"Alle stier!" Det skal ingen liten kraft til å si dette, til, under motgangens stormer, når alt synes mørkt for oss, når våre kjæreste venner blir berøvet oss, å kunne si: "Alt, alt er nåde! Alt, alt er vel!"

Men det er Herrens stier, og du kan være forvisset om, at Han vil føre sitt folk "på rett vei" (Slm. 107,7). Det er nok mulig, at det ikke er den vei, som de selv ville velge; det er kanskje den vei, de aller minste ville velge. Men, når Han leder sine får, "går Han foran dem" (Joh. 10,4). Hyrden utvelger selv gressgangen og leder selv sine får på den. Han vil ikke lede dem på noen besværligere vei, enn Han finner nødvendig for dem. Mon en far lar sitt barn gå dets egen vei? Nei, for det ville være til barnets fordervelse. Mon Gud vil overlate oss til vår egen dårlige vilje, som ikke er så tilbøyelig til noe, som til å føre oss på avveier og bort fra vår hyrde? Nei, Han kjenner oss bedre - Han elsker oss for meget til slik å overlate oss til oss selv.

Min sjel! Det er troens herligste seier og forett slik ikke å ha noen egen vei, men med barnlig enfoldighet og fortrøstning å si: "Herre! la meg kjenne dine veier, lær meg dine stier" (Slm. 25,4). "Gå i borgen for meg" (Jes.38,14). Led meg slik, som du finner det tjenlig for meg, skulle det enn være på den mørkeste, mest ensomme og tornefulle vei, når den bare må bringe meg nærmere til deg.

Å, at vi kunne lære ikke å feste vårt øye så meget på vår ofte tornefulle vei, som på dens lyse mål! Når vi en gang ved Herrens nåde har nådd dette, da skal vi med tilbedende forundring se tilbake på den vei, ad hvilken vår Gud har ledet oss, o oppdage, hvorledes Gud ikke har sendt oss noen prøvelse, ikke har latt oss utgyte en eneste tåre, uten fordi at det måtte så være; og til det spørsmål: "er det vel?" hvortil vi her på jorden ofte er så tilbøyelige til å gi et unnvikende svar, skulle vi da uten betenkning svare: Ja, alt er vel! I hvilket strålende lys skulle de ikke da stå for oss disse tre ofte hemmelighetsfulle ord: "Gud er kjærlighet" (1 Joh. 4,16). Da i det minste skulle vi bli i stand til å si: "Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss" (1 Joh. 4,16).

Imidlertid, min sjel! hvis du her må betrede sorgens vei, så la den tanke oppmuntre deg, at din Herre og Mester har betrådt den samme vei før deg. Betrakt, hvorledes det just var hengivelsen i Hans himmelske Fars vilje, som oppholdt og styrket Ham under Hans møysommelige og tornefulle vandring her nede. "Skje ikke min vilje, men din" (Luk. 22,42). "Jeg setter min lit til deg, Herre! Jeg sier: Du er min  Gud!" (Slm. 31,15). Det var dette som styrket den hellige David i hans mørke prøvelses stund. Troende sjel! dersom det er din Gud, som leder deg, hva mer kan du da forlange? Hans veier er rettferdighet og sannhet. Han vil lede deg ved sitt råd og hisset motta deg i sin herlighet.

Min Gud! Når dette er hensikten med dine førelser og din tukt, da kan jeg trøstig si:

I fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.