Å Gud, av din store nåde og miskunnhet har du atter latt meg oppleve en ny dag. Måtte nå syndens og vantroens skyer mer og mer drives bort fra min sjel. La mitt øye få skue noen glimt av din herlighet - en søt forsmak på de gleder, som "intet øye har sett og intet øre har hørt" (1 Kor. 2,9).

Her, Herre! har jeg ikke noen "blivende stad" (Hebr.13,14) - forandring er min lodd i denne min pilegrims bolig - her ville jeg ikke ønske å leve bestandig. Jeg "vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren" (2 Kor. 5,8). Dra mitt sinn og mitt hjerte bort fra denne usikre verden og la meg ha den tilkommende stadig for øye. Jeg fryder meg ved å tenke på de mange tusener salige, som allerede er i herligheten, iførte lange hvite kjortler, og palmegrener i deres hender (Åp. 7,9), trygge mot enhver fare hos den Herre, som de elsker, og som har tørret hver tåre fra deres øye. Jeg fryder meg ved å tenke på, at det blod og den nåde, som har ervervet dem deres kroner, tilbys meg like så fritt som noensinne. Å, måtte jeg få nåde til med tillitsfull fortrøstning å torde si: "Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag" (2 Tim. 4,8).

Måtte tanken på denne uendelige, fra synd og sorg befridde udødelighet bringe meg til villig å bære de tyngste prøvelser her i dette liv. Når jeg har en slik krone i vente, vil jeg ikke knurre under det tyngste kors. La meg villig gå endog gjennom den heteste prøvelsens smelteovn for å bli lutret og renset for denne "evige og over all måte viktige herlighet" (2 Kor. 4,17), og med stille hengivelse i din nådige vilje bære alt, det du finner det tjenlig å pålegge meg. "Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang" (Slm. 30,6).

Herre, hjelp, at tanken på at evigheten nærmer seg, må tilskynde meg til en større flid i din tjeneste. Måtte jeg ha mine lender ombundne, min lampe brennende. Måtte jeg benytte hver dag, også denne dag, som om den skulle være min siste. Når kveldens skygger leirer seg omkring meg, måtte jeg da føle at denne dag er anvendt for Herren. Jeg vil være en dag nærmere døden, måtte jeg da også være en dag nærmere himmelen.

Hva jeg ber om for meg selv, vil jeg også be deg om for alle mine elskede venner. Bestenk hvert hjerte med din pakts blod. Måtte hvert øye bli ledet til Jesus, hvert et skritt vendt mot himmelen. Om vi enn nå er atskilte fra hverandre, måtte vi alle finnes samlet på hin store dommens og høstens dag.

Herre, foren dine barn mer og mer inderlig med hverandre. Hvorfor skulle vi dog være så fremmede for hverandre og møtes og atter møtes her på livets vei med fremmede, ja vel endog stundom med avvindsyke blikk, når vi dog bekjenner, at vi er bestenket med det samme blod, bærer det samme navn og er arvinger til den samme arv? La meg leve i nær forening med Jesus, så skal jeg også leve i et inderligere samfunn med Hans folk og med lengsel skue fremad mot den salige tid, da vi rett skal se og kjenne hverandre, da ikke mer noen uenighetens mislyd skal forstyrre den evige lovsang: "Ham, som sitter på tronen, og Lammet være velsignelsen og prisen og æren og kraften i all evighet!" (Åp.5,13).

La meg tidlig høre din miskunnhet;
for jeg har forlatt meg på deg.