Om morgenen hører du min røst, Herre.
Om morgenen legger jeg min sak frem for deg og venter.

"Min kraft fullendes i skrøpelighet." 2 Kor.12,9.

Å, du "høye og opphøyede, som troner for evig, og som bærer navnet Hellig," (Jes. 57,15), bøy deg ned til å høre en arm, elendig synder, som atter i denne morgenstund våger å nærme seg din trones skammel. Forunn meg nå din Hellige Ånds hjelp, så at jeg nettopp på grunn av min skrøpelighet må bli sterk. Det er din egen nådige forsikring, at " dersom venter på Herren, får ny kraft" (Jes.40,31). Jeg vil fortrøste meg til min trofaste Guds nådige løfter. Måtte min egen tomhet drive meg til deg, i hvem all fylde bor. Måtte bevisstheten om min egen svakhet lære meg å slippe alle jordiske støtter, all jordisk tilflukt og fortrøstning, og å "bo i den Høyestes skjul" (Slm. 91,1).

Herre, jeg bekjenner i dag for deg med skamfullhet og mitt ansikts blussel mine mangehånde skrøpeligheter, min kulde og lunkenhet, min mistro til ditt forsyn, min ufølsomhet for din kjærlighet, min knurren over dine førelser, min underhandlen med synden og min motstand mot din nåde. Hvor ofte har jeg ikke likesom det svake rør bøyd meg for fristelsens vind, så at mine beste beslutninger har vært "som en morgensky, lik duggen som tidlig svinner bort" (Hos.13,3).

Og dog Herre! har du ennå ikke sønderbrutt "det knekkede rør," ei heller "slokket den rykende veke" (Jes.42,3), Men hitinntil nådig spart meg. Dine veier er ikke som menneskets veier (Jes. 55,8), ellers ville di for lenge siden ha blitt trett av meg. Men du, evige Gud, "kan ikke bli trett, ei heller utmattet" (Jes. 40,28). Jeg har "av Herrens hånd fått dobbelt for alle mine synder" (Jes.40,2).

Jeg fryder meg ved å vite, at det især er det nedtrykte som du har lovet å " lede meg varlig." Du vil ikke føre meg på noen tyngre vei enn du finner nødvendig for meg. "Herre! gå i borgen for meg!" (Jes.38,14). Måtte jeg i denne dag fortsette min vandring gjennom dette livs ørken med en mer enfoldig, barnlig og stadig fortrøstning til deg. Legg du den nye sang i min munn: Herren er "min miskunn og min festning, min borg og min redningsmann, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til" (Slm.144,2). Si du til meg midt under all min skrøpelighet: Frykt ikke, du orm, Jakob! Idet jeg fortrøster meg til at du alltid er meg nær, vil jeg gå fra kraft til kraft.

Bevar meg i denne dag for synden. Måtte ingen dårlige tanker, forfengelige innbilninger eller bedragelige lyster hundre min vandring med Gud. Måtte en bestandig erkjennelse og fornemmelse av min egen skrøpelighet holde meg nær til deg og to din forsonings offer. Velsignede Jesus, måtte min hjelpeløse sjel bestandig henge fast ved deg.

Se i nåde ned til alle dem som ved naturens bånd er knyttet til meg. La din velsignelse hvile over dem alle. Måtte vi alle være på den rette vei til Sion, og bli slik løst ifra de jordiske bånd, at vi kan fornemme, at Sion er vårt rette hjem.

Om vi enn vandrer på forskjellige stier og er atskilte, kanskje fjernt fra hverandre, måtte dog vår vandring få den samme velsignede, salige ende. Måtte vi alle møtes i herligheten, møtes hos deg. Og alt hva jeg ber om er for Jesu skyld. Amen.

La meg tidlig høre din miskunnhet;
for jeg har forlatt meg på deg.