Otto Funcke

Det er ennå rom!

Og tjeneren sa: Herre, det er gjort som du bød, og det er ennå rom. Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt. Luk 14:22 - 23.

Det er tre hundre år siden, at det i en liten bayersk by satt to lanseknekter iblant de øvrige kirkefolk på annen søndag etter trefoldighet. Mangt et vilt krigstog blant tyrkere og kristne hadde de vært med om. Hvordan det i de tider gikk til i krig, vet den som kjenner verden og dens historie. Slik hadde også disse to kamerater ved rov og mord pådratt seg en svare skyld og i det hele "gitt en god dag i Gud."
Hvordan de denne søndag hadde forvillet seg inn i kirken, visste de ikke riktig selv, - men de følte seg nå draget dit hen i deres hjerter. De måtte, fordi Gud drev dem - de måtte skjønt veien ble dem tyngre enn å gå i slaget. Der satt de da med hodet støttet på de brune hender, og fariseerne gjorde sine bemerkninger om dem.
Men presten prekte hjertelig og mildt over dagens evangelium, som vår tekst er hentet fra, og betonte atter og atter disse ord: "Og det er ennå rom." Da bøyde den ene av de to rå menn seg hen til den andre og sa med beveget stemme: "Hører du det, kamerat, hører du det? Det er ennå rom!" Men denne svarte bare ved at han bøyde hodet, og to tunge tårer, - to av dem, som Herren teller - rant ned over hans kinn.

Ennå hadde ikke presten sluttet sin preken, da trommen virvlet på gaten, og stormklokken lød i fra tårnet. Ville fiender hadde falt inn på den lille bys område, og allerede rykket de frem med stormskritt. Da stilte de to tapre lanseknekter seg i spissen for borgerskapet. Det ble en heftig kamp, som nå utviklet seg. Snart traff et skudd den ene av de to krigskamerater i brystet. Som han nå falt om, bøyde den andre seg bedrøvet ned til ham og spurte, hvorledes han var til mote.  Men denne tydet med sin hånd og sine øyne mot himmelen og sa gledesstrålende: "Broder, det er ennå rom!" - Slik døde den ærlige mann, og hans kamerat har ordet fra kirken, og enda mer det fra slagmarken, tjent til en glad hjemgang.

Men hvorfor har vi fortalt denne gamle historie? Nå, fordi vi ikke visste noen bedre kommentar til den himmelske verts innbydelse.  "Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn, så mitt hus kan bli fullt."
Med dem, som er på veiene og ved gjerdene, er nettopp ment slike fattige, foraktede og forkomne mennesker som de, som ble omtalt i ovenstående fortelling.
Mens de, som for år, ja, årtier tilbake har fornemmet Guds kall gjennom Guds ord, mens de i "from" selvtilstrekkelighet og i en gudelig farget verdslighet høflig unnskylder seg, når det for alvor gjelder å bryte med seg selv, - så finner man på den annen side svært ofte hos dem, som synes ganske bortvendte fra Gud og aldri har bekymret seg om Hans ord, en forbausende imøtekommenhet, når man til rette tid og med den rette visdom byr dem livets brød.
Et slikt grovt utilhugget stykke tre er bedre å arbeide på enn det, som visst nok er fint polert, men innvendig markspist. Det grove, rå verdensvesen er ikke så langt fra Guds rike som lunkenheten og den indre usannhet hos dem, som kaller seg for gudfryktige og likevel aldri vil gjøre riktig alvor verken med å dø fra synden eller å oppstå med Kristus.
La oss da frisk og glad åpne hele vårt hjerte for Kristi ord, nettopp som om vi i dag gjorde det for første gang. Sannelig, da skal budskapet også stråle og lyse for oss som et himmelbudskap: "Det er ennå rom Rom også for deg!"