Bruk denne Tilbake knappen!

Om morgenen hører du min røst, Herre.
Om morgenen legger jeg min sak frem for deg og venter.

"Støtt meg, så jeg kan bli frelst!" Slm. 119,118

Nådigste Gud! Gi meg nåde til å begynne denne morgen med deg. Før jeg begynner mitt dagsverk, anroper jeg deg om din velsignelse. La meg før jeg ennå hører noen jordisk venns stemme, rett levende fornemme din nærhet, du min himmelske Far. O du, som er bedre, kjærere og mer dyrebar for meg enn alt, hva jorden kan by, gi meg at jeg med det rette barnesinn må kunne glede meg ved forvissningen om, at du er meg nær, og at jeg står i nåde hos deg. Da ville de gleder som du i denne dag vil skjenke meg, bli rette gleder, da ville de sorger som kunne møte meg, ikke smerte meg. Med rolig fortrøstning vil jeg da kunne hvile i din trofaste kjærlighet. Når jeg har din velsignelse, så trenger jeg ikke til noen annen. Da er jeg ikke avhengig av noe annet; om enn alt annet skulle fattes meg, så er du "mitt hjertes klippe og min del evinnelig." (Slm.73,26).

Jeg tilber og velsigner ditt hellige navn for alle de beviser, du har gitt meg på din kjærlighet og trofasthet imot meg. Når jeg ser tilbake på mitt liv, så ser jeg hvorledes det er din kjærlighet som har holdt meg oppe. Å, hvorledes har du ikke spart meg og kommet barmhjertigheten i hu, mens jeg ikke fortjente annet enn din vrede. "Dersom Herren ikke hadde vært min hjelp, da hadde min på lite nær bodd i det stille."

Til denne hjelp vil jeg bestandig fortrøste meg. Jeg er omringet av kamp og strid og møye, og den smerteligste og bedrøveligste er den som mine synder volder meg. Men jeg flyr til deg, du den hjelpeløses hjelper. Lær meg å la all syndig frykt og bekymring fare og med barnlig tillitt og fortrøstning å hvile i min prøvede frelser og forløser. Det er mistillit til Ham, som har vært årsak til så mangt et fall. Jeg har dvelt mer ved en bekymret betraktning ab fristelsens makt enn ved min frelsers kraft. O velsignede Jesus! "støtt meg, så jeg kan bli frelst!" (Slm119,117). Å lær meg rett å tilegne meg din forsoning, som en fullkommen fyllestgjørelse for all synd.  Måtte enhver fristelsens storm drive meg nærmere inn til deg. Måtte tapet av alle jordiske støtter lede meg til deg, min eneste sikre tilflukt. La meg ikke gå noe skritt på min vandring her gjennom ørkenen uten din ledsagelse. Når du oppholder meg, skal intet tap smerte meg. Jeg vil ikke frykte for noen fiende, når jeg har deg ved min side. Opphold du meg, da skal jeg være frelst, frelst både for tid og evighet.

Og den samme hjelp som jeg ber om for meg selv, anroper jeg deg om å forunne alle mine kjære. Vær du, Herre, deres "sol og skjold." (Slm.84,12). La du dem ikke "fristes over deres evne," eller når fristelsen kommer over dem, gi du dem da nåde og kraft til å bære den (1 Kor. 10,13). Og når alle jordiske farer, all jordisk kamp og møye er forbi, måtte vi da alle ved din nåde møtes i herligheten og med hellig forundring, takknemlighet og glede betrakte den vei, på hvilken din nåde så underlig har ført og oppholdt oss.

Atter anbefaler jeg meg både med sjel og legeme til deg i denne dag. Forlat meg alle mine synder for din kjære Sønns skyld, hvis forsoningsblod er det eneste, jeg kan fortrøste meg til. La meg føle, at den beste beskyttelse mot all fristelse og synd er å tenke på at alt hva jeg er og har ikke tilhører meg selv, men deg, Herre, som er gått i døden for meg. Hør disse mine uverdige bønner og bønnhør meg dem for Jesu skyld. Amen.

La meg tidlig høre din miskunnhet;
for jeg har forlatt meg på deg.