Det er intet mer forunderlig enn denne Guds langmodighet. Tenk på hvorledes den har vedvart gjennom alle tiders løp i 6000 år. Tenk, hvor mange millioner etter millioner som har vært gjenstand for denne tålmodighet. Tenk, hvor mange store og avskyelige synder som i denne lange tid har prøvd og trettet Hans langmodighet! Verdens historie er en fortløpende rekke av urettferdighet, som har satt den allmektiges overbærenhet på prøve. Guds kirke er likesom en skrøpelig ark, omtumlet på vantroens mektige hav, og dog er verden ennå spart, dog er "Hans hånd ennå utrakt" (Jes. 5,25), for å utøve barmhjertighet.

Og hvem er denne tålmodighetens Gud? Det er Herren, den allmektige, som kunne knuse alle disse millioner i et øyeblikk. Som ved et pust kunne tilintetgjøre hele verden, ja som ikke behøvde annet enn å unndra den sin mektige, oppholdende arm for å bringe den til å styrte sammen. Visselig, når vi betrakter alle Guds egenskaper, så er det neppe noen mer forunderlig enn Hans store langmodighet. Han er 2 nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet" (Neh. 9,17). Han "hjemsøker misgjerninger på barn på dem i tredje  og på dem i fjerde ledd" (2 Mos. 20,5), men Han "gjør miskunnhet mot tusen ledd"(v.6). I 1500 år like fra Moses' til Jesu tid, har Han båret over med Israels vantro, og dog taler Han - som en from forfatter bemerker - som om det kun var en dag. "Jeg bredte ut min hender hele dagen til et gjenstridig folk" (Jes.65,2; Rom. 10,21). Hvorledes skal vi forklare denne uendelige kjærlighet? "Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier sier Herren" (Jes. 55,8). Min sjel! hvor har ikke Guds tålmodighet vært stor imot deg, da du i din uomvendte tilstand vandret bort fra Hans hjord? med hvilken utrettelig kjærlighet gikk Han da ikke etter deg? til tross for all din egensindighet opphørte Han dog ikke å søke etter deg, før han fant deg. Tenk på all din dårlighet og skrøpelighet også senere, på all din ubestandighet i å søke Ham. Hvor ustadig din kjærlighet enn har vært til Ham, hvor meget du enn har fortjent å bli overgitt til din egen forvendte vilje, så lyder dog Hans ord til deg, " hvordan skal jeg kunne oppgi deg?" (Hos.11,8). Under hele ditt liv har din frelser stått for ditt hjertes dør og banket, og slik står han ennå: "Se, jeg står for døren og banker" (Åp. 3,20).

Å, hvor burde ikke Jesu tålmodighet bevege meg til ydmyk underkastelse i prøvelsens stund! når Han så lenge har båret over med meg, skulle jeg da ikke være villig til å bære hva Han finner tjenlig å pålegge meg? når jeg tenker på Hans tålmodighet, hvorledes Han ikke knurret under et langt tyngre kors, skulle da jeg knurre under mitt! Nei, jeg vil strebe etter å dempe enhver slik utilbørlig tanke, idet jeg med tillitsfull fortrøstning skuer opp til "tålmodighetens Gud."

I fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.