Min sjel! din Gud har en stor hemmelighet å betro deg! Hva er det (en hemmelighet for verden) som Han sakte hvisker i sitt folks ører? Han kunngjør dem sin pakt.

Lytt til denne velsignede hemmelighet. Du har ofte før grunnet på den, men den blir deg bestandig like underlig.

Den tilhører Gud, den evige Fader. Det er en forvendt orden å fremstille forsoningen som årsak til Guds kjærlighet; det var tvert imot Hans kjærlighet, som var den opprinnelige årsak til forsoningen.

"Så har Gud elsket verden!" (Joh. 3,16). "Alt hører dere til, men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til" (1 Kor. 3,22.23). Det var den fornærmede Herre, som først tenkte på medlidenhet med opprørerne, den sårede og bedrøvede Far, som først tenkte på sine utakknemlige barn. Forunderlige hemmelighet! Fra evighet av var Guds hjerte idel kjærlighet! til oss.

Tenk på, at det var den Herre Jesus, Faderens enbårne, elskelige Sønn, som frivillig påtok seg betingelsene for Guds nådes pakt. "Se, jeg kommer for å gjøre Gud din vilje" (Hebr.10,7,9). Han stanset ikke før Han hadde oppfylt alle betingelsene, og derfor kunne forlange den fastsatte belønning. "Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre" (Joh. 17,4). Og Han lever ennå og regjerer og treder frem for oss som den evige pakts mellommann.

Tenk på Ham, som gjør deg delaktig i paktens velsignelser. Det er nådens Ånd, den tredje person i guddommen. Tenk på, hvem som er paktens arvinger. Det er alle dem, som er villige til i enfoldig tro, å tilegne seg dens uskattelige velsignelser. Tenk på paktens visshet. Alle andre ting er ustadige, men her er alt visshet. "Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk" (Jer. 31,33). Ja denne pakt er fast, den er grunnet på Kristus, og den treenige Gud borger for oss, alt hva den lover. "Jeg vil ikke bryte min pakt og ikke endre det som gikk over mine lepper" (Slm. 89,35). Tenk på paktens varighet: "Jeg vil trolove meg med deg til evig tid" (Hos. 2,19). Tenk på paktens rike arv.

Å, her er den uutgrunnelige kjærlighets store hemmelighet: "Er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger" (Rom. 8,17). Guds arvinger! Arvinger til alt, hva Hans allmakt kan skjenke oss!

Min sjel! er du en Guds arving? Kan du skue opp til den store Gud, som sier om seg selv: "Jeg er den jeg er" (2 Mos. 3,14) og si: "Min Gud?" Hvor herlig, hvor salig med full fortrøstning å kunne si disse ord: Min Gud. Er Han min del, da behøver jeg ikke å bekymre meg om noe annet. La denne store, forunderlige hemmelighet være min siste tanke i denne dag, og når den allmektige også nå i denne stund hvisker meg den i øret, da kan jeg gladelig lukke mine øyne og si:

i fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.