Hvor godt er det ikke i sorgens, smertens og savnets stund å ha en øm og deltagende jordisk venn. Min sjel, de ovenfor nevnte ord taler til deg om en som er deg nærmere, som elsker deg inderligere enn noen jordisk venn - en venn som aldri svikter, den kjærlige Gud! Hvor mange dyrebare navn har ikke Jesus gitt seg selv, for å fremstille sin ømme kjærlighet og hengivenhet for sitt folk! Våker ikke en hyrde med stor omhu over sin hjord? "Herren er min hyrde" "Slm.23,1). Viser ikke en far den kjærligste omsorg for sine barn? "Jeg vil være deres Far" (2 Kor.6,18). Pleier ikke en mors kjærlighet å fremstilles som et bilde på den inderligste ømhet? "Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere" (Jes.66,13). Er ikke øyestenen det mest ømfintlige  av det fineste legemlige organ? Han bevarer dem, "som sin øyesten" (5 Mos.32,10).

"Det knekkede rør skal Han ikke knuse" (Jes. 42,3). Når "sjelens hyrde og tilsynsmann" (1 Pet.2,25), finner den arme synder som et fortapt får, vandrende omkring på villsomme fjell, hvor kjærlig handler Han ikke da med det. Det er intet vredens blikk - intet bebreidende ord - i stum kjærlighet "legger Han det på sine skuldre med glede" (Luk.15,5). 

Da Peter falt, ville frelseren ikke såre ham mer enn nødvendig. Han kunne ha sendt ham mange av de gjennomtrengende blikk som brakte Peters angerståre til å rinne; men Han så kun en gang på Peter med dette blikk; og om Han enn en gang senere minner Peter på hans tre ganger gjentatte fornektelse, så skjer dette ved tre ganger å gjenta det ømmeste av alle spørsmål: "Elsker du meg?" (Joh.21,15-17).

Min sjel! er du bedrøvet over at din tro er så svak, din kjærlighet så kold, over dine mange åndelige brøst? Frykt ikke! "Han kommer i hu hvordan du er skapt" (Slm. 103,14). Han vil fare ømt og varlig med din svake tro, Han vil "bære i sine armer" dem som ikke formår å gå, og lede de arme, nedbøyde og forsakte sjeler ad en mindre ujevn og tornefull vei enn de andre. Når "løven" eller "bjørnen" kommer, da kan du trygt stole på Ham, den sanne David, den ømmeste av hyrder. Lider du under ytre trengsler eller prøvelser? Fortrøst deg til Ham, som vil føre deg ømt og kjærlig. Han fører ikke riset med noen hård hånd.; Han forbarmer seg inderlig over sine barn, nettopp når Han tukter dem. Den ømmeste jordiske far kan kanskje noen gang tale et hårdt, et mer enn nødvendig hårdt ord, men ikke slik med Gud. Han kan kanskje synes likesom Josef å "tale hårde ting" (1 Mos. 42,7); men det er dog like fullt kjærlighet i Hans hjerte. Han vil ikke uten nødvendighet bruke sin gartnerkniv, ei heller vil Han skjære for dypt. Prøvelsenes ild skal ikke brenne hetere enn nødvendig. Din ømme, kjærlige Gud er den som selv avpasser den.

Og hva er det, du troende sjel, som har ervervet deg all denne kjærlige omhu? Det er Jesus, Gudmennesket, Mellommannen, Han, som forener guddommens allmakt med en kjærlighet som er større, enn vi kan fatte eller forstå. Er ditt hjerte knust av sorg og smerte? Det er Hans hjerte også. Er dine øyne formørket av tårer? Det var Hans øyne også. "Jesus gråt" (Joh.11,35). Han, som engang var den dypt bedrøvede, men nå er i herlighet, Han har ennå en broders hjerte. Andre kan kanskje ikke forstå din dype smerte, men Han kan det. 

Når jeg har en slik øm og kjærlig Gud som har omhu for meg og sørger for meg, som våker over min vandring om dagen og vokter mitt leie om natten, da vil jeg

i fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.