Min sjel! søk å bli oppfylt av tanken på den allmektige. Fortap deg selv i beskuelsen av Hans overvettes herlighet. "Kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense?" (Job 11,7). Kan infusjonsdyret måle havets dybde? Kan ormen stige opp til himmelen? Kan det, som er endelig, forstå det uendelige - den dødelige udødeligheten? Vi kan ikke mer enn stå ved randen av det umåtelige hav og rope: o hvilket dyp - innhyllet i evighetens høytidelige, dype hemmelighetsfullhet. Før noen stjerne begynte sin bane, før noen engel ennå beveget sin vinge - var Gud, oppfyllende alt med sin uendelige allestedsnærværelse. All tid er for Ham som et åndedrett - et pulsslag - en blinken med øyet. Den evige salighet, som er all skapningens herligste arv, er i sin natur fremadskridende. Det er en stadig fremadskriden i salighet og herlighet. Men således er det ikke med alle tings opphav. Han er like så fullkommen, før tiden begynte, som Han vil være, når det ikke lenger skal være tid. - Han var like så uendelig herlig, da Han bodde alene i det umålelige rom, som Han nå er, mens englenes og erkeenglenes sanger lyder i Hans ører. Men "hvem kan fullt ut nevne Herrens gjerninger eller forkynne all Hans pris?" (Slm.106,2). Vi kan i det høyeste blott søke å fremstamme Hans herlighets pris. Moses, som så mer av Gud enn de fleste, ber allikevel: "Kjære, la meg se din herlighet" (2 Mos. 33,18). Paulus, som kjente Herren nøyere enn andre, ber allikevel "at jeg må kjenne Ham."

Og er Han det vesen, til hvem jeg kan skue opp med den salige fortrøstning og kalle "min Far?" Er det denne uendelige, hvilken himlenes himler ikke kan romme, som jeg kan kalle min Gud? Min sjel! Betrakt den mellommann, ved hvem du kan se Guds herlighet og dog leve. "Ingen har noensinne sett Gud, den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklart Ham" (Joh. 1,18). Han, som bor i et utilgjengelig lys, treder frem av sin herlighets bolig i skikkelse av "Immanuel, Gud med oss" (Mt. 1,23). I Kristus, "Den usynlige Guds bilde" (Kol. 1,15) kan skapningen - den arme synder - beskue guddommens glans uten å fortæres. Leser! la det være din streben å forherlige Ham. Søk således å oppfylle din tilværelses store mål. La alle dine ord og gjerninger, alle dine planer og forsetter som også alt ditt kors og din motgang bli til Hans ære. Den høyeste seraf kan ikke ha noe større eller edlere mål enn å forherlige Gud, for hvem han kaster sin krone ned. Men Han har dessuten et krav på deg, som Han ikke har til den ikke falne og derfor heller ikke gjenløste engel. "Han gav seg selv hen for deg." Denne den aller største av alle nådegaver, som allmakten kunne gi, er den fasteste forsikring for, at Han også vil skjenke oss alle ringere velsignelser, som vi trenger til, og skåne oss for alle unødvendige prøvelser og smerter. Du er kalt til å beskue "Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far" (Joh. 1,14). Det er ikke en herlighet, som skal forferde deg ved sin glans, men den vil vinne og fange deg ved sin skjønnhet; den er "full av nåde og sannhet." Han er din paktens Gud. Dersom du i sannhet tilhører Ham, kan du med salig fortrøstning legge deg ned på ditt nattlige leie og si:

i fred legge meg og sove; for du Herre, alene skal la meg bo trygt.