Hvor maktpåliggende er det ikke for oss å bli vel ansett av våre medmennesker og å sikre oss deres yndest. Ligger det oss like mye på hjertet å stå oss vel med Gud? Hva har vel et menneskes gunst å bety? Det er flyktig og ustadig, en ganske liten sak kan forspille den, og i beste tilfelle vil den innen noen få år være til ende for evig. Men Guds nåde den er noe stadig, noe vedvarende. Dersom va bare har den, så er vi uavhengige av alt hva verden kan gi eller ta fra oss. Med den er vi rike, hva vi så enn ellers måtte mangle; uten den er vi fattige, om vi enn besatt all verdens rikdom. Dersom Han er oss berøvet, da kan vi i sannhet si med den gamle Jakob "jeg er bedrøvet" (1 Mos. 43,13). Intet kan erstatte tapet av Ham, men Han kan fullt ut erstatte tapet av alt.

Min sjel! lever du uten Guds nåde og i den sørgelige erkjennelse, at du er fremmed for Gud, uten dine synders forlatelse, uten fred, uten noe visst salighetshåp?  Er det slik med deg, da er det ganske unødvendig å spørre, om du er tilfreds og lykkelig? Hvorledes skulle du vel kunne være tilfreds? Det ville jo være umulig. Intet kan fylle den smertelige tomhet i din udødelige sjel uten Han, "som alene har udødelighet" (1 Tim. 6,16). Hvorledes skulle du vel kunne være lykkelig? Det ville jo være like så umulig. Med en betynget samvittighet, med døden, dommen og evigheten for øye - uten syndenes forlatelse, uten noe vel grunnet salighetshåp kan det ikke være noen sann lykke. For den, som lever i en slik dødsfare, må freden nødvendigvis være fremmed.

Søk alvorlig å vinne fred med Gud. Trakt etter Hans velbehagelighet, i hvilken livet er. Hvilken herlig, ren og ubesmittet gledes kilde har ikke den sjel, som kan skue opp til himmelen og si med glad fortrøstning: "Gud er min." "Min Far!" Det ord - den tanke - kan tørre av enhver tåre. Har du i Ham funnet din salighets kilde, hva gjør det da til saken, om dine jordiske gleders kilder skulle tørke ut? "Bare jeg visste å finne Ham og kunne komme frem til Hans trone" (Job 23,3) utbrøt Job, idet han tålmodig fant seg i å bære de største lidelser og være berøvet alt annet. "Gå," sa Chrysostomus triumferende ved bevisstheten om, at han var i nåde hos kongenes konge, da en jordisk fyrstinne søkte å ryste hans mot - "Gå og si til henne, at jeg frykter intet, uten synden." Å, hvor herlig å ha et slikt fast salighetshåp!

Den samme mektige trøst, som opprettholdt Jesus under hans dype smerte og ydmykelse, trøster og oppmuntrer også Hans folk: "Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes" (Slm. 16,8). Velsignede Herre Jesus! jeg anbefaler meg til deg i denne natt; ta du meg i din nådige varetekt og vær sol og skjold over meg, da kan jeg trøstig legge meg til hvile og si:

I fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.