"Min eiendom!"  hvilke høyt benådede skapte vesener er det Herren taler slik om? Er det om serafene, om englene? Det synes meg, at endatil de ved en slik benevnelse måtte skjule deres ansikter, bøye seg i støvet og rope: "uren! uren!" Men, o under over alle under! det er de gjenfødte syndere, det er menneskenes arme, falne barn, som i all deres syndige elendighet og vederstyggelighet lå i "fordervelsens grav, den dype gjørme" (Slm.40,3), som slik er oppsøkt av nåde, gjenløste av kjærlighet, og som i all evighet skal stråle som juveler i Herrens egen herlighets krone.

"Herrens del er Hans folk" (5 Mos.32,9). Å hvor forunderlig åpenbares oss ikke her Guds kjærlighet. Stort, usigelig stort, er det, at den troende kan skue opp til den store, den uendelige Jehova og si: "Herren er min del" (Slm.119,57). Men hva er allikevel dette i sammenligning med den allmektiges svar til støvets arme barn. "Du er min!"

Min sjel! har du lært å stamme på disse ord: "Min elskede er min, og jeg er hans?" (Høys.2,16). Å, hvor mange forunderlige benevnelser har ikke Gud gitt sine hellige i sitt eget ord! Han kaller dem sønner og døtre like så ofte som syndere! Brødre! Fyrster! Venner! Arvinger; Han kaller dem sin eiendom! sin del! Sine!

Og når var det de ble Ham så kjære? Synder! da du gråt ved Jesu kors og tilegnet deg Hans forløsning, Hans rettferdighet, da du ble Hans eiendom. Han har endatil elsket deg med en evig kjærlighet (Jer.31,3).Visstnok er du ennå ikke føyd til Hans krone; her må du ennå først lutres og renses; her må du ennå først gjennomgå lidelsenes, trengslenes skole, for å berede til hin store herlighet. Men hvilken salig tanke! "Men Han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud" (2 Kor.5,5).

Ja, det er Gud selv, Han som skattet denne jordiske perle så høyt, at Han for den ville gi himmelens "kostelige perle" (Mt.13,46). Han selv er det, som nå bereder deg til din himmelske herlighet.

Og hvor er nå det gjemmested hvor disse juveler bevares inntil herlighetens store dag, da de skal føyes til Hans krone? Det er Han, deres gjenløser, Han, hvem de tilhører, som bevarer dem. De bevares "ved Guds makt" (1 Pet.1,5). Vår store yppersteprest, den sanne Aron, har dem i sin brystplate. Han bærer dem på sitt eget hjerte hver gang Han treder frem for dem. De er kostelige steiner, innfattet i gull på Hans livkjortel, og skjønt synden hos Guds folk og satans listige anslag forener seg for å rive dem bort fra Ham og føre dem i fordervelse, så erklæres dog: "De skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd" (Joh.10,28).

En juvel i Immanuels krone! Ikke alene "opphøyet av skarnet o g satt hos fyrstene" (1 Sam.2,8), men satt til i all evighet å pryde den panne, som engang for meg var bekranset med torner! Skal jeg, kan jeg da knurre over noe som helst av hva min Frelser finner tjenlig, for å bered meg til en slik herlighet?

La meg synke ned på mitt nattlige leie, overveldet av denne tanke; og når jeg hører min Gud hviske meg i øret: "du er min," da kan jeg trøstig svare:

i fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.