Chr. Møller

Det hjerte, som ikke er rett for Gud.

Her torde nå noen, som har hørt mye om Guds nåde, dog uten at han har følt, at han trenger den for sin egen del, tenke, at Gud er så nådig og mild, at Han ikke regner så nøye med oss, men når vi gjør det beste vi forstår, så forlanger Han ikke mer av oss - "vi er jo alle syndere" m.m.

Ja, på den vei vil nok mange forsøke å komme inn i himmelen - det er en meget bekvem og behagelig vei for den gamle Adam, som slett ikke holder av å høre, at han er fortapt og dømt til døden, men vil heller ha den berømmelse, at han er "from" og "gudfryktig."
Men du som har det slik i ditt hjerte, du må trøste deg med Guds godhet, så mye du vil og kan, du må beflitte deg på å leve enda frommere, enn du hittil har gjort, ja du må gråte, tigge, be og forøvrig etter din mening ta saken riktig på alvor, - men du skal vite, at alt dette er deg til ingen nytte - du skal tross alt dette gå glipp av den evige salighet og bli kastet i det ytterste mørke, dersom du ikke blir til skamme med din egen fromhet og som en av Guds hellige lov forbannet overtreder får din eneste trøst i det, at Kristus ble såret for dine misgjerninger og knust for dine overtredelser, og at du har fått legedom i Hans sår (Jes.53).
Så lenge du ennå har noe eget å hvile på, har Lammet ennå ikke fått noen egentlig verdi for deg - Kristus er da ikke din eneste tilflukt, Hans blod, Hans død, Hans fortjeneste er ikke ditt eneste håp for evigheten.

Å, mange våkner for sent over denne hemmelighet, nemlig at man med store, glimrende gjerninger, med en tro, som ligner de ekte nådebarns, med mange liflige erfaringer, nåderørelser o.sv. - at man med alt dette og mer slikt kan være fremmed for sine overtredelser og misgjerninger samt være under Guds vrede og forbannelse.