Hvilken trøstekilde ligger det ikke i Guds uforanderlighet! Den kan ikke rokkes det aller minste ved noe. Dersom Han var foranderlig, så ville han opphøre å være et fullkomment vesen, opphøre å være Gud.

Foranderlighet er vår lodd her nede. Om alle jordiske ting heter det: De skal forgå (Hebr. 1,11). Himlene over oss, jorden under oss og elementene, som omgir oss, - "alt dette oppløses" (2 Pet. 3,11). Det, som var oss kjærest her nede, er fart forbi, de venner, som ved deres nærværelse forsøtet vår pilegrimsgang, er vandret herfra. Men her er en fast og sikker ankergrunn midt under alle omvekslinger på denne verdens urolige stormfulle hav. "Du er den samme." Alt er foranderlig unntatt Han, den ene uforanderlige. De jordiske støtter kan vakle og falle, men det levende tempel er urokkelig. Røret kan bøyes av vinden, men den levende klippe motstår og trosser alle stormer.

Hvor salig især å betrakte vår store yppersteprests uforanderlighet! "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid" (Hebr. 13,8). I en viss forstand er han visstnok forandret; Han er ikke lenger en "mann full av piner" /Jes. 53,3) - den hjemløse vandringsmann; Han sitter nå på tronen i den himmelske herlighet. Serafer priser Ham - hellige tilber Ham, men Hans hjerte kjenner ingen forandring. Hans himmelfarts herlighet har ikke utslettet Hans ømme medfølelser for den arme menneskeslekt. Vi kan tenke på Ham, da Han mottok arme fortapte syndere, tenke oss Ham ved Nains porter eller fellende medlidenhetens tårer over den fortapte stad eller deltagelsens tårer ved Lasarus' grav og si: "Du er den samme." Det navn, som Han ved engler ga seg selv for sin kirke inntil Han kommer igjen, er - "den samme Jesus." Hva Han åpenbarte for Johannes på Patmos, forkynner Han fremdeles til evig tid: "Jeg er den levende" (Åp. 1,18).

Du troende sjel! har du noensinne funnet Ham foranderlig mot deg? Er du kanskje nå i denne stund bedrøvet over, at Han unndrar deg sitt ansikts lys, som var din første glede? Sier du i ditt hjertes bitterhet: Har Gud glemt å være nådig?" (Slm. 77,10). Forandringen er hos deg selv, ikke hos Gud. Det er deg, som er gått bort fra Ham, mens Hans kjærlighets sol skinner like så klart, som noensinne. "Han kan ikke bli trett, ei heller vansmekte" (Jes. 40,28).

Eller kanskje det er andre prøvelser, som trykker deg, din Guds hånd hviler kanskje tungt på deg? Du nærer kanskje i ditt stille sinn den tanke, at Han kunne ha spart deg for en eller annen tåre - at tukten ikke hadde behøvd å være så streng - at Han kunne ha avvendt eller i det minste mildnet det tap, som rammet deg. Sku oppad og si med salmisten: "jeg vil komme Herrens gjerninger i hu, sannelig jeg vil komme dine underlige ting i hu fra fordums tid" (Slm. 77,12). Tenk på, at han, hvis hånd ble naglet til korset for deg, er den, som nå taler din sak for nådens trone, at Han er den, som tilskikker deg enhver prøvelse, og kom i hu disse apostelens ord: "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet, enn gi oss alle ting med ham?" (Rom. 8,32). Å! når du således kan hvile ditt hode ved Jesus uforanderlighet, da vil du midt under denne foranderlige verdens hårde slag og prøvelser den ene kveld etter den annen, inntil den morgen bryter frem, da det ikke mer følger noen natt eller omveksling, kunne si:

i fred vil jeg legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.