Da disiplene hørte dette, ble de rent forferdet og sa:
Hvem kan da bli frelst? Men Jesus så på dem og sa til dem:
For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig." Mt. 19,25-26.

"Forundring er visdommens mor," har den store Platon sagt, og han har rett.
Den, som ikke forundrer seg noe, den, som går der sløv forbi alle ting, han lærer heller intet. Han stivner stadig mer og mer i det, som han har, ja, han vil endatil tape dette.
Men ingen forundring er mer hellbringende, enn når vi med forferdelse erkjenner, at vi i bunn og grunn er fordervede og ingen utvei øyner til å bli hjulpne, hvis ikke Gud selv med sin allmakt og nåde trår til.

Slik er det her.
Den Herre Kristus hadde talt om rikdommens store farer. Hin elskverdige, for Jesus begeistrede yngling (men som allikevel forlot Jesus, fordi han ikke ville forlate sin rikdom for Jesu skyld),  hadde gitt Herren anledning til å uttale hint redselsfulle ord:
"Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i himlenes rike."

Hvis nå disiplene hadde vært like så overfladiske, som de aller fleste mennesker er, så kunne de lett ha latt seg berolige.
De kunne da ha sagt til seg selv:
"Å, det er ingen formaning til oss! Vi er jo ikke rike, og det lille, som vi hadde, har vi forlatt for Jesu skyld. Derfor berører dette alvorlige ord ikke oss."
De erkjenner i rikdommen kun en av farene på livets vei, kun en av de mange lenker, som fengsler mennesker til det lave, til denne verdens ånd og vesen.
Derfor blir det dem av denne ene vanskelighet plutselig klart, hvilket alvorlig, tungt, ja, overmenneskelige arbeide det er å redde sin sjel - "Herre! Hvem kan da bli frelst?" spør de med forferdelse.
Og hva svarer Jesus dem?
Han svarer dem ikke:
"Kjæreste, beste barn, bli ikke redde - så strengt var det ikke ment!" Han viser dem heller ikke hen til de mangfoldige skjønne dyder, de besitter. Nei, Han lar dem fullkomment forstå, at menneskevesenet i seg selv og ved seg selv er ganske og aldeles ødelagt.

Ikke til menneskegodhet, visdom, vitenskap, filosofi og fromhet viser Han dem, men til Guds barmhjertighet og allmakt.

"For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig."
"Hvor synden ble stor, ble nåden enda større." Og Gud være lovet, vi vet, at denne allmektige, undergjørende nåde kommer til alle, for hos alle uten forskjell å virke gjenfødelsens under, og at den fremtrer så guddomsmektig, at det lykkes for enhver, som er oppriktig overfor det, og at ikke én eneste er unntatt og forutbestemt til fortapelse.

Men først da er vi skikket til å strekke denne allmektige, forbarmende gudsnåde de rette troshender i møte, når vi med disiplene innser, at ved oss og i oss er alt udyktig.
Intet er mer frelsende, enn når et menneske erkjenner, at han er redningsløst fortapt.
Aldri var du den høyeste Gud, den himmelske fred nærmere, enn da, når du rent fortvilte over deg selv.
Derfor skal du ikke tape motet, om du i dine egne øyne alltid blir slettere. Det er kun et tegn på, at Guds lys har fylt ditt øye - ved dettes hjelp ser du nå til bunns din naturs grunnfordervelse.

Nylig fortalte en en drøm, som hadde beveget ham overordentlig.
"Jeg drømte, at jeg var på vei til et selskap av fine folk, da oppdaget jeg tilfeldig en smussflekk på min kledning. Jeg ville viske den av, men den ville ikke forsvinne. Ja, mens jeg ennå holdt på med dette, dukket det overalt opp nye pletter for mine øyne. Av alle krefter søkte jeg å gni mine klær rene, men akk! - plettene ble til huller, og snart var hele kjolen en hop laser.

Jeg ville nå hurtig trekke den av meg og kaste den bort, så meget mer som en vakker ny kjole hang ved siden av meg. Men verken lyktes det meg å trekke den gamle av eller å få den nye fra stedet, hvor den hang - for mine hender var tunge som bly, og alle mine anstrengelser var forgjeves.
Da våknet jeg, og angstsvetten sto på min panne.
Jeg kan ikke glemme drømmen,  - hva kan den vel bety?"

Slik spurte drømmeren, og en drømmetyder, som stod der, sa til ham: "Salig er du, hvis du forstår, at det ikke gjelder din kjole, men din sjel, - for visstnok er du på veien til et fint selskap, nemlig til alle helliges og englers hist oppe. Men ikke kan du komme inn, før din frelser har dratt din gamle kjole av deg og iført deg en ny, som er Hans rettferdighet og Hans hellighet.
Så bønnfall du da Ham, at Han gjør, hva du ikke kan, og også du vil erfare, at "det som for mennesker er umulig, er mulig for Gud."