Martin Luther

Fariseeren

To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller.
Luk. 18,10.

Nå vil vi se på fariseeren, den narren. Der er de aller vakreste gjerninger! Først takker han Gud fordi han faster to ganger om uken og dessuten, Gud til ære, gir tiende av alt han eier - han har heller ikke brutt ekteskapet, har ikke gjort sin neste urett eller røvet noe fra ham. Han har således forholdt seg som en from mann. Det ville nå være rart om dette ikke skulle være et ærbart og fortreffelig liv! Ingen hadde med sannhet kunnet klandre ham, etter denne verdens målestokk. En måtte tvert om rose ham, og det gjør han riktignok selv også. Da faller Gud inn og sier at alle fariseerens gjerninger er en hån mot Gud. Gud hjelpe oss, for en erklæring dette er! Her må vi forskrekkes like inn i sjelen, for ingen av oss er jo halvparten så from som denne fariseeren.

Men se hvordan Guds sverd her skjærer dypt inn, inn til sjelens grunn. Her blir alt slått i stykker og faller fullstendig sammen. Alle må ydmyke seg - ellers kan en ikke bestå for Gud. Her må således en ærbar hustru bøye sine kne og kysse den mest falne kvinnes føtter, ja, hennes fotspor.

Tolleren står der og ydmyker seg, taler ikke om noen faste, om noen gode gjerninger, har overhodet ingen ting å tale om. Og likevel sier Herren at hans synd ikke er så stor som hyklerens synd. Helt umulig blir det altså nå at noen skulle heve seg over den ringeste synder. Løfter jeg meg bare en hårsbredd over min neste, ja over den verste synder, så er jeg dermed styrtet ned i fallet.