J. St. Munch

Broderkjærlighet

Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.
Mt. 25,40.

Hvor er den ikke på samme tid skjønn og trøstefull den tanke, at det som av kjærlighet er gjort mot en av brødrene, det er gjort mot Jesus selv!
Skjønn er tanken, fordi den vitner om, at Han ikke skammer seg over å kalle dem brødre, disse "små," som her i verden ofte er ringeaktet og oversette. (Hebr. 2, 11; 6,10 og Mt. 10,42).
Og trøstefull er tanken, fordi den gir forsikring om, at Herren våker over sine og antar seg dem i den grad, at Han anser det som gjort for Ham, det som gjøres for dem.
Derfor skal de troende disipler i deres skrøpelighet beflitte seg på stor frimodighet og ikke glemme, at når Jesus kaller dem brødre og søstre, så er de Gud Faders barn, som skal være riktig glade og tilfredse her nede, fordi de er kongebarn. Er det da ikke sørgelig, at vi kristne så ofte ser mismodige og tungsindige ut, ja ikke er langt fra å misunne de glade verdensbarn, som roser seg av deres lykke og timelige velvære.
Her i livet skal den sanne kjærlighet til Gud komme til syne i kjærligheten til Guds barn, i den virksomme, hjelpende, oppofrende kjærlighet - hisset skal denne kjærlighet til brødrene få sin lønn som kjærlighet til Gud. La oss her i livet minnes dette.
Enhver kjærlighetsbevisning har sitt verd, slik som vi lærer av lignelsen om den barmhjertige samaritan, - men særlig velbehagelig for Gud er kjærligheten overfor dem, som bekjenner Herren.
Derfor, la det igjen være sagt: Du fattige, syke, forlatte kristen, si ikke, at du er ulykkelig! Jesus kjenner deg, Han står ved din side, Han har skrevet opp ditt navn, Han sørger nok for, at du ikke lider nød! Tro bare, tro bare!