Av F. Arndt

For Kristus er lovens ende,
til rettferdighet for hver den som tror. Rom. 10, 4.

Ingen forskjell i verden er større, enn den mellom loven og evangeliet, mellom lovens gjerninger og troen på Kristus. Etter loven er menneskene herrer, tjenere og slaver. Etter troen derimot fedre, barn, brødre, søstre og mødre. «En tro israelitt» kan ikke bli mer enn en Guds tjener, men en sann kristen er et Guds barn. Når tjenere ikke oppfyller deres plikter med troskap, sender man dem ut av huset, men barnene blir ved tukt og formaning anførte til lydighet, til tålmodighet og kjærlighet.

Loven tillegger mennesket egne krefter, som han må anvende etter dens forskrifter. Troen derimot byder han å fornekte sine egne krefter og la seg fornye ved Guds Ånd. Loven sier; «Du skal», Troen «Jeg vil». Loven forkynner; «Forbannet er hver som ikke holder ordene, at han gjør deretter.» Troen sier; «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.» Loven fremkaller vrede og hat. Troen bringer kjærlighet og barmhjertighet. Mennesket blir oppdratt ved loven, men ved troen kommer det til livet i Gud.

Moses fører til det jordiske Kanaan, Jesus derimot til det evige paradis. Loven bygger døde templer av stein, men troen bygger levende templer i menneskenes hjerter. Etter loven blir Gud alene, og mennesket alene, men ved troen bor Gud i mennesket. Ved loven kommer syndens erkjennelse, ved troen kommer syndenes forlatelse. Moses forelegger velsignelse og forbannelse, Jesus tar forbannelsen på seg og gir blott velsignelse. Moses bringer de ti bud, Jesus lærer oss det barnlige Fadervår. Luther har rett når han sier; «Moses er vel en stor predikant, men den kunst å trøste arme syndere, forstår han ikke. Når loven blir rett forstått, så gjør den mennesket forsakt, men blir den ikke rett forstått, så skaper den hyklere. Der gis ingen prediken som forbedrer, uten evangeliet.»

Zinzendorf: «Ved loven er det mennesket befalt, å være hellig, derover piner han seg til døde. Men ved evangeliet er det gitt et Guds barn å være hellig; derover gleder han seg i all evighet».

Kristus er lovens ende, den som tror på ham er rettferdig. Så vil jeg da ikke lenger pine meg ved egen kraft for å bli from mere, helligere, bedre, men jeg vil tro på den Herre Jesus, så skal jeg se Guds herlighet. Av nåde er jeg blitt salig, og ikke ved min egne gjerninger, eller egen fortjeneste. Rettferdiggjørelsen av fri og uforskyldt nåde er den sanne Gudfryktighets hemmelighet og de fullkomnes klenodie.