, blod, død, oppstandelse og seier!"

Forunderlige tanke! Rettferdigheten, som nettopp utelukker synderen, er den første som slår døren vid åpen for ham og byr ham velkommen, idet den forkynner, at den uendelige fortjeneste har utslettet den uendelige skyld - at den uendelige hellighet har skjult den uendelige synd. Da "rettferd og rett er hans trones grunnvoll," - er det nådigst blitt sørget for, " at miskunnhet og sannhet" - i full overensstemmelse med dette - "går frem for Hans ansikt." (Slm.89,15).

Leser! det er deg gagnlig rett ofte med hellig beven å dvele ved og betrakte din Guds ubøyelige rettferdighet. Det vil lære deg å skatte høyere Hans nådes rikdom og forløsningens herlighet. Det vil gjøre Jesus virkelig kostelig for din sjel. Dersom synderen skal frelses, så må Herren "gjøre rett til målesnor og rettferdighet til lodd." (Jes.28,17). "Den syndfrie," sier Lefevre, " måtte fordømmes dersom den skyldige skulle gå fri. Den velsignede måtte bære forbannelsen, dersom de forbannede skulle kunne få nyte velsignelsen. Livet måtte dø, dersom de døde skulle få livet." - "Da jeg en kveld ba," sier Henry Martyn, "sto Guds forferdelige dom over syndere i helvete så levende for meg, at jeg bevet av redsel. Jeg fløy skjelvende til Jesus, som om flammene var nær ved å gripe meg. O! Kristus vil i sannhet frelse meg: ellers måtte jeg for gå."

Min sjel! grip og hold fast ved den av rettferdigheten selv beseglede forsikring at "hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes." (Joh.3,16).

Ikke fortapes! Det er rettferdighetens Gud selv, som forkynner så stor en frelse - frelse fra den overtrådte og krenkede lovs trusler - befrielse fra den betyngede samvittighets anklage - fred i døden - nåde her - herlighet hisset! O! hva mer skulle vel synderen kunne trenge til eller synderens Gud skjenke ham.

Under dine vingers skygge vil jeg
i fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.