Av Andreas Lavik

Han er trofast!

Akk, mon jeg når det skjønne land, som snubler gang på gang.

Er vår kjære frelser en slik venne, som hjelper sine et stykke på veien, for så å overgi dem til deres egen elendighet og fiendenes forgodtbefinnende?
O, tusener ganger nei.

Hans kjærlighet er alltid den samme, Hans omsorg og trofasthet forøkes med hver dag som går.

"Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg," sier Han selv.
"Jeg kjenner mine og kjennes av mine, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd."

Hans sterke frelserhånd, Hans kjærlighet, nåde og trofasthet, den skal holde deg fast og gi deg seier midt i din svakhet og avmakt.

Du synes ofte å høre djevelens brøl bak deg, å se hans forførende lysets engels skikkelse foran deg, du føler hvordan synden ligger på lur foran ditt hjertes dør, du erfarer ditt hjertes bedragelighet, den onde verden larmer omkring deg, og engstet og bedrøvet roper du: Er det vel mulig, at jeg kan komme vel hjem, må jeg ikke forgå blant alle disse tusener fiender og farer?
Hør, forferdes ikke, du har en venn med deg, en frelser, hvis nåde er ubegripelig.
Du har erfart Hans miskunnhet inntil nå, du skal også få erfare den heretter.

Apostelens utrop:
"Men i alt dette vinner vi mer enn sier ved Ham som elsket oss," skal også gå i oppfyllelse på deg, og om du holder fast ved din frelser til dagenes ende, skal du triumferende få utbryte: Gud være takk, som så herlig har overøst meg med sin nådes rikdom og gitt meg en evig seier ved min Herre Jesus Kristus.