Nytt Liv!
 

 




Tilbake 


Den evige rettferdighet, eller:
Hvordan skal mennesket bli rettferdig for Gud?

Av Horatius Bonar (1808-1889)

Av Dr. Horatius Bonar (1808-1889)

Messrs. Jakob Nisbet & Co., London.

Oversatt i 2014 av Knut Hegle

Forord

   De vakte samvittigheter i det sekstende århundret var opptatt med "Guds rettferdighet". Der fant mange tilflukt fra fordømmelse og urenhet. Bare ved en slik "rettferdighet" kan samvittigheten finne fred. Og bare det guddommelige som skjedde på korset kunne skaffe denne "rettferdighet" for menneskene. Selv om den var guddommelig, ga Gud den til mennesket til lindring av samvittigheten og rettferdig for Gud i livet.

   Den ene ordet tetelestai - "Det er fullbrakt", ble et himmelsk hvilested for slitne sjeler. Stemmen fra korsets tre kalte dem ikke til gjerninger, men til det et menneske kan være tilfreds med. Millioner av skadde samvittigheter fant der helbredelse og fred.

   Troen på Jesu fullbrakte verk brakte synderne nåde hos Gud, og ga dem visshet med hensyn til dette. Det rettferdiggjørende verk på Golgata var Guds vei, ikke bare for å bringe tilgivelse, men og for å gi sikkerhet. Det var det eneste sikre som noen gang var presentert for Gud på menneskenes vegne. Og det var så mektig at det kan brukes av menneskene i dets forhold til Gud, som om verket var ens eget.

   Kunnskapen om denne sikre rettferdiggjørelse ble til liv av døde i mengdevis. Over hele Europa, fra Apenninene til Grampian, fra Pyreneene til Karpatene, gikk det glade budskap: Mennesket er rettferdiggjort gratis, for intet, og Gud ønsker at ALLE skal vite at de er rettferdiggjort.

   Dette var ikke bare en ny tanke for menneskets intellekt, men en ny oppdagelse for sjelen: (1) Som en sann kilde til åndelig liv, nemlig at menneskets samvittighet fikk fred med Gud, (2) Når det gjaldt fortsettelsen i dette liv, å beholde freden rett.

   Frukten av dette ble ikke bare en sunn, personlig kristendom, men et fornyet intellekt, en edel litteratur, og fremfor alt en ren tilbedelse. Det ble en ny oppstandelse. Gravene ble åpnet, og de døde i menigheter og kirker ble levende. Kristenheten våknet og reiste seg. Oppstandelsens dugg falt langt og bredt, og har ikke sluttet å falle (i 1850). I mange år hadde kristendommen rotet rundt i støvet, blitt kvalt av semi-hedenske ritualer, klar til å dø, hvis ikke allerede døde. De var bundet på hender og føtter av et semi-avgudsdyrkende presteskap, ute av stand til å fornye verden. Nå ble de løftet opp fra jorden, sto på føttene som levende mennesker og fikk et nytt hjerte.

   En ny samvittighet ble født, og med en ny samvittighet kom nytt liv og kraft. Ingenting som dette var sett siden apostlenes tid. Læren om at en annens rettferdighet tilregnes oss som rettferdighet for Gud er en av lenkene mellom det første og sekstende århundre, apostlene og reformatorene. Reformasjonens trosbekjennelser dekker et sprang på nesten femten århundrer, helt tilbake til Romerbrevet. Mennesket trengte både juridisk og moralsk rensing, og i dette brevet har vi både tilregnet og meddelt rettferdighet. Det første er roten eller grunnlaget til det sistnevnte. Ikke ene uten det andre, men sammen og uatskillelige, og i hver sin orden.

   Det var ikke bare Luther som tok opp igjen den gamle leveregel: "Den rettferdige skal leve av tro", og dermed fant svaret på en god samvittighets pakt Gud. Det kom som en stemme fra himmelen til tusenvis av hjerter, de visste ikke hvordan. Solskinn fra oven hadde falt på en viktig tekst, teksten som alle trengte og gjenkjente som sann og himmelsk. Nasjoner og konger fikk nytt lys. De som fikk dette lys, lånte ikke lærdommen, de fikk selv denne sannhet og tekst. De protestantiske bekjennelser vitner om enstemmighet blant den vakte kristenhet, og det var ikke tvil om at den lenge tiltrengte sannheten var funnet. Fra de fleste kongedømmer i Europa kom den samme stemme, og den førte til rop av glede blant de frigitte. Våre fedre erfarte at denne sannhet var grunnlaget for alt sant, åndelig liv. Slikt som var overfladisk, sykelig, ynkelig og annenrangs, var et tynt og svakt fundament. Men alt som er sunt, edelt, dristig, glad, og vellykket i religion må hvile her. "Den rettferdige skal leve av tro".

   Religion er moteriktig i vår tid (1850). Men er den lik det som kom fram, etter århundrer med mørke, tidligere blant våre fedre i Europa? Er den likt det som kom fra apostlene og profetene? Er det en stille, men likevel dyptpløyende religion? En som er lik reformasjonens? Har den gått dypt inn i samvittigheten og fylt hjertene? Har det gjennomsyret mennesket? Eller har den gjort at samvittigheten må trelle igjen, latt hjertet være tomt, og mennesket uendret. Kanskje den i stedet har gitt kjødet noen ytre, religiøse ordninger? Det er mange verkende ånder som er blitt sørgelig bevisst på tomheten.

   Læren, arbeidet, det gode vitnemål eller travelhet bør ikke fylle sjelen. Gud selv må være der, med sin syndedekkende rettferdighet! Hans rensende blod og Hans livgivende Ånd må være der. Uten dette er enhver religion bare et skall og de hellige tjenester kjedelige eller irriterende.

   Gleden i Gud, som er sjel og kjerne for all sann tilbedelse er da ukjent. Sakramenter, bønnemøter, religiøse tjenester, veldedighetsarbeid, vil aldri være nok for den levende Gud.

   Hvor sant dette er i vår tids religiøse liv, får enhver avgjøre for seg selv, men se til at du ikke blir bedratt eller mister sin lønn. (1)

   Alt som ikke er virkelig er svakt og uvirksomt, og jo før vi fjerner dette jo bedre, både for fred og nytte. De som har satt sine føtter på Luthers klippe: "Guds rettferdighet", blir fylt av Ånden og gjennomsyret med Guds fred. Det er dette som gjør store ting i kirke og menighet.

   Mennesker som har en robust åndelig helse er de som i likhet med Luther, har sørget for å ha sitt forhold til Gud i orden. De drar seg ikke unna noen kamp, og gir heller ikke etter for noe strev. Mennesker som går til arbeidet under usikre forhold viker unna krig og er svake i arbeidet. Livet blir kanskje ikke feil eller et tap, men det er ikke en seier eller en triumf.

   All uvirkelighet er svakhet like mye som uvirksomhet, og dess raskere vi blir ribbet for uvirkelighet dess bedre, både for fred og for brukbarhet.
   "Guds rettferdighet", fylt med Ånden og gjennomsyret med Guds fred, gjør store ting i kirken.
"Så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige" (2. Kor. 10:3-4).

   Vår strid er ikke kjempet på den måte som det gamle mennesket ønsker. Det er "troens gode strid" (1. Tim 6:12).

   Det er ikke ved tvil, men ved tro vi blir frelst. Det er ikke ved tvil, men ved tro at vi overvinner alt. Troen leder oss først av alt til Abels "bedre offer" (Hebr. 11:4). Ved tro kan vi forlate Ur, Egypt og Babylon, og vende vårt ansikt mot den evige stad (Hebr. 11:16).

   Ved tro ofrer vi vår Isak, og tilber mens vi "lener oss på toppen av vår stav", og "gir beskjed om våre ben". Ved tro velger vi lidelse med Guds folk, og forakter Egypts skatter. Ved tro holder vi påske, går gjennom Rødehavet, ødelegger Jeriko, underlegger oss kongedømmer, gjør rettferdighet, stopper munnen på løver, slukke ildens makt, kjemper mot de utenomjordiske, og nekter utfrielse i prøvelsens tid, så vi "kan få del i en bedre oppstandelse" (Hebr. 11:35).

   Det er "troen" fra først til sist. Vi begynner, vi fortsetter og vi ender i tro. Den tro som rettferdiggjør er den tro som overvinner alt (1. Joh. 5:4).

   Ved tro får vi "godt vitnesbyrd" både fra Gud og mennesker. Ved tro mottar vi tilgivelse, ved tro lever vi, ved tro arbeider vi, tåler og lider. Ved tro vinner vi kronen, rettferdighetens krone, som skal bli vår den dag Han kommer som ER VÅR RETTFERDIGHET.

Kapitler

Fotnoter

 

KAPITTEL 1

Hvordan skal mennesket bli rettferdig for Gud?
   Guds svar på menneskets spørsmål.

   Hvordan kan jeg, en synder, komme nær Ham som er uten synd, og se på Hans ansikt i fred?
   Dette er det store spørsmål, som før eller senere må stilles av hver og en av oss. Dette er et av de verste problemer mennesket til alle tider har prøvd å løse. Det er umulig å unngå det, mennesket må møte det.
   At menneskets svar på dette spørsmålet normalt er helt på viddene, er bare som forventet. For det forstår egentlig ikke viktigheten av spørsmålet, ei heller skjelner det ondskapen som er barrieren mellom det og Gud.
   At menneskets mange forseggjorte løsninger på problemet og den store forvirring som har vært og er, er heller ikke så spesiell. Mennesket har ikke en gang evne til å se sin skyld, dets tanker om seg selv er så høye og dets syn på Gud så lavt.

   Mennesket setter alltid sine egne teorier på dette punkt svært høyt. Dette er umulig å forstå, hvis en ikke forstår at det også har en dårlig dømmekraft om de onde kreftene det tror det kan seire over. Det har òg en svak kunnskap om det åndelige kaos som har oppstått etter syndefallet, en veldig vag oppfatning av hva som er lov og rett og en sørgelig uvitenhet om det guddommelige vesen som lovgiver og dommer, uvitende om hva Han er og gjør, og en lav verdsettelse av evig hellighet og sannhet.

   Mennesket har alltid behandlet synden som et uhell, ikke en forbrytelse, som sykdom, ikke skyld, som et tilfelle for legen, ikke for dommeren.
   I dette ligger den avgjørende feil i alle menneskelige religioner eller teologi. De unnlater å innse rettsaspektet i spørsmålet, som det riktige svaret må henge på. Og det som først må behandles er å anerkjenne skylden eller kriminaliteten hos den som gjør det onde. Det må skje før noe rett svar, eller tilnærming til et svar, kan gis.

   Gud er en Far, men Han er også dommer. Skal dommeren vike for Faderen, eller Faderen vike for dommeren?
   Gud elsker synderen, men Han hater synden. Skal Han senke sin kjærlighet til synderen i sitt hat til synden, eller senke sitt hat til synden i sin kjærlighet til synderen?

   Gud har sverget at Han ikke har noen glede i den ugudeliges død (Esek. 33:11).
   Likevel har Han også sverget at den sjel som synder skal dø (Esek. 18:4).
   Hvilken av de to eder skal holdes? Skal det ene gi vei for det andre? Kan begge holdes ukrenkelige? Kan en så klar selvmotsigelse bli forlikt? Hvilken av dem er mest uforanderlig og uopprettelig, løftet om medlidenhet eller eden om rettferdighet?

   Loven og kjærligheten må bli forlikt, ellers må det store spørsmålet om en synders samfunn med den Hellige forbli ubesvart. Det ene kan ikke vike for det andre. Begge må stå fast, ellers vil universets støtter rystes.

   Den forsoning mennesket ofte har prøvd å få i stand har alltid gitt store vansker. Det har mislykkes, for dets anstrengelser har alltid gått i retning av å la loven bukke under for kjærligheten.
   Den forsoning Gud har opprettet gir både loven og kjærligheten seier og rettferdighet. Den ene har ikke måttet vike for det andre. Begge har beholdt sin rett. Nei, begge har møtt konflikten med seier og ære. Aldri har det vært en kjærlighet lik denne kjærlighet fra Gud. Så stor, så opphøyd, så intens og så selvoppofrende. Og aldri har loven vært så ren, så stor, så herlig og så ubønnhørlig.
   Hverken tøddel eller hovedsak har måttet vike på bekostning av den andre. De er begge helt fornøyd. Den ene i alt sitt alvor, den andre i all sin ømhet. Kjærligheten har aldri vært større, og loven aldri mer virkelig lov, enn i forbindelsen av de to. Det har vært forsoning, uten kompromiss. Guds ære har blitt opprettholdt og menneskenes interesser har ikke blitt ofret. Gud har gjort alt, og Han har gjort det effektivt og irreversibelt.

   Mennesket kunne aldri ha gjort dette, selv om han kunne ha uttenkt det. Men sannelig kunne han ikke gjøre noe! Bare Gud kunne tenke ut og gjøre det. Han har gjort det ved å ta hele tilfellet inn under sin egen oppfyllelse av loven, og avgjort det på en rettferdig basis.
   Mennesket kunne ikke ha stilt i retten med dette, for da ville det sikkert ha tapt. Men Gud tar mennesket og dets tilfelle inn i retten og sørger for at alt blir oppgjort etter et rettferdig prinsipp, og på en legal måte, så tilfellet kan bli avgjort til fordel både med nåde til mennesket og for rettferdighet hos og fra Gud. Det er dette juridiske oppgjør av saken som er Guds eneste og siste svar på menneskets ubesvart spørsmål: "Hvordan skal mennesket bli rettferdig for Gud"? "Hvormed skal jeg komme frem for Herren, bøye mig ned for Gud i det høye"? (Mi. 6:6).

   Gud skaffer selv grunnlaget for forsoning; et grunnlag som viser at det ikke er noe kompromiss mellom lov og kjærlighet, men et fullt uttrykk for begge. Et grunnlag som etablerer både Guds myndighet og farskap, både som lovgiver og far. Et grunnlag som avslører den uendelige, forferdelige synd, og lovens plettfrie renhet, Guds ubøyelige karakter i sine forordninger. Den som sikrer, ved lov, både Hans rettferdighet og grenseløse kjærlighet til Adams fortapte sønner.
   Dette grunnlag for forsoning mellom Guds lov og kjærlighet har Han selv både gitt, og brakt inn for sin egen domstol. Og så foreslår Han for synderen at alle vansker mellom Han selv og synderen skal avgjøres på denne bakgrunn. Så rettferdig, så vennlig, så sikker! Og fastsatt på rettslig grunnlag, der dommen er gitt i favør av tiltalte. Slik blir han helt frifunnet, "rettferdiggjort fra alle ting."

   Et samtykke fra partene om å akseptere dette grunnlaget er nødvendig i denne rettsavgjørelse. Loven må samtykke, lovgiveren må samtykke, og Fader, Sønn og Ånd må samtykke. Mennesket bli så bedt om sitt samtykke. Hvis det samtykker er hele saken avgjort. Dommen er utstedt i dets favør, så heretter kan det triumfere og si: " Gud er den som rettferdiggjør; hvem er den som fordømmer"?

   Synden er et for stort onde til at mennesket kan blande seg inn. Dets forsøk på å fjerne den bare øker den, og dets bestrebelser på å nærme seg Gud bare forverrer dets skyld. Bare Gud kan forholde seg til synden, enten en kaller det sykdom eller forbrytelse, vanære for Ham, eller som et hinder for at mennesket kan nærme seg Ham.
   Han behandler den ikke på noen vilkårlig eller blandet måte, ved utøvelse av vilje eller makt, men ved å bringe den for dom under sin egen domstol.
   Som en dommer på sin domstol, avgjør Han saken, og lar den synder som godtar dommen gå fri på dette grunnlag! Inn til denne rett kan hvem som helst komme fritt og få avgjort sin sak. Avgjørelsen er uten usikkerhet eller vanskeligheter, og gis alle uforskyldt.
   Og den skyldiges sak, uansett hvor dårlig den er, blir dermed rettskraftig avgjort! Den skyldige kan gå ut fra retten med sin byrde fjernet og sin frykt fordrevet, trygg på at han aldri igjen vil bli innkalt for å svare for sin skyld. Dette er den rettferdighet som har forsonet Gud til ham, og ham til Gud.

   Slik synden er et alt for stort onde for andre enn Gud å ordne med, så er rettferdigheten òg for stor for mennesket å blande seg i. For stor for andre enn Gud å bringe ned og gi oss. Gud har brakt ned rettferdigheten og brakt den nær. Dermed er all vår synd og skyld møtt av den rettferdighet Gud har gitt. Og utestengelsen fra det guddommelige fellesskapet som skylden forårsaket, er mer enn reversert av denne nye rettferdighet som vi har fått!

   Kan jeg nærme meg Gud uten å dø? Kan jeg komme nær og fortsatt leve? Kan jeg komme til Ham som hater synd, og likevel oppleve at synden som Han hater ikke er noen hindring for at jeg kommer, og ingen grunn til at jeg må stenges ute fra Hans nærvær som en uren ting? Kan jeg fornye mitt fortapte fellesskap med Ham som skapte meg, og skapte meg til seg selv? Kan jeg tilbe på Hans hellige sted med sikkerhet for meg selv, og uten å vanære Ham?

   Disse spørsmålene har Gud behandlet, og behandlet dem slik at de kan besvares med et velsignet svar på alt. Et svar som tilfredsstiller vår egen urolige samvittighet så vel som Guds hellige lov. Hans svar er endelig og det er effektuert. Han gir ikke noe annet, og vil ikke ordne med disse spørsmål på noen annen måte enn Han har gjort. Han har prøvd dem i lovens domstol, så de kan bli rett behandlet.
   Og da Gud har avsagt dom, hvem tør trekke den tilbake? Eller hva ville skje hvis vi trakk den tilbake? Vil det gjøre oppgjøret lettere, mer behagelig, mer sikkert? Sannelig ikke. Det ville øke usikkerheten, og gjøre forvirringen helt håpløs.

   En prøver i stedet på en utenomrettslig behandling. Mennesket nekter å innrømme en slik skyld som loven gir, og nekter å erkjenne at synden er slik at den krever en prosess av en kriminell anklage ved en opphøyet domstol. Det innrømmer likevel at det er nødvendig eller ønskelig å fjerne det såre onde som menneskeheten lider under, og hvis ikke det fjernes, fortsatt må ligge under for.

   Historien om seks tusen år med ondskap har ikke lært mennesket at det er fortapt. Det nekter å innse den fryktelige lærdom når det gjelder synd, og Guds misnøye mot synden, som historien beretter om.
   Flommen av det onde som er resultatet av en eneste synd har det glemt. Døden, mørket, sorgen, sykdom, tårer, tretthet, galskap, forvirring, blodsutgytelse, rasende hat mellom mennesker, noe som gjør jorden til en forstad til helvete. Alt dette er oversett eller misforstått. Og mennesket avviser tanken om at synd er en kriminalitet som Gud hater med et uendelig hat, og som Han i sin rettferdighet skal fordømme og hevne.

   Hvis synden er en slik overfladisk ting som mennesket mener, hva er da sannheten en kan hente fra denne lange, triste historie? Hva taler jordens flere tusen graver om, der menneskelige kropper ligger begravet? Forteller de millioner på millioner av brutte hjerter, sorgfulle øyne og døde at synden bare er en bagatell?
   Taler alle stønn fra hospitalene eller blodbadet fra slagmarkene, de blodbestenkte sverd, og det dødbringende artilleri om at synden bare er en liten skade, og at menneskets hjerte har mest godhet?
   Taler ikke jordskjelv, vulkaner, orkaner og uvær noe om syndens lønn? Taler ikke en spesiell stemme til menneskets verkende hoder, tomme hjerter, nedtyngede ånd, rynkede panner, og slitne hjerner, og vaklende lemmer, om at synden gir skyld som må straffes (i hvert fall på de andre?) At det er en Dommer som dømmer slikt, ikke bare som et "brudd på naturlovene", men etter den evige lov som ikke kan forandres. Den lov som sier: "Den som synder, han skal dø"? For uten loven er synden intet. "Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven" (1 Kor. 15:56), og den som gjør synd må forsvare all moralsk forvirring og urett. Den som ikke anerkjenner synden som skyld, må oppløse universets lover, eller fortelle den evige Dommer at Han er en idiot og har urett i alt.

   Verden har vokst i synd dess eldre den har blitt, men har nå (i 1850) mer enn før, begynt å bagatellisere synden, enten som unødig å bry seg om, eller et delvis avvik fra et godt bud som vil rette seg selv etter en tid.
   Det er denne tukling med det onde, denne fornektelse av å se synden slik Gud ser den, slik loven ser den, og som historien har vist den: Synden har i alle aldre vært roten til all denne elendighet, og den viktigste grunn til at troen har blitt forlatt. Fornekt syndens ondskap, med alle dens evige konsekvenser, og du må fornekte den guddommelige måte å ordne opp med den. Fornekt syndens ondskap, og du må fornekte hele Guds åpenbaring og sette til side korset, og oppheve loven.

   "For ved loven kommer syndens erkjennelse". Derfor må forbindelsen mellom synden og loven bli opprettholdt, både i sin fordømmelse og i sin benådning. Guds inngripen på vegne av mennesket må være en bekreftelse, ikke en begrensning av loven. For loven kan ikke forandres, mer enn Gud kan forandres eller fornekte seg selv.
   Fordelen eller retten til synderen må også være rett ovenfor loven. En fordel til synderen som også ga loven rett, eller lot dens hellighet være urørt, ville være stort. Men her er det en rett som styrker dens grunnvoller, yter den større ære enn før og er usigelig høyere og sikrere. Her har ikke loven lidd tap på grunn av kjærligheten, heller ikke har kjærligheten blitt mindre og nedkjølt av loven. Begge har fått sin fulle rett, mer rett enn om mennesket aldri hadde falt.

   Jeg vet at kjærligheten ikke er loven, og at loven ikke er kjærligheten. I loven ligger det reelt innebygd noen kjærlighet. Den er som en vekt som ikke vet om det er gull eller jern som er lagt på den. Men i kombinasjonen av det rettslige og faderlige, der Gud viser sin måte å frelse på, har loven blitt kilde og giver (eller frakter) av kjærligheten. Og kjærligheten er blitt lovens forsvarer og oppholder, slik at også i denne forstand er "kjærligheten oppfyllelsen av loven" (2).

   Loven som var imot synderen, har kommet på synderens side. Den er nå klar til å ta sin del i den store striden mellom ham og Gud, forutsatt at han vil gjennomføre sin sak på de nye prinsipp som Gud har innført for et slikt oppgjør. Eller rettere sagt, forutsatt at han vil legge sin sak i hendene på den guddommelige advokat. Han som alene vet hvordan man skal gjennomføre det rett, og for å bringe det til en lykkelig slutt. Han som både er "soning" og "advokat eller talsmann". Han som er en "soning for våre synder" (1. Joh. 2:2), "en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige"(1. Joh. 2:1).

Til toppen

KAPITTEL 2

Guds bestemmelse og aksept av stedfortredelse

   Å bare bringe syndens problem inn for dommen ville ikke ha vært nok, hvis det ikke hadde blitt laget en prosess og vurdering så synderen kunne bli frikjent på en rettferdig måte. Både slik at Gud kunne være "rettferdig og gjøre den rettferdig" (Rom. 3:26), være "en rettferdig Gud og en frelser" (Jes 45:21), og at loven kunne bli flyttet over til synderens fordel, hans frikjenner, og ikke hans fordømmer.
   Denne gave er kommet i stand ved en stedfortredelse, eller overføring av straffen fra den som fortjente det til den Ene som ikke gjorde det.

   Ved en menneskelig rett blir ingen slike gaver tillatt, unntatt når det gjelder betaling av gjeld. I det tilfelle er det ingen vanskelighet med hensyn til utveksling av person og eiendom.
   Dersom kreditoren får sine penger fra en tredje part, er han fornøyd, og loven er oppfylt, selv om skyldneren selv ikke har betalt ett øre. Til en viss utstrekning er dette byttet altså kjent i det vanlige liv, og prinsippet godkjent av menneskelig lov.
   Men utenfor denne lov kan ikke mennesket gå. Stedfortredelse i noe bredere aspekt har aldri mennesket forsøkt å lovfeste. "Øye for øye" osv., er den menneskelige lov. "Ved Hans sår har vi fått legedom" er overmenneskelig! Resultatet av en lovgivning som er like nådig som den er guddommelig.

   Stedfortredelse er ikke noe mennesket kan ordne med eller tenke ut. Dets prinsipp er det umulig å forstå. Dets detaljer kan han ikke nå. De er alt for intrikate og for mystiske for ham å gripe, for å lage et system for lovgivning basert på dem. Uansett hvor villig mennesket er til å forsøke, må det alltid melde pass.
   Men Gud har godkjent stedfortredelse som prinsipp i sin behandling av menneskets fall, og ordningene ved sin hellige domstol. I sin rettferdige prosess bruker Han det effektivt og hele tiden. Det er gjennom stedfortredelse at Hans rettferdige styresett viser sin fullkommenhet i alle typer behandling av synderen.
   Gud har innført prinsippet om stedfortredelse ved sin domstol. Der sitter Han som dommer, "rettferdig og rettferdiggjører", mens Han bruker prinsippet om overføring eller representasjon. Han opprettholder loven og manifesterer nåden, mens Han erklærer at «alle har syndet og står uten ære for Gud" (Rom. 3:23), og at intet kjød blir "rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd" (Rom. 3:20). Likevel presenterer Han en guddommelig sikkerhet for "en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi Han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort" (Rom. 3:25).

   Frelse ved stedfortredelse var innbakt i den første lovnad om kvinnens sæd og Hans knuste hæl. Seier over vår store fiende, ved å gi seg selv til å knuses er uttalt der og da. Da Gud kledde våre første foreldre med noe som hadde gått gjennom døden, til fordel for fikenbladene som de selv hadde laget, viste Han noe av stedfortredelsen Han hadde begynt med i sin behandling av det falne mennesket. Abels offer åpenbarte den samme sannhet, spesielt som kontrast til Kains. For det som gjorde Abels offer akseptabelt, og han selv godtatt, var offerets død som var en død i hans sted.
   Den drepte førstefødte ble akseptert av Gud som symbolsk. Abels stedfortreder legges på alteret som symbol på Ham som skulle komme, "kvinnens ætt", "født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår"(Gal 4:4-5).

   Helt fra begynnelsen har Gud anerkjent dette prinsipp i sin omgang med mennesket. La den rettferdige dø for den urettferdige; den velsignede Ene bli en forbannelse så den forbannede kan bli velsignet. I alle senere offer var det slik.

   Noas brennoffer var likt Abels, og Abrahams lignet på Noas. Overføring av skyld fra en som ikke kunne bære straffen uten å gå evig fortapt, til En som kunne bære den, og likevel stå fram fri og strålende, var den dype sannhet Gud lærte patriarkene. Det ble også fundamentet for Hans oppgjør med synderen. Da den guddommelige ild fortærte Abrahams offer, fortalte det ham at den guddommelige vrede som skulle ha hvilt på ham for alltid, hadde falt på en stedfortreder og blitt uttømt der, slik at det ikke ble noen vrede, intet mørke, "ingen fordømmelse" for ham. Intet annet enn utfrielse og nåde og evig velsignelse.

   Men det var ordningene i og ved tabernaklet som brakte fram det viktigste prinsippet av Guds handlinger med Adams barn.
   I påskeblodet var tanken først og fremst for beskyttelse mot fare. Lammet stod som vokter foran døren til hver familie. Blodet var deres "skjold og vern". Det kunne være frykt og skjelvende hjerter innenfor, kanskje tanker om hvordan litt blod kunne være så effektivt og gjøre boligen så uangripelig. Kanskje også foruroliget fordi de ikke kunne se blodet, men måtte være fornøyd med å vite at Gud så det (2. Mos. 12:13).
   Men ingen frykt kunne endre styrken på det stenkede blod, og ingen svakhet i troen kunne gjøre det Gudgitte skjold mindre effektivt mot "fienden og hevneren". Blodet - symbolet på Stedfortrederen - var på karmen, og det var nok! De fikk hverken se det eller føle det, men de visste at det var der, og at det var tilstrekkelig. Gud så det, og det var bedre enn at de så det. De var trygge, og de visste at de var det. De kunne nyte lammet i fred, og spise sine bitre urter med takknemlighet og glede. De kunne synge med forventning: "Er Gud for oss, hvem er da mot oss"?
   Men det var ikke i Egypt, men i ødemarken, ikke i deres påskerom, men i deres Guds helligdom, de skulle lære den fulle og varierte sannhet om nåde, rensing, aksept og velsignelse ved en stedfortreder.
   De gamle brennoffer, som patriarkene og deres forfedre hadde nærmet seg Gud ved i alle tider før, var delt inn i mange deler. Og i detaljene fra disse kan vi se både helheten og variasjonene i stedfortredelsen.
   De forskjellige offer er bundet til alteret, ja selv de som ble "brent utenfor leiren" var forbundet med alteret. Det er ingen tvil om at noen ble båret fram utenfor leiren, og brent med ild, men "blodet ble brakt inn i tabernaklet, for å gjøre soning i helligdommen". "Syndoffer-oksen og syndofferbukken, hvis blod ble båret inn for å gjøre soning i helligdommen" (3. Mos. 6:23, 16:27). Denne forbindelse med alteret er selv tilstrekkelig til å vise sannheten om stedfortredelse, for alteret var plassen der overføringen skjedde. Men i hver av dem finner vi noe som enda tydeligere viser dette mer direkte og helt.

   I brennofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse, når det gjelder vår ufullkommenhet i at vi ikke elsker Gud av hele vårt hjerte.
   I mat- eller kjøttofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse, i at Gud eter av det og inviterer oss til å ete sammen med Ham, når det blir lagt på alteret.
   I fredsofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse lagt på alteret som en soning, for å forlike oss med Gud, fjerne avstanden og fiendskapet, og sørge for mat til oss ut fra det som hadde gått gjennom døden. For "Han er vår fred".
   I syndeofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse, hvis blod er stenket på alteret, og hvis legeme er brent utenfor leiren. Det sikrer nåde for ubevisste synder og synder gjort i uvitenhet.
   I overtredelsesofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse i dens forsonende karakter, som fremskaffer tilgivelse for bevisst og forsettlig synd.
   I drikkofferet kan vi se fullkommenheten av stedfortredelse tømt ut på alteret, som forfrisker Gud, og som vi forfriskes ved. "Hans blod er i sannhet drikke".
   I røkelsen kan vi se den "velbehagelig duft" av stedfortredelse stige opp til Gud på vår vegne, skyen med duften fra Hans liv og død som Gud har velbehag i. Den omgir oss og gjør oss velluktende med en duft som ikke er vår egen.
   Den absorberer alt i oss som er skjemmende eller gir grunn for hat, og erstatter det med en fullkommen og guddommelig sødme.
   I ilden kan vi se Dommerens hellige vrede fortære offeret som blir slaktet i synderens sted.
   I asken har vi bevis på at vreden har fortært alt, at straffen er betalt, at verket er gjort. "Det er fullbrakt", var askens stemme på alteret.

   I alt dette ser vi følgende:

(1) Guds hat mot synden,
(2) Hans hat utslettet på en rettferdig måte,
(3) Hans stedfortredelse er vist og akseptert,
(4) Hans stedfortredelse drept og fortært,
(5) En overføring av vrede fra synderen til Hans stedfortreder,
(6) Gud kan hvile i en rettferdig kjærlighet over synderen i hans fullkomne stedfortreder,
(7) Synderen er HELT forsonet, akseptert, og kan nyte Guds velsignelse, og kan ete ved Hans bord på det som Gud har behag i. Det som hadde kommet fra alteret, og hadde gått gjennom ilden.

   Alt dette viser at Gud har godkjent et stedfortrederprinsipp for å kunne godta tilbedere i sin helligdom. Dette prinsipp passer for slikt og for dets verdi, samt den guddommelige hensikt, at det skal være tilgjengelig for synderen når han skal nærme seg Gud. På denne måten er det Gud gjør synderen "fullkommen etter samvittigheten" (Hebr. 9:9), gjør at han "ikke lenger har synder på samvittigheten" (Hebr. 10:2), og "renser vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud" (Hebr. 9:14). For det som tilfredsstiller Guds hellighet kan ikke annet enn tilfredsstille synderens samvittighet. Gud peker på alteret og sier: "Det er nok for meg"! Synderen er fornøyd med det og sier: "Det er nok for meg".

   Slik prinsippet om stedfortredelse beskrives i hebreerbrevet om helligdommen, slik beskriver romerbrevet det samme for domstolene. I hebreerbrevet ser vi, at Gud gjør synderen fullkommen som tilbeder, i sistnevnte, gjør det synderen rettferdig som en tjener og sønn. I den første fullkommenhet som prest. I det sistnevnte som en rettferdighet som holder for Guds domstol. Men i begge er prinsippet om Guds stedfortredelse det samme. Og Han bruker dette for å kunne motta oss, og så inviterer Han oss til å komme til Ham.

   Guds frie kjærlighet til synderen er den første del av vårt budskap, og Guds rettferdige måte å gjøre den frie kjærlighet tilgjengelig for synderen er den andre. Hva Gud er og hva Jesus har gjort, utgjør ett evangelium. Troen på evangeliet gir evig liv. "Alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver som tror" (Apg. 13:39).

   Det er ofte med en svak tro og et redd hjerte mange syndere står foran alteret. Men det er ikke troens styrke det kommer an på, men offerets fullkommenhet som gjelder. Ingen svakhet i troen, intet svakt syn eller skjelving på hånden, kan forandre effekten av vårt brennoffer. En såkalt sterk tro kan heller ikke legge noe til det, ei heller kan fattig tro ta noe bort fra det. Troen i alle dens variabler kan allikevel lese ordene: "Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd".
   Og hvis synet noen gang er så svakt at det ikke kan lese disse ord, på grunn av tårer eller forvissende tåke, så kan troen hvile i sikkerhet om at Ordet enda er der. Blodet selv (som disse ord minner oss om) HAR runnet på alteret, og all dets kraft er uforandret og ikke slettet ut.
   Når det er Gud som sier at de troende er rettferdiggjort, hvem er da vi om vi sier: "Vi tror, men vi vet ikke om vi er rettferdiggjort"? Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke adskille.

   Spørsmålet om den rette måte å tro på forvirrer mange, og forstørrer all deres frykt. Og det utelater det mye viktigere spørsmål om den person og Hans verk som er objekt for deres tro. Da går deres tanker alltid i en egenrettferdig retning, og blir ikke opptatt med hva Kristus har gjort, men hva de enda må gjøre for å bli forbundet med Hans verk.

   Hva ville vi sagt til en israelitt som brakte sitt lam til tabernaklet, hvis han skulle bekymre seg med spørsmål om den rette måte å legge sine hender på offerets hode. Eller nekte ham trøsten, fordi han ikke var sikker på om han hadde lagt de rett, på det rette sted, i rett stilling, med tilstrekkelig trykk, eller i rett høyde?
   Burde vi ikke ha fortalt ham at hva han gjorde med lammet ikke var selve lammet? Burde vi ikke ha fortalt ham at det var lammet som betød alt, hans berøring ingenting, hverken som dyd, fortjeneste eller anbefaling? Burde vi ikke ha fortalt ham å være ved godt mot. Ikke fordi han på rett måte hadde lagt sine hender på offeret, men fordi de hadde rørt ved offeret, og dermed sagt: La dette lammet stå for meg, svare for meg, dø for meg?
   Selve måten det ble berørt på betød intet i seg selv. Det viktigste med handlingen var menneskets ønske om at dette offeret skulle tas i stedet for seg selv, som Guds fastsatte måte å tilgi på. Det var rett og slett indikasjon på hans samtykke til Guds måte å spare ham på, ved at en annen gikk i stedet for ham selv. Poenget for ham for å få ordnet sin sak, var ikke om måten jeg berørte offeret var rett eller galt, lett eller tungt? Men var det et rett offer, et rett lam, et lam utvalgt av Gud for å ta bort synd?

   Troens kvalitet eller størrelse er ikke hovedspørsmål for synderen. Det han trenger å vite er at Jesus døde, ble begravet, og sto opp igjen etter Skriftene. Dette kjennskap er evig liv.

Til toppen

KAPITTEL 3

En fullstendig og ferdig stedfortredelse

   I Kristi person og verk, i Hans liv og død er Han synderens Stedfortreder. Hans seier omfatter hele synden og ønskene til de Han representerer, og den dekker alle ulike tider og varierte omstendigheter i deres liv.

   Han kom inn i vår verden som Stedfortreder. "Det ikke var rom for dem i herberget" (Luk. 2:7), herberget i Bethlehem, Davids stad, Hans egen stad. Han som "for deres skyld ble fattig da Han var rik, for at dere ved Hans fattigdom skulle bli rike" (2. Kor. 8:9).
   Han fikk ikke lov til hverken å bli født eller å dø, og måtte leve som en utstøtt. "Utenfor porten" (Hebr. 13,12) var Hans plass, både da Han kom og da Han forlot vår jord. Mennesket ville ikke gi Ham et tak til skjul eller en vugge for å legge det hjelpeløse barnet i. Det var som Stedfortreder Han ble avvist fra første øyeblikk av Hans fødsel.
   Hans stedfortredende liv begynte i krybben. Hva kan denne fattigdom bety, denne avvisning av Ham, denne utstøtte tilstand, annet enn at Han hadde begynt å bære synden? (3)

   Navnet som møtte Ham da Han kom inn i vår verden antydet samme sannhet: "Du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder" (Matt. 1:21). Navnet Hans proklamerte Hans misjon og Hans verk til vår frelse: "Jehova Frelseren" (Jesus) er det barnet kalles. Som Frelseren, kommer Han ut fra mors liv, som Frelseren, ligger Han i krybben, og hvis Han er Frelseren, må Han også være Stedfortreder. Navnet Jesus ble ikke gitt Ham bare med henvisning til korset, men til hele Hans liv her nede. Derfor sa Maria: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser" (Luk. 1:46-47).
   Derfor kunne også engelen si til hyrdene: "I dag er dere født en frelser, som er Kristus, Herren, i Davids stad" (Luk. 2:11).

   Neppe er Han født før Hans blod blir utøst. Omskjærelsen behandler Ham som en skyldig, og en som må ha tegnet på rensing (4). Han visste ikke av synd, likevel blir Han omskåret. Han ble ikke født i synd, heller ikke skapt i urett, men var "det hellige" (Luk. 1:35). Likevel ble Han omskåret som andre Abrahams barn, for "Abrahams ætt tar Han seg av" (Hebr. 2:16).
   Hvorfor ble Han omskåret hvis ikke som Stedfortreder? Dette proklamerte Hans stedfortredende fødsel, like mye som korset proklamerte Hans stedfortredende død. "Ham som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud" (2. Kor. 5:21).

   Dette var begynnelsen på den lydighet som ga oss vår rettferdighet. Som det står skrevet: "For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet" (Rom. 5:19). For Han selv vitnet om sin dåp: "For slik er det riktig av oss å fullføre all/t rettferdighet" (Matt. 3:15). Og det som var sant i Hans dåp var ikke mindre sant i Hans omskjæring og resten av Hans liv.

   Smerten, blodet og knusingen av Hans ømme legeme, og forbindelsen med skam, er umulig å forklare, unntatt hvis forklaringen er at Han var stedfortreder selv i spedbarnsalder. Han bar sannelig synden både gjennom sitt liv og opp på korset (for uten døden, kunne ikke syndbæreren bli fullendt). Han bar den i fullt mål i alle sine år. Han var "Guds Lam".

   Hans flukt til Egypt er gang på gang fortalt av de gamle teologer, som en del av Hans liv i ydmykelse der Han bærer våre synder. Som den bannlyste, bar Han vår bortvisning så vi kan vende tilbake til Gud. Han gikk gjennom livet som en utstøtt, fordi Han sto i den utstøtte plass. "Han måtte skynde seg hit og dit", sier en gammel forfatter, "og drevet ut av sitt eget land som en vagabond" (Flavel).

   I alle deler i Hans syndebærende liv er det noe som kan møte vår sak. Ved den første Adam lot vi oss skille fra Gud og paradiset. Ved den siste Adam er vi brakt tilbake fra vår vandring bort fra Gud, den guddommelige velsignelse er gjenopprettet og vi er blitt gjeninnsatt i Guds paradis.

   Hans dåp er like viktig som Hans omskjærelse.
   Han trengte ikke hverken død og renselse, for Han var helt ren og fortjente ikke døden. Hvorfor brukes da dette tegn, vaskingen av den urene på Ham, hvis Han ikke var der i stedet for den urene? Hva hadde vann å gjøre med den plettfrie Ene? Hva hadde "avleggelse av kjødets urenhet" for å få "en god samvittighets pakt med Gud" (1. Pet. 3:21) å gjøre med Ham som ikke hadde noen urenhet i kjødet. Og hvis samvittighet aldri hadde hatt en skygge av noe ondt?
   Men Han var Stedfortreder, og i alle deler og omstendigheter av vårt liv, oppfyller Han all rettferdighet i navnet til dem Han hadde kommet for å verge. Vannet ble tømt ut over Ham som sto i vårt sted, og oppfyller våre forpliktelser (5).

   I Salmene kan vi lese om Hans følelser mens Han bar de synder som ikke var Hans egne, men som Han kunne føle som om de var Hans egne. Igjen og igjen bekjenner Han synd.
   Hva forbindelse hadde Han med fordervelsens grav, med den overveldende flom og bølger, med de dype vann, støv og mørke, og den dypeste grav? Hvorfor krympet Han seg for alle de ugudelige som omsluttet Ham, fra "okser som omringer meg, Basans okser kringsetter meg", fra hundene, fra sverdet, fra løvens gap, fra enhjørningenes horn? Hvorfor ble Han utsatt for alt dette i sitt kjøds dager? Hvorfor ble jordens og helvetes makter sluppet løs på Ham? Fordi Han var Stedfortrederen som tok vår plass, overtok vårt ansvar og forpliktet seg til å ta kampen mot våre fiender. I disse Salmene finner vi kvinnens ætt i krig med slangens sæd, og må lide ved at Hans hæl ble knust.
   Han talte ikke bare om korsets smerte da hele vredens flod kom ned over Ham, men også om sitt livs daglige sorger: "Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile" (Sal. 88:16).
   "For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket", sa Han i en av Salmene. Senere, på korset roper Han: "Min sjel er bedrøvet inntil døden … Mitt øye er vansmektet av elendighet ... Din vredes luer har gått over meg, dine redsler har tilintetgjort meg … Du har drevet venn og neste langt bort fra meg; mine kjenninger er det mørke sted".
   Dermed ble Han "foraktet og forkastet av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom" (Jes. 53:3).

   Betydningen av alt dette må vi aldri tvile på, når vi husker at Han alltid var den Ene syndefri, som bar våre synder hele sitt liv, så vel som opp på korset (1. Pet. 2:24. Det står om Ham: "Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret" (Jes. 53:4)

   Og med referanse til Hans daglige liv står det uttrykkelig: "Han helbredet alle som var syke, for at det skulle bli oppfylt som er talt ved profeten Jesaja, som sier: Han tok på seg våre plager og bar våre sykdommer" (Matt. 8:17) (6). Stedfortredelsen var like knyttet til alle deler av Hans liv som til Hans død (7). Han bar våre byrder fra Han lå i krybben til Han la dem på korset. Hans ord: "Det er fullbrakt", pekte tilbake på hele Hans liv som syndebærer.
   Bekjennelsen av våre synder som vi finner i Salmene sier: "Mine tårer er gjemt i din flaske", Gud har gjemt dem hos seg (Sal. 56:8).
   Dette er et av mange tydelige bevis på Hans gjerning som Stedfortreder. Ta et annet eksempel: "Herre, straff meg ikke i din vrede, og tukt meg ikke i din harme! For dine piler har rammet meg, og din hånd er falt tungt på meg. Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld. For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de meg for tunge" (Sal. 38:2-5).

   Disse bekjennelser må enten komme fra synderen eller syndebæreren. De passer den første og viser hvilket syn vi skulle ha på synden, og hva vår bekjennelse skulle være. Men de passer ikke mindre på den siste. Slik de står i disse salmer, blir de sitert i NT, med spesiell henvisning til Kristus. Derfor må vi tolke dem som syndebærerens bekjennelser, og skal fortelle oss hva Han tenker om synden. Den som ble lagt på Ham som var den enkeltes syndebærer. Synet som dermed er gitt oss om en fullkommen stedfortredelse er like slående som det er tilfredsstillende. Her ser vi Noa bygge sin forunderlige ark, til frelse for sitt hus. Vi ser dens begynnelse, midte og ende. Vi ser dens forskjellige utvendige og innvendige deler, hver planke som festes, hver nagle som drives inn. Dens form er fullkommen og dens struktur er fullført i alle sine detaljer. Dens styrke og stabilitet er helt guddommelig.
   Tenk hvordan denne ark blir bygget midt iblant all hån! Hvilken sterk gråt og tårer, hva det har kostet å fullføre den av blod og pine (dødskamp)!
   Her blir vi forsikret om dens fullkommenhet og sikkerhet. Den bærer gjennom verdens dype, onde vann i fred. Ingen storm kan velte den, ingen bølge bryte den i stykker eller en gang løsne en eneste planke. De som har rømt til den, og skjuler seg der, er evig trygg fra alle verdens stormer.

   Da Herren sa: "Nå er min sjel forferdet" (Joh. 12:27, og når Han sa: "Min sjel er bedrøvet inntil døden" (Matt. 26:38), så talte Han som syndebærer.
   For hvilken annen konklusjon kan vi sette på all denne nød og sorg, enn at det var for oss? (8) Vantro mennesker, som ikke trenger denne store sannhet om en syndebærende Kristus, vil si at denne kval, nød og sorg bare gir oss et eksempel på tålmodig utholdenhet og selvoppofrelse. Men de som eier Kristi lære om Han som "led en gang for synder, en rettferdig for urettferdige", vil lytte til disse bitre rop som stemmen fra sin Stedfortreder, og se fullstendigheten av Hans verk. At Han har tilfredsstilt Gud med alt, da Han tok på seg vårt kjød, levde vårt liv, og døde vår død på treet.
   Fullkommenheten av all stedfortredelse vises aller tydeligst på korset. Der ble hele byrden lagt på Ham, Guds vrede falt på Ham og Herrens sverd slo Ham. Han uttømte sin sjel til døden, og Han ble utryddet av de levendes land.

   Verket var gjort. "Det er fullbrakt"! Brennofferets blod var utøst. Soningen var gjort, overtredelsene slettet, og en evig rettferdighet ført fram.
   Alt som følger er frukten eller resultatet av de gjerninger som ble fullført på korset. Graven er et fryktelig pant eller vitnesbyrd på Hans død som en sann og reell død, men det er ikke alt med stedfortredelsen eller soningen (9).
   Da vår kausjonist ble lagt i graven var soningen gjennomført. Oppstandelsen er det velsignede bevis på at Faderen hadde godtatt verket og kausjonisten satt fri. Men det var ikke alt av soningen eller rettferdigheten. Himmelfarten og at Han står for Gud for oss, med sitt eget blod, etter soningen på Golgata er heller ikke alt av soningen der synden blir tilgitt og vi rettferdiggjort. Nei, alt var ferdig, en gang og for alltid, da vår kausjonist sa: "Far, i dine hender overgir jeg min ånd".
   Alteret er det eneste stedet for soning, og døden er syndens lønn. Begravelsen var bare det synlige bevis på dødens virkelighet. Kausjonisten var død og en gang for alltid gitt i stedet for oss. Brannen fortærte offeret, og asken er det håndgripelige bevis på at brannen har fortært alt, at vreden er slukket. Og nå kan intet legges til eller tas fra den fullkommenhet dette offeret gir av tilgivelse og rettferdighet, som heretter kan strømme til den dømte og ugudelige.

   "Rettferdiggjort ved Hans blod" er den apostoliske erklæring, og som et resultat av dette er vi "frelst fra vreden ve Ham" (Rom. 5:9).
   Her kan vi hvile, sitte ned under korsets skygge og motta all gagn fra det rettferdiggjørende, frelsende og beskyttende offer.
   Det er også ved korset Gud rettferdiggjør de ugudelige. "Ved Hans sår har vi fått legedom" (Jes. 53:5).
   Det var når kobberslangen ble løftet opp det dødelige bitt ble helbredet, ikke etter at den ble tatt ned og lagret i tabernaklet. Det var fra slangen – bildet på Ham som ble "gjort til en forbannelse for oss" - helse og liv kommer fra korset på samme måte. Det er ikke oppstandelsen, men korsfestelsen som ender all overtredelse og innleder slutten av synden.
   "… vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død" (Rom. 5:10) er et annet av de mange vitnesbyrd om korsets verdi og effekt. Forsoningen er ikke forbundet med oppstandelsen. "Han gjorde fred ved blodet på Hans kors" (Kol. 1:20).

   Fruktene og resultatene av det freden gir, kan være mange og forskjellige, men de er ikke grunnlaget for forsoning. Nei, grunnlaget er at offerblodet ble utøst. Hva kan være mer tydelig enn disse 3 avsnitt, som kunngjør rettferdiggjørelse ved blodet, forsoning ved døden, og fred ved "korsets blod"?
   I korset ser vi presten og presteskapet. I oppstandelsen ser vi Kongen og kongelig kraft. Hos presten gis syndsforlatelse, rensing og rettferdiggjørelse. Hos Kongen velsignelses de som har fått syndsforlatelse, renselse og rettferdiggjørelse.
   Derfor trenger vi korset, og ser og holder fast på det. Vi vet at ut av Hans død der kommer livet til oss, og ut fra Hans fordømmelse får vi tilgivelse og rettferdighet. Vi ble korsfestet med Kristus, og i denne korsfestelse har vi fått "forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom".

   Tre ganger i ett kapittel (3. Mos. 1:9, 13, 17) kan vi lese disse ord: "Det er et brennoffer, et ildoffer til velbehagelig duft for Herren". Og apostelen, henviser til disse ord og sier: "… likesom også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en gave og et offer, en vellukt for Gud" (Ef. 5:2).
   Denne søte duft kom fra kobber, eller brennofferalteret. Det var denne søte duft som steg opp til Gud, og omga den som tilba. Den som ofret ble representert av denne offerduft, og han visste i sin samvittighet at Gud hadde godtatt dette. Brennofferet viser fram mot rettferdiggjørelsen i en korsfestet Kristus. Det er mangfoldige velsignelser som kommer fra oppstandelsen og himmelfarten, men intet sted lærer Skriften om rettferdiggjørelse ved dem.
   Det eneste avsnitt som ofte blir sitert for å bevise dette, sier egentlig det motsatte (Rom. 4:25), for rett oversatt står det: "Han som ble gitt for våre overtredelser, og oppreist for å bli vår rettferdighet" (KJV).

   Det var altså fordi det rettferdiggjørende verk var ferdig at oppstandelsen var mulig. Hadde det ikke vært slik, måtte Han blitt i døden. Han fullførte rettferdiggjørelsen på korset for sin menighet. Så ble Han oppreist fra døden fordi den ikke kunne holde på Ham. Verket var ferdig, gjelden betalt, og garantisten gikk fri: Han sto opp, ikke for å rettferdiggjøre oss, men fordi vi var rettferdiggjort. I at Gud oppreiste Ham fra døden, viste Han at Jesus var syndfri. Han var fri den skyld som hadde naglet Ham til korset og brakt Ham i graven. "Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd" (1. Tim. 3:16).
   Hans oppstandelse var ikke Hans rettferdiggjørelse, men en erklæring om at Han var "rettferdiggjort", slik at Hans oppstandelse, der vi er ett med Ham, ikke rettferdiggjør oss, men proklamerer at vi er rettferdiggjort! Rettferdiggjort ved Hans blod og død (10).

   Når de gjelder stedfortredelse, har vi altså å gjøre med korset alene. Det var der Han døde, men for oss er det også stedet for livet og pantet på oppstandelse.
   Apostelens ord i Rom 6:6,7 er veldig uttrykksfullt på dette punktet: "Da vi jo VET dette, at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden".

   "Her har vi tre ting som henger direkte sammen med korset: (1) det gamle menneskets korsfestelse, (2) syndelegemet skulle bli til intet, (3) befrielse fra trelldommen under synden.
   Så legger han til: "For den som er død er frigjort (KJV) fra synden". Det lærer oss at døden er enden på all straff (syndens lønn er døden), men også beviset for at læren om at synderen er rettferdiggjort i en korsfestet Kristus, er Åndens lære.
   Ordene fra en annen apostel er like tydelige (1. Pet. 4:1): "Da nå Kristus har lidd i kjødet …. den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden". Her lider en rettferdig for urettferdige, og har dermed tatt straffen for det Han bærer. Og etter å ha tatt straffen har Han fjernet den helt. Derfor er Han nå i den tilstand som Ordet beskriver andre steder: "Uten synd" (Hebr. 9:28).

   Ordet "fjernet" her, betyr mer riktig: "har, eller kan hvile" (11).
   Livet til vår garantist var et liv i sorg og uro, for vår straff lå på Ham. Men da denne straff ble betalt ved Hans død, kunne Han "hvile".
   Arbeidet og byrden var borte, og som en som visste hva det var å gå inn i hvile (Heb 4:10), kunne Han si: "Jeg vil gi dere hvile". Han bar sin livslange byrde opp på korset, og la den der. Eller rettere sagt, det var der loven kuttet forbindelsen mellom Ham og byrden, løsnet den fra Hans skuldre, så de kunne bli begravet i Hans grav. Fra det samme kors kommer synderens hvile, syndsforlatelse og rettferdiggjørelse.

   Ikke for et øyeblikk vil vi i dette miste synet på de velsignelser som flyter fra oppstandelsen, eller overse og undervurdere den nye stilling vi er brakt inn i. "Kraften av Hans oppstandelse" (Fil. 3:10) må fullt ut bli kjent og behandlet for dets resultater. Vi er korsfestet med Kristus. Med Ham døde vi, ble begravet og sto opp igjen. "Oppreist med Ham, ved troen på Guds kraft - Han som oppreiste Kristus fra de døde" (Kol. 2:12).
   "Han har gjort oss levende med Kristus ... og har oppreist oss med Ham og satt oss med Ham i himmelen i Kristus Jesus" (Ef. 2:5-6).

   Slik beskriver apostelen velsignelsene fra Kristi oppstandelse, der han viser vår enhet med Ham som døde og stod opp. Men ingen steder tar han bort vår rettferdiggjørelse fra korset. Ingen steder taler han om at Kristus tar vårt juridiske ansvar ved sin oppstandelse. Ingen steder skriver han at Jesu oppstandelse er grunn til den dyrebare fullkommenhet vi har. Godkjennelsen av vårt forhold til Gud, er grunnlagt ved den guddommelige Stedfortreders blod og død på korset.

   Uansett hvor fattig min tro på denne Stedfortreder er, gir det meg umiddelbart del i den salighet som består i at "Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger".
   Gud er villig til å ta imot meg på grunn av sin fullkommenhet. Og når jeg er villig til å bli mottatt i fullkommenheten av en annen som Gud er fornøyd med, er hele transaksjonen gjennomført. Jeg er rettferdiggjort ved Hans blod. Som Han er, er jeg i denne verden, selv nå, med alle mine feil og synder.

   Retten til å bruke et annet navn, når mitt eget navn er verdiløst. Å få lov til å bære andres klær, fordi mine egne er revnet og skitne. Å vises for Gud i en annens person - den elskede Sønn, - det er toppen av all velsignelse. Syndebæreren Jesus og jeg har byttet navn, klær og person! Jeg er nå representert ved Ham, alt mitt eget er borte. Han opptrer nå i Guds nærvær for meg (Hebr. 9:24).
   Alt som gjør Ham dyrebar og kjær for Faderen er blitt overført på meg. Hans høyhet og ære ser Gud som om det er mitt. Og jeg får Hans kjærlighet, fellesskap og ære, som om jeg hadde fortjent dem. Så helt er jeg med syndebæreren, at Gud ikke bare behandler meg som om jeg aldri har gjort noe ondt. Men som om jeg har gjort alt det gode som min Stedfortreder har gjort. På en måte er jeg enda en fattig synder, en som var under vreden. På en annen måte er jeg helt rettferdig, og skal for alltid være det, fordi jeg er skjult i den Fullkomne, som står for Gud.

   Dette er intet falskt påskudd eller en tom fiksjon, som ikke gir noen resultater eller velsignelser. Det er et bytte som Dommeren har bestemt, og hjemlet i Hans lov. Et bytte som alle syndere på jord kan påberope seg og bli velsignet med.

Til toppen

KAPITTEL 4

Erklæring om at det er fullbrakt

   Jes. 53 gir et profetisk syn på korset. 3. Mosebok har i detalj gitt Israel de slående symbol som alle skulle forvandles til åndelige betydninger eller sannheter om Kristi korsfestelse. I Jes. 53 oppsummerer profeten disse sannheter. Og i 3. Mosebok forbindes de med kvinnens sæd og Hans knusing på treet.

   I mer enn 3 tusen år var den «knuste hæl» holdt frem for verdens øyne, og spesielt for Israel (i deres offer), som deres utfrielse og håp.

   Dets mening (i de forskjellige detaljer i disse kapitler), viser nå en overføring av synderens skyld til Garantisten. Det viser også den hemmelige person, «Smertenes mann!» Og under alt dette, vises Guds frie, dype kjærlighet til mennesket. Den blir her proklamert med en klarhet og fylde som ikke før hadde blitt vist, hverken til patriarkene eller til Israel. Ingen steder vises Messias, syndbærerens verk mer tydelig enn her. Den ENE som lider for de urettferdige er temaet i denne profeti.

   Profeten bryter ut, i sin beskrivelse av Messias, om kvinnens sed, Adams sønn, Abrahams sønn, Davids sønn: «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn og som et rotskudd av tørr jord.» Jordens luft og mold er like fiendtlige til dette skudd fra Isais stamme. Dets slektskap er renere klima enn alt vårt.

   Han skjøt opp midt i blant oss, men ble ikke verdsatt, belønnet, beundret eller elsket. «Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet, og vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunde ha vår lyst i ham.» «Lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.» «Foraktet var han og forlatt av mennesker.» Den mest foraktede og forkastede av alle mennesker, for «Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.» Her ser en Hans stedfortredende liv, et liv i vanære blant menneskene. «En mann full av piner og vel kjent med sykdom

   Hvorfor all denne livslange sorg? Når engler besøker jorden, er de da sørgmodige? Plager jorden dem med sine problemer? Må de gråte, stønne og blø? Blir de angrepet og spottet? Hvis ikke, hvorfor det? Hvorfor er den hellige Guds Sønn, fra sin barndom, utsatt for denne forakt og byrde? Hvorfor er begeret med galle og malurt satt ved siden av Hans vugge? Hvorfor må Han, dag etter dag, i ungdom og manndom, drikke alt dette bitre?

   Englene kan både se hva som skjer og høre lydene fra jorden, når de hjelper oss i sine tjenester, eller utfører ærender for sin konge. Men de er ikke triste når de vender tilbake til sine boliger, må ha tørket sine tårer eller svetten fra sin panne. Hvordan kan vi forklare denne forskjell mellom Messias og englene, med mindre vi ser at Han måtte sørge og lide fordi Han var syndebærer, på en måte som ingen engel kan?

   Vansken med å utføre dette er innlysende, så profeten kommer til det i neste vers. Det var våre overtredelser Han måtte bære. Det var våre sorger Han måtte bære. Det var det som gjorde Ham til et sorgens menneske. De som så Ham kunne ikke forstå denne hemmelighet. De sa at Gud hadde slått Ham for sine synder, og plaget Ham for noen skjulte overtredelser de ikke visste om. Men, nei! «Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

   Sårene, knusingen, tukten og piskingen hadde sin begynnelse før han nådde korset, men det var der alle ble avsluttet med Hans «lydighet til døden.»

   «Herren lot våres alles misgjerninger ramme hameller ba Ham ta, jaget eller lot Ham ta straffen for oss alle.

    «Det ble Ham pålagt, og Han ble ansvarlig, Og derfor åpnet Han ikke sin munn.

   Som et lam til slakting ble Han ledet. Som en sau, for å gjøre meg sunn,

   Så Han åpnet ikke sin munn.

   Til fengsel og dommen Han gikk, Han frelste og livet jeg fikk.»

   Dette skjedde før korset, mens Han var på sin veg til det. Han var taus foran sine dommere, fordi Han gjorde seg selv ansvarlig for våre skyld. Det var heller ingen som møtte fram for å kunngjøre Hans uskyld. Han bar våre synder til korset. Etter dette kommer vi til selve korset: «Han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham

    At Han var syndebærer helt fram til korset kommer tydelig fram her. Der henger Han som Stedfortreder, «en rettferdig for den urettferdige, for å føre oss frem til Gud
   «De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død

   Han ble dømt til ikke bare å dø en vanærende død, men å ha en lignende grav. Fra denne sistnevnte bla Han allikevel overlatt den rike mann fra Arimatea. Han kom uventet fram og ba om Hans legeme, som ellers ville ha blitt henvist til en forbryters grav. Da Han døde, eller etter Hans død, da han ble tatt ned fra korset, var «han hos en rik i sin død

   «Men det behaget Herren å knuse ham, Han slo ham med sykdom.»

   Det står at det behaget Herren å knuse Ham. Aldri var Messias mer den «elskede Sønn» enn under Hans lidelse på korset. Herren hadde «velbehag» i å få Ham dømt til denne sorg. Selv om bevisstheten om Hans fellesskap ble brutt for en tid, da han ropte: «Hvorfor har du forlatt meg,» var det ingen brudd på det Han hadde lovet. Det var en vrede som kom over Ham som garantist, men kjærligheten hvilte på Ham som Guds Sønn. Begge var der samtidig. Han visste om denne kjærlighet, selv mens han følte vreden. Nei, det var nok kunnskapen om denne kjærlighet som gjorde at Han ropte ut i undring og angst: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

   «Da hans sjel bar frem skyldofferet» (Du skal gjøre hans sjel til et skyldoffer. KJV), eller mer nøyaktig «overtredelsesoffer» - et offer for forsettlig, bevisst synd! Om dette overtredelsesoffer står det skrevet: «Og presten skal gjøre soning for ham for Herrens åsyn, så han får forlatelse, hva han så har gjort og ført skyld over seg med.» (3. Mos 5:26).

   De forskjellige offer i tabernaklet og på alteret har begge sine senter i og klynger seg rundt korset. Det som her sies er at sjelen er overtredelsesoffer. Det antydes at da sjelen ble skilt fra kroppen, da Kristus ga sin ånd til sin Far, så ble overtredelsesofferet fullført. Forsoningen ble gjort, en gang for alle. Før kausjonistens legeme hadde nådd graven, var det store verk utført. Da det ble lagt i graven, var det et synlig og følbart tegn eller pant på at arbeidet allerede var ferdig.

   Oppstandelsen var Faderens tegn og garanti for at offeret var godtatt og var rikt nok, på grunn av fullkommenheten av det som var gjort på korset.

   «Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes

   Kristus brukte ofte ord som dette om sin sjel, i sitt kjøds dager: "Min sjel er bedrøvet inntil døden" (Matt. 26:38). «Nå er min sjel forferdet» (Joh. 12:27). «Menneskesønnen er kommet ... å gi sin sjel som en løsepenge for mange» (Matt. 20:28). «Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene» (Joh. 10:11). «Jeg setter mitt liv til for fårene» (Joh. 10:15).

   Hans levetid, sjelen og blodet er koblet sammen. Og det Han oppnådde med disse i livet og i døden er Han fornøyd med. Om det er Han selv som er fornøyd, eller Faderen, betyr intet. Sannheten er den samme.

   «Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære

   Det er Faderen som taler her. Han kaller Jesus «Min rettferdige tjener,» og proklamerer at ved å gi kunnskap om Ham skal Han rettferdiggjøre mange. Det er kunnskapen om Kristus som sikrer vår rettferdiggjørelse. Kunnskapen om Kristus som syndebærer, for det er en rettferdiggjørende ting i denne kunnskapen: «Han skal bære deres misgjerninger.» Dermed knyttes igjen begrunnelsen for alt til korset og det ferdige arbeidet der.

Det siste vers i dette kapittel er helt utrolig. Det bringer fram Faderens årsaker for å ære sin Sønn. Årsakene er helt og holdent bunnet til korset og syndebæreren der:

   «Derfor vil jeg gi ham de mange til del, -

   Og sterke skal han få til bytte, -

   Fordi han uttømte sin sjel til døden, -

   Han ble regnet med blant overtredere. -

   Han bar manges synd, -

   Og Han ba for overtrederne

   Oppstandelsen med all sin påfølgende herlighet og ære blir så gitt Ham. Det er belønningen og resultatet av Hans rettferdiggjørende verk på korset. På dødens og skammens tre var alt arbeidet ferdig. Der uttømte Han sin sjel, der ble Han regnet blant overtredere, der bar Han manges synd, der gikk Han i forbønn for overtredere da Han ropte ut: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (12).

   «Det er fullbrakt» var Hans ord da Han døde. De rettferdiggjørende gjerninger var gjort! Hvis noe annet enn, eller ved siden av disse ferdige gjerninger rettferdiggjør, da er Kristus død forgjeves.

   «Det er fullbrakt,» sa Han, og oppgav sin ånd. «Far, inn i din hender overgir jeg min ånd,» og Hans Ånd gikk til Faderen. Faderen tok imot den, og ved å gjøre det, vitnet Han om fullkommenheten til disse gjerninger.

   De romerske soldatene som «så at han allerede var død,» kan og sies å være vitne om denne ferdigstillelse med å utøse sin sjel til døden. Å ta Han ned fra korset var et annet vitne. Josef og Nikodemus var som de levitter som fraktet asken bort fra alteret. Graven var enda et vitne. Oppstandelsen var det guddommelige og synlige vitnesbyrd om det samme. Himmelfarten, og at Han «sitter» ved Faderens høyre hånd, var attesten fra oven, det himmelske svar på stemmen fra korset: «Det er fullbrakt.» Alt etter dette var et resultat av det ferdige arbeid.

   Sprinklingen av blodet (uansett hvilken tid dette ble gjort) var bruken av offeret, ikke offeret selv.

   «Det er fullbrakt!» Den som gir denne kunngjøring på korset er Guds Sønn. Det er Han som, dagen før hadde sagt, med henvisning til denne fullbyrdelse: «Jeg har herliggjort deg på jorden, idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» Han vet hva det betyr når han sier det, for Han er «det trofaste og sanndrue vitne". Hans ord er sant, og de er fulle av mening.

   Han gjør denne kunngjøring for Faderen, som om Han kalte på Ham for å bekrefte det. Han gjør det foran himmel og jord, foran mennesker og engler, foran jøder og hedninger. Han gjør det for oss! Hør, dere menneskebarn! Det verk som frelser er gjort. Arbeidet som rettferdiggjør er gjort.

   Denne annonserte fullstendighet er stor og betydningsfull. Det er en som alle jordens ender burde ha interesse av. Hadde den stått uferdig, hvilket håp var det da for mennesket eller menneskets jord? Men den har begynt, blitt gjennomført og fullbyrdet. Det finnes ingen feil på den, intet er utelatt, ikke et punkt eller tøddel har sviktet. Den er helt perfekt!

   Denne fullkomne fullbyrdelsen proklamerer for oss: Ferdigstillelse av Faderens formål, gjennomføring av soningen, ferdigstillelse av rettferdiggjørelsen, fullstendigheten med syndebæring og lovens oppfyllelse, fullstendighet med rettferdighet, fullstendighet med pakten og paktens segl. Alt er gjort av Ham som er Menneskesønn og Guds Sønn. Fullkomment og gjort for alltid! Intet skal legges til eller tas bort fra den, hverken av mennesket, av Satan, eller av Gud. Begravelsen av Stedfortrederen legger ikke noe til dens fullstendighet, og oppstandelsen utgjør ingen del av det rettferdiggjørende arbeid. Det var allerede fullført på korset.

   Det er så ferdig og fullkomment at enhver synder med en gang kan bruke det til benådning, til hvile, til aksept, til rettferdiggjørelse. Når en står ved siden av dette alter, der det store brennoffer ble lagt og fortært til aske, kan synderen derfor vite at han eier all Guds velsignelse.

   Det som alteret har sikret passerer over til ham rett og slett i kraft av hans ta hans plass ved alteret, og dermed identifisere seg med offeret. Der kan den guddommelige vrede mot synden slukkes, der kan rettferdighet gis de urettferdige, der kan den søte duft av hvile stige opp til Gud. Der kan hele den guddommelig kjærlighet strømme ut, og der kan Gud møte synderen i sin store nåde, uten hinder eller begrensning. Der er freden som korset har gjort, ved at Han utgjød sitt blod, gitt synderen. Der proklameres forsoningen, og stemmen fra alteret roper det ut til alle jordens ender. Der blir sendebudene for fred sendt ut for å si til alle mennesker, langt bort og nær ved: «Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud.»

   Oppstandelsen var det store, synlige segl på denne fullkommenhet. Det var Faderens respons på ropet fra korset: «Det er fullbrakt.» Ved Jesu dåp ropte Han om dennes fullkomne ære, og sa: "Dette er min elskede Sønn, i hvem jeg har velbehag". Ved oppstandelsen vitnet Han om, selv om det ikke var med hørbar stemme, ikke bare om Jesu høyhet som menneske, men om fullkommenheten av de gjerninger Hans enbårne Sønn hadde gjort. Oppstandelsen la intet til soningen på korset. Den var allerede fullkommen, uten mulighet for tillegg eller større fullkommenhet.

    Himmelfarten forsterket dette vitnesbyrd, spesielt at Han satte seg ved Guds høyre hånd. «Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.» (Hebr. 10:12).

   «Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.» (Hebr. 1:3 b).

   Den stående stilling til de eldgamle prester, viste at deres arbeid ikke var ferdig. Den sittende stilling til vår yppersteprest, tilkjennegir for hele himmelen at verket var gjort, og en «evig forløsning funnet.»

   Og det som ble tilkjennegitt i himmelen har så blitt proklamert på jord ved disse som Gud, i kraft av den Hellige Ånd, sendte for å fortelle om «Hva øyet ikke så og øret ikke hørte

   Den første tone av evangeliets oppfyllelse ble hørt i Betlehem, fra krybben der barnet lå. Den siste kom fra tronen der oppe, da Guds Sønn kom tilbake i triumf fra sitt nådeverk på jorden, og tok plass på høyre side av Majesteten i himmelen.

   Mellom disse to ytterpunkter, krybben og tronen, tenk hvor mye som er gitt oss! All Guds kjærlighet er der. Guds nådes overvettes rikdom er der. Fylden av all makt, visdom og rettferdighet er der for å spare oss, ikke for å ødelegge! Dette er veggene på det vidunderlige lager som vi kan høste fra gjennom evige tider.

   Hva som finnes i dette skattkammer vet vi litt om her nede. Men den største delen av innholdet er hinsides all vår måling og oppfattelse. Den evige åpenbaring av disse vil gi oss en evigvarende glede.

   Den rike arv, stadens skjønnhet, og rikets ære, vil gjøre at vi må rope: «En lodd er tilfalt meg som er liflig, og en arv som behager meg.» Og i vår stadig økende kunnskap om «Kristi uransakelige rikdom,» vil det lys tilfredsstille oss fullkomment, selv om alt annet lys er feid bort. Det vil være nok for sjelen gjennom alle tider som kommer.

   Kristi nåværende herlighet og ære er belønningen for Hans fornedrelse her. «Fordi Han fornedret seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn.» Han bærer herlighetens krone, fordi Han bar kronen av tornebusker. «Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode.» (Sal. 110:7).

   Den herlighet som Han nå er opphøyd i, er et stående vitnesbyrd i hele himmelen om at Hans verk var ferdig på korset. «Jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre,» sa han, og la til: «og nå, herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!» (Joh. 17:4-5).

   Bevisene om fullstendigheten av Hans oppofrende verk på korset er veldig store og tilfredsstillende. De forsikrer oss om at alt er ferdig, og er tilgjengelig for de mest syndige av menneskene. Vi vil oppdage at det er godt å dvele ved tanken på denne fullstendighet, for den stiller samvittighetens uro, den tilfredsstiller sjelen, den fjerner all tvil og vantro og den gir og øker troen og tilliten.

   Sjelen har forskjellige grader av hvile. Dess mer vi forstår fullkommenheten av de gjerninger Han gjorde på Golgata, dess mer vil vår hvile øke.

   Det er forskjellige dybder av fred som vi enda ikke kjenner, for det er «en fred som overgår all forstand.» Og inn i disse dybder vil den Hellige Ånd gjerne lede oss. Ikke på noen mirakuløs måte, eller ved å gi oss mere kraft, men ved å åpenbare oss mer og mer av det verk der den første fred begynte.

   Vi skal aldri bli ferdig med korset, og vil heller ikke bli det. Dets undere vil alltid være nye, og alltid bringe glede. «Lammet som ble slaktet» vil alltid være tema for vår takk og for vår stilling der oppe.

   Hvorfor skulle et slikt navn bli gitt Ham i Åpenbaringsboken, som i én forstand bærer oss langt forbi korset, hvis det ikke var for at vi alltid skal innse vår forbindelse med Hans frelse? At vi alltid skulle se etter det, midt i herligheten, og alltid lære av en ny leksjon om det Han har gjort! «I hvem vi har forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom?» Hva vil de som er blitt så avansert at de taler om å bli ferdig med korset, gjøre den dag de står ansikt til ansikt med Lammet, som er slaktet?

   Du dåre! Vet du ikke at Jesu Kristi kors varer evinnelig, og at du evig skal ære det, hvis du i det hele tatt er frelst ved det?

   Du dåre! Vil du ikke bli med i sangen: «For ham som elsket oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod?» Vil du ikke bli med i sangen ovenfor, «Du ble slaktet og har frelst oss til Gud med ditt blod?» Og bryr du deg ikke huske at det er fra «Lammet som sto der som slaktet» at «de sju Guds ånder er sendt ut over all jorden?» (Åp. 5:6) (13)

   Det er Lammet som står midt blant de eldste (Åp. 5:6), og de falt ned for Ham. «Verdig er Lammet» er temaet i den himmelske sang. Det er Lammet som åpner seglene (6:1). Det er foran Lammet den store flokk står kledd i hvite klær (7:9). Det er Lammets blod som har gjort deres klær hvite (7:14). Det er ved Lammets blod seieren er vunnet (12:11). Livets bok tilhører det slaktede Lam (13:8). Det var et Lam som sto på det hellige Sions berg (14:1). Det er Lammet som har forløst mennesket, at de er en førstegrøde for Gud og Lammet (14:4).

   Det er Lammets sang som synges i himmelen (15:3). Det er Lammet som strider og seirer (17:14). Det er Lammets bryllup som feires, og det er til Lammets bryllups-nattverd vi er innbudt (19:7,9).

   De troende, menigheten er Lammets hustru (21:9). På grunnvollene til den himmelsk stad er navnet på Lammets tolv apostler skrevet (21:14).

   Og staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for sig; for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys (21:23). Livsens bok og tronen tilhører Lammet (21:27, 22:1,3).

   Legg sammen denne forunderlige liste med ære og verdighet som tilhører Herren Jesus som den korsfestede Guds Sønn.

   Himmelens ære kretser altså rundt korset; og alt øyet vil se i lysene i den himmelske stad vil minne oss om korset, og føre oss tilbake til Golgata. Aldri skal vi nå lenger det, snu ryggen til det, eller slutte å motta den guddommelige kraft det inneholder.

   Treet, enten det er palme, sedertre, eller oliven, kan aldri være uten sine røtter, uansett hvor stort det er, eller hvor mye frukt det bærer. En bygning, det være seg palass eller tempel, kan aldri skilles fra sin grunnmur, uansett hvor romslig eller flott dets struktur er. Slik skal de forløste heller aldri være uavhengig av korset, eller slutte å motta fra dets fylde.

   Hvilke måter vårt syn på korset vil gagne oss heretter, hva skyggen av treet vil gjøre for oss i det evige rike, vet jeg ikke, heller ikke våger jeg å si det. Men det synes som om korset og æren er så uløselig knyttet sammen, at en ikke kan glede seg for det ene uten å minnes det andre. Fullkommenheten til Hans oppofrende verk på Golgata vil være noe for tanke og glede, lenge etter at synden har blitt vasket ut av vårt legeme for alltid.

   Skal vi noen gang kunne bruke opp eller slutte med korsets fylde? Er det bare et springbrett til noe annet? Skal vi noen gang slutte å juble over det (som apostelen roste seg av), ikke bare på grunn av det som var før, men på grunn av en nåværende og evig velsignelse? Tilgivelsen for synd er viktig, men er det alt? Korsfestelsen av verden er og viktig, men er det alt? Er korset bare en relikvie, som nå er ubrukelig, selv om det er ærverdig, lik kobberormen? Den som senere ble kalt Nehustan og måtte ødelegges (2. Kong. 18:4).

   Korset er nok mer som det livets tre som bærer tolv slags frukt, og gir sin frukt hver måned, ved bredden av den himmelske elv! Dets innflytelse her på jorden forandres, men selv etter at vår forvandling er ferdig, og hele menigheten fullkommen, vil korset bli vurdert høyere og høyere, få større og større herlighet. Det vil gå fra herlighet til herlighet når det viser sine underverk?

   Det står om det nye Jerusalem: «Lammet er dens lys (eller lampe)» (Åp. 21:23).

   Lammet er et annet navn på den korsfestede Kristus. Dermed er korset lampen i den hellige stad, og dets lys skinner på perleporten, veggene av jaspis, gatene av gull, grunnvollene og elven av krystall.

   Lyset fra korset er over alt, trenger seg inn alle steder, og reflekteres fra alle perler og edelsteiner. Her reflekterer dets særegne utstråling og viser innbyggerne i byen tilbake til Golgata, som er kilden til all denne prakt.

   Det er lyset fra Golgata som fyller himmelen. Her er det intet svakt, religiøst lys som det er her nede, for «Guds herlighet opplyser den» (Åp. 21:23). Og dette lys er «som den kosteligste sten, som krystallklar jaspis.» «Og natt skal ikke være mere, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem.» (Åp. 22:5).

   Nei, vi skal aldri bli ferdig med korset og blodet, selv der hvor alt er rent og fullkomment. Selv om det der ikke vil bli brukt til rense samvittighetene eller rettferdiggjøre de ugudelige.

   Korset er symbolet både på den døende og oppstandne Kristus slik vi finner det i Åpenbaringsboken: «Et lam stå der, likesom slaktet» indikerer begge. Men det førstnevnte er fremtredende.

   Det er det slaktede Lam som har makt og autoritet til å åpne seglene. Det tyder at det var Hans syndebærende eller ofrende verk som ga Han denne rett. Og at det var Hans fullbrakte verk som denne retten hvilte på, og der den ble kjøpt. Det er som Lam som Han eier all visdom og styrke. «Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder» (Åp. 5:6). Altså den Hellige Ånd, eller allvitenhetens og allmaktens Ånd.

   Lammet er et av Hans spesielle og evige titler, det navn Han er mest kjent som i himmelen. Det er ved dette vi adlyder, ærer og tilber Ham. Vi må aldri la oss miste synet på korset, selv midt i kongedømmets herlighet. Det er som LAMMET vi skal følge Ham, og følge Ham evig, som det står skrevet: «Disse er de som følger LAMMET hvor det går.» (Åp. 14:4b).

Til toppen


KAPITTEL 5

En rettferdighet for de urettferdige.

   Det er i rettferdighet og ved rettferdighet at Gud frelser syndere. Han rettferdiggjør den ugudelige (Rom. 4:5).

   Men Han gjør det i og ved RETTFERDIGHET. «For Herren er rettferdig, elsker rettferdighet» (Sal. 11:7).

   Han «rettferdiggjør gratis (uforskyldt) av Hans nåde» (Rom. 3:24), og dog er det enda «i og ved rettferdighet» Han gjør det!

   Hans nåde er rettferdig nåde, en nåde som fordømmer synden mens den frikjenner synderen! En nåde som fordømmer synden på en slik måte at synderen står der som om han aldri hadde syndet! Hans benådning er en rettferdig benådning, og derfor ikke mulig å forandre. Hans frelse er en rettferdig frelse, og derfor evig.

   Det er som den rettferdige dommer Gud rettferdiggjør. Han er «trofast og rettferdig» i å tilgi synd (1. Joh. 1:9).

   Ved Hans tilgivelser økes Hans rettferdighet, så den som går til Gud for å få tilgivelse, kan bruke Hans eget ord på at denne rettferdige dommer må gi det, like mye som at Gud selv sier Han er kjærlighet og er nådig.

   Gud elsker å være nådig fordi Han er kjærlighet. Og Han elsker å være nådig fordi Han er rettferdig, sann og hellig. Ingen synd er for stor for benådning, og ingen synder har sunket for dypt eller syndet for lenge til å bli frelst og velsignet. Dette er fordi at den rettferdighet som frelsen kommer fra er evig (14).

   De offer som synderen er kalt til å hvile på, er «rettferdighets ofre» (5. Mos. 33:19. Sal. 4:6).

   Det er fra vår «frelses Gud» denne rettferdighet kommer (Sal. 24:5).

   Det er med «rettferdige ofre» at Gud blir «behaget» (Sal. 51:21). Det er med rettferd Hans prester er kledd (Sal. 132:9).

   Det er rettferdigheten som skal se ned fra himmelen for å velsigne oss (Sal. 85:12-13).

   Det er rettferd og fred som skal kysse hverandre for å bringe utfrielse til vår verden. Det er Rettferdighetens verk som skal være fred. Og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid (Jes. 32:17).

   Messias er svøpt i «rettferdighetens kappe» som er frelsens kledebon (Jes. 61:10). Når Han kommer tilbake til jorden, skal Han «tale rettferdighet, som er mektig til å frelse» (Jes 63:1).

   Da Han kom for å «innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning». Han kom også for å føre fram en «evig rettferdighet» (Dan 9:24).

   «Dette er det navn som Han skal kalles med: HERREN VÅR RETTFERDIGHET» (Jer. 23:6b).

   Og som for å markere måten Han velsigner og rettferdiggjør på, står det et annet sted: «Dette er det navn HUN (bruden – Jerusalem) skal kalles med: Herren vår/e rettferdighet» (Jer. 33:16).

   Hans navn blir gitt til synderen og synderens navn blir borte og glemt i hans stedfortreder. Enhet i navn, i natur, i privilegium, i posisjon, i rettferdighet, og i herlighet med Messias, som hans guddommelige syndebærer, blir synderens del. «Den rett (rettferdighet) de får av meg, sier Herren» (Jes 54:17). For «Gud har gjort Ham til visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning for oss» (1. Kor. 1:30 KJV).

   Denne overføring er fullført og evig. Fra det øyeblikk vi mottar det guddommelige vitnesbyrd om Guds Sønns rettferdighet, flyttes all skyld som lå på oss over til Ham, og all Hans rettferdighet flyttes over til oss.

   Menneskene kan kalle dette bare et «navn» eller en «juridisk fiksjon». Men det er et «navn» som sikrer oss alle fordeler hos en rettferdig Gud. Han som bare kan vise nåde til oss på en rettferdig måte. Og det er i tilfelle en slik «fiksjon» som loven anerkjenner og Gud bruker ovenfor de urettferdige som om de var rettferdige. Til og med overlegent, guddommelige og rettferdige, i kraft av sin forbindelse med «Ham, som ikke visste av synd», som ble «gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2. Kor. 5:21).

   Dette er «Guds rettferdighet av tro til tro» (15) (Rom. 1:17).

   Dette er «Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven» (Rom. 3:21). «Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror» (Rom. 3:22) (16).

   Dermed er det «ved tro» (ikke ved gjerning) denne «Guds rettferdighet» blir vår. For løftet gjelder «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige» (Rom. 4:5).

   Vi kan få lov til å tro Hans Ord om at Gud tilregner oss alt dette. Blodet (som «forsoner» eller «dekker» vasker bort vår skyld, og rettferdigheten viser oss for Gud med lovlig rett til alt det vår kausjonist har. Han som selv, ikke bare er den Rettferdige, men «Herren, vår rettferdighet». Vi får all Hans fullkommenhet; ikke direkte gitt inn i oss, men som dekker oss: «Din skjønnhets skyld; for den var fullkommen på grunn av de herlige prydelser som jeg hadde kledd deg i» (Esek. 16:14).

   Hvis vi anvender profetens ord om Jerusalem, kan vi illustrere og utvide bildet som den Hellige Ånd bruker om de som denne «fullkomne rettferdighet» dekker.
   Delt opp blir det som følger: 
 

 1. «Jeg sa til deg, Lev» (Esek. 16:6).

 2. «Jeg bredte min kappe over deg» (v. 8).

 3. «Jeg gjorde pakt med deg, … og du ble min» (v. 8).

 4. «Jeg renset (tvettet) deg» (v. 9).

 5. «Jeg salvet deg» (v. 9).

 6. «Jeg kledde deg» (v. 10).

 7. «Jeg skodde deg» (v. 10).

 8. «Jeg bandt fint lin om deg» (v. 10).

 9. «Jeg dekket deg med silke» (v. 10).

10. «Jeg satte en ring i din nese og øreringer i dine ører og en prektig   krone på ditt hode » (v. 12).

11. «Du ble overmåte vakker» (v. 13).

12. «Ditt navn kom ut blant folkene for din skjønnhets skyld» (v. 14).

   Slik er disse symbolene i Skriften et bilde på den fullkommenhet (ikke vår egen) vi er kledd i, så snart som vi tror at Han er «Herren vår rettferdighet». «Alt er fagert ved deg, min venninne, og det er intet lyte på deg» (Høys. 4:7).

   «Den som tror på ham, blir ikke dømt» (Joh. 3:18).

   «Blir ikke dømt» er den negative side, og om det ikke var mer for oss, ville dette allikevel være salig. Spesielt for oss som av naturen er «vredens barn». Men det er mer enn den negative side. For det står skrevet: «Alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror» (Apg. 13:39). Og «Kristus er lovens ende (eller oppfyllelse), til rettferdighet for hver den som tror» (Rom. 10:4).

   «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.

   Troens styrke eller måte står det intet om. Den Hellige Ånd har ikke sagt noe om størrelsen eller kvaliteten på denne tro, som så mange holder på med og snubler over, i alle deres levedager, i mørke og usikkerhet.

   Det er rett og slett i å tro Guds Ord, uansett hvor svak vår tro kan være, at vi har fått denne rettferdighet. For tro er ikke arbeid, ikke fortjeneste, og heller ikke krefter, men å slutte med alt dette, og heller godta hva en annen har gjort i stedet for oss. Gjort helt fullkomment, og for alltid.

   Den enkleste, svakeste tro er nok. For det er ikke styrken på vår tro som gjør noe for oss, men fullkommenheten til Ham som lidd for synd, den rettferdige for den urettferdige, så Han kan bringe oss til Gud.

   Hans fullkommenhet dekker ikke bare det som er ufullkomment i vår karakter og liv, men også det som er ufullkomment i vår tro, når vi tror på Hans navn.

   Mang en svak hånd, kanskje mange lamme, ble lagt på brennofferets hode (3. Mos. 1:4).

   Men de lammes svakhet i berøringen endret ikke på offeret, eller gjorde det mindre tilgjengelig, i all sin fylde for den som brakte det.

   Presten ville aldri sende ham bort fra tabernaklet fordi et menneskes hånd skalv. Offeret ville allikevel gi Herren «velbehag i det og la det bli til soning for ham» (3. Mos. 1:4).

   Brennofferet var enda brennoffer, og den svakeste berøring var nok til å etablere forbindelsen mellom det og ham. Selv om denne svake berøring var uttrykk fra hans samvittighet om at han ikke passet til en slik behandling, på grunn av hva han var i seg selv, så var hans ønske om å bli behandlet av Gud i en annen, som var uendelig mer verdig og fullkommen enn seg selv.

   På vår del er det en urettferdighet som fordømmer oss. På Guds side er det rettferdig av Ham å tilgi og velsigne oss. Dermed møter urettferdigheten rettferdighet, ikke for å føre krig med hverandre, men for å skape fred. De kommer sammen i kjærlighet, ikke i fiendskap, og rettferdighetens hånd blir strukket ut, ikke for å ødelegge, men for å frelse.

   Det er som en urettferdig at vi kommer til Gud; ikke med noen godhet som en slags anbefaling, men med den ytterste mangel på godhet! Ikke med endring til å bli bedre eller løfter om slik endring, men med bare ondt, både i nåtid og fortid. Ikke med anger, omvendelse eller knuste hjerter for å få Gud til å ta imot oss som noe annet enn urettferdige, men vi kommer til Ham bare som urettferdige! Ute av stand til å fjerne denne urettferdighet, tilby Ham noe, eller skjule og unnskylde.

   Det er fraværet av alt godt som leder oss til all godhets kilde. Denne kilde er åpen for alle som slik kommer dit. Den er stengt for alle som kommer på grunn av noe annet. Det er ønsket om lys og liv som drar oss til det som er kilden til begge, og begge er Guds frie gaver.

   Den som kommer delvis rettferdig blir sent tomhendt bort. Den som kommer og vet om sin urettferdighet, men samtidig prøver å nøytralisere det eller sone det med følelser, bønner eller tårer, er like forkastet. Men den som kommer som en urettferdig til denne rettferdige og nådens Gud, finner ikke bare adgang, men rikelig velsignelse.

   Den rettferdige Gud tar imot et urettferdig menneske, når mennesket viser seg selv i sin egen sanne karakter som en synder, og ikke håner Gud ved å utgi seg for noe mindre eller bedre enn dette.

   For da kan den guddommelige rettferdighet komme fram for å dekke den urettferdige, og gjøre det mulig for Gud å motta ham i kjærlighet, og rettferdiggjøre ham for jord og himmel.

   I alt dette finner vi det som nå følger. I hver av dem gis noe av svaret på det store spørsmål: «Hvordan kan man bli forlikt med Gud?»

   1 Rettferdiggjøreren. «Det er Gud som rettferdiggjør». Frifinnelsesdommen må komme fra Hans munn, og være registrert i Hans bøker.
   2 Den som blir rettferdiggjort: Mennesket, synderen under vreden, de ugudelige, den dømte.
   3 Det rettferdiggjørende faktum: Den døde - ham hvis navn er Herren, vår rettferdighet.
   4 Det som rettferdiggjør: Troen. Ikke sterk tro, god tro, eller fullkommen tro, men bare tro, eller tillit. «Vi blir rettferdiggjort ved tro».
   5 Hva er det som rettferdiggjør: Guds rettferdighet. Dette er den «beste kappe» som er utarbeidet for den fortapte. Da er han kledd, gjort skjønn, og gjort skikket til å passe i sin Fars hus, og sette seg ned, ved sin Fars bord. Kristus selv er vår rettferdiggjørelse. I Ham «står» vi. Vi er «funnet» i Ham, «satt i Ham», kledd med Ham, beskyttet som med et skjold, og i Ham tar vi tilflukt som i et sterkt tårn.

   «Funnet» i Ham. Hva da? Vårt eget «selv» har forsvunnet, og i stedet er det Kristus, den elskede Sønn i hvem Gud har velbehag. «Funnet» i oss selv, var det intet annet enn vrede. «Funnet» i Ham er det intet annet enn favør. Vi er skjult i Kristus. Hvis Gud nå søker oss, og til sist oppdager oss, er det ikke oss Han finner, men Kristus. Så ferdig er utvekslingen av personer, så fullkommen og herlige er måten vi er skjult på.

   Likevel er ikke dette en kledning som noen gang skal tas av, og heller ikke gi grunn til å skamme seg. Den er noe vi alltid skal ha. Det er en evig rettferdighet.

   Herren er fornøyd med Kristi lydighet. Han er fornøyd med Hans rettferdighet. Og når vi godtar Hans vitnesbyrd om sin lydighet og rettferdighet, samtykker til å bli behandlet av Ham på grunn av Hans fullkommenhet, er da Han fornøyd og godt fornøyd med oss.

   Herren er tilfreds, mer enn tilfreds med Kristi oppfyllelse av den lov som mennesket hadde brutt. For aldri hadde den lov slik blitt oppfylt i alle dens deler som det ble i livet til Gud-mennesket. Hvis mennesket hadde oppfylt den, ville det ha vært stort. Hvis en engel hadde oppfylt den, ville det ha vært større. Men når Han som var Gud og menneske skulle oppfylle den, var det ufattelig. Derfor er Herren tilfreds med denne guddommelige lovoppfyller, og med Ham som så ærefullt fullendte det, at Han er villig til å overse eller kansellere alle lovens dommer mot oss. Og Han vil behandle oss som delaktige i eller identifisert med denne lovoppfyller, hvis vi bare vil godta å gi opp alt vårt, og godta det Han har gjort for å forsterke loven og gjorde den ærefull.

Til toppen

KAPITTEL 6

Guds rettferdighet tilregnet oss

    Denne «evig rettferdighet» kommer til oss gjennom troen. Vi er «rettferdiggjort av tro» (Rom 5:1), og frukten er «fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»

   Det er av denne «evige rettferdighet» som apostelen Peter taler når han begynner sitt andre brev slik: «Simon Peter, Jesu Kristi tjener og apostel - til dem som har fått samme dyre tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet» (2. Pet. 1:1) (19).

   Denne rettferdighet er «regnet» eller «tilregnet» alle som tror, så de blir behandlet av Gud som om den virkelig var deres. Og de har rett til å kreve alt som en slik rettferdighet kan kreve fra Gud, Dommeren til rettferdige krav. Det blir ikke vårt gradvis, i biter eller dråper, men alt overføres oss med en gang.

   Det er ikke slik at så og så mye tilregnes oss (så mye på kontoen, som man sier i næringslivet) i forhold til styrken på vår tro, varmen av vår kjærlighet, eller gløden i våre bønner. Nei alt gis oss etter Hans rettferdighet: Vi er pris for Hans «nådes herlighet, som han gav oss i den elskede» (Ef. 1:6). Vi er «fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet» (Kol. 2:10). I hele sin kvalitet og kvantitet er det overført til oss. Hans fullkommenhet representerer oss overfor Gud. Og alt «som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull», tilhører nå oss (1. Pet. 1:7) (20).

   Steinen, den første hjørnestein, utvalgt og dyrebar, i all sin fullkommenhet er nå vår, ikke bare for hvile, ikke bare for godkjennelse, men for alt dens guddommelige verdi som denne stein kan gi.

   Når vi eier denne dyrebare skatt (tilregnet, men fortsatt vår), kan vi gå inn på det himmelske markedet, og skaffe det vi trenger. Og det er ikke bare periodevis, men hele tiden.

   Vi får alt på kreditt i Hans navn, fordi vår uverdighet ikke ses av Gud i Hans omgang med oss. Alle våre misgjerninger er blitt fortrengt av fortjenesten til En som er absolutt og guddommelig perfekt. Hans navn kan vi bære i all vår omgang med Gud, og få alt som vi trenger ved å bruke det navn i vår bønn. Det som måtte mangle oss, blir lagt på Han, og vi blir behandlet som om vi hadde gjort dem. Alt som Han gjorde er satt på vår konto, og vi blir behandlet av Gud som om vi hadde gjort dem.

   Dette er Skriftens betydning av å akte som om eller tilregning, både i GT og NT. La oss se på noen få av disse.

   1. Mos. 15:6: «han regnet ham det til rettferdighet». i.e. Det ble så tilregnet ham, at han ble behandlet som om han var noe han ikke var.

   1. Mos. 31:15: «Har han ikke aktet oss som fremmede»? Er vi ikke behandlet av Ham som om vi var fremmede, ikke barn?

   3. Mos. 7:18: «det skal ikke regnes den som ofret det». Velbehaget fra takk-offeret skal ikke komme over ham.

   4. Mos. 18:27: «deres gave skal regnes for dere som jevngod med kornet fra treskeplassen». Gaven skal godtas av Gud som om det gjaldt hele innhøstingen, og dere skal bli behandlet av Ham i henhold til det.

   2. Sam. 19:19: «Herre, tilregn meg ikke min brøde og kom ikke i hu hvorledes din tjener forbrøt seg». Gjør ikke med meg i henhold til min urett (synd).

   Sal. 32:2: «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning». De som Gud ikke tilregner deres overtredelser, men behandler dem som om de ikke var gjort (se også Sal. 106:31).

   Rom. 4:3: «Det ble regnet ham til rettferdighet».

   Rom. 4:5: «Ham regnes hans tro til rettferdighet». D.e. ikke egen rettferdighet, eller stedfortredende for den, men den bringer ham inn i rettferdigheten.

   Rom. 4:6: «som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger».

   Rom. 4:8: «salig er den mann som Herren ikke tilregner synd».

   Rom. 4:11: «så rettferdigheten kunne tilregnes også dem».

   Rom. 4:24: «som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde».

   2. Kor. 5:19: «så han ikke tilregner dem deres overtredelser».

   Gal. 3:6: «Det ble regnet ham til rettferdighet».

   Slik er altså tanken med å tilregne noe som ikke tilhører en person, og så behandle ham som om han virkelig eier alt som er tilregnet, kommer veldig tydelig fram (21). Dette er Guds måte å løfte mennesket ut av fordervelsens grav. Og for å gi ham en stilling, et privilegium og et håp langt utover det som bare tilgivelse gir. Og enda mer enn det som den første Adam tapte. Å ha en rettferdighet som den første Adam eide ville ha vært mye. Men å eie en rettferdighet som er lik den siste Adam, Herren fra himmelen, er usigelig og ufattelig mer.

   «Det er Gud som rettferdiggjør», og Han gjør det ved å tilregne oss en rettferdighet som garanterer at Han som Dommer må rettferdiggjøre de urettferdige for intet.

   Det er ikke bare på grunn av denne rettferdighet Herren rettferdiggjør. Når Han overfører den til oss, slik at vi kan bruke den, og vise oss for Gud i den, akkurat som om den var helt og holdent vår egen. Paven og mange dissentere er sterkt imot læren om «tilregnet rettferdighet». Men det det står skrevet klart og tydelig i det Guddommelige Ord. Det står som en viktig del av Bibelens store sannhet om offer, og stedfortredelse og garantist. Det er like tydelig beskrevet i 3. Mosebok som i Romerbrevet.

   Du finner det i hele Skriften, og stiger svært tydelig fram ved vår Herre Jesu Kristi kors, der Hans «lydighet til døden» skaper denne rettferdighet (22). Som vår stedfortreder ble Han kjød og ble født i Betlehem. Som vår stedfortreder gikk Han gjennom livet her, et menneske vel kjent med sorg og smerte. Han fullendte sin stedfortredelse, og brakte en «evig rettferdighet». Den rettferdighet apostelen talte om, når han skrev: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet» (Rom. 5:19).

   Han skrev og fornektet all annen rettferdighet: «og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fås ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil. 3:9).

   Dette er «rettferdighetens gave» som han skriver om: «For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus» (Rom. 5:17)

   Det ene menneskets overtredelse resulterer i «fordømmelse» for alle mennesker (Rom. 5:18).

   Men det ene Menneskets rettferdighet resulterer i opphevelse eller fjerning av denne fordømmelse. Og denne rettferdighet er tilgjengelig og effektiv «livsens rettferdiggjørelse».

   Tilregnelsen av den første Adams synd til oss, og den siste Adams rettferdighet blir dermed sidestilt. Overføringen av vår skyld til den Guddommelige Stedfortreder, og overføringen av Stedfortrederens rettferdighet eller fullkommenhet til oss, må stå sammen.

   Denne Guds rettferdighet var ingen vanlig rettferdighet. Det var rettferdigheten til Ham som både var Gud og menneske. Derfor ble Guds rettferdighet gitt et menneske.

   Det er fullkomment innbefattet og vist i alt uskapt og alt skapt. Aldri hatt noe lignende blitt sett eller hørt i himmel eller jord. Det var den todelte fullkommenhet av Skaper og skapelse i ett strålende sentrum, i en æret person. Og Hans verdighet som person ga en fullkommen rettferdighet som var så enorm, lang, bred, høy og dyp, at noe lignende aldri hadde hatt sin like, og som aldri skal bli.

   Lik i all evighet. Det er fullkommenhetens fullkommenhet, høyhetens høyhet. hellighetens hellighet. Det er alt som Gud i tidligere tider hadde hatt sin glede i. Aldri hadde Hans lov blitt holdt og æret slik. Guds Sønn og Menneskesønn i en person.

   I denne tofoldige karakter holder Han Faderens lov, og ved å holde den skaffer Han en rettferdighet så stor og full, at den kan deles med andre, overføres til andre, tilregnes andre, og Gud kan bli herliggjort (samt syndere frelst) ved overføring og tilregning. Aldri hadde Gud blitt så elsket som nå, både med all guddommelig og med all menneskelig kjærlighet. Aldri hadde Gud blitt så tjent og adlydd som Han nå har blitt av Ham som er «Gud åpenbart i kjød.»

   Aldri før hadde Gud funnet en, som i kjærlighet til den hellige lov, var villig til å bli dens offer, så dette offer kan være en ære. En som i kjærlighet til Gud var villig til, ikke bare å bli født under loven, men gå inn under den, og utsette seg for døden, ja døden på korset! En som i kjærlighet til den falne skapning, var villig til å gå i synderens sted, bære synderens byrde, gjennomgå synderens straff, påta synderens forbannelse, dø synderens død i skam og angst og å gå ned i synderens mørke grav.

   Innvendingene mot tilregnelsen blander seg med innvendingene mot stedfortredelse i alle former. Stedfortredende lidelse er enda mer urimelig for noen enn stedfortredende lydighet! Og innvendingene anklager det første med like stor kraft som det sistnevnte.

   Likevel anerkjenner menneskelige lover begge. «Naturens lover» viser eksistensen av begge. Og den guddommelige lov, tolket av den store lovgiver selv, erkjenner begge. Mennesket er villig til å handle på prinsippet om stedfortredelse eller representasjon av en annen i jordiske transaksjoner, for eksempel betaling av gjeld, utførelse av plikt, eller arv av eiendom. Men mennesket er ikke så villig til å innrømme det samme i den store transaksjon mellom seg og Gud når det gjelder fordømmelse eller rettferdighet.

   Det han godtar i timelige ting, forkaster han i åndelige som urettferdig og urimelig. Dette å gi et menneske fordel for en annens gjerninger eller andres lidelser, å behandle et menneske som ikke har betalt gjelden som om han hadde gjort det, fordi en annen har betalt ham, godta juridisk rett til at et menneske får stor rikdom eller eiendom uten å ha fortjent den, men gitt som gave og frukt av en annens slit godtas ikke åndelig sett.

   Mennesket protesterer ikke mot å motta noen av denne verdens goder fra en annen, selv om de har ikke gjort noe for å fortjene, eller er uverdig i å få dem. Men de nekter å godta Guds gunst, og stå rettferdig for hans åsyn, på bakgrunn av hva en Stedfortreder har gjort og lidd. I jordiske ting er de villige til å la seg representere av en annen, men ikke i det himmelske. De mener det første er helt rettferdig og lovlig, men det siste er absurd, en fornærmelse mot deres forståelse, og en svekkelse av egen verdi!

   Hvis de opphøyde de himmelske velsignelser like mye som de jordiske, ville de aldri ha hatt slike skrupler eller innvendinger mot å få noe fra en annen som resultat av den annens gjerninger. Hvis Gud er villig til å la Kristus representerer oss, skulle vi da nekte det?

   Hvis Gud er villig til å forholde seg til oss på grunn av Kristi lydighet, og tilregne oss denne lydighet som om den var vår, skulle vi forkaste en slik velsignelse, og kaller det urett og umulig?

   Dette prinsipp eller teori om stedfortredelse, at et menneske blir behandlet langt mer enn det fatter, at en i kraft av en annens lovlige rett kan bruke dennes navn og krav, gjennomsyrer alle jordiske transaksjoner. Så hvorfor skulle ikke det samme gjennomsyre de himmelske?

   Å fornekte en «tilregnet rettferdighet» fordi ordet ikke aktuelt står i Skriften, er uforstandig og svakt. Slike uttrykk som kristenhet, treenighet, nattverd og fellesinspirasjon står heller ikke i Bibelen. Men selv om disse ting ikke står direkte, er sannheten som disse ord dekker mottatt som reelle, og brukt i hopetall uten skrupler.

   Slik motsigelse sier mer om en kranglete tankegang enn om en sannhetssøkende tro.

   Å fornekte den guddommelige «teori» eller lære om representasjon eller stedfortredelse i og ved en annen, indikerer i mange tilfeller likegyldighet til å ta imot denne velsignelse. Som regel fordi denne lære fullstendig setter til side all høyhet eller fortjeneste fra vår side. Mennesket vil vinne kongedømmet for seg selv, vil fortjene evig liv. Det vil ikke få tilgivelse eller rettferdighet for intet, fra en annen.

   De vil ikke stå i gjeld til en Stedfortreder for noe de er overbevist om at de kan ordne selv, med sine personlige gjerninger. Fordi tanken om tilregning eller stedfortredelse er usmakelig og ydmykende, kaller de det absurd og urettferdig. Derfor nekter de en himmelsk arv på slike vilkår, men i samme øyeblikk tar de gjerne imot jordisk gods på vilkår som helt uavhengig av egen arbeidskraft eller godhet.

   Dommeren må enten rettferdiggjøre eller fordømme. Og dommeren er Herren! Det er Hans yrke å fordømme, det er Hans yrke å rettferdiggjøre.

   Han fordømmer ikke ved å tilregne synden til den som står for Hans domstol. Han rettferdiggjør ikke, ved å tilregne en rettferdighet til synderen som Han så må frikjenne. Nei, det er som rettferdig dommer Han frikjenner. Det er ikke slik at Han bare tilgir eller frikjenner. Han går langt utover dette. Den vidunderlige måten Han har fått oppfylt kravet om rettferdighet på, gjør Han i stand til å gi en rettferdig frifinnelse!

   Det er ved tilregnelse eller stedfortredelse av en rettferdig for urettferdige at Han kan og må frikjenne. Og det er ved samme tilregnelse eller stedfortredelse Han hever synderen opp i en mer strålende posisjon enn en frikjent. Synderen blir tilregnet alt Guds Sønn eier, og derfor Hans uendelige verdighet, fullkommenheten til alt det Han er og gjør! Dette gir et krav på å bli behandlet langt bedre enn han ellers kunne i noen annen omstendighet.

   Noen kan ha uttrykt denne overføring eller tilregning i for sterke og absolutte uttrykk, som om vi virkelig er like rettferdige som Ham, like nær Gud som Ham, under like uendelig kjærlighet fra Faderens som Ham.

   Selv om det kan ha blitt brukt for sterke uttrykk om dette, som kanskje unødig har skapt grunn til krenkelser og innvendinger, er det allikevel sant at fra det øyeblikk et menneske tror på Jesus Kristus, får Guddommelig syndsforlatelse fra all skyld. Men ikke bare det. Det blir legal eier av Jesu evige rettferdighet, alt som kalles rettferdighet! Og denne synder blir heretter behandlet av Gud i henhold til den fullkommenhet som den fullkomne Ene har skaffet! «For likesom Han er, slik er også vi i DENNE verden» (1. Joh. 4:17b). Det betyr jo at vi, selv nå, i vår stand av ufullkommenhet, selv om vi er mennesker med urene lepper, og bor blant et folk med urene lepper. Så står det allikevel skrevet: «Så er det da (NÅ -selv nå (KJV) ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom. 8:1). Ikke bare er vi «fridd fra vreden som kommer» (1. Tess. 1:10), fridd fra «dommen» (Joh. 5:24), «rettferdiggjort fra alt» (Apg. 13:39), men vi er blitt RETTFERDIGE FOR GUD» i Jesus (2. Kor. 5:21, KJV).

   Den blir lovmessig vår, vår i alle juridiske meninger, like effektiv som om den fra først til sist var vår egen gjerning.

   Oppgjøret er en realitet mellom synderen og Gud, og bærer med seg alle juridiske konsekvenser. Akkurat som om synderen virkelig hadde betalt sin egen gjeld, og fått en rettslig frikjennelse fra alle ytterligere krav! En godkjent og underskrevet kvittering fra Han som synderen skyldte den store gjeld.

   Oppgjøret er noe som alle berørte parter har samtykket i, og som helt sikrer at ingen lider skade for. Nei, som alle har fått kraftig nytte av, enn ved et mere direkte, der partene straffes som egne personer. Når ingen lider urett, og når mer enn rettferdighet er gjort for alle, når ingen er svindlet, men hver av partene får mye mer enn sin del, hvor tåpelig, hvor absurd er det da å tale om tilregnelse som et brudd på loven, og en undergravelse av prinsippet om rettferdig styresett!

   Oppgjøret er ikke en likegyldighet ovenfor synden, eller opphevelse av skillet mellom rettferdighet og urettferdighet. Det er noe, som av alt som kan tenkes, det mest egnede til å vise den ondes ondskap, syndens ondskap! Det viser det Guddommelige hat mot alt som ikke er fullkomment, selve synet Gud har til sin lov. Det viser Hans forferdelige forståelse av rettferdighet. Det viser Hans vilje til for enhver pris, - selv om det koster Hans Sønns død - å sikre et rettferdig grunnlag for hele universet, som allikevel helliger Hans evige trone. Hvis Guds Messias i sitt sorgtunge liv her nede, bare var et eksempel på et lidende menneske, eller en modell på tålmodig ro under alt som var galt, ville ikke noe av det hjulpet eller sikret synderens rettferdighet.

   Da ville bare synderen ha vært en del av en forvirret og uordnet verden, der alt har brutt løs fra sitt anker, og styrtet med de andre i et uhåndterlig kaos, uten utsikter til å bli berget. Da ville han vært et eksempel på den ondes komplette triumf, mer av Satan enn Gud. En som var et bevis på at Gud hadde mistet kontrollen over sin egen verden. At synden var blitt større enn at Gud kunne regulere eller utrydde. At det ytterste Gud kan gjøre, er å skape et sjeldent eksempel på lidende hellighet, som Han lar verden trå på uten straff. At rettferdigheten, etter mange år med forakt og hån, må trekke seg bort i ytterste hjelpeløshet, og la det onde styre ukontrollert.

   Hvis korset bare er en enkel utstilling av selvoppofrelse og tålmodig saktmodighet, så er verdens håp borte.

   Vi har alltid ment at det var Guds hensikt i forbindelse med Hans hellige, lidende syndebærerverk, at synden ikke fikk utvikle seg. At Hans verk ville styrte den og feie jorden ren for dens ondskap, både moralsk og fysisk.

   Men hvis den korsfestede Kristus bare var et selvfornektende menneske, har vi intet å styrte det onde med. Igjen og igjen har vi i stedet blitt vitne til, at når en helt eller martyr hevet seg for å protestere mot og utrydde det onde, og i liv og død vitne for sannhet og rettferdighet – hva skjedde? Alt var forgjeves.

   Stedfortredelse eller tilregnelse er, i alle sine aspekter og i alle parters interesse, riktige og edelt rettferdige. Det gir en rettferdig kanal der Guds frie kjærlighet kan strømme ned til mennesket. Den gir et rettferdig grunnlag for benådning av synd. Det sikrer en rettferdig velkomst for synderen som kommer tilbake.

   Den gjør begrunnelsen for rettferdigheten enda mer rettferdig enn Hans fordømmelse ville vært, mens den gjør fordømmelsen av den dømte ikke bare dobbelt rettferdig, men er samtidig et bevis på Hans uendelige og uforanderlige rettferdighet.

   Det kan ikke være noen rettferdiggjørelse uten en slags rettferdighet. Og i henhold til denne rettferdighets natur eller verdi, vil rettferdiggjørelsen bli.

   Begrunnelsen for dette vil nødvendigvis ta del av verdien i den rettferdighet som rettferdiggjør. Hvis rettferdigheten er fattig og endelig, vil vår stilling som mennesker være den samme. Hvis den er ærefull og guddommelig, så vil vår stilling også være slik.

   Gud må handle med oss i henhold til hvordan vår rettferdighet er, og må ta hensyn til de krav denne rettferdighet kan ha, hos alle som aksepterer å bli behandlet i henhold til denne verdi. Han behandler alle troende, uansett hvor svak hans tro er, i samsvar med kravene til rettferdighet. Alt det denne rettferdighet kan gi oss, det vi ber om og forventer av Ham, det vil Gud sikkert gi. Han som vi i troen aksepterer å bli representert av og ved, legger våre bønner i sitt navn, og i dette navn er de uimotståelige for Gud.

   Vårt legale ansvar som overtredere av loven er overført på Ham, og Hans legale krav som lovens oppfyller, tilregnes oss. Dette er ikke en overføring av tegn eller et bytte av personer, men en overføring av forpliktelser, et bytte som en juridisk rett krever. Svært slående er tilfellet mellom synderen og Gud vist i vår Herres lignelse om de to skyldnere. Det står om dem: «Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden» (Luk. 7:42).

   Her ses vår totale konkurs, og hele Guds frifinnelse. Hva kan loven gjøre oss etter dette? «Det er Gud som rettferdiggjør». Vi er konkurs. Alle våre aktiva betyr intet. Gud ser at det er tilfelle, har medynk med oss, og ordner alt.

   Skjellsordet «fiktivt», som noen bruker om denne tilregnelsen eller stedfortredelse trenger ikke bry eller alarmere oss.

   «Kan vi helt forstå og ordne opp med de abstrakte prinsipper som et slikt oppgjør medfører»? Men, «Bærer det med seg noen juridiske konsekvenser, etter at vi er satt i en ny stilling overfor Gud. Og i vår kontakt med Gud, har vi da rett til å påberope oss retten til Jesu uendelig fullkomne liv? Det Han har betalt med sitt liv og død, på vegne av dem som ikke hadde noe å betale med»?

   Dermed er det «nåden som hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre» (Rom. 5:21). Det er altså «gjennom» denne rettferdighet, og «ved» vår Jesu Kristi, vår Herres rettferdighet alt dette skjer. Dette er det eneste aktive og effektive middel: (1) Gud er rettferdiggjøreren, (2) Kristus er årsaken og (3) rettferdigheten er midlet. Guds frie kjærlighet har funnet en rettferdig kanal, der Hans velsignelse kan flyte fritt til alle ugudelige.

   Alt det de troende får, mottar de i NÅDE. Likevel er det like sant at alle som tror, mottar rettferdighet fra en rettferdig Gud. Og Han må handle i henhold til de krav denne rettferdighet stiller, siden der er absolutt og guddommelig fullkommen.

   Den som nekter å være representert av en annen for Gud, må representerer seg selv. Han må nærme seg Gud i hva han er i seg selv, eller hva han har gjort. Hva resultatet blir da, får hans egen samvittighet fortelle ham, hvis han ikke tror den Hellige Ånds uttrykkelig erklæring, at «gjennom Ham (Kristus) har vi begge adgang til Faderen i en Ånd» (Ef. 2:18).

   Eller hør Kristi eget ord om dette: «Jeg er veien», og «jeg er døren» (Joh. 10:9, 14:6).

   De som er bevisst om at de ikke passer i Guds nærhet, på grunn av sin ufullkommenhet, men er villig å være representert ved Guds Sønn. Som er villig til å la en stedfortreder tilfredsstille alle guddommelige krav og fortjeneste for seg, la ham vite at Gud er villig til å motta ham med all sin ufullkommenhet. Dette for Jesu fullkommenhet, som legalt blir overført til ham av den rettferdige Gud og dommer. At Gud gir ham en rettferdighet som ikke bare er tilstrekkelig til å fjerne all hans skyld og sone hans straff helt ut, men også opphøye ham til en ny stilling og verdighet, som han umulig kunne skaffe ved egne gjerninger, bønner eller godhet.

   «Kristus er alt og i alle» (Kol. 3:11).

   De som vet dette, vet hva som fullt ut tilfredsstiller og gleder. De som vet dette best har den dypeste og sanneste fred! For de har lært hemmeligheten av alltid å være en synder, men samtidig alltid rettferdig. Alltid ufullstendig, samtidig alltid fullkommen. Alltid tom, og samtidig alltid full. Alltid fattig, og samtidig alltid rik.

   Vi har enda ikke sagt om hemmelighetens fylde: «Drikk dypt eller smak ikke»! For selv å smake er velsignet. Men vi sier: Drikk dypt. For den som drikker dypest er den lykkeligste samt det mest hellige menneske (24).

   Anerkjennelse av vår Herre Jesu Kristi fullkommenhet som sin personlige, uklanderlige, offisielle kledning, og stedfortredende verdi, er det eneste som kan tilfredsstille synderens hjerte og samvittighet. Det tilfredsstiller hjertet ved å vise det sikreste og mest elskelige som et hjerte kan hvile på. Og den skjelvende samvittighet blir tilfredsstilt ved å gi den det eneste som kan fjerne alle mulige grunnlag for krav.

   Sant kjennskap til den person som er «Guds Messias», være tilfreds med Hans fullendte offer, og ha en levende tilknytning til Ham, er det eneste som kan møte den onde tilstand som mennesket har sunket i. Det er det eneste som kan løfte ham ut av den fryktelige brønn (graven) og ut av den den gjørmete leire. Den setter hans fot på den evige klippe.

   Den reiser ham opp til en plass med fred og hellighet og denne plass er mer dyrebar enn noe annet som kunne bli gitt Adams falne slekt.

   «Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss». På dette grunnlaget kan vi stole i all evighet. At ansvaret for all vårt juridiske plikt ble lagt på en guddommelig stedfortreder er det som bringer oss befrielse. Dette ansvaret var stort, og vi kunne aldri lykkes med å kvitte oss med dem.

   For alt må møtes fullt ut. Og slike rettslige krav som er reist mot synderen kan ikke fravikes. De er rettferdige krav, og må avgjøres rettferdig. Gud tilbyr å ordne dem for oss, ved å overføre dem til en som kan stå til ansvar for dem. Grunnlaget for dette evige oppgjør ble lagt på korset, og på dette grunnlag er Gud villig til å behandle syndere, for fullstendig å tilgi og slette alle deres forpliktelser.

   Det andre mennesket kom, den rettferdige, for å bruke sin rettferdighet til å gjenopprette det som det første mennesket, den urettferdige, hadde gjort med sin urettferdighet. Syndens makt var slik at det tok trettitre år med rettferdighet å gjenopprette det urettferdige mennesket hadde gjort og kommer til å gjøre. En ulydighet mot en lov hadde gjort alt det onde; en levetid i lydighet til hele Guds lov er nødvendig for å gjenopprette. Bare ved dette kan man bli tilregnet den rettferdighet som Gud kan akseptere, og loven anerkjenne ham som berettiget til velsignelse.

   Vår menneskelige karakter blir ikke overført til Kristus, men det vi skylder. Ved å godta Guds metode med overføring, fullføres et bytte der vi blir frifunnet fra all skyld, og kommer inn i en tilstand der det «ikke er fordømmelse». Synden blir tilregnet Kristus som vår stedfortreder, og Hans rettferdighet tilregnes oss. Dette gir en reell utfrielse, fred, og evig liv.

   «Arbeid derfor flittig, ikke bare i fristelsens tid, men også i fare, konflikt og død, når din samvittighet er grundig skremt med minnet om dine tidligere synder, og djevelen angriper deg med stor kraft. Han kommer til deg med hauger, flommer, og hele hav av synder, for å skremme deg til å trekke deg bort fra Kristus, og å drive deg til fortvilelse. Da, sier jeg, skal du med en viss sikkerhet være i stand til å si, at Kristus, Guds Sønn ble gitt, ikke for de rettferdige og hellige, men for de urettferdige og syndere.

   Hvis jeg var rettferdig, og ikke hadde synd, trengte jeg ikke Kristus til å være min forsoner. Hvorfor da, du gretne Satan, vil du gjøre meg hellig, og søke rettferdighet i meg selv, når jeg i meg selv vet at jeg ikke har noe i meg annet enn synder, og mest av alvorlige synder? Ikke simulerte eller tenkte synder, men slike som er mot den første tavle: Egen fornuft, utroskap, tvil, fortvilelse, forakt for Gud, hat, uvitenhet, spotte Gud, utakknemlighet, misbruk av Guds navn, avsky, forakt for Guds Ord og lignende» (Luther).

Til toppen

KAPITTEL 7

   Ikke troen, men Kristus

   Vår rettferdiggjørelse er det direkte resultat av å tro evangeliet. Vårt kjennskap til vår egen rettferdiggjørelse kommer fra å tro Guds løfte om at Han rettferdiggjør hver den som tror dette glade budskap. For det er ikke bare et Guddommelig vitnesbyrd, men det følger med et løfte som garanterer evig liv til alle som tar imot dette vitnesbyrd.

   Det er først et trodd evangelium, og så et trodd løfte. Det sistnevnte blir og kalt "tilegnelse", som tross alt, ikke er annet enn å godta løftet slik det overalt er kombinert med evangeliets budskap. Det trodde evangeliet frelser, men det tilegnede løftet forsikrer oss om denne frelse.

   MEN legg merke til at det er IKKE troen som er vår rettferdighet!

   Det er en tilegnet rettferdighet (Rom. 4:5), ikke en fortjent. For i så fall ville det være noe som måtte gjøres av mennesket. Men det ville være uforenlig med Guds Sønns rettferdighet, det som er "rettferdigheten av tro". Troen forbinder oss med Hans rettferdighet, og er derfor helt forskjellig fra den. Å blande den med noe som helst annet er å undergrave hele evangeliet om Guds nåde. Troen må alltid være noe annet enn det vi tror på.

   Gud regner de troende som om de har gjort all rettferdighet, selv om de ikke har gjort noe som helst slikt, og selv om deres tro ikke er rettferdig. I denne forstand er troen tilregnet oss, for å rettferdiggjøre oss så vi kan bli "rettferdiggjort ved tro". Troen rettferdiggjør ikke som en gjerning, men rett og slett fordi det er båndet mellom oss og Stedfortrederen. I en forstand et meget tynt bånd, men sterkt som stål i en annen. Kristi verk for oss er gjenstanden for tro. Åndens verk sørger for at denne tro kommer ved Ordet. Og så kommer fred og rettferdiggjørelse. Uten at staven hadde slått klippen ville ikke vannet vellet ut, men det var klippen, og ikke stangen, som inneholdt vann.

   Den som brakte offeret inn i tabernaklet skulle legge hånden på hodet av sauen eller oksen, ellers ville ikke Gud ha akseptert offeret i stedet for ham. Men det at han la hånden på hodet, var ikke det samme som selve offeret hånden ble lagt på.

   Israelittene som var bitt, skulle se på den oppløftede kobberslangen for å bli helbredet. Men det at han så, var ikke kobberslangen. Vi kan nok si at det var hans syn som helbredet ham, som Herren sa: "Din tro har frelst deg", men dette er billedspråk. Det var ikke hans handling som helbredet ham, men det han så på!

   Så troen er ikke vår rettferdighet. Den knytter oss bare til Den rettferdige, og gjør oss delaktige i Hans rettferdighet!

   For å bruke en vanlig talemåte blir troen ofte hevet til noe stort; mens egentlig er den intet annet enn vårt samtykke til å bli reddet av en annen!

   Troens antatte størrelse blir regnet fra den storhet som troen skal gripe, fra den storhet rettferdigheten har som den godtar. Men dens storhet er ikke sin egen, men storheten til Ham som den knytter oss til.

   Troen er ikke vår lege, den bare bringer oss til legen.

   Troen er ikke en gang vår medisin, den bare gir medisinen. En guddommelig medisin som allerede er gjort ferdig av Ham som "leger alle dine sykdommer". I all vår tro, la oss huske Guds ord til Israel: "Jeg er Herren, din lege" (2. Mos. 15:26).

   Vår tro er ikke noe annet enn å berøre eller tilegne oss Jesus. Hva er i virkeligheten dette, annet enn at Han har berørt oss?

   Troen er ikke vår Frelser. Det var ikke troen som ble født i Betlehem og døde på Golgata for oss. Det var ikke troen som elsket oss og ga seg selv for oss. Det var ikke troen som bar våre synder på sitt eget legeme opp på treet, som døde og stod opp igjen for våre synder. Troen er en ting, Frelseren er noe helt annet. Troen er en ting, korset noe annet. La oss ikke blande dette, ei heller tillegge en fattig, ufullkommen, menneskelig gjerning til det som utelukkende tilhører den levende Guds Sønn.

   Troen er ikke fullkommen. Og det er bare ved fullkommenhet vi kan bli frelst, enten ved vår egen eller en annens. Det som er ufullkomment kan ikke rettferdiggjøre, og en ufullkommen tro kunne aldri på noen måte skaffe en slik rettferdighet. Noe som skal rettferdiggjøre må være fullkomment. Like fullkomment som "et ulastelig og lyteløst lam".

   En ufullkommen tro kan sende og feste oss til en annens fullkommenhet. Men den kan ikke selv gjøre noe (godt) for oss, enten det gjelder å beskytte oss fra vreden eller sikre en guddommelige frifinnelse. All tro er ufullkommen!

   Vår sikkerhet er at det ikke betyr noe hvor dårlig eller svak vår tro er. Hvis den tar sin tilflukt til den ENE fullkomne og alt er vel. Det gir alle Hans dyder og fortjenester, og frelser oss. Den minste ufullkommenhet i vår tro, hvis den var vår rettferdighet, ville være dødelig for ethvert håp.

   Men en ufullkommen tro, selv om den ikke er annet enn tilnærming eller kontakt mellom oss og Stedfortrederens fylde, er ingen hindring for at Han gjør oss delaktige i sin rettferdighet. Gud har spurt etter og gitt en fullkommen rettferdighet. Han spør aldri, eller forventer en fullkommen tro. En mugge av leire kan frakte vann til tørste lepper like godt som en av gull! Selv et ødelagt kar, om det bare var et skår, "et skår til å …… øse vann med av brønnen" (Jes. 30:14), så er det tilstrekkelig. Så en svak, veldig svak tro, vil allikevel gi oss Guds Sønns rettferdighet. Troen kan kanskje bare rope: "Herre, jeg tror, hjelp min vantro".

   Troen tilfredsstiller ikke Gud. Ikke på noen måte kan troen sies å tilfredsstille Gud, eller tilfredsstille loven. Men vi trenger at vår rettferdighet kan tilfredsstille. Noe som er ufullkomment kan ikke tilfredsstille og da troen er menneskelig, kan den umulig tilfredsstille, noe som må være fullkomment. Det som tilfredsstiller må være i stand til å bære vår skyld. Og skal noe bære vår skyld, må det ikke bare være fullkomment, men Guddommelig!

   Det er en Syndebærer vi trenger, og vår tro kan ikke bære den aller minste synd. Troen kan ikke sone skyld, skaffe soning, betale straff, rense bort flekker eller skaffe noen rettferdighet. Den bringer oss til korset, der det er bot, soning, betaling, rensing og rettferdighet. Men i seg selv har den ingen fortjeneste eller dyder.

Troen er ikke Kristus, heller ikke Kristi kors. Troen er ikke blodet, ikke offeret, ikke alteret, ikke rensekaret, ikke nådestolen og heller ikke røkelsen. Den gjør ikke selv noen gjerning, men godtar de gjerninger som ble gjort for mange århundrer siden. Den renser ikke, men leder oss til kilden som er åpnet for synd og urenhet. Det skaper ikke, men lenker oss til de nye ting som ble skapt da "en evig rettferdighet ble ført fram" (Dan. 9:24).

   Og etter hvert som troen fortsetter, er den alltid som en tiggers utstrakte hånd, aldri et rikt menneskets. Alltid kjettingen, aldri ankeret. Alltid dørhandtaket, ikke døren, enten det er døren til et palass eller et vanlig hus. Alltid tjenerinnen, ikke hustruen. Alltid gitteret som slipper inn lyset, ikke selve solen.

   Uten verdi i seg selv, men den knytter oss til den evige verdi fra Ham som Faderen har sin glede i. Når troen knytter oss til Ham, vises vi fullkomne for Gud i en annens fullkommenhet. Selv om troen er ikke fundamentet i Sion, bringer den oss til dette fundament, og holder oss der, "grunnfestet og faste" (Kol. 1:23), og ikke lar oss rokke fra det håp som evangeliet gir.

   Selv om troen ikke er selve "evangeliet", det "glade budskap", får de troende disse Guds gode, evige sannheter, og kan la sjelen fryde seg i dem. Selv om troen ikke er selve brennofferet, kan den stå og se på flammen som stiger opp og forsikrer oss om at vreden som skulle ha fortært synderen har falt på Stedfortrederen.

   Selv om troen ikke er selve "rettferdigheten", er den båndet mellom den og oss. Troen ser vår nåværende stilling for Gud i fullkommenheten av Hans egen Sønn. Den forteller oss at vi også i tiden som kommer, eier samme fullkommenhet til evig tid! Den forteller og at vi er avhengig av den uendelig, for denne rettferdighet kan aldri endres. For vi skal aldri kle av oss denne Kristus som vi ikledde oss da vi kom til tro på Han (Rom. 13:14, Gal 3:27). Denne guddommelige kledning er "evig". Den blir aldri gammel, den kan ikke ødelegges og dens skjønnhet visner aldri bort.

   Troen leder oss aldri bort fra det kors den først ledet oss til! Noen i vår tid (1850!) taler som om vi må forte oss forbi korset og legge det bak oss. At korset har gjort alt det kunne gjøre for oss, da vi første gang kom under dets skygge. Nå kan vi forlate det og fortsette videre, for det å bli ved korset er å være barn, ikke voksne.

   Men hva er korset? Det er ikke bare en trestolpe, eller en imitasjon av den, slik som katolikkene bruker det. Slik kan vi trygt legge bak oss. Vi trenger ikke slå opp våre telt på det bokstavelige Golgata, eller i Josefs hage. Men den store sannhet som korset omhandler kan vi ikke forlate mer enn vi kan forlate det evige liv. I denne forstand, ville det å snu ryggen til korset være det samme som å snu ryggen til den korsfestede Kristus. Til å gi opp vår forbindelse med Lammet som ble slaktet.

   Den store sannhet er, at alt Kristus gjorde og led, fra krybbe til grav, danner en strålende helhet, og intet av det kan noen sinne bli unødvendig eller overflødig! Intet av det kan noen gang forlates uten å tape alt.

   Jeg står alltid ved krybben, men likevel vet jeg at kun inkarnasjonen ikke kan frelse! Alltid i Getsemane, men likevel tror jeg at dødskampen der ikke gjorde alt. Alltid ved korset, med mitt ansikt mot det, og mitt øye på den korsfestede, og overbevist om at offeret der ble gjennomført en gang for alle. Alltid står jeg å ser inn i graven, selv om jeg gleder meg over at den er tom, og at "Han er ikke her, han er oppstått"! Alltid sitter jeg (med engelen) på steinen som ble rullet bort, ser likklærne, og realiserer en oppstanden Kristus, at Han er steget opp og går i forbønn for oss hos Herren.

   Uansett er det ingen som helst grunn til å legge noen del av min Herres liv eller død bak meg, men ustanselig holde min forbindelse med Ham. Han som ble født, levde, døde, ble begravet, og sto opp igjen. Og fra hver del trekker jeg ut ny velsignelse hver dag og tid.

   I sin naturlige ånd med egenrettferdige loviskhet, har mennesket alltid prøvd å komme bort fra Kristi kors og dets fullkommenhet. Sette opp et annet kors i stedet, sette opp bilder eller ornamenter mellom seg selv og det, forandre dets sanne mening til noe mer tiltalende og passende for sin smak, eller overføre korsets kraft til en viss handling, ytelse eller følelse av sitt eget.

   Dermed blir korsets enkelhet eller virkelighet opphevet, og dets frelsende kraft fornektet. For enten frelser korset totalt, eller ikke i hele tatt! Vår tro deler ikke frelsesverket mellom egne gjerninger og korset. Det er bare erkjennelsen av korset som frelser, og det frelser alene. Troen legger intet til korset, ikke en gang til dets helbredende kraft.

   Den stoler på fylden, tilstrekkeligheten, og fullkommenheten til det arbeidet som ble gjort der, og byr gjerningsånden slutte med sitt arbeid og gå inn til hvilen. Troen kommer ikke til Golgata for å gjøre noe. Den kommer for å se det strålende verk av ALT DET SOM ER GJORT, og akseptere denne ferdigstillelse uten betenkelighet. Den lytter til at Syndebæreren roper "Det er fullbrakt", og sier: "Amen"!

   Der troen begynner, der ender alt arbeid, og da mener jeg "for "liv og benådning. Troen er hvile, ikke slit og møye.

   Tro er hvile, ikke slit. Det er å gi opp all tidligere, slitsom innsats for å gjøre eller føle noe godt for å få Gud til å elske og tilgi. Og isteden, rolig motta den sannhet man så lenge har avvist: At Gud ikke venter noen slike lokkemidler, men elsker og benåder av sin egen gode vilje! Og Han viser denne gode vilje mot alle syndere som vil komme til Ham på denne bakgrunn, så de kaster sine egne forestillinger eller godhet, og stoler på den frie kjærlighet fra Ham som elsket verden så høyt at Han ga sin enbårne Sønn.

   Tro er anerkjennelse av det totale fravær av all godhet i oss, og erkjennelsen av korset som den eneste erstatning for alt vi trenger. Troen frelser, fordi den eier en fullstendig frelse som en annen har gjort, og ikke fordi den selv bidrar noe til denne frelse. Det er intet skille, eller noen del av vårt verk mellom vår egen tro og Ham vi tror på.

   Hele verket er Hans fra først til sist, ikke vårt! Troen tror ikke på seg selv, men på Guds Sønn. Lik tiggeren må den få alt, men kan ikke gi noe.

   Den samtykker i å være en evig skyldner som alltid trenger Guds frie kjærlighet. Dens hvilested er grunnsteinen lagt i Sion. Den fryder seg i en annen, ikke i seg selv. Dens sang er: "Frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn".

   Kristus korsfestet må være hovedsaken i vår tale, og substansen av vår tro, fra først til sist.

   Ikke på noe tidspunkt i en helgens liv slutter han å trenge korset. Til tider kan den troende føle større behov for det, som i åndelig forvirring, i konflikt med det onde, ved synd, tvil på inkarnasjon, om Jesu dødskamp i hagen, om Hans oppstandelse, eller håpet om det lovede land, der en skal bli herliggjort blant Hans hellige.

   Spørsmålet er aldri: "Hvilke sannheter skal vi tro, men hvilke sannheter skal vi tro til vår RETTFERDIGGJØRELSE"?

   At Kristus kommer igjen i herlighet og i majestet, som dommer og Konge, er en artikkel i den kristne tro. De som ikke tror dette, får oss nesten til å tvile på deres kristendom. Likevel blir vi ikke på noen måte rettferdiggjort av å tro denne gjenkomst, men alene ved Hans første komme. Vi tror på Hans himmelfart, men vår rettferdiggjørelse er ikke forbundet med den. Vi tror på Hans oppstandelse, men vi blir ikke rettferdiggjort ved å tro på den, men ved troen på det Han har gjort. Spesielt Hans død, som en gang gjorde Ham både til vår soning og vår rettferdighet. "Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse" (Rom. 4:25)

   Hans oppstandelse var det synlige bevis på en allerede fullført rettferdiggjørelse.

   "Kraften av Hans oppstandelse" (Fil. 3:10) viser ikke til soning, benådning, eller forsoning, men til vår fornyelse i ånden. Til at vi blir gjenfødt "til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde" (1. Pet. 1:3).

   Det som er innvendig, slik som vår levendegjørelse, vår styrke, vår fornyelse, har nok sammenheng med Hans oppstandelse og oppstandelseskraft. Men det som er utenfor oss, slik som Guds tilgivelse, dom, og aksept, må forbindes med korset alene.

   Læren om at vi blir rettferdiggjort ved en inngytt oppstandelses-rettferdighet i oss, eller som det kalles, inngytt rettferdiggjørelse i en oppstanden Kristus (*25), er en klar undergraving av Kausjonistens verk da "Han døde for våre synder, i henhold til Skriftene", eller da "Han har fridd oss fra våre synder med sitt blod", eller da Han ga oss kapper "renset hvite i Lammets blod".

-       Det er blodet som rettferdiggjør (Rom. 5:9).

-       Det er blodet som gir samvittigheten fred, renser den fra døde gjerninger

vi kan tjene den levende Gud (Hebr. 9:14).

-       Det er blodet som gir oss frimodighet til å gå gjennom forhenget inn i det

Aller Helligste, og fram til den stenkede nådestol. Det er blodet vi drikker for å slukke vår tørst (Joh. 6:55).

-       Det er blodet som gjør at vi har fred med Gud (Kol. 1:20).

-       Det er ved blodet som vi har forløsning (Ef. 1:7), som bringer oss nær (Ef. 2:13), og som vi blir helliggjort ved (Hebr. 13:12).

-       Det er blodet som er seglet på den evig pakt (Hebr. 13:20).

-       Det er blodet som renser oss fra all synd (1. Joh. 1:7), som gir oss seier (Åp. 12:11), som gir oss samfunn med Kristus (1. Kor. 10:16).

-       Det er blodet som er kjøpesummen eller løsepengen i Guds menighet (Apg. 20:28).

   Blodet og oppstandelsen er helt forskjellige ting. For blodet er døden, og oppstandelsen er livet.

   Legg merke til at i hele 3. Mosebok er det intet som taler om oppstandelse i noen del av offeret. Det taler bare om dets død. Alt som er nødvendig for en synders benådning, rettferdiggjørelse, rensing og fred vises tydelig i dette symbol, og at dette symbol dør på alteret. Rettferdiggjørelse ved noe som helst inngytt eller iboende rettferdighet er helt uforenlig med tabernaklets tjeneste, mest av alt en rettferdiggjørelse ved en inngytt oppstandelses rettferdighet.

   Ofrene er Guds symbolske framstilling av måten en synder kan nærme seg Gud på og få Hans aksept. Og det forekommer ingen oppstandelse der. Hvis begrunnelsen skulle være i en oppstanden Kristus, ville det sikkert blitt åpenbart for Israel. Alle de mangfoldige, minutiøst detaljerte offer svarte aldri på spørsmålet: Hvordan kan man bli forlikt med Gud? De kunne heller ikke gi de gamle tilbedere noen ide om måten Gud kunne rettferdiggjøre den ugudelige.

   Det som er en hemmelighet blant hedningefolkene: "Kristus i dere, håpet om herlighet" (Kol. 1:27), er en velkjent og velsignet sannhet. Men Kristus I OSS, som vår rettferdiggjørelse, er en ruinerende feil! Noe som leder mennesket bort fra en korsfestet Kristus. Bort fra en Kristus som er korsfestet FOR OSS. Kristus for oss er EN sannhet. Kristus i oss er noe ganske annet.

   Å blande disse, eller bytte dem, er å oppheve Stedfortrederens fullførte verk. La det være gitt at Kristus i oss, er kilden til hellighet og frukt (Joh. 15:4). Men la oss først og fremst huske at det er Kristus FOR OSS, som er vår soning, vår rettferdiggjørelse, vår rettferdighet. Den oppstandne Kristus i oss, som vår rettferdiggjørelse, er en moderne teori (i 1850!) som undergraver korset. Renselsen, tilgivelsen, forsoningen og begrunnelsen til alt, kommer fra verket på korset, ikke fra oppstandelsen. Den døende Kristus avsluttet arbeidet for oss som alle de ovennevnte fordelene flyter fra. Den oppstandne Kristus bare forseglet og brukte det som Han, tre dager før, han hadde gjort en gang for alle.

   Det er like utrolig, at i Herrens nattverd (i påsken) er det heller ingen referanse til oppstandelsen. Det brutte legeme og det utøste blod er Alfa og Omega i denne forordning. I det har vi fellesskap (ikke med Kristus som oppreist og æret, men) med Kristi legeme og Kristi blod (1 Kor. 10:16), altså Kristus på korset. "Gjør dette til minne om meg". "Så ofte som dere eter dette brød, og drikker denne kalk, forkynner dere Herrens død inntil Han kommer".

   Hvis vi har vært ved korset - så går forbi det og legger det bak oss - at det ikke lenger er nødvendig - at vi blir rettferdiggjort ved en oppstanden Kristus i oss - da har vi i sannhet et problem. La dem som holder fast på denne dødelige feil, fortelle oss hvorfor alle referanser til oppstandelsen er utelukket fra nattverden, og hvorfor det kun henvises til Herrens død ved nattverdbordet.

   Å ha "livet i en oppstanden Kristus" er en annen måte å uttrykke samme feil.

   Hvis man med dette bare mente at oppstandelsen var en kanal eller instrument der liv og begrunnelse er sikret oss på og ved korset, slik som når apostelen taler om at vi er "gjenfødt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde", eller når det sies at vi er "oppreist med Kristus", så ville vi ikke motsette oss slike fraser.

   Men når vi finner det brukt som uttrykk for å fjerne disse fordelene fra korset, og utelukkende ta dem fra oppstandelsen, så fordømmer vi det som usant og mot skriften. La oss høre Herrens ord om dette "livet": "Og det brød som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv" (Joh. 6:51).

   "Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham" (Joh. 6:53-56).

   Dette er garantert ikke lære om "liv i en oppstanden Kristus", eller "en oppreist Kristus i oss, som vår rettferdiggjørelse og liv". Jeg går ikke inn på tolkninger av disse vers, jeg bare siterer dem. Og de vitner om korset! De peker på det brutte legeme og det utøste blod som vår daglige mat, vår livslange fest, som gir oss det liv Menneskesønnen, ved sin død, har skaffet oss. Hans kjød gir liv, Hans blod gir liv, og dette skjer ikke bare en gang, men til evig tid.

   Det er ikke inkarnasjon på det ene siden, eller oppstandelsen på den andre, som vi skal mate oss med, og som skaper liv. Det er det som ligger mellom disse, Guds Sønns død, Hans død som vårt offer.

   Det er ikke personligheten eller livshistorien til Guds Messias som gir nytt liv og næring til våre sjeler, men blodsutgytelse. Det er ikke slik at vi skal skille de to første fra det siste, men det er det sistnevnte som vi spesielt skal mate oss ved alle dagene i våre liv.

   "Vårt påskelam er jo slaktet: Kristus". Derfor kan vi hvile, beskyttet av påskeblodet, og kan ete påskelammet med usyret brød og bitre urter, fra dag til dag. "La oss holde høytid" (1. Kor. 5:8). Uansett hvor vi er, la oss holde den. For vi bærer vårt påskelam med oss, alltid rede, alltid friskt. Med ombundne lender og stav i hånden, som pilegrimer, beveger vi oss gjennom den grove eller glatte ørken, med vårt ansikt vendt mot det lovede land.

   Påskelammet er KRISTUS KORSFESTET. Det er som det Han er vår beskyttelse, vår benådning, vår rettferdighet, vår mat, vår styrke og vår fred. Fellesskap med Ham på korset er hemmeligheten til et velsignet og hellig liv. Vi mettes ved det som har gått gjennom ilden, på det som har kommet fra alteret. Ingen annen mat kan levendegjøre eller holde oppe det troende menneskets åndelige liv. Det ubrutte legeme vil ikke være tilstrekkelig, ei heller det oppstandne eller ærede legeme.

   Guds Sønns brutte legeme og utøste blod er den mat som vi holder festmåltid med. Og det er i skyggen av korset vi setter oss ned for å ta del i dette, og finner ny styrke for vår daglige reise og styrke for vår krigføring. Hans kjød er i sannhet mat og Hans blod er i sannhet drikke.

 Til toppen

KAPITTEL 8

Hva Stedfortrederens oppstandelse har gjort

   Døden er ikke det samme som oppstandelsen. Og fordelene til Garantistens død er ikke det samme som de fra Hans oppstandelse. Dog, la oss ikke overse de "herlige ting" som tales om de siste.

   Vårt rettferdiggjorte liv, eller vårt liv som rettferdiggjorte mennesker, er sannelig på en måte et oppstandelsesliv, produsert og opprettholdt ved oppstandelsens kraft. Men ikke for et øyeblikk er dette rettferdiggjorte liv skilt fra korset. Ei heller må det rettferdiggjorte mennesket miste synet på at korset ga denne rettferdiggjørelse.

   At vi er oppreist med Kristus er en sannhet fra Gud. Enhet med Ham som oppsto er vårt privilegium og vår stilling. Men enhet er ikke stedfortredelse. Og igjen er det ikke ved det første, men det siste vi blir rettferdiggjort. Oppstandelsen peker tilbake til en ferdig stedfortredelse, og setter sitt segl på at det velsigner oss.

   "Rettferdiggjort i ånd" er en av apostelens referanser til Kristi oppstandelse (1. Tim. 3:16). "Som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde" (Hebr. 13:20). Slik måtte Han i eller ved Ånden oppreise Ham fra de døde. Han døde som en synder, og gikk ned i dødsriket som det. Men Ånden reiser Ham opp fordi Han er erklært rettferdig, fri fra all den skyld Han gikk ned til graven med.

   La oss se mer nøye på Kristi oppstandelse, så vi ikke ledes til å undervurdere den. Men oppstandelsen må ikke skjule korset og korset må ikke skjule oppstandelsen.

   Engelens ord til kvinnen er og ment for oss: "Han er ikke her, han er oppstått" (Matt. 28:6). Mennesket gjorde alt de kunne for å hindre Guds Sønns oppstandelse. De hadde lykkes i å slakte livets høvding. Og de forutsetter at hvis de kan ordne det, skal Han ikke stå opp. Samson er i fengsel, og må holdes der. Den store stein, vokterne, det romerske segl, er alle bevis på dette forsøk.

   Men de kjente ikke sin fange. Han kan godt binde en tornado med en silkesnor, eller stoppe lynet med å si: Du skal ikke fortsette. Selv om selve døden er sterkere enn mennesket, kunne den ikke holde på Ham.

   For om morgenen på den tredje dag, rystet et jordskjelv graven (les om dette jordskjelv i Sal. 18:6-7), og Herrens engel steg ned, steinen ble rullet bort, seglet ble brutt, og den døde kom fram.

   Selv Hans egne trodde ikke at Han vil stå opp. De ville ikke prøve å hindre Hans oppstandelse, men de regnet med at det var umulig. De opptrer som om alt er over, og at korset har ødelagt alt håp. De ville ikke lukke graven, eller forsegle den. Nei, de ville rulle bort steinen og bryte forseglingen, men det var bare for å salve Ham. Det er ikke uttrykk for håp, men fortvilelse.

   Men Guds Sønns grav er et sted med lys, ikke mørke. Av håp, ikke fortvilelse. Av liv, ikke død. De kom for å se til den døde, men de fant den levende. De som søker den korsfestede Jesus finner den oppstandne Guds Sønn. Klærne til den døde er alt graven inneholder. Likklærne er enda flekket med blod, svetteduken lå der, foldet av englenes eller Hans egne hender. Vennene hadde tatt med seg sin myrra, aloe og krydder for å forsinke forråtnelsesprosessen. De hadde glemt at det er unødvendig med en kjærlig balsamering av et legeme som ikke kan råtne. De hadde glemt betydningen av det gamle løfte: "Du skal ikke overgi din hellige til å se tilintetgjørelse".

   Både venn og fiende tok feil. Vantroen til de første og motstanden fra de siste blir møtt like mye av en totalt fremmed overraskelse. For Guds tanker er ikke våre tanker, ei heller er Hans veier vår veier. Herrens engel kommer ned, ruller bort steinen, setter seg på den, og viser seg selv strålende for de som kommer dit. Da har den allerede åpnet graven, så den Ene Hellige kan gå ut. Herrens engel oppreiser eller hjelper til med å oppreise Guds Sønn. Det er langt mer enn selv disse mektige kan gjøre.

   Men denne engelen har fått den store ære å være med som døråpner til dette herlige skrin. Det kom et jordskjelv sammen med den, det andre på 3 dager. Det første skjedde da Livets høvding gikk inn i døden, og åpnet en dør så mange av de hellige døde sto opp. Det andre skjelvet kom da den samme Livets høvding brøt dødens bånd, forlot dødsriket og rystet skapningen ved å stige fram med seier.

   Jordskjelvet og lysstyrken var for forferdelig for mennesket å tåle. "Av frykt for ham, skalv de som holdt vakt, og de ble som døde". Engelen prøver ikke å dempe deres frykt. La dem bare skjelve. Men til dem som søker den korsfestede er det ord om kjærlighet og fred. For vokterne var den som lynet. For kvinnene var den som morgengry fra det høye. "Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede".

   Det som følger er engelens budskap til disse kvinnene, men like mye til oss i disse siste dager. Denne trøst er årsaken til gledesrop og hvile. Den er et velsignede budskap, innholdet i den himmelske vin, som han ga dem til å drikke av. Og engelens budskap var: "Jesus lever"! Herren selv trøstet en gang en sørgende far i Kapernaum med: "Piken er ikke død, hun sover". Trøsten som engelen ga går langt utover dette: Han er ikke død, sover ikke. Han har stått opp fra de døde.

   Slik Herren en gang roet sine disiplers frykt med: "Vær ved godt mot, det er meg, vær ikke redde", slik gjorde engelen her. Eller som Herren gjorde på Patmos. Der tok Han bort den elskede disippels redsel med: "Frykt ikke, jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet". Her gjør engelen det samme da den beroliger de skjelvende kvinner med: "Frykt ikke! … Han er ikke her, han er oppstanden … kom og se stedet hvor han lå"!

   La oss legge merke til det glade budskap som engelen bringer oss om Ham som døde og ble begravet: Han er ikke her. Dette er det eneste stedet der de gode nyheter kunne si: Kristus er ikke her! Kristus er her, var gode nyheter i Betania, i Jeriko, i Nain, i Kapernaum, eller på sjøen i Galilea. Men Kristus er ikke her, er den gode nyheten fra Josefs grav. En nærværende Kristus ville gi glede og trøst andre steder. Men det er en fraværende Kristus som gir velsignelse, trøst akkurat her. Han er ikke her, er en av de mest gledelige nyheter som noen gang har nådd menneskelige ører. Hvis Han fortsatt var akkurat der, hva og hvor ville vi ha vært?

   Og hvem er det du søker her? Den døde eller den udødelige? Og hvilket sted er det du forventer å finne Guds Sønn? I en grav? Er dette et sted for udødelige? Er det sannsynlig at det skal være liv i en grav? Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Nei, ikke her, - ikke her! Livets prins kan ikke bli funnet på dette dødssted. Han var faktisk her, men ikke lenger. Disse fjellvegger og denne klippe kan ikke holde Ham. Han var i Getsemane, i Pilatus palass og på korset, men ikke nå. Han har vært der, men ingen av dem kunne holde Han. Han har forlatt dem. Hos og med Ham er det bare liv, uforgjengelighet og herlighet. Han er ikke her!

   Hvis Han ikke er der, hvor er Han da? Det vil vi snart oppdage når vi følger Ham til Emmaus og Galilea.

   Og om vi ikke vet det, spiller ikke det noen rolle, så lenge vi kan lære at Hans forsvinning ikke var for å forkaste jorden, og heller ikke snu ryggen til menneskenes barn? Hans forsvinning fra graven er bare for å gjennomføre sin kjærlighet.

   For den graven var Hans første jordiske hvilested. Alt før det var slitsomt. Etter å ha hvilt der en kort stund, står Han opp. Og med fornyet styrke, er det deretter ingen tretthet som kan hindre Han i sitt fortsatte arbeid. Han er ikke blitt ført bort, hverken av venn eller fiende.

   Faderen har oppreist Ham som den Ene rettferdige, oppfylleren av sin hensikt, den som har utført Hans verk, dødens ødelegger, erobreren av ham som har dødens makt, Faderens elskede Sønn, i hvem Han har velbehag.

   Det sanne tempel har blitt ødelagt, bare for å bli gjenoppbygd i større og mer uforgjengelig prakt. Det sanne Siloa har i 3 dager måttet la sitt helbredende vann komme sjeldnere fram, så det kunne strømme ut i større fylde. Den sanne sol måtte i 3 dager være formørket, så den kunne bli tent igjen i uforgjengelige herlighet.

   Han HAR stått opp! Ja. Og nå kan vi enda tidligere se meningen med ordene Han talte ved en annen grav, og til en som døden hadde bundet: "Jeg er oppstandelsen og livet". Han selv er på en gang den som kan reise opp og den oppreiste. Den som kan gjøre levende og den levendegjorte. Eieren og giveren av evig liv, en høyere form for liv enn det den første Adam eide. Et liv som kan tvinge seg inn i dødens fangehull, og ved sin uimotståelige kraft forvandle det til boliger, palasser, templer av udødelighet og herlighet.

   Han HAR stått opp! Han smakte døden, men Han så ikke fordervelse. For Han er Guds Hellige, og en slik hellighet kan ikke fordervelsen holde. Som Faderens elskede oppreises Han fra døden. Faderen elsker Ham, fordi Han gir sitt liv for sauene. Og i denne oppstandelse kan vi se Faderens vitnesbyrd om sin Sønn. Faderens segl ble satt på Hans fullførte soning. Faderens erklæring om at Han var tilfreds med, og gledet seg i Golgatas verk.

   Heretter hadde disiplene med en oppstanden Mester å gjøre. Det var en oppstanden Kristus som fulgte dem på veien til Emmaus. Det var en oppstanden Kristus som gikk inn i den øvre sal med "Fred være med dere" på sine lepper. Det var en oppstanden Kristus som viste seg for fem hundre brødre på en gang. Det var en oppstanden Kristus hilste dem ved sjøen i Galilea, og gjorde klar et morgenmåltid til dem. Det var en oppstanden Kristus som de var sammen med i de 40 dager da Han gikk ut og inn blant dem. Og nå har vi med en oppstanden Kristus å gjøre i vår daglige pilegrimsferd.

   Ved hvert skritt på denne veg, så møter oppstandelsen oss i vår Herre Jesu person som sier oss: "For jeg lever, dere skal leve". For livet som er i Ham er et oppstandelsesliv. Fra det øyeblikk vi tror på Ham som døde og sto opp igjen, blir vi forbundet med det. La oss legge merke til slike ting som dette:

   1. Sikkerheten fra dette oppreiste liv.

   Dette er ikke bare et liv ut av intet, som for den første Adam. Dette er et liv ut av døden. Og det er dette liv Skriften viser oss som høyere, fyldigere, og mer sikkert.

   Jordsmonnet som dette udødelige tre springer ut av, er ikke vanlig jord. Det er gjord fra kirkegården, støv fra graven. Derfor er dette et langt sikrere liv, da ingen død kan berøre det. Det kommer til oss som et oppstandelsesliv fra Ham som døde og stod opp igjen. Den tro som knytter oss til Ham gir oss del i Hans liv! Ikke bare det, nei det betyr at Hans oppstandelse blir vår! Vi står sammen med Ham, og med Ham har vi del i guddommelig udødelighet.

   2. Kraften fra dette oppreiste liv.

   Det var som den oppstandne Han sa: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord". Det var som eier av denne makt Han gikk ut fra graven. En makt som overvant døden! "Et uforgjengelig livs kraft". Hvetekornet hadde falt i jorden og dødd. Og selv om det ble sådd i svakhet, sto det opp i kraft. Det var med denne oppstandelseskraft "Han for opp i det høye og bortførte fanger". Det er denne oppstandelseskraft Han nå utøver på tronen. Det er i denne kraft Han kommer igjen i sin herlighet. Både som Forløser, Konge og Dommer. Det er denne oppstandelseskraft Han gir sin kirke. Det er i den Han gjenføder oss igjen til et levende håp, i det Han holder oppe de gjenfødte i en verden med fiendskap og død, midt i striden uten og frykt. Det er i denne kraft at vi fortsetter, midt i dager med svakhet og konflikter, at vi er sterke i Herren, og i Hans kraft blir vi sterkere enn fienden.

   3. Det oppstandne livs kjærlighet.

   Oppstandelsen var til et nytt og høyere stadium av livet. Og sammen med dette fullkomne liv, kom en fullkommen kjærlighet. Instrumentet ble nå stemt fullkomment, og utstyrt til både å inneholde og gi denne kjærlighet. Det oppstandne livs kjærlighet er den største og høyeste av alle. Det er denne kjærligheten som vi har fått del i. En kjærlighet hinsides alt jordisk og menneskelig. En kjærlighet som overgår all kunnskap.

   4. Det oppstandne livs sympati.


   Oppstandelsen danner ikke en avgrunn eller setter opp en vegg mellom oss og den oppstandne. Den er ikke en Hyrde som trekker seg bort fra flokken sin. Den fyller hver avgrunn, river ned hver vegg. Den er Hyrden som stiller seg selv tettere og har sterk tilknytning til sin flokk. Riktignok er flokken ond og Han god. De er jordiske og Han er himmelsk. Men oppstandelsen tok ikke bort noe av den sanne menneskelighet - det var bare de lyter som tynget den sanne menneskelighet, og hindret dens utfoldelse. Det oppstandne liv gir på sin side den sanneste og største utfoldelse av menneskelighet. I sin fullkommenhet utfoldes den fullkomne menneskelighet, fremveksten av det fullkomne samfunn som en direkte følge av Ordet som ble kjød.

   5. Det oppstandne livs bånd.

   Oppstandelsen bryter ingen grenser unntatt dødens. Den styrker lenkene som binder Guds Sønn til oss, og oss til Guds Sønn. Oppstandelsens bånd er de sterkeste av alle. Kristi oppstandne liv endrer intet slektskap mellom seg og sine hellige, det har ikke minsket antallet punkter der vi kommer i kontakt med Ham.

   Det har ikke gjort Ham mindre menneskelig, eller stoppet kanalene for kommunikasjon mellom oss og Ham. Hans udødelighet har ikke opphevet båndet mellom Ham og de som fortsatt er i kjødet. Hans oppstandelsesliv har ikke løsnet forholdet Han har til de uoppstandne. Alt Han var før, er Han fortsatt, men med en større himmelsk ny kjærlighet, nye krefter, ny fullkommenhet og ny glans. Forskjellen mellom Hans tidligere og nåværende liv er det samme som solen ved morgengry og midt på dagen. La oss glede oss i minnet om Hans oppstandne liv som det sanneste, det som passer best og det som er mest velsignet for oss.

   Dess mer vi innser vår egen dødelighet og ufullkommenhet, dess mer vil vi takke for Hans liv og fullkommenhet. Og dess mer innse se nødvendigheten av Ham, i hvem vi ikke bare skal oppstå med, men i hvem vi allerede er oppreist med i himmelen.

   6. Det oppstandne livs glede.

   I graven forlot sorgens Menneske alle sine sorger, og forlot all vår synd. Der ble de begravet med Ham. Ved sin oppstandelse var det full glede. Om og om i Salmenes bok kan du lese om forbindelsen mellom Hans oppstandelse og Hans glede. I kap. 16. plasseres de to slående, for der står det: "Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse". Men rett etter legges det til: "Du skal kunngjøre meg livets vei (oppstandelsen), gledes fylde er for ditt åsyn". (se også Sal. 30:3-5, 116:3-7).

   For Ham var oppstandelsen en glede, ikke bare fordi det endte Hans forbindelse med døden, men fordi det ga Ham del i den fullkomne glede, en glede, særegen for det gjenoppstandne liv. En glede som bare et gjenoppstått menneske er i stand til å eie.

   I troen kan vi i noen grad fatte denne glede Han eier i sitt gjenoppstandne liv, men fylden av den vil vi først forstå fullt ut i de rettferdiges oppstandelse, da legemet (menigheten) likesom hodet (Jesus) er kvitt trengsel og død for evig.

   7. Håpet om det oppstandne liv.

   "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde " (1 Pet. 1:3).

   Ved Kristi oppstandelse og ved oppstandne liv er vårt "håp" forbunnet med et "håp" som inneholder og gir "livet" til oss. Et "håp" som lik en blomsterknopp, åpnes ut til sin fylde av herlig liv. Det håp som vi har del i ved den andre Adams oppstandne liv, overgår langt noe håp den første Adams liv kunne ha gitt. Det er håpet om en arv, et kongedømme, en stad og en herlighet som bare tilhører den andre Adams avkom, det som bare kan eies av de forløste og de oppstandne. Guds Sønns oppstandelse er pantet på dette velsignede håp! Oppstandelsen av Guds Sønn er for oss det alvor og pantet på denne velsignede håp. Derav blir vårt løsen: "Kristus iblant dere, håpet om herlighet".

   For Guds menighet er ordene "Han er oppstanden" full av legedom og glede. Dess mer vi dveler på vår Garantists oppstandelse, dess mer vil vi se det liv og udødelige som er gitt oss ved lyset fra Hans evangelium. Dess mer ofte vi besøker Hans tomme grav og selv ser for oss at Han ikke lenger er der, at Han er oppstanden, dess mer vil vi bli gjennomsyret av den forunderlige sannhet at vi er oppreist med Ham.

   Og denne sannhet er kilden til åndelig liv, åndelig helse, hellighet, en ufattelig glede og full av herlighet.

   For hver bedrøvede synder, som enda er begravd i sin syndegrav, er disse ord i evangeliet, virkelig et budskap om en stor glede. Jesu tomme grav gir en røst som rekkes til alle jordens ender. Evig liv ved Ham som døde og sto opp igjen. Tilgivelse, rettferdighet og forsoning som er gitt ved den store Stedfortreders verk på korset, og forseglet og attestert ved Hans oppstandelse.

   Fred med Gud ved Ham som forlot graven og steg opp til Faderens høyre hånd, Han som samtidig er skaperen og giveren av denne fred. Alt dette forkynner vi, uten vilkår eller begrensninger, til en ond verden, så alle fordømte kan høre og leve! Ved dette Menneske forkynnes syndenes forlatelse til deg! Ta imot denne frie benådning nå! Ved å gjøre det, byttes med en gang, uten et øyeblikks forsinkelse eller usikkerhet, liv med død, frihet med trelldom. Barnekår i stedet for fiendskap, glede i stedet for sorg, et håp som ikke gjør til skamme. I stedet for fortvilelse, en himmelsk fred. Han er oppstanden, synder, Han er oppstanden!

   Gå nå til denne oppstandne Kristus. Gå til Ham å få din sak ordnet for evigheten. Gå å motta liv og velsignelser fra Hans hender. For sannelig, Han er enda den samme Frelser som ved Galileasjøen, da Han sa til samme type syndere som deg: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile".

Til toppen

KAPITTEL 9

Benådningen og freden er sikret.

   "Kristus for oss", den lydige i stedet for ulydige, er den første del av vårt budskap. At Han gjorde opp alle legale krav, som ellers ville fordømt oss, er sikkerheten for vår utfrielse. Denne utfrielse blir reell for oss med en gang vi blir enig i å la Ham overta vår sak.

   "Kristus i oss" er den andre del av vårt evangelium.

   Dette andre er og viktig, men må likevel ikke forveksles med det første. Det som blir gjort for oss er ikke det samme som det som blir gjort i oss. Ved det første blir vi rettferdige, ved det sistnevnte blir vi gjort hellige. Det ene er ved evangeliet, gitt ved den tro som frelser. Den andre er at evangeliet får virke i sjelen.

Kristus "for oss" er vår rettferdiggjørelse. "Kristus i oss, og vi i Kristus", er vår hellighet. Det første er en ytre stedfortredelse, det sistnevnte er den indre energi eller drift som kommer fra det første. Men de må ikke forveksles eller erstattes.

Kristus vår stedfortreder, som ga sitt liv for oss på korset, er det troen henger fast ved. Budskapet om denne offergjerning er evangeliet, det troen tar til seg og som gir benådning til de skyldige.

Gud har gitt oss dette evangelium, ikke bare for å sikre oss liv heretter, men for å sikre oss dette livet selv nå. Det er en sant og troverdig evangelium, så hver den som tror det er sikker på å være frelst. Hvis det ikke var slik, ville vi fortsatt være miserable. For å bli fortalt om en slik frelse og herlighet, men likevel ikke være sikker på om den er vår eller ikke, må sannelig holde oss elendige. For et fattig evangelium det må være, som lar en troende enda tvile på om det er et Guds barn, en benådet eller en tilgitt synder! Før vi har funnet tilgivelse, kan vi ikke bli lykkelige. Vi kan ikke tjene Gud i glede eller kjærlighet, men må gjøre det i trelldom eller dysterhet.

   Det er i lys av evangeliet Skriften viser oss at frelsen er en fri, en sikker, en nåværende gave. "Rettferdiggjøres i Ham enhver som tror" (Apg. 13:39). "Den som tror på Sønnen, har evig liv" (Joh. 3:36).

   Bibelen gir ingen hvile til de vantro eller tvilende. Den kaller ikke vantro eller tvil for ydmykhet. Den lærer oss ikke å tenke bedre om oss selv som tvilende. Den viser ikke til usikkerhet eller mørke.

   Det var dette syn som ble hevdet av våre fedre fra reformasjonen. De sa at et mennesket bør vite at det er rettferdiggjort. De sa det var katolsk å lære usikkerhet, eller å sette til side den fulle forsikring troen ga. Denne sikkerhet skulle en ha fra begynnelsen av et menneskes omvendelse, ikke bare bli samlet ved å legge sammen ens gode følelser og gode gjerninger. Og ut fra disse egne gjerninger skulle man bli av de utvalgte, et menneske som Gud kunne godta. Reformasjonens fedre trodde at fangevokteren i Filippi gledet seg så snart han fikk høre det gode budskap som Paulus talte til ham (Apg. 16:34).

   Disse fedre trodde og at når "de var rettferdiggjort av troen, HADDE de fred med Gud" (Rom. 5:1), og at en troendes liv var et liv i benådning. Et liv i fred med Gud. Et liv som i utgangspunktet var et fullført oppgjør med det store spørsmål om skillet mellom seg selv og Gud. Et liv der en vandrer med Gud, og der oppgjøret om dette skille ikke ble utsatt eller en ble holdt i tvil. For uten denne enighet, uten bevisst forsoning var et samfunn med Gud umulig.

   Alle reformasjonens bestemmelser og trosbekjennelser tok dette for gitt. Og de slo fast at læren om usikkerhet i denne sak var en av de verste løgnene fra pavemakten (*26).

   Usikkerhet om troens visshet ga enhet og sikkerhet for et presteskap som var glad i penger. De ønsket å holde folk i usikkerhet slik at de kunne ta betaling for å benåde. Hvis enhver troende var sikker på sin stilling ovenfor Gud, ville jo disse prestenes makt ta slutt. Deres stiing være truet og sannsynligvis borte. Det var spesielt at de fattige synderes ønske om trygghet som gjorde det mulig for disse prestene å drive denne store handel.

   Det var ved denne type handel disse prestenes skaffet sin rikdom, og derfor har katolikkene og deres prester alltid hatet læren om troens visshet uten deres innblanding. Det tok brødet ut av munnen på dem. Hvis Gud benåder så fritt, så enkelt, så sikkert, så umiddelbart ved tro, hva trengs da et slikt presteskap til! Hvem vil betale dem for syndsforlatelse? Hvem vil gå til dem for å være sikker på noe Gud allerede HAR sørget for, en enda bedre vei enn deres?

   Katolikkene har alltid hevdet at troens visshet bare er en formodning. Det er merkelig at de i forsvar av sine meninger, siterer de samme passasjer som mange "moderne" protestanter bruker i vår tid. For eksempel, "Arbeid på deres frelse med frykt og beven". Apostelens uttrykk om å være "uverdig", og "Den som mener han står", og lignende.

   I diskusjon med en reformator, sa en av dem: "De overmodige uttalelser om nådens og frelsens visshet, er i strid med det som Paulus forkynner" (Fil. 2:12).

Og denne store katolske kverulant gir følgende årsaker mot en slik visshet, som vi forkorter og oversetter:

   (1) Intet menneske skulle tvile på Guds nåde og Kristi fortjeneste. Men på grunn av sine egne feil, burde man være engstelig om sin egen nåde, slik at ingen sikkert kan vite om at man har funnet nåde hos Gud.

   (2) Det er ikke hensiktsmessig at mennesket bør ha visshet om sin egen nåde, for slik sikkerhet fremmer stolthet, mens uvitenhet om denne hemmelighet bevarer og øker ydmykheten.

   (3) En slik visshet er gitt bare til noen få favoriserte, som Gud åpenbarer denne fordel fra syndenes tilgivelse.
   (4) De mest fullkomne mennesker har blitt ydmyket på grunn av denne uvissheten da de var døende, og hvis disse har vært uvisse, er det da troverdig at alle troende skulle ha visshet om sin nådestand?
   (5) De mest fullkomne mennesker kan falle fra troen, derfor kan det ikke gis noen garanti.
   (6) Følgende skriftsteder viser at det er feil å være viss på sin nådestand: 1. Kor. 10:12, 2. Kor. 6:1, Rom. 11:20, Fil. 2:12.

   Slik er de katolske argumenter mot visshet, og konklusjonen til Tridentinerkonsilet er: "Hvis noe menneske sier at rettferdiggjørende tro er tillit til Guds nåde, som tilgir synder for Kristi skyld, eller at det er ved slik tillit alene at vi blir rettferdiggjort, la ham være forbannet".

   Gamle John Foxe, som for 300 år siden (1550) skrev historien om martyrene, skriver om pavens kirke at de "lot menneskenes, stakkars samvittighet være i evigvarende tvil" (Vol. 1. side 78). Dette er sanne ord. Men det er og sant for mange som protesterer mot den romerske kirke.

   Slike "protestanter" fører ikke bare en lære som leder til tvil, og til noe som stakkars syndere aldri kunne få noe ut av enn usikkerhet og tvil. Disse "protestanter" innprenter og vektlegger tvilen som en ydmyk og utmerket ting. En god forberedelse, ja en uunnværlig kvalifisering for å kunne tro, hevde de. Taushets tvil er i deres teologi mye mer verdt enn å tro. At det er rett og nødvendig å være usikker insisterer de sterkt på. De undervurderer den salig visshet, tilbakeviser at tvil er synd og at man skal være viss på nåden alene fornekter de.

   Etter at den samme John Foxe har vist at et menneske ikke blir frelst av gjerninger, men ved troen, gir han et eksempel på "den horrible blindhet og bespottelse" som romerkirken viser: "Den tro, der et menneske tror fast og forsikrer seg selv, at det for Kristi skyld har fått tilgivelse for sine synder, og at det eier evige liv, er ikke tro, men ubesindig vanvidd. Det er ikke en overbevisning fra den Hellige Ånd, men en utøvelse av menneskelig dristighet (frekkhet)".

   Sitatet ovenfor er fra en katolsk bok av vår tid, og er en sannferdig eksemplar av det romerske hat mot læren om troens visshet. Men mye av dette språk er nesten likt for mange protestanter i vår tid.

   Romerkirken holder og fast på at mennesket må tro på Guds nåde og Kristi fortjeneste. Men denne tro brakte ikke med seg noe garanti for rettferdiggjørelse. Men hvis mennesket levde et svært hellig liv, kunne Gud muligens før ens død åpenbare sin nåde til ham, og gi ham visshet. Slik lærer også mange av våre protestanter i vår tid.

I motvekt til dette, holdt våre forfedre ikke bare fast på at et menneske er rettferdiggjort av tro, men at det bør vite at det er rettferdiggjort, og at dette kjennskap om rettferdiggjørelse er den viktigste roten til et hellig liv.

   Katolikkene kranglet ikke om ordet visshet. De mente ikke at det var umulig. De mente at mennesker kan få den, ja til og med at noen veldig hellige mennesker hadde fått den. Men de mener og at denne visshet bare er et virkemiddel for å få nåde til et hellig liv. En må ha en langsom utvikling i et hellig liv, så vissheten kan få utvikle seg. Og i løpet av denne tid kan et menneske samle sine gode gjerninger, og se om dets hellighet kanskje var nok til å være et Guds barn.

   De er veldig sterke i kampen for et slikt liv i religiøs uvisshet. Dette liv må være trist og dystert! En sikkerhet for sin rettferdighet, slik som Luther kjempet for, stenger ute både deres prestedømme og deres såkalte bot. Da kan menneskene på en gang glede seg i sann frihet og guddommelig fellesskap, uten innblanding av en annen part eller utsettelse i tid.

   Vissheten om at menneskene kunne ha visshet om sin egen rettferdiggjørelse ga starten til et lykkelig liv. Det lettet byrden av tvil, tungsinn og usikkerhet. Det gjorde denne religion lys og rolig, fordi vissheten om forsoning med Gud satte dem fri fra den grusomme spenning og udefinerte frykt som mangel på visshet alltid bærer med seg. Det reddet dem fra alle fristelser til egenrettferdighet, fordi intet av sitt eget ville hjelpe.

   Vissheten om sin nådestand bevarer dem fra stolthet og vantro, fordi det hindrer dem fra å bruke sin egen godhet til å skaffe seg denne visshet. Den vender dem bort fra seg selv til Kristus, fra hva de selv må gjøre til det Kristus har gjort. Dermed blir Kristus, ikke en selv, grunnlaget og sentrum for det nye livet! Den gjør dem mer og mer misfornøyd med seg selv, og alt det de selv er, men mer og mer fornøyd med Jesus og Hans fylde. Den lærer dem å hvile i tillit til Gud, ikke i tilfredshet med seg selv, ikke på utviklingen av egen hellighet, ikke på mengden av nådegaver, bønner og gjerninger. Men bare på det ferdige arbeidet til Ham i hvem Gud har velbehag.

   Katolikkene godtok den gang (og nå) protestantenes skrifter om at frelsen helt og holdent var av Kristus, og at vi må tro på Ham for å få den. Men de var imot ideen at troende mennesker kan vite at de er frelst.

   De kan til og med innrømmet begrepene "rettferdiggjørelse ved tro", forutsatt at denne rettferdiggjørelse bare var kjent av Gud, men skjult fra en troende synder. De hadde ikke mye mot formen, og noen av dem gikk langt for å møte den protestantiske lære. Men det som var avgjørende for dem, var måten rettferdiggjørelsen skjedde. Den måtte holdes hemmelig fra syndere selv, slik at de måtte være uten visshet i mange år, kanskje hele livet.

   En uviss rettferdiggjørelse, selv om den var ved tro, passet deres mørke system like bra som deres rettferdiggjørelse av gjerninger. For det var ikke vissheten de hatet, men at synderen skulle vite det, og ha fred med Gud med en gang. De protesterte mot rettferdiggjørelse i protestantisk forstand. Igjen, kraften i deres innsigelse ligger ikke så mye i det er gratis, men at synderen ikke må være viss på det. For de så nok at hvis de kunne ha usikkerhet på en del av prosessen, ble deres ønske oppnådd. Slik de ser det, må Kirken involveres for å fjerne uvissheten og det var alt de ønsket.

   Deres lære gjør altså usikkerheten nødvendig, og bekrefter at denne usikkerhet bare kan fjernes av å leve et hellig liv. Det er den gamle pavelære, men blir også brukt av moderne protestanter. Luther fordømte det - Bellarmine opprettholdt det.

   Og mange av de moderne "protestanters" innvendinger mot visshet om nåden, er bare en reproduksjon av de gamle katolske argumenter, som igjen og igjen oppfordret sine tilhengere til å være mot rettferdiggjørelse ved tro.

   Det er ikke en eneste innvending mot at menneskene skal være viss om sin rettferdiggjørelse, uten at de har brukt den, og spesielt mot at de blir rettferdiggjort ved tro. Når de vanligste argumentene mot denne visshet vises som riktig, greier de ikke la være å komme med sine bevis på "rettferdiggjørelse av gjerninger". Frelse ved tro, og visshet ved hjelp av gjerninger er ikke så lett å sammenligne!

   Det som er skapt mellom Guds rettferdiggjørelse, og at Han ga oss det gode budskap om at Han HAR rettferdiggjort oss, er noe helt enestående, som Skriften ikke viker av fra.

   Lengden på denne uvisshet (enten den er lang eller kort), har paven opprettet for å gi all makt til sine prester. De og noen protestanter holder på med dette for å redde oss fra stolthet og vantro. Men Bibelen anerkjenner ikke dette noe mer enn skjærsilden. En mellomtilstand i det kommende liv, der sjelen verken er tilgitt eller ikke, verken himmel eller helvete, er etter pavens mening nødvendig for å slette synden og utvikle hellighet. Men denne tid med uvisshet er bare en menneskelig oppfinnelse.

   En mellomtilstand i dette livet, der en synder som tror på Jesus, ikke skal vite om han er rettferdiggjort eller ikke, regnes av noen protestanter som nødvendig, som et nødvendig middel for å produsere et hellig liv. Og når man er hellig nok, vil det føre til visshet. Men Skriften sier ingenting om et slikt intervall med sorg denne slags skjærsild, det som gjør en kristens liv så trist og engstelig. Dette er bare en menneskelig vrangforestilling lånt fra pavemakten, basert på at de misliker et menneskehjertets umiddelbare fred, umiddelbare barnekår og umiddelbare fellesskap.

   Menneskets egenrettferdige hjerte trakter etter et intervall av ovennevnte type, der det kan utøve sin religiøsitet, mens det er fri fra ansvaret for et hellig og overjordisk liv som vissheten om rettferdiggjørelse gir samvittigheten.

Men i vår tid vil det være veldig viktig å se på det paven har sagt om dette emnet. For det vil hjelpe oss i å forstå sannheten. Der vil du se at Roma stred mot en umiddelbar fred med Gud. Du vil også se at det var forsvaret av denne umiddelbare fred og visshet reformatorene kjempet så iherdig for. For dem var det et spørsmål om liv og død.

   Den store paveforsamlingen, "Tridentinerkonsilet" i 1547, tok opp disse punktene om tro og nåde. De var ikke engang fornøyd med å fordømme en slik visshet. Nei, de proklamerte det som bannlyst gods, og ga sin forbannelse mot alle som vitnet om at rettferdiggjørende tro er "tillit til Guds nåde". De fordømte mennesker som kjettere hvis de holdt fast på denne "tillit og visshet om syndenes forlatelse".

   Likevel hadde de en teori om rettferdiggjørelse av tro. Vi bruker deres egne ord, så det kan vise hvor likt det er med den prosess som noen protestanter foreskriver som middel for å komme fram til kunnskap om vår rettferdiggjørelse, etter mange, lange år: "Begynnelsen til rettferdiggjørelse starter med å hindre den frie nåde. Det som brukes først er å tro de guddommelige åpenbaringer og løfter. Så må en kjenne seg selv som synder, for så å vende seg fra frykten for Guds dom til Hans nåde og håpe på tilgivelse fra Ham. Deretter skal en begynne å elske Ham og hate synden, begynne et nytt liv og holde Guds bud.

   Rettferdiggjørelse følger så og er resultat av denne forberedelse". Denne teori om en gradvis rettferdiggjørelse, eller en gradvis tilnærming til rettferdiggjørelsen, blir fortsatt fastholdt av noen protestanter, og brukes av dem for å stå imot sannheten av en øyeblikkelig syndstilgivelse og fred med Gud.

   Det er og en annen uttalelse fra konsilet som virkelig viser en moderne teori av deres "uvisshet", og den vanlige unnskyldning for tvil. De hevder: "Vi tviler ikke på Kristus, vi bare tviler på oss selv". De romersk-katolske teologer forsikrer: "Ingen bør tvile på Guds nåde, Kristi fortjenester og effekten sakramentene. Men når det gjelder sin egen tilstand bør man tvile, fordi en ikke med sikkerhet kan vite om en har så ufeilbarlig tro at en får nåde". Her blir altså syndere lært opp til å tro på Guds nåde og Kristi fortjeneste, men likevel skal de fortsatt gå i tvil om resultatene av denne troen, nemlig fred med Gud.

   Sannelig er det slik at egenrettferdigheten enten hviler på gjerninger eller på følelser! Og dette gjelder både hos katolikker og hos protestanter, roten er de samme feil, og kilden til alt er å nekte en umiddelbar visshet for de syndere som tror evangeliet.

   Dette katolske konsil tok spesiell omsorg for at læren om frelsesvisshet måtte motsies med de største forbannelser. De sa at alle "Martins feil" kunne spores tilbake til denne todelte rot: At mennesker blir rettferdiggjort ved tro, og at de burde vite at de er rettferdiggjort. De beskylde den tyske reformator for at han hadde oppfunnet denne lære om en umiddelbar og rettferdiggjørelse en kunne være viss på. Og grunnen til det, var å ødelegge synderens eget arbeid på sin omvendelse. Da denne omvendelse alltid var ufullkommen, gjorde at avlaten var nødvendig.

   De kaller den frie rettferdiggjørelse noe uhørt! Noe som ikke bare gjør gode gjerninger unødvendige, men setter et mennesket fri fra forpliktelsen til å adlyde Guds lov.

   Det ble tydelig at de lærde doktorer i konsilet var forvirret over den Lutherske lære. Akademiene hadde aldri diskutert det og heller ikke selv sagt noe om det. Det hadde ikke plass hverken blant de troende eller vantro fra fortiden. Det hadde ikke vært sett på, hverken som sannhet eller som kjetteri, så langt som de visste. Det var en absolutt nyhet. De kunne ikke fatte det, og derfor ble det misforstått. Arvesynden hadde vært så ofte diskutert i akademiene, så alle katolske geistlige og prester var kjent med den på ett eller annet område. Her var rådet på hjemmebane, og kunne enkelt bruke deres forbannelser. Men den Lutherske lære om rettferdiggjørelse satte dem fast. Dermed ble det som den gamle fortolker Paulus Sarpis skriver i sin historie: "Den oppfatning Luther hadde om at den rettferdiggjørende tro er en tillit og visshet til Guds løfter, med de konsekvenser som følger. Skillet mellom loven og evangeliet, etc., hadde de katolske forfattere aldri tenkt på, og derfor aldri motbevist eller diskutert. Derfor hadde disse teologer mer enn nok arbeid med å forstå betydningen av de lutherske påstander".

   Luthers lære om den trellbundne vilje ble de så opprørt over, at de sa at han gjorde mennesket til en stein eller en maskin. Hans lære om rettferdighet ved tro, forferdet dem til å hevde at dette bare førte til all slags slapphet og ondskap. Den protestantiske lære var like absurd for dem som vranglæren.

   Det sto jo ikke bare om kirken, paven og tradisjonen, men deres skoler, lærere og doktorer! Dette var jo hele deres liv. For hittil hadde disse lærere og doktorer, i hundrevis av år, vært Kirkens livvakt. Under deres lære hadde katolikkenes prester, biskoper og menigmenn alltid søkt tilflukt. Ja, uten dem var Kirken hjelpeløs. Når hun skulle argumentere, måtte hun kalle sammen disse metafysiske teologer. Men generelt brukte hun makt og frykt til å erstatte nødvendig fornuft.

   Bare tre stykker i konsilet viste noe uavhengighet: En domenikanermunk som het Ambrosius Catarinus. En spansk fransiskaner som het Andreas de Vega og en Karmelittermunk som het Antonius Marinarus.
   Men "Heremitterordenen" som Luther originalt tilhørte var spesielt blinde og bitre. Deres leder Seripogus kjempet alt han kunne mot Luther og hans "vranglære".

   Han ble drevet til å undersøke svært nøye, mer nøye enn Luther, for de var svært rådville. Å overse ham var umulig for protestantene støttet ham, så å fordømme ham ville ikke vært klokt.

   De måtte innrømme den bitre sannhet, at Paulus hadde skrevet at mennesket blir rettferdiggjort ved tro. Siden de hadde opprettholdt det Skriften sier om "Dette er mitt legeme"; måtte de innrømme samme skrifttroskap med "rettferdiggjort av tro". De kunne ikke bare sette sistnevnte uttrykk til side etter skolenes forgodtbefinnende, like lite som de kunne sette til side en autoritativ fornektelse av kirkens navn. Ved konsilet i Trent ble begge ting etterprøvd.

   Det var ikke bare Luther som lagde et slikt oppstyr rundt læren om fri rettferdiggjørelse. Hans motstandere var kloke nok til å gjøre det samme. De så på roten eller grunnvollen for hele reformasjonen. Hvis den falt ville pavemakten stå oppreist, og kunne gjøre hva hun ville med samvittighetene. Hvis reformasjonen sto, ville pavemakten falle, grepet om samvittighetene og prestenes makt forsvinne. Mennesket ville da ha direkte kontakt med Herren Jesus Kristus i himmelen, ikke med noen liksomprest på jorden, eller noen pave eller syv sakramenter.

   "Alle Martins feil er samlet i ett punkt", sa biskopene i konsilet, og la til: "Den som vil fastholde den katolske lære, må ødelegge vranglæren om rettferdighet bare ved tro".

   Men sa ikke Paulus det som Luther? Sa han ikke: "Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet" (Rom. 4:5)? Ja, men vi kan bruke noen friheter med Paulus sine ord, som vi ikke kan bruke med Luthers. Det vil ikke hjelpe å tilbakevise Paulus, men det er svært viktig å vise at Luther tar feil, og er i strid med kirken.

   La oss da angripe Luther og la Paulus i fred. Luther har jo sagt slike ting som:

   1. Troen uten gjerninger er nok to frelse, og rettferdiggjør alene.

   2. Rettferdiggjørende tro er en sikker tillit, der mennesket tror at dets synder blir tilgitt for Kristi skyld. Og de som blir rettferdiggjort skal tro sikkert at deres synder blir tilgitt.

   3. Det er bare ved tro vi kan vise oss for Gud, som hverken akter eller har bruk for våre gjerninger. Troen bare renser oss.

   4. Ingen tidligere forberedelse er nødvendig for å bli rettferdiggjort. Troen rettferdiggjør ikke fordi den forbereder oss, men fordi den er det middel som griper tak i og mottar Guds løfte og nåde.

   5. Alle gjerninger, selv de aller helligste mennesker gjør, er synd.

   6. Selv om de rettferdige bør tro at alle deres gjerninger er synd, bør de likevel være viss på at de ikke blir tilregnet.

   7. Vår rettferdighet er intet annet enn å tilregne oss den rettferdighet Kristus har. Og de rettferdige trenger en kontinuerlig rettferdiggjørelse og tilregnelse av Krist rettferdighet.

   8. Alle de rettferdiggjorte har fått like mye nåde og herlighet, og alle kristne er like store som Jesu mor og like hellige som hun.

   Dette var noen av Luthers forslag som måtte motsies. At de var så fantastisk lik apostelen Paulus lære, gjorde bare gjendrivelsene mer nødvendig. Vi må innrømme at "troen rettferdiggjør", sa biskopene, "fordi apostelen har sagt det. Men hva tro er, og hvordan den rettferdiggjør, er vanskelig å si. Troen har mange betydninger (noen sa ni, andre femten, og noen moderne protestanter sier det samme). Og selv om de innrømte at troen rettferdiggjør, kunne den ikke gjøre det uten gode forberedelser, slik som bot, religiøse forestillinger og sakramenter". Ved å inkludere alle disse ting i det å tro, kunne de lett slå inn på tanken med gjerninger. Eller ved å plassere dem på samme nivå som troen, opphevet de (uten positivt å nekte for det) rettferdiggjørelse ved tro.

   Geniale mennesker! De kunne altså fornekte sannheten, mens de måtte bekjenne, innrømme og forklare den. I denne geniale perversitet har de hatt mange etterfølgere, også i de kirker som avviste Roma og dens råd.

   "Kristus korsfestet" er hovedtyngden i budskapet Gud har sendt mennesket. "Kristus døde for våre synder, i henhold til Skriften". Å ta imot dette evangeliet gir evig liv. Det og ikke ta imot eller avvise det er evig død. "Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn." Troen på evangeliet frelser og troen på løftet som tilhører evangeliet, gjør oss sikre på dette for egen del. Det er ikke troen på vår tro som forsikrer oss om benådning, og gir oss en god samvittighet. Nei, det er vår tro på det Gud har lovet de som tror Hans evangelium som gir evig liv. "Tro på Herren Jesus Kristus, og DU SKAL BLI FRELST".

   Hvordan er Gud når det gjelder meg? Dette er det første spørsmålet som stiger opp i en sjel. Og det andre er like stort: Hvordan står jeg i forhold til Gud? På disse to spørsmålene henger all religion, så vel som all glede og liv for den udødelige ånd.

   Hvis Gud er for meg og jeg har gunst hos Gud, er alt er vel. Hvis Gud er mot meg, og jeg ikke har gunst hos Gud, er alt forferdelig (Rom. 8:31). Hvis Han er på min side, og jeg på Hans, har jeg intet å frykte, hverken i denne verden eller den som kommer. Hvis Han ikke er på min side, og jeg ikke på Hans, kan jeg ikke gjøre annet enn å frykte! I det tilfelle må det være like naturlig og uunngåelig som i et brennende hus eller et synkende skip.

   Hvis jeg ikke vet om Gud er for meg eller ikke, kan jeg ikke ha noen hvile. Da må min sjel søke sikkerhet, ikke usikkerhet. Jeg må vite at Gud er for meg, ellers må jeg fortsette i sorg, uro og frykt.

   I den grad jeg er bekymret for min reelle sikkerhet, er alt avhengig av at Gud er for meg. Og for så vidt jeg er bekymret for min nåværende fred, er alt avhengig av at jeg vet at Gud er for meg. Ingenting kan roe stormen i min sjel, unntatt den kunnskap som forsikrer at jeg er Hans, og at Han er min.

   Vårt forhold til Gud er altså det første spørsmål. Og før dette er avgjort, kan intet annet avgjøres. Dette er det viktigste spørsmålet for oss sammenlignet med alle andre personlige spørsmål. Det er som hjertebrann når helsen til et elskede barn er i fare. Da glemmer man alt rundt seg og alt rundt en blir helt slukt av tanken: Vil barnet leve, eller vil det dø? Man går rundt i huset uten å se eller høre noe. Man går ustanselig til og fra sykerommet, og våker over alle symptomer for bedre eller verre tilstand. Man spør legen om og om igjen, om det er håp eller ikke. Man er paralysert og likegyldig til alle andre omstendigheter. Hva betyr det for meg om det er regn eller sol, om hageblomstene falmer eller blomstrer, om jeg taper eller tjener penger, så lenge jeg er usikker på om mitt elskede barn lever eller dør?

   Og hvis usikkerheten om mitt barns helse er så viktig for meg at jeg glemmer alt annet, tenk da hvor mye det plager min egen udødelig sjel å være usikker i spørsmålet om liv eller død! Jeg må vite at mitt barn er utenfor fare før jeg kan hvile. Og jeg må vite at min sjel er utenfor fare før min ånd kan bli stille. Uvisshet i et slikt tilfelle er fryktelig, og hvis vi fullt ut kunne forstå den evige fare, absolutt uutholdelig.

   Uten å vite om man er ute av fare eller ikke, er like dødelig for sjelens fred som å være usikker på om man selv er i fare. Uvisshet om det timelige har ofte kunnet ta bort en ungdoms friske kinn på en natt, og gjort håret grått. Og kan uvisshet om kortvarige, timelige ting ødelegge så mye, hva vil da en evig uvisshet kunne gjøre?

   I de store ting som gjelder evigheten vil intet annet enn sikkerhet hjelpe! intet annet enn sikkerhet kan lindre vår frykt, eller sette oss fri til å møte de mindre, forskjellige spørsmål som hvert tid dukker opp. De mennesker som kan møte disse små ting, mens usikkerhet om evigheten henger over dem, og det store spørsmål mellom hans sjel og Gud enda ikke er ordnet, må enten være stokk forherdet eller helt elendig.

   De som blir i denne usikkerhet forblir nedtyngede og utslitt. De som er tilfreds med denne usikkerhet er tilfreds med elendighet og fare. De som klynger seg til at denne usikkerhet er rett, kan ikke ha noe ønske om være sønn, barn, eller hellig. For i en slik usikkerhet er det intet som ligner på barnekår eller hellighet. Ikke noe av den ånd som roper Abba, Far. Intet som ligner den barnslige ånd som tilhører Guds elskede sønner.

   De som med vilje forblir i denne usikkerhet ødelegger sin egen sjel. Og de som prøver å overbevise andre om å forbli i samme usikkerhet er sjelens morder.

   De som gjør sitt beste for å holde seg uviss om sin forsoning og forholdet til Gud, er en åpenbar vantro. Og de som prøver å overtale andre til det samme er like ille, hvis ikke verre. At det er mange blant bekjennende kristne som ikke har denne visshet, er et smertefullt faktum. At det er noen som i stedet for å klage over dette, skryter av det, er enda mer smertefullt. Men at det er noen som erklærer sin egen uvisshet som rett for andre, det er mest smertefullt av alt.

   Dermed løser spørsmålet om visshet i vårt forhold til Gud av seg selv. Til Arminianerne, som benekter Guds utvelgelse, de helliges utholdenhet, og benekter visshet om at vår nåværende forsoning med Gud bringer med seg garanti for fremtidig frelse, må vi si: Ifølge dem, kan vi ha i forsoning i dag, men ikke i morgen. En kalvinist kan ikke ha noe slikt skille. De mener at de som en gang er forsonet er det for alltid, og vissheten om barnerett er akkurat nå sikkerhet om evig frelse. Men sannelig, uten Guds utvelgende kjærlighet kan det ikke være noen slik sikkerhet. Det blir en umulighet. For en Armenianer som benekter utvelgelse og bevarelse av de hellige, vil kunnskapen om vår nåværende forsoning med Gud ikke bringe med seg noen sikkerhet for endelig frelse. For ifølge ham kan vi være forsonet i dag, og ute av den i morgen – men for en kalvinist er et slikt skille en umulighet. Den som en gang er forsonet er forsonet for evig. Og kunnskapen om kjærlig samfunn just nå er forsikringen om evig forløsning. Sannelig, utenom Guds utvelgende kjærlighet, kan det ikke være noe slikt som sikkerhet.

   Av naturen har vi ingen fred. "Det er ingen fred for de ugudelige". Menneske higer etter fred, ja lengter etter det. Nå har Gud laget denne ferdig for oss og viser den i Skriften. Det er mange grunner til ufred, men synd er roten til alt. Der synden ikke er tilgitt, kan det ikke bli fred. Men det er og mange underliggende grunner. En tom sjel, skuffelser, sårede følelser, verdslige tap, sorg, sjikane, en trett ånd, brutte håp, svikefulle vennskap, våre egne tabber og feil, uredelighet eller uvennlighet. Alt dette gir ufred og er stormene som rusker overflaten på livets hav.

   Mange er anstrengelsene og oppfinnelsene for å oppnå fred. Hele menneskets liv er fylt med disse. Dets daglig rop er: "Gi meg fred"! Det prøver å få fred på slike måter som de følgende:
 
 1. Ved å glemme Gud. Det er erindringen om Gud som uroer en synder. Han kunne slippe unna mye uro, hvis han kunne holde Gud på avstand. Han må prøve å stole på sine tanker, sitt hjerte, sitt sinn og sin samvittighet. Nå, selv om han kunne lykkes, hva ville det hjelpe? Han ville bare skyve seg selv mer inn blant de som "skal fare ned til dødsriket", for det er de "som glemmer Gud" (Sal. 9:17). Om en vil glemme Gud eller kaste Ham bort, hva vil det hjelpe en sjel?

   2. Ved å følge verden. Hjertet må være fylt av noe. Menneske dras oftest mot verden, og syns den er det mest tiltalende, og best til å tilfredsstille sine ønsker. Mennesket prøver glede, munterhet, forretninger, dårskap, forandring, gull, venner, men forgjeves. Freden kommer ikke.

   3. Ved å arbeide hardt og fornekte seg selv. Ufreden i en urolig samvittighet kommer fra de onde gjerninger som er gjort, eller de gode gjerninger som ikke er gjort. Denne ufred prøver synderen å fjerne ved å riste av det onde som er i ham, og skaffe det gode han ikke har. Men det harde arbeid er uten frukt. Det demper ikke samvittighetens ufred eller forsikrer ham om benådning, og da kan det heller ikke bli noen fred.

   4. Ved å bli veldig religiøs. Han forstår ikke at sann religion er frukt eller resultat av å ha fått fred, ikke måten for å skaffe det på, eller prisen en må betale. En slik kan være på sine knær fra morgen til kveld, kan holde lange faster og våkenetter, eller holde på med andaktsøvelser til legeme og sjel er utslitt, men intet vil hjelpe. Freden er like langt borte som før.

   Han ønsker fred, men bruker sin egen måte å skaffe den, ikke Guds. Han tror det han gjør gir hvile, men han ser ikke den frie kjærlighet som sa: "Kom til meg, og jeg vil gi dere hvile" (*27). Korsets fred, hva er det? Hva gjør det for oss?

   Det er fred i samvittigheten. Fred med Gud. Fred med Guds lov. Fred med Guds hellighet.

   Og alt dette på en måte som hindrer frykt eller muligheten for fremtidig avvik, distanse fra Ham, eller fordømmelse. For det er ikke bare fred, men korsets fred. Fred hentet fra korset. Fred tuftet på og avledet fra hva korset åpenbarer også hva det har gjort. Det er en fred med grunnlag i tilgivelse, "ingen fordømmelse". Det er en fred som kommer fra vår visshet om den fred som kommer fra verket på Golgata. Det er en sann fred, sikre fred, nåværende fred, rettferdig fred, guddommelig fred, himmelsk fred, Guds fred, Kristi fred og en fullført fred som gjennomsyrer alt.

   Hva gjør dette for oss?

   1. Det stiller vår storm. Den storm som raser i oss hele tiden. Stormene som kommer i en sjel som ikke er tilgitt, er en av de verste. Virvelvind, jordskjelv, kraftige vindkast, lyn og rasende bølger er kjennetegn på et menneskehjerte. Men når freden kommer blir alt stille. Den store fredsstifter kommer og det blir helt rolig, for den hellig benådning Han gir skaper hvile.

   2. Det fjerner våre byrder. En synders tyngste byrde er alltid å måtte frykte Gud. Derfor ønsker han å være viss på at Gud er forsont, og viss på at dette forblir slik i evig tid. Fred med Gud gir alt dette. Synet på korset frir oss fra våre byrder, og forbindelsen med syndebæreren forsikrer oss at disse byrder aldri skal legges på oss igjen.

   3. Det bryter våre lenker. Syndens lenker er skarpe og tunge. Ikke bare fordi de er en sykdom som jakter på vår åndelige natur, men også fordi de skaper skyld som må svares for foran en rettferdig dommer.

   Skyld som ikke er tilgitt er både fengsel og fotjern. Tilgivelse bringer med seg fred, og med denne fred blir alle lenker brutt, våre fengsler åpnet og vi vandrer fram i frihet.

   4. Det styrker oss i striden. Uten fred kan vi ikke kjempe. Våre hender henger, og våre våpen faller ned. Vårt mot er borte. Så lenge Gud er vår fiende, eller så lenge vi ikke vet om Gud er vår venn, er vi funksjonshemmede. Vi er uten kjærlighet i hjertet og uten håp. Men når forsoningen er gjort, er Gud vår trygge venn. Da blir vi sterke med gode nerver til kamp, uredde i konflikt og fulle av håp. "Er Gud for oss, hvem er da mot oss"?

   5. Det gleder oss i prøvelse. Vissheten om Guds fred er vår beste trøst når sorgene hoper seg opp over oss. Når vi har lyset fra denne sanne lampe, går vi ikke feil i mørket. Fred med Gud er vårt anker i stormen, vårt sterke tårn i ugunstige tider, vårt hjertes lindrer, og våre tårers tørker. Vi lærer å kalle lidelsen lys, og finner at den gir oss en utrolig og evig herlighet.

   Har min sjel ro? Hvis så, hva har denne ro kommet fra? Og hvis ikke, hvorfor har ikke sjelen fått hvile? Er uro en nødvendighet etter at Kristus har sagt: "Jeg vil gi dere hvile"?

   Er jeg fornøyd med evangeliet? Er mitt hjerte og min samvittighet fornøyd med Kristus selv, og med det han har gjort? Hvis ikke innhold, hvorfor? Hva mangler jeg i Ham og Hans verk? Vil jeg legge noe til det, eller ta noe bort fra det? Er ikke Hans verk, akkurat nå, det jeg trenger for all fred og ro? Er ikke jeg, i dette øyeblikk, akkurat den personen som trenger dette, uten noen forandring eller forsinkelse, med alt det gir?

   Soningen og rettferdigheten er ferdig på korset. I Ordet vises tydelig at det er fritt, og passer helt i mitt tilfelle. Tilbyr meg alt som fjerne ufreden og uroen fra hjerte og samvittighet. Det åpenbarer Guds frie kjærlighet til synderen, og sørger for å fjerne alle hinder for at denne kjærlighet kan strømme ned til oss. Skriften proklamerer høyt om et revnet forheng, en åpnet vei, et velkommen til nådens trone, ufattelige gaver, og evig liv.

   Det er ikke freden som frelser oss, men den er en del i en frelst sjel. Det er ikke vissheten som frelser oss, og de tar feil som taler om at vissheten er uunnværlig for å frelse. For vi er ikke frelst ved troen på vår egen frelse, ei heller ved troen på noe som helst i oss selv. Vi er frelst ved hva vi tror om Guds Sønn og Hans rettferdighet. Å tro på evangeliet frelser, ikke troen på vår egen tro. Likevel, la oss vite at vissheten er ment å være en del av hva en troende synder eier. Det er ment at han ikke bare skulle være frelst, men at han skulle vite at han er frelst, og bli fridd fra all frykt og trelldom i hjertet.

Til toppen

KAPITTEL 10

De rettferdiggjortes hellige liv

   "Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige", sier apostelen, når han taler om hvordan vi kan bli regnet som rettferdige for Gud. Har han etter denne talen vraket gode gjerninger? Oppmuntrer han så til en vanhellig vandring? Bruker han harde ord, som ikke burde stått der?

   Sannelig ikke. Han legger fundamentet til gode gjerninger. Han fjerner det store hinder for et hellig liv, som er den u-tilgitte tilstand i trelldommen. Ved den Hellige Ånds kraft taler han om sannhet og edruelighet.

   Gud vil ha oss til å lære forskjellen mellom tro og gjerning, så vi ikke blander dem og ødelegger begge. Rekkefølgen og forholdet mellom dem er svært nøye slått fast i denne tekst Den skal vise hvor feil det er å blande tro og gjerning, eller å gjøre troen til et resultat av gjerninger, istedenfor gjerninger er resultat av troen.

   Vi skiller de to like nøye som vi samler dem. Vi skiller ikke det Gud har sammenføyd. Men vi snur ikke heller den guddommelige orden, forstyrrer det guddommelige forhold, eller setter sist det som Gud har satt først.

   Det var ikke for å nedvurdere eller fraråde gode gjerninger apostelen skrev om "ikke har gjerninger, men tror", at et menneske blir "rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger", eller at "Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger" (Rom. 3:28, 4:6). Det ble skrevet for å skille det som bør være skilt. Det var for å vise hva den sanne tro gjør, når den kobler oss sammen med det en annen har gjort. Det ble skrevet for å holde oss fra å gjøre noe for å bli rettferdiggjort. Sett slik er troen virkelig uten gjerninger, ikke på grunn av dem. Det er uten å ha gjort noe som helst for å bli rettferdiggjort, men enkelt å ta imot Hans rettferdiggjørende verk. Han som ved sitt verk gjorde ende på overtredelse og synd.

   For DET ENESTE RETTFERDIGGJØRENDE VERK ble fullført for atten hundre år siden, og ethvert forsøk fra vår side for å gjenta eller imitere det er forgjeves. Det ENE kors er tilstrekkelig. Han skrev heller ikke dette for å undervurdere vår Herres gode gjerninger. De som mange kanskje ser på som like nødvendige som jødene da de spurte: "Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger"? Jesu svar var: "Dette er Guds gjerning at dere skal tro på den han har utsendt" (Joh. 6:29).

   De ønsket å arbeide for å få Guds nåde. Herren forteller dem at de kan få den, uten å vente eller arbeide. Bare akseptere Hans vitnesbyrd om sin enbårne Sønn. Før det var de ikke i stand til noen god gjerning. De var som trær uten rot, som ubrukelige stjerner, hvis de selv var uten lys.

   Å si til en famlende, urolig ånd: Du må først tro før du kan gjøre gode gjerninger, er ikke å oppmuntre til ugudelighet eller dårlig liv. Nei, det er som å si til en fengslet soldat: Du må først gå ut av fangehullet før du kan kjempe. Til en som vil svømme: Du må først ta av deg kvernsteinen før du kan forsøke å svømme. Eller til en sprinter: Du må først ta av deg disse lenkene før du kan løpe.

   Det nettopp i dette apostelen så ofte har blitt misforstått, blitt fryktet som farlig, sitert med en klausul om å være på vakt, eller snarere sitert så sjelden som mulig. Alt under en hemmelig følelse av at, med mindre hans budskap blir sterkt fortynnet eller delt ut på riktig måte, var det bedre at de ikke ble sitert i hele tatt. Men hvorfor er hans frimodige ytringer der, hvis de er farlige, hvis de ikke er ment å være slik de står skrevet for atten hundre år siden?

   Hva mente den Hellige Ånd med å skrive slike "ubevoktede" utsagn, som noen synes å regne dem for? Det måtte være en grunn til at de så frimodig ble talt. Vage ord ville ikke ha tjent formålet. Det strålende evangelium trengte utsagn som dette for å oppklare det store spørsmål om Guds aksept. Til å døyve urolige samvittigheter, og rense dem fra døde gjerninger, men på samme tid sette alt på rett plass.

   Kanskje noen syns Luthers uttalelser er for ukvalifisert. Men deres veldig styrke viser hvor mye han følte det var nødvendig med talen om at gjerningene var absolutt og sikkert utelukket for å få synderen rettferdiggjort. Han så og vitnet om hvordan pavedømmet, ved å blande de to, ga urolige og vettskremte samvittigheter, og sannelig hadde blitt et "slaktehus for sjelene".

   Det er i en annens rettferdighet vi står, og ved en annens rettferdighet vi er rettferdiggjort. Alle anklagene mot oss på grunn av vår urettferdighet, svarer vi på ved å peke på den fullkommenhet vi har ved den rettferdighet som dekker oss fra hode til fot, og i kraft av hvor uangripelig vi er av loven, og skjermet fra vreden.

   Beskyttet av denne fullkommenhet, har vi ingen frykt for vreden, hverken nå eller senere. Det er et skjold for oss, og vi roper: "Gud, vårt skjold, se til og sku din salvedes åsyn" (Sal.84:10), som for å si: Se ikke på meg, men på min Stedfortreder. Ikke legg min synd på meg, men på min syndebærer. Ikke anklag meg for min skyld, men anklag Ham, Han vil svare for meg. Dermed er vi trygge bak Hans rettferdighets skjold. Ingen pil, hverken fra fienden eller fra samvittigheten, kan nå oss der. Dekket av denne fullkommenhet har vi fred. Fiende kan ikke invadere oss, eller hvis han prøver det, kan vi triumferende slå ham tilbake.

   Jesu fullkommenhet er en tilflukt i stormen, et skjul mot uværet, en elv på et tørt sted, skyggen i varmt land. Resultatet av denne rettferdighet er fred, og i Herren har vi vår rettferdighet og styrke.

   Så fullkomne vi er i denne Guds rettferdighet, finner vi nåde for hans øyne. Hans øyne hviler på den herlighet som vi har i Jesus, og som Han ga den første skapelse. Så når Han nå ser oss kledd i denne guddommelige fullkommenhet, kan Han si "det er såre godt". Han ser "ingen urett i Jakob, ei ser han elendighet i Israel" (4. Mos. 23:21). "I de dager og på den tid, sier Herren, skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes" (Jer. 50:20).

   Denne rettferdighet er tilstrekkelig til å dekke, trøste og gjøre ren (*28).

   Men det er enda mer. Vi er rettferdiggjort så vi kan være hellige. Det at vi har denne legale rettferdighet er begynnelsen av et hellig liv. Vi lever ikke et hellig liv for å kunne bli rettferdiggjort. Men vi er rettferdiggjort så vi kan leve et hellig liv.

   Det som mennesket kaller hellighet kan bli funnet i nesten alle omstendigheter. I frykt, i mørke, i trelldom, eller i egenrettferdig slit og lidelse. Men det som Gud kaller hellighet kan bare utvikles under forhold med frihet og lys, med tilgivelse og fred fra Gud. Tilgivelsen er hovedkilden til hellighet. Kjærligheten som motiv, er mye sterkere enn loven. Mye mer innflytelsesrik enn frykten for vrede eller for helvete. Frykt kan gjøre et mennesket lik en slave som må adlyde en hard herre, så ikke noe verre kan skje ham. Men følelsen av tilgivende kjærlighet kan sette hjerte eller samvittighet i en tilstand der lydighet er behagelig for sjelen eller blir akseptert av Gud.

   Falske ideer om hellighet er vanlig, ikke bare blant de falske religiøse, men blant de sanne bekjennere. For hellighet er noe som et naturlig mennesket ikke har mer ide om enn en blind har om blomstenes skjønnhet eller solens lys. Alle falske religioner har sine "hellige", hvis hellighet ofte består av hvor mye smerte de kan påføre sine legemer, maten de ikke kan spise, eller de harde gjerninger de måtte gjøre. Men for Gud er en hellig eller et hellig mennesket noe helt annet. Det er i barnslig, helhjertet kjærlighet til Gud at den sanne hellighet består. Og denne kan ikke begynne før synderen har funnet tilgivelse og smakt friheten i sin tillit til Gud. Hellighetens ånd er uforenlig med trelldommens ånd. Det må være frihetens ånd, i barnekårets ånd vi roper Abba, Far. Når hellighetens kilde begynner å velle fram i menneskehjertet, og fyller det med sin forandrende, rensende kraft, er det når "Vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss" (1. Joh. 4:16)

   Legg merke til at dette er den første tone i den hellig sang som starter på jorden, og skal fortsette gjennom evigheten.

   Vi er dyrt kjøpt, så vi kan være nye skapninger i Kristus Jesus. Vi er tilgitt, så vi kan bli som Ham som tilgir oss. Vi er satt fri og brakt ut av fengselet, så vi kan være hellige. Den frie, grenseløse kjærlighet som Gud, gir oss, utvider og løfter hele vårt vesen. Og vi tjener ham, ikke for å vinne Hans gunst, men fordi vi allerede har vunnet den ved å tro Hans vitnesbyrd om sin Sønn. Hvis roten er hellig, da er greinene hellige.

   Tilgivelsen gjør ikke loven unødig, ei heller forstyrres dens høyeste rettferdighet. Menneskelige benådninger kan ofte gjøre det, men aldri Guds benådninger.

   Tilgivelsen øker alle våre ønsker om et hellig liv. Men nå er de ikke lenger jernkrav, men av gull. Den fjerner det tunge åk, for å gi oss et lett og enkelt.

   Guds kjærlighet til oss, og vår kjærlighet til Gud arbeider sammen for å lage hellighet i oss. Frykt gir ingen reell lydighet, og uvissheten gir heller ingen frukt til helliggjørelse. Bare vissheten om kjærlighet og tilgivelse, kan gjøre dette. Det er denne vissheten som smelter hjertet, løser våre lenker, tar byrden fra våre skuldre slik at vi kan stå oppreist, og gjør oss i stand til å holde de guddommelige bud.

   Det er fordømmelsen som binder synd og oss sammen. Tilgivelse løsner dette bånd, og skiller oss fra synd. Fordømmelsens makt som loven har, er det som gjør den så sterk og fryktelig.

   Når denne makt fjernes, vil den frigjorte ånd gå inn i en region med kjærlighet, og i denne region finnes både vilje og styrke for å holde loven. En lov som samtidig er gammel og ny, gammel når den f.eks. krever: "Du skal elske Herren av hele ditt hjerte". En ny som sier: "for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov" (Rom. 8:2). Det vil si, Loven fra den livgivende ånd som vi har i Kristus Jesus, har brutt den fordømmende kobling til den lov som fører bare til synd og død.

   "For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden " (Rom. 8:3-4).

   Fjerning av fordømmelsen vil med en gang løse fra trelldommen, og det fryktelige press som gjør samvittigheten til en slave. Dette umuliggjør og fjerner oss fra all lydighet, gjør hellighet både usmakelig og trist, og sender oss bare frykt for framtiden.

   Så lenge synden ikke er tilgitt, undertrykker den samvittigheten og tyranniserer synderen. Er synden tilgitt på en urettferdig måte, blir det bare en svak, usikker og ufullkommen lettelse. Er synden tilgitt på en rettferdig og juridisk måte, mister den sitt herredømme.

   Samvittigheten stiger opp fra sin lange undertrykkelse, og utvider seg i sin frydefulle frihet. Hele vårt vesen blir lyst og spenstig under påvirkning av Guds tilgivende kjærlighet. "For se, nå er vinteren over, regnet har dratt forbi og er borte, blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land" (Høys. 2:11-12).

   Fordømmelsen er den mørke sky som tilslører våre himler.

   Tilgivelsen er solskinnet som oppløser skyen, og dens skinn gjør at alt godt vokser og modnes i oss.

   Fordømmelsen gjør at synden slår røttene dypere og dypere. Ingen mengde av frykt kan utrydde det onde. Ingen frykt for vreden kan gjøre oss hellige. Ingen dyster usikkerhet om Guds gunst kan dempe vårt begjær, eller rette vår uredelige vilje. Men korsets frie benådning river syndens rot opp og tørker alle dets greiner. At det nå er "ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus" er det eneste som er virkekraftig mot den dødelige sykdommen fra et fiendtlig hjerte og sta vilje.

   Ønsket om tilgivelse, eller usikkerhet om det, er stengsler for å fjerning hjertets dype fiendskap mot en rettferdig Gud. For fiendskap vil bare måtte skjule kjærligheten. Og ingen frykt, uansett hvor forferdelig, vil kunne overvinne det stolte, opprørske menneskehjerte. Trusler erobrer ikke hjertet, oppnår heller ikke nøysomhet, tillit eller kjærlighet.

   De som mener at loven virker tillit, vet intet om hverken loven eller kjærligheten. De forstår heller ikke hvordan menneskehjertets mistanker og tvil kan fjernes, og dets tillit vunnet. Et kunnskap bare om Gud som dommer eller lovgiver gir ingen kraft til å nærme seg Ham, og ingen nytte for å fjerne mistro og frykt.

   Den gode nyheten: "Ved ham forkynnes dere syndenes forlatelse", er som å åpne fangens fengsel. Trelldommen må vike og frihet kommer. Tvilen er borte og hjertet vunnet. "Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut". Vi skynder oss for å bli omfavnet av Ham som elsket oss; Vi hater det som gjør oss fremmede. Vi legger bort alt som forårsaker avstanden mellom oss og Ham. Vi lengter etter å bli like fullkommen, og ta del i Hans hellighet.

   Å ha "del i guddommelig natur" (2. Pet. 1:4), var en gang usmakelig, men nå og heretter er vi takknemlig for det. Intet er nå så ønskelig som å slippe "fordervelsen i verden, som kommer av lysten".

   Vi gjennomgår mange falske endringer som ser ut som hellighet, men som egentlig ikke er det. Gifttreet feller bladene, men forblir likevel det samme. Havet i Sodoma glitrer i solskinnet med overdådig prakt, men forblir likevel salt og bittert som før. Tiden forandrer oss, men gjør oss likevel ikke hellige.

   Alderens nedbryting forandrer oss, men bryter ikke det ondes kraft. Ett begjær overtar et annet, skrøpelighet viker plass for skrøpelighet, feil drives ut av nye feil. En forfengelighet forsvinner, en annen kommer i stedet, en ond vane byttes med en annen, men vårt gamle menneske forblir det samme. Korset har ikke rørt oss med sin gjenskapende kraft. Den Hellige Ånd har ikke renset de indre kilder til vårt vesen og liv (*29). Moten forandrer oss, eksempler fra venner forandrer oss, samfunnet forandrer oss, spenningen forandrer oss, arbeid forandrer oss, hengivenhet forandrer oss, sorg forandrer oss, frykt for å bli ond forandrer oss, men hjertet er akkurat hva det var. Av de mange endringene i vår karakter eller oppførsel, tenk da hvor mange svikefulle, hvor få er reelle og dype! Bare det som kan gå ned i dypet på vårt åndelige vesen kan skape noen endring som er verdige.

   "Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannheten" (Joh. 17:19).

   Kristus presenterer seg selv som den Ene Hellige, den Ene innviede til Gud, så Hans folk kan ha del i Hans helliggjørelse, og være lik Ham selv, hellige, innviede mennesker satte til side for Gud ved sprinklingen av blodet. De blir helliggjort gjennom sannheten, ved den Hellige Ånds kraft.

   Det må da være slik at den fullkommenhet Hans hellige har, både for samvittighet og for personlig hellighet, er forbundet med Jesu ene offer, og springer ut av det ene verk som er ferdig på Golgata. "Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle" (Hebr. 10:10). Her er helliggjørelsen forbundet med ofringen av Kristi legeme.

   Uansett hvor "kraften av hans oppstandelse" er i vår åndelige historie, er det korset som er kilden til all den varierte fylde vi er rettferdiggjort og renset med. Hemmeligheten bak en troendes hellige vandring er at han stadig vender tilbake til kausjonistens blod, og hans daglige omgang med en korsfestet og oppstanden Herre.

   Ingen steder i Skriften, enten i sine uttalelser, i lære eller i de helliges liv, taler den om at vi her nede kommer forbi vårt behov for blodet, eller trygt kan ta av de guddommelige klær som dekker oss. Selv om vi til enhver tid kunne si: "Jeg er fri fra synden", ville ikke det være noe bevis på at vi er svært hellige. For hjertet er mere fylt av svik enn alt annet, og det kan være ti tusen synder som vi ikke ser eller vet om, men som Gud ser.

   "For vel vet jeg intet med meg selv sier apostelen". Han er seg ikke bevisst noen feil, men han legger til: "men dermed er jeg ikke rettferdiggjort". Hans egen samvittighet er intet bevis om hans syndefrihet, for "den som dømmer meg er Herren". Og Herren kan fordømme meg i mye som jeg ikke fordømmer selv.

   La meg si til dem som tror de har oppnådd syndefrihet: "Min venn, er dere sikre på at dere er fullkomment hellige? For intet annet enn absolutt visshet om dette kan gjøre dere så modige når det gjelder deres frihet fra all synd. Er dere sikre på at dere elsker Herren deres Gud av hele deres hjerter og sjel, mer enn alt annet?

   For med mindre dere er absolutt sikre på dette, har dere ingen rett til å si at dere er fullkomment hellige. Og det vil være svært farlig å lyve her, og bekrefte: Jeg har ikke bruk for blodet lenger, og jeg behøver ikke gå til kilden som renser. Å gå dit vil bare være hån mot meg.

   For korset, blodet, kilden, er for de ufullkomne ikke for de fullkomne. For de urettferdige, ikke for de rettferdige. Og hvis deres egen samvittighet er fullkommen, da er dere ikke lenger blant de ufullkomne eller de urettferdige. Min venn, synder du aldri i tanker, i ord, i ønsker, eller i gjerning? Har du aldri noen omflakkende tanker Er ditt hjerte varmt nok og er dine følelser så himmelske som de burde være? Hva! Ikke en spredt tanke fra morgen to kveld, fra natt til morgen? Ikke et galt ord, ikke noe feil syn eller toneleie?

   Hva! Ingen kulde, bare fullkommen inderlighet, intet skryt eller ros av deg selv og ditt, kortvarig ettergivenhet for selvtillit og latskap? Hva! intet falsk (for falskhet er synd), ingen falsk dom, ingen svikt i temperament, aldri på feil sted, ingen ufullkommen plan, ingenting å angre på, intet som burde vært usagt eller ugjort, midt i en verden som vår, med alle sine provokasjoner, sine kors, bekymringer, motsetninger, sin smittsomme ondskap?

   Og er du sikker, helt sikker på at alt dette er tilfelle? At din samvittighet er så fullkommen levende, så guddommelig sensitiv, at de svakeste uttrykk av ondskap, i det fjerneste hjørne av ditt hjerte ville bli oppdaget?

   Da er du et ekstraordinært menneske, langt over ham som var den minste og siste av alle de hellige. Bedre enn ham som sa: "For jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg". Han hadde en historie som er skrevet med en udødelig penn. Han som, etter noen år i troen, ikke ville vite av noe annet enn korset, eller stå i gjeld til det rensende blod. Han så ikke på alteret, rensekaret og nådestolen som noe en ikke lenger hadde interesse av. Han mente ikke at en korsfestet Kristus var noe fra fortiden, som han nå ikke trenger. Ikke som syndebærer, yppersteprest, talsmann eller forbeder, men bare som partner og venn.

   Guds prosesser er ikke alltid hurtig. Hans største verk går sakte framover. Hurtig vekst har vært en av menneskets tester på storhet, men det er ikke slik med Gud. Hans trær vokser sakte, de staseligste er de seneste. Blomstene vokser sakte, de klareste vokser senest. Hans skapninger vokser sakte, år etter år. De edleste mennesker vokser mest sakte av alle. Gud har råd til å bruke tid. 

   Mennesket kan ikke, det er hissig og utålmodig. Det vil ha alt til å være som Askepotts gresskar, eller lik en av de sagnomsuste, orientalske palasser, der tryllekunstnere kan bringe fram ting rett ut av sanden. Han glemmer hvor sakte palmen og sedertreet vokser. De hverken vokser opp eller dør i løpet av en natt. Han glemmer tempelets historie: "I førtiseks år har det vært bygget på dette tempel". Mennesket insisterer på, at fordi det er Guds hensikt at Hans helgener bør være hellige, derfor burde de være hellige med en gang.

Det er sant at vår standard er og må være fullkommen. For vår modell er den fullkomne. Men spørsmålet er: Har Gud noe sted i Skriften skrevet at det skal være en rask vekst i utvikling av fullkommen hellighet, der noen stolte og gode skal se ned på disse andre som barn eller slappfisker? Finnes det i Skriften noe tilfelle av et fullkomment menneske, med unntak av Ham som alltid var og er helt uten synd? Hvis kristne var fullkomne, hvorfor er det da krig, motstandere, sverd og skjold? Blir englene utsatt for denne krigføring når de besøker jorden? Eller er det ikke vår ufullkommenhet som i stor grad gjør dette? Og blir vi noe sted i Skriften ledet til å tro at vi her nede, blir befridd fra "dette dødens legeme", fra striden mellom kjød og ånd, fra kampen mot "myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet?

   Likevel er vi kalt "med et hellig kall" (2. Tim. 1:9), og med et slikt kall, må en ha den høyeste standard for vår modell av livet. Om det går sent eller hurtig med fremgangen endrer ikke dette standarden, eller påvirker vår siktemål til den. Denne fremgang, rask eller gradvis, springer ut fra tilgivelsen vi har mottatt, og det nye livet vi får ved av Den Hellige Ånd.

   Vårt liv skal være fruktbærende, og fruktbarheten kommer fra at vi VET vi er akseptert av Gud og det å være "rotfestet og grunnfestet i kjærligheten". Når vi smaker og ser at Herren er god. Når at vi lever i og av Hans nåde er livet. At gleden i Herren er vår styrke, og vi ved det, stiger opp fra et nivå til et annet. "Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss", og i denne godhets kilde finner vi enda mer glede og frihet.

   De rettferdiges liv bør være fredelig. "Da vi nå altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus", fredens Gud, og all nådes Gud. Verdens stormer har ikke stilnet, vår vei er ikke slett, vår himmel er ikke lysere, og våre fiender er heller ikke blåst bort. MEN Guds fred har kommet inn i sjelen og tatt den i besittelse. Vi kan juble og være trøstet. Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Herrens navn er vår sterke festning, vi skjuler oss der og er trygge. Intet ondt kan skje med oss, ingen våpen som blir smidd mot oss kan seire.

   De rettferdiges liv bør være hellig.

   Mest på grunn av omfanget til den forrige vanhellighet. "Og slik var det med noen av dere, men dere har latt der rense, dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd" (1. Kor. 6:11).

   Alt som disse fantastiske og spesielle ord "hellige" og "hellighet" innebærer, finnes i livet til den som har blitt "mye tilgitt". Det er ingen så kraftig spire til hellighet, som når vår Herre sier: "Heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer" (Joh. 8:11). Å få den guddommelige nåde gratis, er det sterkeste av alle motiv til å lede et menneske til å søke likhet med Ham som fritt har tilgitt alle våre overtredelser.

   En kald mottagelse i faderhuset kunne ha støtt den fortapte bort, og sendt ham tilbake til hans elendighet. Men det varme kyss, den kjære omfavnelse, den beste kledning, ringen, skoene, gjøkalven og sang, - alt uten ett øyeblikks uvisshet eller forsinkelse, uten et eneste bebreidet ord, - kunne ikke annet enn vekke skam for fortiden, og helhjertet beslutning om å vandre verdig for en slik far, og for en slik generøs benådning. "Skamløshet, lyster og skammelig avgudsdyrkelse", blir til avsky for de som har fått Faderens kjærlige armer rundt seg og fornyet barnekår.

   Sensualitet, "kjødets lyst og øynenes lyst og storaktighet i levnet" mister sin gode smak, for en som har smakt frukten av livets tre.

   De rettferdiges liv bør være kjærlig. Det er kjærlighet som har gjort ham til den han er, og skal han da ikke elske selv? Skal han ikke elske den Enbårne, og den som er født av Ham? Den dype, sanne spire til kjærlighet er åpenbart for oss av Herren slik: "En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham fem hundre denarer, den andre femti. Men da de ikke hadde noe å betale med, ETTERGA HAN DEM BEGGE gjelden. Hvem av dem vil elske ham mest"? (Luk. 7:41-42).

   Denne kjærlighet skaper kjærlighet. Livet til dem som har fått hele fylden av Guds frie kjærlighet, er alltid skinnende, og må være et liv i kjærlighet. Uvisshet, tvil, frykt og mørke om Hans kjærlighet må straffe og fryse. Men visshet om fri og øyeblikkelig kjærlighet smelter isen, og tenner den kaldeste ånd i kjærlighetens varme. "Vi elsker fordi Han elsket oss først". Kjærlighet til Gud, kjærlighet til brødrene, kjærlighet til å frelse verden, springer fram, når den himmelske kjærlighet flyter inn. Ondskap, sinne, misunnelse og nidkjærhet får et dødelig slag. Korsets spikres gjennom alt dette, og deres dødelig sår kan ikke leges. De har latt Kristus korsfeste kjødet med dets lyster og begjær.

   Stivhet, kulde, distansering, og lignende viker. De blir til høflighet, mildhet, saktmodighet, iver, langmodighet. Gemyttene i det gamle menneske viker, vi vet ikke hvordan, og i stedet blir det slik: "Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort" (1. Kor. 13:4-8).

   De rettferdiges liv bør altså være mildt, kjærlig og enkelt. Saktmodige og ydmyke burde de være, som har blitt elsket med en slik kjærlighet.

   De rettferdiges liv bør være alvorlig og oppriktig. For alt de har fått, er alvorlig og oppriktig ment fra Gud. Og den frie tilgivelse som de har gått inn i, gir tro og glede, og levendegjør. Det er en spire til mot, stødighet og utholdenhet. Det gjør feiginger modige; svake til sterke, late til stående. Det gjør den tilgitte klar til å møte fare, slit og tap. Det væpner dem med en ny, vunnet energi, og kroner dem med sikker suksess. "Klar til å tjene og bli tjent" er deres motto nå. "Jeg er en skyldner" er hans "passord", det han er bevisst på. En skyldner først av alt til Ham som tilga meg. Så til Guds menighet, forløst med samme blod, og fylt med samme Ånd. Og etter det, til hele verden som er nedsunket i synd og strir med tusen sorger. De som ikke har noen trøster, og ikke har noe håp for evigheten

   Å hvor alvorlig og oppriktig burde ikke livet til en tilgitt være, tilgitt så fritt, men likevel til så høy pris for Ham som "ga sitt liv til en løsepenge for mange"!

   De rettferdiges liv bør være gavmildt. Alt som er forbundet med hans rettferdiggjørelse har Gud gitt i bunnløs gavmildhet. Han sparte ikke sin egen Sønn, og vil med Ham gi oss alle ting for intet? Guds kjærlighet er det største og frieste som finnes. Burde ikke den gjøre oss gavmilde? Guds gaver er også de største og mest ubegrensede. Burde ikke denne bunnløse frihet gjøre oss like fri, i høyeste og sanneste mening? Kan et rettferdiggjort mennesket ha begjær for-, eller sen til å dele sitt gull? Gud har gitt sin Sønn. Han har gitt sin Ånd. Han har gitt oss evig liv. Han har gitt oss et evig kongedømme.

   Hva burde disse gaver fortelle oss? Burde de ikke utvide og heve oss? Eller burde de la oss fortsette på samme vis som før? Vi er kalt til et edelt liv, et liv langt høyere enn menneskehetens vanlig liv. Et liv langt høyere enn de som tviler på Guds frihet, prøver å fortjene Hans nåde, eller kjøpe Hans rike med moralsk godhet eller med selvlagde seremonier.

   Vi er ikke kalt til bare å være uselviske, men være selvfornektende mennesker. Ikke til eget behag, menneskebehag, kjødelig behag, eller verdensbehag, men til Guds behag, lik Enok (Hebr. 11:5). Eller lik en som var større enn Enok, som det står: "For Kristus levde heller ikke seg selv til behag" (Rom. 15:3). Vi som er sterke bør bærer de svakes skrøpeligheter, og IKKE BARE VÆRE TIL EGET BEHAG. La oss alle "være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse". Altså til å bygge opp Kristi legeme (Rom. 15:2).

   Selviskhet, egenkjærlighet og selvsentrering, har til alle tider vært ødeleggende for Guds kirke. "For de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til" (Fil. 2:21), var apostelens triste vitnesbyrd om menigheten i Filippi. Så lite hadde Guds vidunderlige kjærlighet gjort med disse troende. Så gjenstridig var dette hjertet, og så villig til å gi etter for trykk og påvirkning i vanlige ting fra menneskene. Å elske varmt, gi velvillig, sympatisere ærlig og hjelpe uselvisk er noen av de edle frukter som kan forventes fra troen på en kjærlighet som overgår all kunnskap. Selvoppofrelse burde ikke bety mye for de som Kristus er død for, og hvem Han nå representerer på tronen.

   Rause gjerninger, gaver og ord bør være naturlig fra slike som er blitt elsket så høyt og fritt, så rikelig tilgitt og så evig velsignet. Trange hjerter er frukten av en snever eller liten benådning, og en uviss nåde. Men varme hjerter og åpne hender vises tydelig hos slike som Gud i sin grenseløse gavmildhet, har gitt del i Kristi uransakelige rikdom og arv til det rike som ikke kan beveges.

   De rettferdiges liv bør være opphøyd. Smålighet, ondskap og jordiskhet bør ikke finnes hos de som er benådet. De må ha vinger som ørner, og ha sin hengivenhet på det som er der oppe. Etter å ha dødd med Kristus og blitt oppreist med Ham, er de jo satt med Ham i himmelen (Ef. 2:6). I verden, men ikke av den. De bor høyere enn det, for de eier et himmelsk rike (Fil. 3:20).

   De venter en overjordisk belønning fra Ham som har gått for å forberede et sted for dem. Høye tanker, høye mål, stor lengsel, har de fått som Kristus ikke bare er en erstatning på korset for. Men Han er deres representant på tronen, deres forløper som har gått innenfor forhenget, og alltid lever til å gå i forbønn for oss.

   Skal en som er blitt rettferdiggjort for intet, grave i støvet, eller krype langs en forurenset jord? Burde ikke en slik rettferdiggjørelse som han har fått, være kilde til en overmenneskelig karakter, og gjøre ham overjordisk i sitt håp, i sin smak, i sine gjerninger og i frihet i sitt daglige kall? Burde ikke en slik rettferdiggjørelse virke på hele menneske, gjennomsyre dets liv og gjøre ham grundig konsekvent i alle ting.

   Alle deler av hans veg burde jo bære bud om Jesu navn.

   De rettferdiges liv bør være bestemt og fast. De vingler ikke mellom godhet og ondskap, mellom Kristus og verden. Det rettferdiggjørende kors har kommet mellom dem og alt ondt, fridd dem fra skyldens byrde, og brutt syndens trelldom. Selv om de noen ganger føler som om de kunne gå tilbake til det land de kom fra, står korset der og stopper returen. Mellom dem og Egypt ligger Rødehavet, og nå blir det ikke delt så de kan passere.

   Korset står ved døren til teateret, dansehallen eller festhallen, og forbyr adgang dit. Verden er korsfestet for ham, og han fra verden ved det frelsende kors. Hans første blikk på korset forpliktet ham. Han begynte der, og han kan ikke gå tilbake til verden. Det ville være ondt og farlig å gjøre det. Heretter er det ingen feiltakelse om dette. Hans hjerte er ikke lenger delt, og hans øye streifer ikke lenger etter noe annet. Han har tatt sitt kors opp og følger Lammet.

   Han har gått inn gjennom den trange port, og vandrer på den smale veg, og ved inngangen til den står korset og sperrer for å gå tilbake. Da han gikk inn var det glede i himmelen, og han vil aldri vende den glede til sorg ved å gå tilbake.

   De rettferdiges liv bør brukes. De har blitt et vitne for Ham som har kastet skyggen av sitt kors over dem. De kan fortelle hva syndens bitterhet er, og hvilken byrde skyld gir. De kan tale om hvordan steinen ble rullet bort fra graven til deres døde sjel, og om engelen som satt på steinen, kledd i lys. De kan gjøre kjent den rettferdighet de har fått, og hvilken frihet og glede dette ga. Ut fra deres hjerters overflod og frie ånd, taler de.

   De kan ikke annet enn tale om det de nå eier, så de kan overtale andre til å komme og dele det de har fått. Han er fast bestemt på å gjøre godt. De har ingen tid å kaste bort. De vet at tiden er knapp, og tar konsekvensen av det. De vil ikke kaste bort et liv som har blitt kjøpt til en slik pris. Livet er ikke deres eget, så de må tenke på det daglige ansvar dette fører med seg. Som et av verdens lys må de, i fraværet av det sanne lys, alltid skinne for å minske litt på mørket på jorden, og tenne himmelsk lys i sjeler som nå er uten.

   De som sår den himmelske sed må aldri slumre, men våke for å lage muligheter for å så der han er. Det kan være i svakhet, det kan være i tårer.

   De rettferdiges liv bør være et liv av visdom og sannhet. De er blitt "vise i Kristus". Nei, "Kristus har blitt deres visdom" så vel som rettferdighet. Derfor er de blitt "vise til frelse, og vet at de må holde fast på at sannheten frelser.

   Den som har rettferdiggjort ham er selv SANNHETEN, og hvert menneske som mottar sannheten blir et vitne for den. SANNHETEN har frelst ham, SANNHETEN har gjort ham fri, SANNHETEN har gjort ham ren, SANNHETEN han helliget ham. Derfor er SANNHETEN dyrebar for ham, hver minste bokstav og tøddel. Hvert lille fragment som fjernes tar mye vekk fra hans åndelig velvære, og hver ny oppdagelse av den gir nye, rike, evige gevinster. Han har kjøpt sannheten, og vil ikke selge den. Det er hans liv, hans arv og hans kongedømme. Han regner all sannhet dyrebar, og hater alt falskt. Han frykter den vantro som undergraver grunnlaget for sannhet, og de store områder med kaos der menneskelige tanker får råde. Han kaller aldri sannheten gammeldags eller utdatert, for han vet at sannheten som han hviler på til evig liv, er det eldste av alt gammelt, men likevel sikreste av alt sikkert.

   Å skape tvil om det ene offer han bygger på, er å avvise Golgata kors. Å legge en annen grunnvoll enn den som allerede er lagt, er å ødelegge hans eneste håp. Ved å ta offerelementet bort fra blodet, blir det umulig å slutte fred med Gud. Å erstatte Kristus med kirken, tilgivelsens budbringer med presten, det dyrebare blod med rite, den levende Kristus på tronen med sakramenter, eller Den hellige ånd med kirken lære er å snu lys til mørket, for deretter å kalle det mørke for lys.

   Men den Ånd som har ført ham til korset har undervist og gitt hvordan man kan skjelne sannhet fra løgn. Han har salvelse av den Hellige og vet alt (1. Joh. 2:20). Han har den salvelse som lærer sannhet og ikke løgn (1. Joh. 2:27), og han kan prøve åndene om de er av Gud (1. Joh. 4:1).

   En minsket sensitivitet for forskjellen på sannhet og løgn er et av de onde trekk hos de moderne protestanter. Klingende ord, veluttalte bilder og pretensiøs logikk fjerner skarer av troende. Skillet mellom evangeliet og det som ikke er evangeliet er veldig bestemt og svært betydningsfullt, men mange går ut fra møter der det frie evangeliet blir skjult, av fornuften, av noe man ønsker i stedet, og der en priser predikanten.

   Omvendelsene gjennom de siste årene har ikke samme dybde som tidligere (i 1850!). Samvittigheten er halvt vekket og halvt pasifisert. Sårene blir ikke lagt åpne, og blir derfor bare litt helbredet. Derav mangel på åndelig dømmekraft om sannhet og løgn. Samvittighetene er ikke følsomme nok, ellers ville de nekte og mislike slike uttalelser, uansett hvor godt argumentert eller vist, som angrep på det frie evangeliet om Guds kjærlighet i Kristus, som et hinder mellom synderen og korset, eller bare som en tale om korset, uten å fortelle oss hvordan det frelser og renser.

   Vi trenger en sensitiv, men ikke sykelig samvittighet for å holde oss faste i troen, for å bevare vårt åndelige gangsyn usvekket. Tenk bare på apostelens ord: "Men den som ikke har disse ting, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder."(2. Pet. 1:9). Ærlig kritikk er én ting, åndelig dømmekraft noe helt annet.

   For å unngå det første, trenger vi ikke å gi opp det andre! De "liberale" i vår tid sier at vi bør være ettergivende for feil, og ikke holde så veldig fast på alle Bibelens sannheter. Men uansett kultur, troverdighet i filosofi eller vitenskap og "verifisering fra de lærde" behøver det ikke være sant!

   De rettferdiges liv bør være et liv i pris og bønn. Deres rettferdiggjørelse har dratt dem nær Gud. Den har åpnet deres lepper og øket deres hjerter. De kan ikke annet enn prise Ham og be til Ham. De har ti tusen ting å be om og ti tusen ting å takke for. De vet hva det er å tale "med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud" (Kol. 3:16).

   De rettferdiges liv bør være et liv i årvåkenhet (klarsyn). Tilgivelsen har forandret alle deres omstendigheter og håp. Det har brakt dem inn i en ny verden, som har stengt ute ting de tidligere var kjent med, og vist ting de ikke kjente. De ser og hører noe de aldri har sett eller hørt før, og de slutter å se og høre slikt de før hadde behag i. De forventer endringer, og ønsker at de var kommet. Det nåværende har blitt mindre for dem og fremtiden mer. Og i denne fremtid med oppstandelse skal de se Ham som de elsker. At fremtiden skal være en ren repetisjon av det nåværende, med noen vitenskapelige og politiske forbedringer, er nok for det verdslige menneske.

   Men de mennesker som har fått en ny forbindelse med korset, og flyttet inn i en ny region, er ikke tilfreds at det skal være slik. De ønsker en bedre fremtid og bedre verden. De ønsker en tilstand der alle hinder er tatt bort for at de kan elske Ham for Hans kjærlighet. De ønsker å lære av Skriften at de kan forvente en slik ny tilstand, og at i denne tilstand får se Kristus som den første og siste. Det er deres salige håp. De ønsker også å lære at denne konge og Hans rike skal komme snart. De ledes til å vente og våke fordi alt her i verdens daglige endring, støy og fristelser, gjør alt for å kaste dem bort og lulle dem i søvn.

   Deres rettferdiggjørelse luller dem ikke i søvn. Deres tro gjør dem ikke likegyldige for fremtiden. De har full visshet om det de håper, overbevisning om ting de ikke ser. De sier: La oss ikke sove som de andre; men la oss våke og være edrue: se, for dere vet ikke dagen eller timen når Menneskesønnen kommer. Det har vært mange prøvelser på deres årvåkenhet, mange en skuffelser i deres tro, men de fortviler ikke eller vike fra løftet: "Han som komme skal, og han skal ikke dryge" (Hebr. 10:37). Deres tro holder fast på sin årvåkenhet, og hennes årvåkenhet styrker troen. I den mørkeste tid sier troen: "Min elskede er min, og jeg er hans". Og håpet legger til: "Fly, min elskede! Vær som et rådyr eller en ung hjort på fjell med duftende urter"!

   De troende våker på grunn av det nåværende onde og kommer gode, så de kan holdes ubesudlet fra det ene, og kan nå frem til det andre. Faren fra fiender, og utsiktene til en snarlig seier over dem, holder dem våkne.

   Det gjør og frykten for å miste synet på korset, og så igjen måtte vandre i mørke. Mistanke til både det gode og det onde på jorden, dens smiger og trusler, dens slit, bekymringer, fornøyelser og dens gleder. Frykt til å holde deres plagg uplettet og deres samvittighet rene, synet av de sovende millioner rundt seg, og vissheten om at det er over en sovende verden Herren skal komme - alt dette fungerer effektivt som stimulerende midler, og ber dem være årvåkne.

   Å være blant de dårlige jomfruer, uten olje og med en døende lampe, når midnattsropet lyder. Å være i nær døren, likevel stengt ute. Å måtte høre: "Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede", men enda ikke være rede. Å bli innbudt til festen, men ikke ha klærne. Å elske, men deretter falle fra. Å dra sverdet, men mangle kraft til å svinge det. Å vandre godt for en stund, men deretter vike fra. Fra å føre krig mot Satan til å gi seg i lag med ham som en lysets engel. Å fordømme verden, for deretter å blande seg med den. Som Demas holdt seg til de hellige, for så å forlate dem.

   Være blant de tolv for en tid, for så å bli en forræder til sist. Å være løftet opp til himmelen som Kapernaum, og så bli kastet ned i helvete. Å være blant lysets sønner, og så falle fra himmelen lik Lusifer. Å sitte i det øvre kammer med Herren, og så forråde Menneskesønnen med et kyss. Å kle seg med en fin bekjennelse, men måtte vandre naken i

   De som vet hva det er å være "pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i den elskede" (Ef. 1:6) og "roser oss av håp om Guds herlighet" (Rom5:2), kan sovne.

   Men de tør ikke. De vet hva de risikerer, og hva en times søvn kan koste dem. De lar ikke troen være en sovepute og si de er sikre, men det bare gjør dem dobbelt årvåkne. De tenker at de ikke kan vanære Ham som har reddet dem. De vet ikke hvor mye de kan miste ved en dags slapphet, eller hvor mye de kan vinne ved å ha en vaktsom holdning. Lytte til det Herren har sagt: "Salig er den som våker". Selv om de ikke ser årsaken, prøver de å realisere den lovede salighet.

   De sier: Han som har kalt meg til årvåkenhet kan gi meg del i Hans glede. Han kan gjøre min vakttårn til et Guds hus. Uansett hvor ensomt og mørkt det kan se ut er det en port til selve himmelen.

Til toppen

oOo

Fotnoter -

   (1) En som kjenner den "religiøse verden" godt, og har vært igjennom dens tomhet, skriver: "Det er bare to år siden Han kom. Like mirakuløs som alltid talte Han med en stemme som til Paulus eller noen andre, og kjørte sin plog gjennom mitt hjerte. Han brøt opp og rev i filler mitt gamle "kristne" og "bekjennende" liv. Han viste meg døden, døden jeg fortjente, og førte meg gjennom forferdelige kamper og opposisjon fra det gamle hjerte og dets stolthet, til kunnskap om seg, den levende personen Jesus. Men akk, hvor svak, hvor mørk, hvor sakte har ikke fremgangen vært!

   Før dette, var jeg i en tilstand der jeg virkelig trodde (selv om det kan virke uvennlig og sykt å si det) det samme som størsteparten av den bekjennende kirke i dag, både prester og legfolk. Jeg vet hva slags samfunn jeg hadde med mange som regnes for gode kristne. Og jeg vet at svært mange som kunne snakke heftig om læren, samtidig kunne le og være like glade, smile av min tåpelig spøk, ikke bry seg om å delta i en samtale om en personlig, levende frelser. Spesielt etter at Han kom med sin sterke arm, og fikk meg til å ønske og tale om ham". (Brevet fortsetter, men jeg avslutter her)

   Svar: "Jeg tror det er godt at Gud forteller deg slike ting. "Rop av strupen, spar ikke! Oppløft din røst som en basun og forkynn mitt folk dets overtredelse og Jakobs hus dets synder". Det er altfor mange antagelser, selv hos de fromme, at mange i flokken bare har en dårlig tilstand, og at det er nok å kalle dem ut av verden. Nei. Selv om det kan være et og annet isolert tilfelle av denne type, tror jeg at når verdslighet og inkonsekvens er så utbredt som de er, og når det er så mange som bare har en falsk bekjennelse uten tegn eller frukt av Herren, så forteller det om noe helt annet. Plogen må sendes dypere. Den må få velte opp jorden som ennå ikke er gjennomsøkt.

   Et stort antall som har våknet opp, også interessert ungdom, finner etter hvert en slags fred. Den har de fått gjennom feil forkynnelse, at "veggen blir overstrøket med kalk" (Esek. 13:10) og sitt eget hjertes blindhet. En slik fred er ikke tuftet på personlig kontakt med den levende Jesus. Og når det daglige virke, alderen tynger, og verdslige problemer dukker opp, vil alt det de har gå til grunne. Hva har de å falle tilbake på? De liker ikke å forlate sin bekjennelse, for den henger om dem i deres falske liv og blinder dem. Men de kjenner ikke Livets Herre. Måtte denne gode Herre hjelpe deg til å behandle slike sjeler, salve deg på nytt, og gi deg sin egen visdom og dømmekraft til å tale slik at det drar sjelene, og kaller dem til nytt i Herren".

   (2) "Loven kan ikke forminskes for dens sete er i Guds favn. Dens stemme gir harmoni i verden, alle ting i himmelen hyller den, de minste føler dens omsorg, og de største er ikke unntatt fra dens makt. Både engler, mennesker og skapninger uansett tilstand forundres over den, hver på sin måte, men alle må samtykke og beundre den som mor til deres fred og glede "(Hooker, Eccl Pol. B. 1 sek. 16).

   (3) Heidelberg-katekismen (som brukes i den Skotske kirke, sammen med Calvins, og erstattet med Westminster) spør: "Hvilke fortjenester får vi av Kristi hellige unnfangelse og fødsel"? Og svarer: "At Han er vår mellommann, og dekker våre synder med sin uskyld og fullkomne hellighet, som vi ble født inn i, ellers kunne vi ikke komme for Guds åsyn".

   (4). "Disse seremonielle skikker innebar så og så mange tilståelser av synd. Kristus, som ble gjort til synd for oss, tok da på seg disse" (Ames, Medulla Theologica, B. en. Lm. 21). "Herved (ved sin omskjæring) representerte Han hele verden, ikke bare som et subjekt, men også som en synder. For selv om Han var ren og hellig, skulle også denne omskjæring gjøres på Ham. Dermed ble han representert som en synder for verden, selv om Han var hellig og ren i seg selv "(Flavel, Fountain of Life - Sermon 19). "Han ble omskåret, og holdt loven for å fri oss fra dens fordømmelse .... Derfor må vi søke vår rettferdighet, ikke i loven, men i Kristus, som har fullendt den, og for intet har gitt oss sin oppfyllelse" (Latimer).

   (5) De gamle hymner har ikke mistet synet på disse sannheter. Som eksempel vil jeg sitere følgende:

   "Stillat excisos pueri per artus -

   Efficax noxas abolere sanguis. -

   Obligat morti pretiosa totum -

   Stilla cruorem». -

   "Vix natus, ecce lacteum -

   Profundit Infans sanguinem, -

   Libamen est hoc funeris - A moris hoc proludium". –

   Og igjen:

   "Dixit. et Patris veneratus iram -

   Sustinet vulnus silicis cruent. -

   Et jugum legis subit ipse, servis - Ut juga demat". –

   (Greier ikke å oversette dette)

   Selv om disse salmer inneholder lite av stedfortredelsens ferdige verk, bryter tidvis de store sannheter fram i forbindelse med de forskjellige hendelser i Herrens historie.

   (6) Evangelisten oversetter her direkte fra hebraisk, og det skiller seg fra Septuaginta.

   (7) The Heidelberg katekismen spør: "Hva tror du når du sier: Han led"? Og svaret er: "At han, hele tiden i sitt liv her på jorden, men særlig på slutten, måtte lide under Guds vrede, både på kropp og sjel, lide for menneskehetens synder, så Han i sin store kjærlighet, som det eneste sonoffer, kunne fri vårt legeme og sjel fra evig fordømmelse, og kjøpe oss Guds nåde, rettferdighet, og evig liv".

   (8) Den gamle lære fra Heidelberg-katekismen viser dette fult ut: "Guddommen har styrket Jesu menneskelige natur, og holdt den oppe, så den kunne bære vekten av Guds vrede mot synden.

   Guddommen har også gitt en slik ære til Hans menneskelige naturs lidelser, at den har oppfylt hele den evige straff som vi hadde fortjent ...

   "Hva led han i sin sjel? Veldig tunge og forferdelige pinsler, angst, smerte, sorg, angst, som følge av Guds vrede ... Når og hvor lenge led Kristus? Hele tiden av sitt liv på jorden, men særlig på slutten. De evangeliske historier vitner om avvisninger, Satans fristelser, fattigdom, skam, skrøpeligheter, sult, tørst, frykt og livsfare. Spesielt ses dette i Getsemane, for dommen og på Golgata" ...

   "Han led ikke bare over synden, men Han følte at Gud var mot Ham i lidelsen, som en vred dommer"...

   "Har Han også kjøpt oss rettferdighet? Ja, slik at Faderen for intet må gi og skjenke den til oss, og tilregne den til oss. Slik at vi, i Guds tilfredsstillelse og rettferdighet i Kristus, kan stå i Guds dom".

   (9) "Hvor ble han begravet? Så han derved kan åpenbare at han faktisk var død" (Heidelberg katekisme).

   (10) "Hvilke andre fordeler får vi ved Kristi offer og død? At i kraft av hans død ble vårt gamle menneske korsfestet, drept og begravet sammen med ham, så de onde lyster og begjær heretter kan ikke regjere i oss, men vi kan gi oss selv til Ham som et takkoffer"....
   "Hvordan tjener Kristi oppstandelse oss? Først: Ved sin oppstandelse beseiret Han døden, for at Han skulle gjøre oss delaktige i den rettferdighet Han hadde kjøpt oss? For det andre: Vi blir berørt ved Hans kraft til et nytt liv" (Heidelberg katekismen).

   (11) Se Kypkes Observasjon av N.T, som siterer noen slående avsnitt fra klassisk gresk for å illustrere dette. Se også Bengel og Winer.

   (12) I disse ord, "de vet ikke hva de gjør", er det tale om syndeofferet, som var spesielt for synder gjort i uvitenhet.

   (13) Tretti ganger (KJV) brukes ordet Lam, som Kristi himmelske navn i Åpenbaringsboken. Det fester til evig tid, de frelste til korsets og blodets herlighet, for å hindre muligheten til å miste synet på den korsfestede.

   (14). "Hvordan kan vi stå rettferdige for Gud? Bare ved en sann tro på Jesus Kristus. Så hvis min samvittighet anklager meg for at jeg har overtrådt alle Guds bud, ikke har holdt noen av dem, og dessuten fortsatt er utsatt for det onde, er vi likevel til tross for alt dette, helt fullkomment rettferdige og hellige i Kristus. Alt er tilregnet og gitt meg, uten noen fortjeneste, av bare nåde fra Gud. Som om jeg aldri hadde begått noen synd, eller som om det ikke henger noe lyte ved meg. Ja, som om jeg selv fullkomment hadde all den lydighet Kristus hadde" .... "Hvorfor er Kristi offer og lydighet kalt hovedgrunnen til vår rettferdiggjørelse? For at det er det samme som vi blir gjort rettferdige ved" (Rom. 5:19). Er Kristi død

"Er det bare Kristi død og lidelse som er tilregnet oss, eller også lydigheten i Hans liv? Begge! Når Han tilfredsstiller Gud ved sin straff for våre synders synd, er dette er Hans passive lydighet. Deretter er det en aktiv lydighet" .... "Vi fortjener ikke bare straff for våre overtredelser, men vi skylder Gud lydighet. Alt dette har Kristus vunnet oss. Men vår rettferdiggjørelse tilskrives Kristi lidelse, blodsutgytelse, og død" (Heidelberg katekismen).

   (15) Det er: "For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro".

   (16) Det vil si: Den rettferdighet som Gud har gitt oss, rettferdigheten fra Ham som er Gud, og som kommer til oss ved å tro på Kristus, blir gitt til alle uten forskjell, og blir dekket over som en kappe, alle som tror på eller skjuler seg i det som er skrevet. "Ikle dere den Herre Jesus Kristus" (Rom. 13:14). Og igjen: "Så mange som er døpt til Kristus har ikledd dere Kristus" (Gal. 3:27).

   (17) "Jeg kan frimodig rose meg av seieren som Han skaffet over loven, synden, døden og djevelen. Jeg kan ikle meg alle Hans gjerninger som om de var mine egne, og jeg selv hadde gjort dem" ...

   "Derfor, når loven kommer og beskylder deg for at du ikke har holdt den, send den til Kristus og si: Her er den mann som har oppfylt loven, jeg holder meg til Ham. Han har oppfylt den for meg, og Han har gitt all sin lovoppfyllelse til meg.

   Når synden kommer og vil ha tak strupen din, så send den til Kristus, og si: Så mye du kan gjøre mot Ham, så mye har du rett til mot meg. For jeg er i Ham og Han i meg. Hvis døden kryper over deg og forsøker å sluke deg, si da: "Du gode elskerinne Død, kjenner du denne mann? Kom, trekk ut Hans tenner. Har du glemt hvor lite det hjalp da du bet Ham forrige gang"? Stå på! Hvis det er en glede for deg så møt Ham igjen. Du har jo overbevist deg om at du skulle ha vunnet over Ham da Han hang mellom to tyver, og døde en vanærende død. Men hva oppnådde du? Sannelig bet du Ham, men det ble verst for deg selv. Jeg tilhører dette menneske. Jeg er Hans og Han er min, og hvor Han bor vil jeg bo. Du kunne ikke såre Ham så la meg være i fred"....

   "Herfra kan vi lett forstå hvilke gjerninger som gjøre oss helt rettferdige for Gud. Sannelig, det er en annens gjerninger" …

   "Frelsen er gitt til alle ved Jesus Kristus, (enda en gang:) ved en annens gjerninger. Derfor må vi flittig huske, at vår salighet ikke består av våre egne gjerninger, men i en annens gjerninger, nemlig Kristi, Jesu vår Frelsers, som vi får bare ved tro på Ham"...

   For Gud er størrelsen på min rettferdighet uten mål. Du må huske på den er min, for denne Gud, min Far sier det. Jeg har stilt Guds vrede, og fra en sint dommer har jeg gjort Ham til en mild, barmhjertig og nådig Far. Tro dette og du eier det. Du kan være så sikker, hel, og rettferdig. Men vær oppmerksom på at du ikke må tre fram for Gud med dine egne gjerninger. Men dersom du vil tre fram for Ham, så kryp inn i meg, ikle deg meg og mitt, så skal du få alt du begjærer av min Far". (LUTHER, preken over Joh. 20:24-29)

   (18). Her er det ingen blanding av personligheter, ingen overføring av moralsk karakter, ingen blanding av iboende synd på den ene side, eller iboende rettferdighet på den andre. Det er heller ingen bokstavelig eller fysisk identitet, men en rettslig kjennelse eller dom som er gitt i vår favør. Som lovlig gir oss del i alle resultatene eller fruktene fra det verk Han, som Gud i sin dommerstilling, utnevnt til vår stedfortreder. "På samme måte som vi blir gjort skyldige i Adams synd, som ikke er i oss, men tilregnet oss, slik blir vi gjort rettferdige ved Kristi rettferdighet, som ikke er i oss, men bare tilregnet oss" (Owen).

   Juridiske eller rettslig gitte gaver og fordeler er helt forskjellig fra de som man fortjener selv. Men slike fordeler er like ekte, og en eier dem like sikkert. At de kommer til oss på en rettferdig måte, med samtykke og sanksjon av loven, er det helt store. Realiteten på dem kan knapt måles av de som faktiske eier og gleder seg over disse gaver. Sikkerheten for at en eier dem ligger i at de er gitt på en lovlig og hederlig måte.

   (19) "Til dem som har fått samme dyre tro som vi", altså med de jøder som trodde da og med alle de gamle fedre som trodde før, "ved vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet". Dermed er alt som ellers kalles "Guds rettferdighet", her kalt "vår Gud og Frelser Jesu Kristi rettferdighet". Så "Kristi rettferdighet" er altså et uttrykk i Skriften.

   (20) På yppersteprestens brystplate var det tolv dyrebare steiner, der navnet til de tolv stammer var skrevet. Navnene som var gravert inn der, strålte med all den herlighet disse edelsteinene hadde. De troendes navn er skrevet på brystplaten til den store yppersteprest, ikke bare til ihukommelse, men til herlighet og ære. De er omsluttet av Hans herlighet, og skinner som om all denne herlighet var deres egen. Edelsteiner som karneol, topas og diamanter var innrammet i gull, og tok bort alt som var mørkt og jordisk enten det var navnet, personen eller stammen de tilhørte.

   Den strålende glansen fra de himmelske perler som glitrer i brystplaten til den store forbeder, både skjuler alt som vi er, og gir oss en skjønnhet slik den Han har.

   (21) Se den greske teksten til Jes. 53:3-4. "Han ble foraktet, og vi aktet ham for intet", altså nektet tro at Han var det Han var. "Vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig". Vi mente at Han var under Guds forbannelse. Ordet som brukes begge disse steder er det samme som ellers er gjengitt med ''tilregnet''.

   (22). "Den rettferdiggjørende rettferdighet ble skaffet ved Kristi lidelse da han var i verden. Dette er klart, fordi det står at vi blir rettferdiggjort ved hans lydighet - Hans lydighet mot loven (Rom. 5:19, 10:4). Denne rettferdighet bor i og med Kristi person, og gir den ved tilregnelse. Guds tilregner den til oss, likesom våre synder gjorde Herren Jesus til en synder. Nei til selve synden, også det ved at Guds tilregner den til Ham. Guds rettferdighet er noe som Gud HAR fullført, en rettferdighet som Gud gir, en rettferdighet som Gud tilregner alle som tror. En rettferdighet som kommer fra Kristi verk, og som blir tilregnet både av nåde og Guds rettferdighet. Det er en rettferdighet der vi står for Gud, uten forbannelse, da den rammet Kristi person for lenge siden". (Bunyans preken om rettferdiggjørelse ved en tilregnet rettferdighet).

   (23) I 1655 skrev Anthony Burgess dette om tilregnelse: "Det er en regnet eller gjenkjent rettferdighet for de troende. Det er ikke noe de har iboende i seg selv, men gjennom Kristus regner Gud dem som om de eide det, og ser dem som helt rettferdig. Dette er en passiv, ikke en aktiv rettferdighet - en rettferdighet vi mottar, ikke noe vi gjør.

   Denne lære om tilregnet rettferdighet er av mange falske personer dømt å være en styggedom. Kjetterne motsier hverandre i mange andre ting, men mot denne er de enstemmig i sin fordømmelse. Det er godt nok kjent hva pavekirken håner og spotter, og kaller den en falsk og tenkt rettferdighet. Socinianerne avskyr den. Castellianerne gir blaffen i den, og sier de har både tilregnet lære og en tilregnet beskjedenhet som inneholder en tilregnet rettferdighet.

   Selv om Arminianerne sier at troen gir en tilregnet rettferdighet, tror de likevel at det er avguderi fra protestantenes hjerne å si at Kristi rettferdighet er tilregnet to oss, og de sier at dette ikke er nevnt i Skriften.

   Men Skriften nevner ofte en tilregnet rettferdighet, og derfor bør ikke dette være et spørsmål om skam, men verd å motta. Og når vi ser at ingen av oss har en iboende rettferdighet som tåler å stå for en fullkommen og hellig Gud, burde vi heller glede oss over Hans godhet og barmhjertighet. Han som har gitt oss en slik strålende kledning, som gjør at når vi er helt nakne, har Han gitt oss en rettferdighet som verken mennesker eller engler kunne få til".

   (24). "Tro aldri at det å leve på Kristus for rettferdiggjørelse alltid, er noe lavt, tiggermessig og være på barnestadiet. La meg fortelle deg at et hvert avvik fra de Jesu verk for å gi deg rettferdig overfor Gud, og du vil raskt bli gjenstand for feil og vrangforestillinger. Da holder du ikke "fast ved hodet". Hvorfor ikke leve på Kristus alle dager! Det er jo Han som er mellommann mellom Gud og sjelen, forsvarer deg med fortjenesten fra sitt blod, og dekker deg med sin uendelige rettferdighet, fra Guds vrede og lovens forbannelse? Kan det være noen større  trøst for deg enn å vite at du som person står rettferdig for Gud, rettferdig og rettferdiggjort fra alle ting som ellers ville svelge deg? Betyr fred med Gud og Hans forsikring om himmel og evighet så lite for deg, at du kan minste selve grunnvollen ved å tro på Kristi blod og rettferdighet" (BUNYAN, Rettferdiggjørelse ved tilregnet rettferdighet).

   (25) Mr. Irving, Dr. Newman, og de som følger Mr. Darby, er de moderne ledere som holder oppe denne nye form for gammel vranglære. Tidligere var det en rettferdiggjørelse ved en inngytt rettferdighet, nå er det ved en inngytt rettferdighet ut fra Kristi oppstandelse. Se Dr. Newmans tale over Kristi oppstandelse – Kilden til Rettferdiggjørelse.

   (26). Hva syns du om papistenes lære om at folket bør tvile og frykte? Det er I hvert fall en lære som ikke setter menneskets evige liv høyere enn de vantro (Heidelberg katekisme). Et annet sted i samme katekisme står følgende: "Hvilken trøst har papisten her? Hele tiden i tvil, et urolig sinn, og vrak av en samvittighet. De sier: Tre ting uroer mitt sinn: Det første - at jeg skal legges i grav. Det andre og det som uroer meg mer - at jeg ikke vet når det skjer. Det tredje som uroer meg aller mest - hvor hen jeg går og jeg ikke kan se. - Hva har en troende å vise til mot dette? Tre ting som gleder mitt sinn: Først - at jeg er benådet i Kristus. - Det som gleder meg mer - at Kristus min Herre passer for slike som meg. Det tredje som gleder meg aller mest - at jeg ser og vet at min plass er i himmelen".

   (27). "Jeg tror disse ordene i det guddommelige vitnesbyrd. Min samvittighet vitner om deres sannhet, det gir en god samvittighet for den er enig med Gud. Jeg ser på Ham som den som har fullkomment ordnet min forsoning. Min samvittighet frykter å vanære ham ved å stille spørsmål om Kristi rettferdighet og Hans forsonings uendelige verdi, tvile på at dette er mitt eller tvile på at jeg har fått dette for intet. Jeg ser at jeg trenger dem og er avhengig av dem. Derfor må jeg la Guds fred råde, ta ledelsen i samvittigheten, la Hans tilbud alltid være det samme, Jesu rettferdighet og forsoning alltid det samme, min mangel på dette alltid det samme, og min interesse for dem alltid det samme. Jeg må daglig lære å opprettholde alt dette, mot alle forfalskninger, fiender, og fristelser fra alle kanter". (Gammel forfatter).

   (28). Hver gang vi sier "for ditt navns" skyld, eller for Kristi skyld, bruker vi en annens rett, en annens fortjeneste, og godtar eller aksepterer hele læren om en tilregnet rettferdighet. Hvert eneste menneske får daglig noe som de ikke personlig har rett til. Når en sønn arver sin far, får han noe som han ikke har arbeidet for, og som lett og legalt kunne bli tatt fra ham. Når en som ikke er sønn mottar en eiendom ved testamentering, får han noe han ikke har krav på. Menneskelig lov og praksis godtar disse overføringer eller tilregnelser som riktige og legale, ikke fiktive eller absurde. Menneskets daglige handlinger er basert på slike prinsipp med at noen mottar noe de ikke har rett til, enkelt fordi mennesket vil det slik, og loven godkjenner denne vilje. Hvorfor skal man da tale om "fiktive" overføringer eller tilregnelser når det gjelder åndelig velsignelser basert på akkurat det samme prinsipp?

   Hvorfor skal man fornekte den guddommelige lov og rett, der syndenes forlatelse tilregnes et menneske etter en annens vilje og sikkert testamente? Hvis den jordiske lov behandler mennesker slik i jordisk ting, hvorfor skulle ikke den himmelske lov kunne ordne det slik i himmelske ting?

   (29) "Alt guddommelig liv, og alle dyrebare frukter av det, benådning, fred, og hellighet, springer ut fra korset.... Hellighet så vel som benådning kommer fra korsets blod ... All helliggjørelse som ikke springer ut fra korsets blod er intet annet enn fariseisme. Hvis vi vil være hellige, må vi gå til korset, og bo der. Ellers vil alt vårt arbeid, iver, faste, bønn, og gode gjerninger, være totalt uten helliggjørelse, blottet for all ydmyk nåde som følger et klart syn på korset". (Berridges brev).

o O o

Til toppen