Det Gamle Evangelium

 

 

 




 

Av Kristoffer Høie

Gi akt på deg selv og læren

 

«Men ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Gi akt på deg selv og på læren. Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg». 1. Tim. 4,1 og 16.

De våkne kristne i dag kjenner på stor nødvendighet av dette i vår tid. Bibelen lærer klart at i endetiden går det mot forførelser. Ja, endog for dem som bekjenner seg for å være pilegrimer på troens smale vei. Var det nødvendig å «gi akt» på Paulus og Timoteus sin tid, så er det enn mer nødvendig i dag, i vår farlige anstrengte tid. Det er verd å merke seg at Jesus prioriterte nødvendigheten av Marias hjertebehov for Jesus som det alt avgjørende. Martas opptatthet med tjenesten innebar åpenbart en snare og fare for å tape den gode del (Luk. 10,3842).

I vår tids sterkt betonte tjenesteforkynnelse burde Jesu lære på dette område inspirere oss til å gi akt. Ikke minst på oss selv. Både Guds ord og erfaring viser at dette er en av de mest besnærende forførelser for oss bekjennende kristne. Bibelen advarer oss alvorlig om å ransake oss selv, om vi er i troen. Hele Israels folk gled bort fra Gud, forført nettopp av sin nidkjærlighet for Gud. I Rom. 10, gir Paulus uttrykk for sin store bedrøvelse over denne forførelse bort fra Guds nådelivs livsfunksjoner

Det var ved djevelens listige, falske fredsforkynnelse, med evangelisk kunnskap i hodet i stedet for at «Ordet slik til hjertet går at liv og lys vi derav får».

Vi står i fare for å føres inn i en død rettroenhet med følgende døde gjerninger som ikke holder mål for Gud på dommens dag. Når denne tilstand tar plass i ledersjiktet, aktiviseres og passiviseres aktuelle personer etter eget menneskelig skjønn, i stedet for Helligåndens avgjørende nådelivsfunksjoner.

Da jeg selv som 16 åring ga meg over til Gud, for 66 år siden, ble vi vanligvis overvåket og møtt med spørsmål om vi hadde fått sett oss frelst! Det vil si, fått del i det nye livet i Jesus, med frelsesvisshet på Guds grunn. Det gikk år for meg før Den Hellige Ånd fikk avkle meg alt det som var av meg selv, og som jeg ville bygge frelsesvissheten på. Ja, det er en stor nåde fra Gud, at Han lot meg grave så dypt ned, at Han fikk sette mine føtter på Klippen, Jesus min evige Stedfortreder innfor den Hellige Gud.

Jeg glemmer aldri denne første kampens tid i uvisshet og falske håp som heldigvis brast. Jeg har ofte i mine vitnesbyrd fortalt om engang Svend Foldøen talte om den vakte tilstand og den frigjorte tilstand. Jeg husker hvorledes jeg kjente meg igjen i den vakte tilstand, og tenkte at jeg kanskje var en rett kristen likevel. Men så kom «det tveeggede sverd» i det han sa: «Og så langt kjenner trellen og hykleren seg også igjen». Deretter talte han om den frigjorte tilstand, som jeg klart fikk se, at jeg ikke hadde del i. Så lot Gud meg grave dypere, for å lære sannheten om meg selv å kjenne, som er så avgjørende nødvendig. På min i ent menneskelige måte forsøkte jeg å få det til å leve og oppføre meg som de andre kristne. Dette gikk heldigvis dårligere og dårligere for meg. Selv om jeg hadde liten frimodighet og det kostet meg meget, forsøkte jeg av og til å vitne og be på offentlige møter. Men det som til slutt førte meg ned på Klippen, var Rom. 4.5, «- den som ikke har gjerninger, men tror på Ham som rettferdiggjør  den ugudelige, hans tro regnes ham til rettferdighet».

Det var forkynneren Johs. Daasvand som gav meg dette skriftstedet, en gang jeg var hos ham i sjelesorg. Da dette endelig gikk opp for meg, at Gud gav meg lov til å regne meg som et frelst Guds nådebarn, som en ugudelig i meg selv; og det bare for Jesus, min evige Stedfortreders skyld, fikk jeg virkelig finne hvile i Jesus, på Klippegrunnen. Ja, som grenen på «vintreet». Da fikk også vintreets gode frukt gå gjennom meg. Jeg som i meg selv, i mitt kjød, bare var en skrøpelig og ugudelig synder. Men Gud hadde nå kledd meg i sin bryllupsdrakt for ugudelige, som er Jesus. Hans egen Sønn, som gjelder i mitt sted for Gud. Joh. 15, 5 var nå blitt en virkelighet for meg. Det avgjørende for meg var å få bli i Jesus, som den som ingenting selv kan gjøre. Jesus alene var blitt mitt eneste og alt i mitt forhold både til Gud og mennesker. Jeg merket bare at jeg begynte å leve et nytt liv.

Jeg hadde oppgitt å kunne få til noe kristenliv som holdt mål for Gud. Jeg kjente bare en trang til at også andre måtte få se hva Gud hadde gitt dem i Jesus fra evige tider, og at de kunne ta imot det som ugudelige i seg selv. Dette sang jeg om på arbeidsplassen for arbeidskameratene, av hjertets trang. Dette ble innholdet i mine bønner og vitnesbyrd. Jeg fikk lov av sjefen å si noen ord, når vi ved forskjellige anledninger var samlet i pausen. Jeg gjorde det av hjertets trang, midt i min skrøpelighet. Ved forskjellige anledninger i mitt daglige liv, leste jeg et Guds ord og ba, der hvor det ikke var vanlig at noen gjorde det. Dette ble ofte til selvbebreidelse for meg etterpå. Men jeg merket at det var noe i det nye livet som drev meg, slik at det også kunne virke til ubehag, ja, forargelse for noen. Det jeg hadde trang til på livsveien kunne bli stengt. Men da blir det desto kjærere for meg på bønnens vei.

«Jeg har så lun en hytte i bønnen med min Gud. Vi synd og nåde bytter, og jeg er Jesu brud. Der legger Han sitt øre så nær mitt hjerte matt. Jeg merker Han kan høre, om ei et ord blir sagt». Nye SB. nr. 580.