Å Gud, jeg lover og takker deg, alle gode og fullkomne gavers giver. Hver dag overøser du meg med dine velgjerninger. Enhver ny morgen gir meg ny årsak til å takke, love og prise deg. Jeg velsigner deg for alle dine velgjerninger imot meg i det timelige. Mens andre har sukket i armod, er hentæret av sykdom og må utstå store smerter, eller er venneløse og forlatte her i verden, har du latt dine velsignelser strømme rikelig ned over min bolig.

"Jeg la meg og sovnet - jeg våknet, for Herren støtter meg" (Slm.3,6), kan jeg si med salmisten om den forgagne natt. Det er din nåde at jeg atter har sett dagens lys. I midnattstunden kunne anskriket ha lydd til meg at jeg skulle møte min Gud, for hvis hellige åsyn jeg ennå ikke var beredt til å trede frem for. Men ennå har du spart meg og latt meg være et levende vitnesbyrd om din godhet. 

O, antenn du takknemlighetens ild på mitt hjertes kolde alter. Herre, jeg sukker og klager over at jeg ikke bedre forstår å påskjønne din uendelige nåde og miskunnhet imot meg og i særdeleshet den nådes og kjærlighets rikdom som du har åpenbart i Jesus, over at det så lite er mitt hjertes begjæring å elske Ham igjen som har elsket meg "med en evig kjærlighet" (Jer.31,3). Jeg er din i dobbelt henseende; at du har både skapt meg og gjenløst meg, gjør dobbelt krav på at jeg skal hengi meg selv og alt hva jeg har, til deg og din tjeneste. Kjære Herre Gud, bevar meg fra den store synd å ikke påskjønne din uforanderlige godhet og vennlighet imot meg, bevar meg fra at jeg skulle motta dine velgjerninger, som noe som faller av seg selv, og la meg bestandig leve i erkjennelsen av at det er din nåde, jeg har å takke for alle gode gaver. Måtte hele mitt liv være et lov- og takkoffer! Måtte alt hva jeg foretar meg, bære vitnesbyrd om mitt hjertes oppriktighet og hengivelse til deg. Og måtte den kjærlighet, i følge hvilken du har forløst meg, virke så mektig i meg, at jeg kan hellige alle mine sjels- og legemskrefter til å tjene deg, du, som så villig oppofret deg selv og hengav ditt liv for meg.

Herre, la i denne dag ditt ansikt lyse over meg. Måtte enhver nåde som jeg erfarer i denne dag, helliges og forsøtes ved tanken på at den kommer fra min Gud. Og mens jeg stadig ihukommer og takker deg for alle dine velgjerninger mot meg her i tiden, så lær meg især bestandig å holde meg for øye den aller største nåde, nemlig det håp som du har skjenket meg om engang å komme til deg og skue deg ansikt til ansikt, og være med blant den store gjenløste skare som ikke hører opp med, dag og natt, å synge deg lov og pris.

Velsigne alle mine kjære. Beskytt og bevar dem ved din mektige arm. Gi også dem takknemlighet for all din miskunnhet imot dem og et fast og velgrunnet håp om en herlig arvedel i hin bedre verden, hvor det skal være en evig glede som aldri formørkes av noen sorg eller smerte. Og alt hva jeg ber om er for Jesu skyld. Amen.

La meg tidlig høre din miskunnhet;
for jeg har forlatt meg på deg.