Å Gud, i din uendelige nåde tillater du meg atter å komme frem for din trone. Atter er jeg en dag nærmere døden, å måtte jeg også være en dag nærmere deg! Måtte jeg i denne morgen høre ditt tilrop til meg: "Stå opp og dra bort! For dette (land) er ikke noe hvilested" (Mika 2,10).

La meg, før jeg igjen kommer i berøring med verden, fornemme, at jeg ikke er av den, men at jeg er blitt født ovenfra og for himmelen; la meg mer og mer få et rett pilegrimssinn. Måtte min bønn og mitt løsen være: "jeg lengter etter et bedre land" (Hebr. 11,16).

Herre, jeg takker deg for den rike forsyning, du har gitt meg på reisen gjennom ørkenen, for all din miskunnhet både i henseende til timelige og åndelige ting. Forby, at din kjærlighets mangfoldige gaver skulle dra meg bort fra deg eller bringe meg til å glemme, at "jeg er en gjest hos deg, en fremmed som alle mine fedre" (Slm. 39,13). Måtte jeg ved de forskjellige tuktelser, som du sender meg, lære å forstå, at jeg i deg har mitt eneste gode. Måtte verdens tillokkelse mer og mer tape sin makt over meg, måtte jeg mer og mer hate synden, mer og mer trakte etter hellighet og ha all min lyst og glede i deg. Lær meg å slippe alle jordiske støtter, for at Jesus alene kan være min støtte og min stav på min pilegrimsvandring. Når lykken smiler til meg her i verden, måtte jeg da hvile i Ham og strebe etter, at min medgang kan helliges ved Ham. Når min vei er mørk og går gjennom en øde ørken, måtte da Han hellige min motgang. Når kjære venner tas fra meg, måtte jeg da føle, at jeg har en venn tilbake, som er mer trofast enn den beste jordiske venn; og når døden kommer og min pilegrimsvandring skal endes, måtte jeg da fortrøstningsfull støtte meg til Hans arm og gå inn til den evige hvile.

Å tilbedte frelser! Du, som selv en gang var pilegrim, som var ensom og uten noe hjem, utmattet og bedrøvet, som ikke hadde noen arm å støtte deg til eller noen jordisk venns stemme, som kunne oppmuntre deg, du, som var en forlatt vandringsmann og pilegrim i den verden, som er skapt ved deg - jeg fryder meg ved å tenke på, at du selv har vandret gjennom dette livs ørken før meg, at du kjenner dens mørkeste stier. Å hvilken trøst er det ikke for meg å vite, at jeg ved Faderens høyre hånd har en medlidende, som har drukket av enhver "bekk på veien" (Slm. 110,7), som selv har kjent alle jordiske sorger og smerter, og som, fordi "Han selv har lidt og blitt fristet, kan komme dem til hjelp som blir fristet" (Hebr. 2,18).

Jeg anroper deg om, at du i din store nåde vil se ned til alle mine elskede venner. Omvend dem og besegl dem som dine, tvett dem i ditt blod og hellige dem ved din Ånd. Måtte ingen av dem savnes på den dag, da du vil gjøre alle dine til "din eiendom" (Mal. 3,17).

Forbarm deg over den falne verden. Din kirke slumrer - fienden er bestandig årvåken - sjelene omkommer. Herre! stå opp og forsvar din egen sak. Virk du en større enighet og kjærlighet, et inderligere samfunn mellom ditt eget folk. Dersom vi holder oss nærmere til deg, så vil vi også innbyrdes være mer sammenknyttet. Gi oss alle, at vi mer måtte ha din ære for øye. Gjør oss mer selvoppofrende, mer himmelsksinnede, mer like vår frelser. Og alt hva jeg ber om er for Jesu skyld. Amen.

La meg tidlig høre din miskunnhet;
for jeg har forlatt meg på deg.