Av Otto Funcke

Hvor Herrens Ånd er, der er frihet. 2 Kor. 3, 17.

"Alle mennesker fødes som originaler, men de aller fleste dør som kopier," - har en åndfull mann sagt,
Mon han ikke har rett?
Det er iallfall sikkert og åpenbart, at de fleste mennesker lever og dør som blotte kopier. I sine anskuelser og tanker, i sin gjøren og laden på alle mulige områder, i alt, hva angår det huslige og offentlige liv, politikk og kallsgjerning, ja, selv, hvor det angår religionen, lar de seg viljeløse legge på slepetau av "den offentlige mening" eller av "menneskeånden."
De er altså kopier, ufrie vesener.

Andre retter seg vel ikke etter den store hop, men de lar seg bestemme og beherske av enkelte imponerende personligheter. De er altså likesom hine - kopier.

Man kunne nå av dette trekke den slutning, at det i det hele tatt, fødes kun få mennesker, i hvem det finnes noen originalitet eller anlegg for originalitet.
Men det ville være en falsk slutning.
I ethvert menneske stikker det en original, som har betingelsen for å kunne utfolde seg på det skjønneste.

Den, som iakttar en stor mengde barn, vil ved siden av mange ensartede trekk dog også oppdage en vidunderlig rikdom på karakterer, eiendommeligheter og anlegg.
Ja, hvis du inngående og kjærlighetsfullt gir deg av med det ubetydeligste og mest innskrenkede menneske, så vil du snart også hos ham oppdage aldeles originale trekk og anlegg.

Men også her heter det: "Synden er menneskets fordervelse."
Den bringer menneskene i trelldom under menneskene, under den døde skapning, under verdens ånd, som river alt med seg i strømmen.
Hvor den Herre Jesu Ånd er derimot, - den Ånd, som er frigjort og forløst fra synden, fra verdenssinnet og fra den dårlige ferd, som vi har arvet fra fedrene, - der er friheten, der kommer det indre menneske mer og mer til utfoldelse. Der vil det original- og urbilde, som Gud har skapt i deg, litt etter litt utprege seg.
Kristus vil ikke skape en hop stive og fromme hellige, hvorav den ene taler den annen etter munnen, ber og etterligner ham, men frie, originale ånder, fra hvilke det guddommelige urbilde lyser tilbake i tusenfoldig strålebrytning, og hos hvem hver enkelts grunneiendommelighet åpenbarer seg i fullkommen hellighet og uforvansket skjønnhet.

Enhver av våre egenskaper, anlegg og gaver ka guddommeliggjøres eller sataniseres.
Ja, til syvende og sist må de bli enten det ene eller det annet av disse to ting, for vi er alle i en uopphørlig bevegelse enten nedad eller oppad, - oppad mot Guds bilde, eller nedad mot den gudfiendske Satans bilde.

Det samme ømme, bløte, kjærlighetstrengende, føyelige vesen, som vi finner så særdeles fremtredende hos mange barn, kan (alt etter de vaner, dette menneskebarn har) bli enten til foraktelig vellyst og menneskeforgudelse eller til en edel, oppofrende kjærlighetsmakt.
Selvstendighetsdriften kan enten bli til en motbydelig herskesyke og vilkårlighet, eller (når denne kraft og selvstendighet blir ett med kjærligheten) til en banebrytende, tjenende og hjelpende makt.

Like så er det med enhver annen naturlig egenskap og gave.
Ingen av dem er fra først av aldeles fullkommen, ingen aldeles ond. Det beror på, hvorledes disse egenskaper utvikles gjennom den indre og ytre oppdragelse. Det kommer an på, hvilke innflytelser, guddommelige eller djevelske, du åpner deg for og gir deg hen til.

Et menneske kan komme så vidt, at han ikke bare blir en kopi av andre mennesker, men en kopi av selve det djevelske vesen.
Det kan imidlertid også komme, og det skal komme dit hen med et menneske, at ikke bare det originale, som var nedlagt i ham, utformes, men at det også helt igjennom blir gjennomtrengt og forklaret av den guddommelige Ånd, fred og liv.

På hvilken vei er du? Er Kristi Ånd i deg?
Se, hvor Han hersker, der er frihet, der og der alene er blir det av deg, det som kan bli av deg og skal bli av deg, og da blir det også sikkert slik, tross verden og synden, kjød, djevel og helvete.