Av G. Konesmo

Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.
Rom. 7,19.

O, mine venner, når den benådede synder i noen grad får hele denne apostelens erfaring, når han finner og klart må erkjenne, at når han vil gjøre det gode, "det onde i alle ting henger ved ham," se, da oppkommer atter i sjelen storm og bølgegang, det blir tvil i hjertet og frykt for undergang og forlis. Jesus synes da ofte igjen å "sove" eller endog ganske å ha dratt bort og skjult seg. I slike stunder lærer man på ny som disiplene av "det dype" å rope: Herre, frels oss, vi forgår!

"Er det ingen kamp og strid, nød og fare på ferde, så lar vi Jesus sove og sover selv med," sier Gossner, "det er, vi innbiller oss, at vi ikke just trenger så meget til Ham, at Hans nærhet just ikke er så nødvendig, som om vi kunne hjelpe oss selv; men når "stormen" kommer, føler vi snart med skrekk nødvendigheten av Hans våken og hjelp." Slik tjener også storm og uvær oss til gode, som elsker Gud. Vi kommer derunder dypere inn i den sannhet, at i oss, det er i vårt kjød, bor ikke noe godt, og at uten Jesus kan vi intet gjøre. - Men likesom det gikk disiplene i stormen, at deres bønn ble bønnhørt og de fikk hjelp til "velbeleilig tid," slik skal også alle Hans disipler og disiplinner få erfare det. Hans arm er ennå ikke forkortet, så Han ikke skulle kunne frelse. Når nøden er størst, skal vi finne Hans hjelp nærmest.

Når bølgene bruser på det verste og stormen hviner og tuter, da skal vi høre vår Frelsers stemme i uværet, og den skal bringe oss fred, tillit, stillhet og ro. .