Dersom følelsen av Guds nærhet, Hans vennskap og kjærlighet er søt allerede her i verden, hva vil det da ikke bli i hin verden, når vi alltid skal være med Herren! Er forsmaken allerede salig, hva vil da ikke den fulle nytelse bli! Dersom de enkelte stråler av den guddommelige herlighet nå kunne glede oss, hva må da ikke beskuelsen av Hans fulle glans bli hisset!

Min sjel! har du ofte din glede i å stanse på din vandring for å stige opp på Pisga berg og la troen skue utover løftenes land? Hva er det i dette herlige skue, som langt overgår alt annet? Patriarkene, profetene og apostlene ville svare: det er "ditt ansikt."

Iblant de herlige syner av den tilkommende himmel, som det ble apostelen Johannes forunt å se på Patmos, var det en alt overstrålende gjenstand - for hvilken alt annet måtte stå i bakgrunnen - Gud selv. De behøver ikke lys eller solens skinn. Hvorfor? "fordi Gud Herren lyser for dem" (Åp. 22,5). Der er intet tempel. Hvorfor? fordi "stadens tempel er Herren, Gud, den Allmektige og Lammet" (Åp. 21,22). De salige bor der i hellig brorskap; men hva er det mektige bånd, som forener dem, deres høyeste glede? "Han som sitter på tronen reiser sin bolig over dem" (Åp. 7,15). De trenger ikke lenger til nådens ytre midler. Hvorfor? fordi "Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder" (Åp. 7,17). De behøver ikke lenger å øse av løftenes skattkammer. Hvorfor? fordi "Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne" (samme v.).

Min sjel! Her er det sanne Pnuel, hvor du skal "se Gud åsyn til åsyn" (1 Mos. 32,30); Her er det sanne Mahana'im (1 Mos. 32,2), hvor "guds engler møter deg." Her er de hellige sanne forening og samfunn; her er profetene, apostlene og martyrene. Men alt dette, ja endog gjenkjennelsen av dem, fra hvem vi ved døden har vært atskilte - dette gledens gjensyn, hvortil den troende så ofte her fryder seg - må stå i bakgrunnen for Hans "overvettes herlighet" (2 Kor. 3,10).

Leser! er du iblant disse "rene av hjertet," som "skal se Gud?" (Mt. 5,8). Kom i hi Bibelens alvorsfulle ord: "Streb etter hellighet, uten hvilken ingen skal se Herren" (Hebr. 12,14). Kom i hu den alvorlige formaning: "Og hver den som har dette håp til Ham, renser seg selv, likesom Han er ren" (1 Joh. 3,3). Å se Gud! Å hvor burde vi ikke forberede oss til denne herlige beskuelse. Vi, som er så uverdige, så aldeles intet i oss selv, vi skal stå for Hans uendelige majestet, renhet og herlighet!

Kan jeg undres over, at det trenges til mye opptuktelse, innen jeg kan bli fremstilt for Hans herlighet, ustraffelig i fryd. (Jud. 24). Hvor vil ikke den nødvendige prøvelsens ild, som nå forekommer oss så hard, forsvinne til intet, når vi skuer tilbake på den fra Safirtronen! "Forsmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så kan jeg dog, når jeg kommer i hu, at den selvsamme Gud som nå er mitt hjertes klippe, da skal bli min del evinnelig" (Slm. 73,26), med glede si:

I fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.