Guds folk er ofte tilbøyelig til å bli "bekymret på veien" (4 Mos. 21,4). I deres sjels bitterhet er de ofte tilbøyelige til å si med det motløse Israel: "nå har Herren forlatt oss" (Dom. 6,13) eller med den i troen svake profet: "Jeg vil heller dø enn leve" (Jon. 4,3).

Men den kristne har også sin trøst og det en mektig trøst. Den "stille susing" (1 Kong. 19,12) blander seg med den brusende storm. Tornebusken brenner i ilden, og dog blir tornebusken ikke fortært, fordi Herren var i den (2 Mos. 3,2). "Herren lever, og priset er min klippe. Opphøyet er min frelses klippefaste Gud" (2 Sam. 22,47).

Jordisk trøst kan hjelpe til å tørre av en tåre, men snart flyter igjen en ny; Gud derimot tørrer bort alle tårer. Det er ingen mangel eller trang i den arme synders bange bedrøvede hjerte som ikke Han kan avhjelpe.

Er det nåde til syndsforlatelse, jeg trenger til? Jeg kan skue opp til den aller høyeste Guds trone og se hellighet og rettferdighet, rett og sannhet i den herligste forening, og min bedrøvede sjel hører de trøstefulle ord: "Det er et troverdig ord og fullt verd å motta, at Kristus Jesus er kommet til verden for å frelse syndere" ( 1 Tim. 1,15).

Trenger jeg til hjelp? Jeg kan skue opp til den samme trone og se min store yppersteprest sitte på den, en fyrste, som har makt hos Gud, og fra hvis lepper det går ut en bestandig bønn for Hans folk. Når Satan søker å "sikte" dem på jorden, så beskytter Hans mektige kraft dem i himmelen. Når fristelsene under deres jordiske strid og prøvelser stormer inn på dem, da står Han, den sanne Moses på fjellet med oppløftede hender, som aldri trettes og hjelper dem, så at de "mer enn seirer" (Rom. 8,37). Når prøvelsene truer med å overvelde dem, så stiller han seg frem for deres sjels øye og lar dem se hen til de lidelser og smerter, som Han utsto for dem, og viser dem, hvor ringe endog de aller bitreste smerter på jorden er i sammenligning med disse. Selv over gravens mørke port skriver Han: "Salige er de døde, som dør i Herren" (Åp. 14,13). Han alene følte dødens virkelighet - Hans folk fornemmer kun dens skygge, og de kan frimodig si med den hellige David: "Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg" (Slm. 23,4).

Min sjel! er du nedbøyd og trett? Trykker korset deg? Blir prøvelsene deg for store? Har du en torn i kjødet (2 Kor. 12,7), som engster og plager deg? Vær stille! Han vil la "sin nåde være deg nok" (v. 9). Dersom Han har ledet deg ut i ørkenen, så vil Han også tale trøstelig til deg. Han har balsam for den sårede, legedom for den syke, trøst for enhver smerte. "Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjerte, da oppliver din trøst min sjel" (Slm. 94,19).

I fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.