Hvordan jublet ikke englene over Betlehems marker over Jesu velsignelsesrike fødsel (Luk. 2,14). Hvordan har ikke Herrens profeter spådd om denne store stund, og hvordan har ikke de mange som stundet og ventet på "Israels trøst," sett hen til denne dag i troen og blitt frelst ved det!

   Og vi, den nye pakts barn, som har frelserens fødsel bak oss, burde ikke også vi av hele vår sjel glede oss over at dagen er kommet, "den dag som Herren gjorde.»

   Ja, la oss med den gamle Simeon glede oss i Gud, vår frelser. La oss alle gå hen til dette barn som er oss gitt av Gud til frelse og forsoning for alle våre synder. Hvor salig og herlig er det ikke at dette Jesusbarn er min og din frelser, dyrebare leser! Tenk for deg og meg gikk dette barn etter et liv i møye og trengsel gjennom dødens smerte for å sone mine og dine synder!

   Å, så la oss da ta dette barn og trykke det inn til vår sjel, så vi ved troen på det kan få fred og glede i Gud, så vi engang også i himmelens herlighet kan lovsynge Jesus som frelste oss fra jorden til Gud med sitt blod!

   Hellige Ånd! – forklar Jesu store fødsel for våre sjeler; hjelp oss å komme til Ham i troen og gledes i Hans kjærlighet! Amen.

   Og så har vi Johannes’ disipler, som vel er kommet noe lenger enn de første ("jødene"), men likevel ikke har nådd frem til renselseskilden i Lammets blod. Johannesrøsten har trengt inn i deres sovende samvittighet, og de ser med forskrekkelse på de arme sjeler som har sin trøst og sin fred i et ytre formvesen. De bever tilbake når de tenker på disse pyntelige, vakre søndagskristnes forhold til Gud, og de tar seg sammen i en alvorlig kamp mot sine skjødesynder og taler først og sist om bot, syndenød og forsakelse av verden. De holder seg i ørkenen, lytter til og gjennombeves av botspredikantens stemme, men vil ikke la seg lede av hans finger når han peker på Kristus og sier: "Se det Guds lam!" De vil med makt slå seg ned hos Johannes og ha ham til fører, og de forstår ikke at de med all sin erfaring av åndelig påvirkning likevel ennå står på forberedelsens standpunkt. Og det er farlig å bli stående her – for akkorderer man seg til en fred på dette stadium, blir man bare en bedratt fariseer og ikke en levende kristen.

   Johannes forsto dette, derfor ga han sine disipler det rette svar da de kom til ham og sa: "Rabbi, Han som var hos deg på den andre siden av Jordan, Han som du vitnet om, se, Han døper, og alle kommer til Ham." De ville si: - du har ved ditt vitnesbyrd vendt oppmerksomheten til Jesus, og se nå frukten: Alle kommer til Ham! Men den ydmyke mann svarte: "Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen," som om han ville si: Jeg forstår nok at dere er godsinnet mot meg og gjerne vil anta meg som Messias, men det være langt fra meg å ville motta en slik hyllest.

   Ingen annen kan tilta seg denne ære enn Han som er utkåret til det av himmelen. Og dere er selv mine vitner på, at jeg sa:

   "Jeg er ikke Messias! Men: Jeg er utsendt foran Ham. Den som har bruden, Han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på Ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta."

   Å, hvilket elskelig vitnesbyrd! Jeg vil ikke være stor for dere på Hans bekostning, vil han si. Jeg vil ikke feste deres hjerter til meg – det ble bare ynkelig avguderi. "Han alene er brudgommen." Jeg er brudgommens venn, og skulle jeg som brudgommens venn ville dele Hans ære? – det være langt fra!

   "Han skal vokse." Han bør bli stor i deres øyne, og når dette skjer, vil jeg ganske naturlig avta og bli i deres øyne, det jeg virkelig er – rett og slett en tjener som setter min ære i å få føre dere til Ham, deres sjelers brudgom. Jeg har vel en tid vært en ledestjerne for dere, men nå gjelder det, at "rettferdighetens sol" får gå opp – for den har "legedom under sine vinger."  Og etter hvert som den går opp vil stjernen fordunkles.

   Å, om alle evangeliets budbærere lot det være like maktpåliggende for seg å lede sjelene fra seg og til Kristus, som det var for Johannes. Ve oss, om vi stjeler æren fra Ham som har kjøpt bruden med sitt blod. Enhver Herrens tjener, det være seg lek eller lærd, må be Gud om den ydmykhet å kunne si: "Han skal vokse, jeg skal avta," og beve tilbake bare for den tanke, å kunne røve sjelene fra deres rette Herre. Det er lett å dra ubefestede sjeler til seg – for de er i sin svakhet alltid tilbøyelige til å feste seg ved avguderisk kjærlighet til redskapet, som Herren har benyttet til å føre dem fra mørket til lyset, fra Satans makt til Gud.
   Hvor mye uviselig og likefrem dum og tåpelig lovprisning blir ikke de mer begavede Herrens vitner utsatt for? Om de nå lar slik offerrøk fra det fordervede menneskehjerte behage seg og føler seg smigret av slik dum lovprisning – da raner de æren fra Ham som har kjøpt sjelene med sitt blod. Og det kan gå så ulykkelig, at de selv går evig fortapt sammen med disse sjeler.

   En svensk prest forteller, at en meget avgjort forkynner, som hadde et stort ry, ved en hastig død ble kalt inn i evigheten. I samme time som han døde, viste han seg for en av sine venner i drømme, da denne hvilte middag, og sa: "Det er ennå ikke en time siden jeg døde, og nå er jeg fordømt." På vennens bevende spørsmål, om hvordan det var mulig, svarte han: "Jo, fordi jeg ikke ga Herren æren og førte sjelene til Ham."

   Å, man kan ha vært en levende budbærer, hvis hele hjerte engang glødet av hellig nidkjærhet for Herrens ære, og likevel falle for hovmodsåndens giftige vindpust.

   Hvor ofte må man ikke med bedrøvelse være vitne til, at forkynnere går syke av misunnelse mot hverandre, fordi den ene vinner mer tiltro og tilslutning en den andre. Den mindre begavede lider av misunnelse mot den andre som har større gaver og kan dra en større tilhørerskare sammen. Å, det er en synd som har voldt uendelig mye ondt i Guds menighet. Mistenkeliggjøring og baktalelse er dens onde frukt, og hva skal tilhørerne tenke, når Herrens vitner taler ille om hverandre?
   Satan utnytter dette onde frø til det ytterste, og det eter om seg som kreft i menigheten. (Forts. neste nr.).

Les: Luk. 1, 68 - 75

   Har du igjen lyttet til julebudskapet, latt din tro styrkes av det og slik smakt julegleden, da henter du det fra denne jul igjen som frukt for deg, både lyst og kraft til å tjene Herren i hellighet og rettferdighet alle ditt livs dager.
   I hellighet og rettferdighet! Ja, i Jesus Kristus er jo alt hva Hans er også ditt. Du har Hans rettferdighet og Hans hellighet, og i ditt liv streber du under din stadige tilflukt til Ham, din frelser, å leve det hellige og rettferdige liv. Men du kjenner det stadig, hvordan du ennå ikke har grepet det fullt ut, men du jager etter det, om du og kan gripe det, ettersom du er grepet av Kristus Jesus.
   Men se, derfor peker dette ord om hellighet og rettferdighet også fremad, fremad mot målet, hjemmet der oppe, hvor vi, så mange som hører Herren til, skal være fullt ut befridd fra våre fienders hånd, og vår hellighet og rettferdighet skal være fullkommen.
   Der skal også lovsangen bli fullkommen når vi blander vår røst med Guds engler og alle hellige idet vi står for tronen og Lammet.

   Så la lovsangen lyde også nå alt rikere og fullere idet vi med troens hånd griper alltid fastere om frelsens horn, og i hellighet og rettferdighet vandrer pilegrimsgangen mot salighetshjemmet til deltagelse i de fullkomne helliges salighetsjubel.
   Gud hjelpe oss til det i Jesu navn! Amen.

   Kristus er gått inn i selve himmelen for at Han nå skal være for Guds åsyn for oss.  (Heb 9:24.)

   Kristus hadde fått i oppdrag av Faderen å stå i vårt sted overfor loven, som den andre Adam. Fra krybbe til grav levde og handlet Han i vårt sted.

   Dette lærer Skriften tydeligere enn noe annet. «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss».
   Han overtok lovens krav som var rettet mot oss og vår skyld, - «født under loven, for å kjøpe dem fri som var under loven».
   Det Han gjorde, det gjorde vi. Det Han led, det led vi, - «for vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd». Etter at Han så har oppfylt all rettferdighet i vårt sted, og vi dermed har oppfylt den i Ham, vender Han, med hele himmelens fryderop, tilbake dit Han var kommet fra.

   Og hva gjør Han nå for oss i himmelen? Apostelen sier: «For at Han nå skal være, åpenbare seg, fremstille seg, for Guds åsyn for oss». Han trer frem for Faderen med de forklarede sårene, som tegn på Hans ubegrensede lydighet. Men ikke nok med det. Han står frem i sin fullkomne oppfyllelse av loven for oss. Og i dette skrud er Han Faderens største velbehag og fryd og glede.
   Men det har Han da vært fra evighet av, sier du kanskje. Nei, legg nå godt merke til dette! Nå er Han ikke bare det evige Ordet, som var fra begynnelsen hos Gud. For nå er Han alt dette som Menneskesønnen! Som den andre Adam! Som sin menneskelige slekts hode og stedfortreder!

   Han trer ikke bare frem for Faderen i egen person. Men representerer og trer frem for Faderen i sin person med alle sine lemmer. Legg merke til hvordan apostelen taler: Han er for Guds åsyn for oss - for oss - for oss. Merk deg dette: for oss!
   På samme måte som vår evige Far en gang så hele menneskeslekten i den første Adam, ser Han nå alle Kristi lemmer i Kristus alene. I Kristi skikkelse ser Han vår skikkelse. I Kristi renhet, vår renhet. I Kristi skjønnhet, vår skjønnhet. Ja, i alt hos Kristus som gir grunn til å bli elsket av Gud, - ser Han oss. Kristus sier selv: «Jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet». Og Paulus sier: «I Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn».

   Men når Faderen ser oss i Kristus, så elsker Han oss også i Kristus «med den kjærlighet som Han elsket Ham med», og som derfor i Skriften kalles «Guds kjærlighet i Kristus Jesus»
   Og denne himmelske beslutning fra evighet av kan ikke sammenliknes med noe som helst på denne jord. Men la oss ta Farao og Josef som et svakt eksempel. For Farao var Josef alt han ønsket seg. Hans høyre hånd og folkets redningsmann. La oss tenke oss at Farao kunne se alle de andre Jakobs sønner i Josef, hadde det samme bilde av dem alle sammen, som av Josef. Da elsket han dem selvsagt med samme kjærlighet, og satte dem like høyt som Josef.  Viste dem samme ære og gav dem alle mulige goder som han hadde gitt Josef. Da hadde jo Farao sett Ruben, Simeon, Benjamin og de andre i Josef. Og da hadde han elsket dem i Josef, omfavnet dem i Josef. Da hadde Josef representert og trått frem for kongen på sine brødres vegne.

   På denne måten er det Kristus trer frem for Faderen i vårt sted. Men med den store forskjellen at vår himmelske Far ikke forsøker å tenke seg vår likhet med Kristus. Fordi vi virkelig eier en slik likhet, etter den store guddommelige loven om tilregnelsen. Og fordi Kristus virkelig var en stedfortreder for oss, og har oppfylt all Guds rettferdighets krav i vårt sted.

   Så må ingen her gjøre seg den oppfatningen av saken at Gud liksom «ikke vet om» at vi fremdeles er urene syndere. For det vet Han selvsagt. Og derfor er det Han fører oss gjennom så mang en renselses ild, der vi ofte holder på å gi opp. Men Han ser oss ikke, bedømmer oss ikke lenger etter det vi er i oss selv, men etter det vi er i Hans kjære og elskede Sønn.
   Derfor elsker Han oss også mye høyere enn vi kan fatte med vår forstand, på tross av all vår mangfoldige synd og skrøpelighet som plager oss. Mens vi går og tenker vi er de mest forferdelige i Guds øyne, så er vi altså de mest herlige og fullkomne i Hans øyne, - alt sammen fordi Kristus lever for Guds åsyn for oss.

   Så kommer det da bare an på om vi nøyer oss med dette, og ikke vil stå frem for Gud i noe annet enn Kristus. Har du ingen trøst før du selv er blitt hellig, da er det jo i din egen hellighet du vil stå frem for Gud. Tviler du på om du har Guds vennskap fordi du ikke synes din tro er som den bør være. Da er det jo i din egen tro du vil stå frem for Gud. Tror du at Gud ikke kan elske deg fordi du kjenner deg så tørr og kald i hjertet. Da er det jo i dine egne varme følelser du vil stå frem for Gud. Tror du Gud ville elske deg mer hvis en eller annen egenskap hos deg hadde nådd en større grad av fullkommenhet. Da er det jo i dine egne mer eller mindre gode egenskaper du vil stå frem for Gud.

   Du vil selv være din yppersteprest. Du vil bli frelst i ditt eget navn og person! Vokt deg for vantroens opprør mot Herrens salvede! «Det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved, - uten i Jesu Kristi navn»!

   - på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei. (Luk.1,77-78)
   - men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger. (Mal.4,2)

   Har du vært i mørke?
   Det mørke som kommer av at hjertet er i nød. Nød over synd. Min synd. Mitt syndige hjerte, - mitt onde, vantro hjerte, - og uten håp om at det noen gang kan bli bedre…
   Fortvilet over at den synd som feller dom over mitt liv, den er lys levende i meg.
   Ordet kaller det; "- den som sitter i mørke og dødsskygge –" Da er det mørkt i din sjel. Du ser du er fortapt!
   Men det er ett mørke som er enda verre: - å være evig fortapt, og ikke eie noen nød over det! Det å leve sitt liv, og gå døden "frimodig" i møte, i glede og tilfredshet, uten frykt… og være fortapt!! Da er det mørkt. Og flere og flere lever i dette mørke.
   Det var det som var situasjonen for den ene røveren som hang ved siden av Jesus på Golgata. Selv har jeg ofte vitnet med glede om ham som ble frelst og salig i "siste øyeblikk", ved et møte med Jesus.
   Men tenk på ham som var der, med frelseren ved sin side, - sammen med ham som var lyset, som var hans redning, forsoneren, forløsningen, - og allikevel, - fortapt! Han gikk i døden uten nød, uten håp, og med frelseren like for sine øyne.
   Hvilket mørke! Hvilket alvor! Han var i sannhet i mørke.
   Ser du alvoret av Jesu ord om å "dø i deres synder." (Joh.8,22 og 24).
   Men enda en siste gang ville Gud prøve å nå hans hjerte og samvittighet, og brukte røverens ord (han visste nok ikke selv om denne åndens frukt i hans liv): "- frykter du ikke engang for Gud, du som er under den samme dom?" (Luk.23,40)
   Hører du kallet fra Gud?
   Dette "rop" inn i ditt hjerte: - Du må bli berget fra dommen før det er for sent! - syndens dom! - Guds dom!
   Måtte dette alvor begynne å demre for deg, så du kom i nød for din sjel!
   Om det så skulle ta fra deg julefreden.
   "Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger."
 

Det har ordet vist oss. Det har livet lært oss.

Hvilket håp det er for det menneske hvor frykten for Gud, - frykten for dommen får nå et menneskehjerte. Det er Guds "underlige vei" inn i våre hjerter, med lys i fra himlen.

Aldri glemmer jeg den dag da soloppgangen fra det høye fikk lyse opp i mitt livs mørke.

Nøden over synden ble avløst av håp og glede. For hva fikk jeg se: At all min nød; - all min synd, - hele mitt syndige hjerte har Gud i sin nåde kjøpt meg fri i fra ved Kristi død. - Alt løses i Ham.

   Jeg fikk se at den frelse som Gud hadde fullendt da Jesus hang på Golgata kors, den var for en slik synder som meg. Dommen og straffen for alle mine synder "lå på Ham, for at jeg skulle ha fred"
   - Kristus er født!
   - Min frelse er født!
   - Julenatt brøt lyset frem…
   - Rettferdighetens sol… med legedom for meg, og all min synd!
   - Kristus kom for syndens skyld, (Rom.8,3) for å løse meg fra mine synder med sitt blod. (Åp.1,6)
   Er du i mørke nå?
   Er det synd som plager deg, og ingen fred å finne for ditt urolige hjerte… Du er redd for å bedra deg selv. (Da er det håp for deg. For i en slik nød må du til lyset, til Jesus, og få visshet av ham.)
   Ingenting kan da lyse for deg som Guds eget ord. Slå opp i Åp.1,6, og du vil møte evangeliet i en sum, enda klarere enn det jeg har sitert ovenfor. Det står om Jesus Kristus, det troverdige vitne,.. "Han som elsker oss (nåtid), og løste oss fra våre synder med sitt blod." (fortid)

   Det som står for ditt blikk av synd og skam, hindrer ham altså ikke fra å elske deg. Og alt som tar fra deg din frimodighet for Gud, - dine synder som er lys levende i ditt hjerte, - alt det har han løst deg i fra, ved sitt dyre blod, ved sin død.
   Slik lyser solen (Jesus Kristus) for alle gjennom ordet. Solen er stått opp, og "lyser fra en klar himmel": - "En er død for alle." (2.Kor.5,14) - "Jesu Kristi legeme ble ofret en gang for alle" (Hebr.10,10) - "Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens" (1.Joh.2,2)
   Men på samme tid blir det ikke lys i mitt hjerte, før det blir "liv" i dette budskapet, (som Gud har gitt til alle) og jeg får se; - det er mitt!
   - Tenk, Jesus er død for meg.
   - Han er en soning for mine synder.
   - Det var min straff han tok på seg, og så er jeg fri! – virkelig fri!

   Da blir det lys i min sjel, og mørket og nøden må vike! Og jeg får oppleve akkurat det ordet sier: "Når dine ord åpner seg, gir de lys." (salme 119,130)
   Det er så dekkende når Gud kaller det for "soloppgang fra det høye!"

   Og når lyset fra Kristi kors stråler imot meg så blir det dag, og alt mørke må vike.

   Ditt kors, o Krist ble verdens sol
Dets lys ei grenser kjenner…
På korset åpner du din favn
for hver forvillet synder…

   Til sist, en ting til som er til stor velsignelse og trøst for en tilgitt synder. Jesus kalles her for "rettferdighetens sol."
   Det leder våre tanker til det navn, som vår frelser har fått av Gud: - "Herren, vår rettferdighet" (Jer.23,6)
   - På nytt skinner solen for oss!
   - Kristus er, for meg, alt hva jeg skulle ha vært innfor Gud!
   - Jeg får møte Gud i hva Jesus har gjort!
   - Det er dette som er Juleevangeliet.

   Hør: " Og fra alt som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham, enhver som tror" (Ap.gj.13,39).

   Om nådestolen, forbildet på Kristus, sier Gud: "Der vil jeg ha mitt hvilested." Guds av kjærlighet brennende og av hellighet strålende hjerte hviler i Kristus, i den forening av nåde og sannhet, rettferdighet og fred, som Han i sin person og i sitt verk har tilveiebrakt. Skulle da ikke Kristus kunne være vårt hvilested, oss nok, evig nok, mer dyrebar enn alt annet for ditt og mitt trette, fattige hjerte?

   Det var maktpåliggende for de vise menn å finne og tilbe den jødenes konge. De tok intet som helst hensyn til den lange veien og den besværlige reisen. Stärke sier: «Hvilken lang vei har ikke de vise menn til Kristus, og våre kristne som har kirken for døren, er så forsømmelige! Ville det vel være urett, om Gud på grunn av denne utakknemlighet vendte seg fra oss til andre.»
   Hva har vi gjort for å finne og tilbe Kristus? Han er ikke langt fra noen av oss, for Han sier: «Se, jeg står for døren og banker!» Men hva gjør vi vel for å høre troens ord? Skyr vi ingen lang og besværlig vei for å komme til det sted, hvor Kristus blir forkynt? Mange har ganske kort vei både til kirken og til private hus hvor gudsordet lyder, men allikevel innfinner de seg sjelden eller aldri. Men holdes det et verdslig møte, eller innbys de til selskap eller ball, eller kan de komme på en konsert eller i teateret, så kan de reise både lange og besværlige veier og i all slags vær og føre.
   Det som hørere verden til har alltid mer interesse og tiltrekning enn det som hører Gud til, og det som pleier kjødet til begjærligheter og tilfredsstiller lidenskapene går alltid foran det som kan nære ånden til et evig liv. Slik er mennesket av naturen. Bare da, når Østens stjerne får kaste sine stråler inn i hjertenatten, og det får se sin syndenød og elendighet og behov for en mellommann og frelser, skjer en forandring, og det følger de vise menn for å oppsøke Jesusbarnet.

   26. Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27. til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. 28. Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! 29. Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. 30. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. 31. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. 32. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn, Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, 33. og Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på Hans kongedømme. 34. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? 35. Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. 36. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i den sjette måned. 37. For ingenting er umulig for Gud. 38. Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! - Og engelen forlot henne. Luk. 1, 26 - 38

   Englebesøk! Det som her skjedde og ble sagt må Maria ha fortalt om, da det jo ikke var noen andre til stede. Men det er også en annen som har fortalt om det engelen vitnet ca. 700 år tidligere. I Jesaja 7,14 leser vi: «Derfor skal Herren gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi Ham navnet Immanuel (Gud med oss).

   I Israel var navnets betydning svært så viktig, idet det skulle si noe bestemt om den personen som bar det, og dette navnet profeten her nevner forteller oss da hvem denne gutten som skulle fødes i virkeligheten var - Gud med oss. De som da leste i Jesajaboken og fikk Guds Ånds lys over ordet, så at Gud en dag skulle fremstå på jord som menneske.  Det står jo egentlig like ut, men som Jesaja også sier: «Hvem trodde det budskap vi hørte?» (Jes. 53,1).

   Nå skjedde det altså, Gud ble kjød i henne på denne dag vi leser om her, helt på unnfangelsesstadiet - dette skjer ni måneder før Jesu fødsel. Det er ganske nøyaktig datert, for hør bare hva engelen sier i v.36: «Og se, Elisabet, din slektning,... er nå alt i den sjette måned.» Alle de som kjente Johannes og Jesus, de kjente også aldersforskjellen.

   Å du, for en underlig tildragelse, for tanken altfor stor, Gud som kjød helt på det tidligste fosterstadiet! Da kan du virkelig tale om «Gud med oss.»

   Navnet Jesus, som engelen nevner, og som altså var bestemt før Hans unnfangelse, i evigheten, i Guds råd, det betyr: «Herren er frelse,» - tenk, er frelse! - og som vi pekte på, tok Han vår plass helt fra begynnelsen av; - foster, spedbarn, barn, ungdom, manndom, Han har vært det alt for oss, dermed er i Ham frelse fra all vår synd, enten det nå er synder i handling (dvs. i tanker, ord og gjerninger), eller det er selve arvesynden i dypet av vårt hjerte. Så får Han da også hos profeten Jeremia, navnet: «Herren vår rettferdighet» (Jer. 23,6). Den samme profet vitner da også: «Ingen ting er for vanskelig for deg» (Jer. 32,17).  Tenk - ingen ting! - smak på det. Og det samme gjentar engelen i teksten vår: «For ingenting er umulig for Gud» (v. 37), - igjen, ingen ting!

   I Mt. 1,21, utdypes betydningen av Jesu navn - der heter det - «...og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» «Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn,» som vi synger i nyttårssangen. Her ser vi hva Herrens frelse, ved Jesus, er for noen ting. Herren kan frelse deg fra å drukne, Han kan frelse deg ut av ulykke, fra sykdom, Han kan frelse et helt folk fra et fiendefolk osv., og det var da også en slik frelse jødene ventet på - at Han skulle frelse dem fra okkupasjonsmakten, romerne, og gi dem en fremskutt og opphøyet plass blant folkene, p.g.a. hva de var i seg selv, nemlig jøder. Det kan ligge nært også for oss å tenke slik, at det og det får jeg fordi jeg jo er en kristen.   Derfor ble de også så skuffet over Jesu ringe person, og da særlig de som satt høyt oppe i samfunnet, - noe som jo også er forutsagt ved profeten Jesaja: «Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham!» Nei, deres lyst var nok en annen enn Hans som hadde lyst til barmhjertighet (Mt.12,7).

   Frelsen ved Jesus er en helt annen frelse, enn den typen vi her har pekt på. Han frelser oss fra vår synd, og dermed fra Guds vrede over synden. Det var det tapte samfunn med Gud, Han kom for å gjenopprette, ved å fjerne årsaken til fiendskapet - synden.

   Det vi nå roper ut i Jesu navn, er : «Nå har det skjedd!» «Nå er du kjøpt fri, ved Hans blod!» Mennesket, også den som er av sannheten (ja kanskje nettopp den), har så vanskelig for å ta til seg dette, og virkelig tro det. Det er noe som skremmer mennesket i forhold til det hellige, og det har sin årsak nettopp i vår synd. Vi ser det også hos Maria her - hun ble forferdet. Vi ser det samme også andre steder i Skriften, hvor disse Guds hellige skapninger viste seg for mennesker. Det er noe skremmende for oss, ved disse hellige vesener, som jo mennesket hadde en helt fryktløs omgang med i begynnelsen, i likhet med hva det hadde med Gud selv. Også Johannes, som jo ved evangeliet levde i et fortrolig og inderlig samfunn med Herren, falt som død på sitt ansikt da Han åpenbarte seg i sin hellighet (Åp. 1,17).   Jesus måtte røre ved ham, og si sitt - Frykt ikke! - og så forkynne ham evangeliet - se, det er meg, Johannes, jeg som var død (for deg/din skyld). Det samme gjør engelen overfor Maria: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud» (v.30).

   Det er da heller ikke noe annet, som kan få deg til å bryte denne barrieren, dersom du har «smakt» en snev av Guds hellighet, - og dermed din egen synd, - enn budskapet: «Frykt ikke!» - så kan du føye til ditt eget navn - «For du har funnet nåde hos Gud.» For Jesu (som har tilregnet deg alt sitt), skyld tilregnes du ikke noe av ditt, det ble tilregnet Ham i dommen, derfor finner du også nåde hos Gud. Dere har i Guds øyne, og omdømme, byttet plass.
   Jesus, da Han ved Lasarus’ død, forkynner seg selv for Marta, som oppstandelsen og livet, føyer Han til spørsmålet: Tror du dette? Jo, Marta var i den tilstand at hun kunne saktens tro at Jesus, en gang der fremme, når Han kom i sin herlighet, kunne oppreise døde, men det Jesus ville åpenbare henne, var at Han var den Han var der og da - Jeg er oppstandelsen og livet, her og nå!

   Det samme spørsmål kan stilles deg nå i forhold til det vi her har vært inne på: Tror du dette? Tror du at Jesus, her og nå, i denne selvsamme stund, er din frelse fra all synd, sendt deg av Gud, den himmelske Far? Ja, da er du jo også salig i Ham, her og nå!

   Engelen åpenbarte seg for Maria, og forkynte Guds tanker og vilje. Å du, den dagen det begynner å dages for deg dette - at, tenk, det var all ting for deg! - da tar Han også bolig, ved det, i ditt forkomne hjerte - da skjer den nye fødsels under, og du er himmelborger, Guds barn, midt i din nød.

   Nå kom Han for å innta Davids trone, som jo er en åndelig og evig trone, som Davids (sauehyrdens) kongedømme, kun skulle være et bilde på, for oss.

Hva ingen andre i verden kunne,
Det både kunne og ville Han.

Les: Luk. 2, 33 – 40

   Ved Ham er vi nå alle frelst, så mange som vil ta imot Ham, og tro på Ham; - gråt ikke, du bedrøvede, vær ikke mistrøstig, du tungsindige, forsmekt ikke, du svake; - her har vi hjelperen og frelseren som tar på seg vår sak, hele vår sjels og salighets anliggende, all vår nød og elendighet; - i dag er Han født og kommet til verden; - se, Han ligger i krybben, gå hen og besku Ham, så får du glede; - når du ser Ham, så ser du hele Guds hjertelag imot syndere. Se Hans milde øyne, se hvordan Han rekker sine hender imot deg, og tilkjennegir, at Han er kommet til din trøst.
   Slik roper den troende, den glade kristen til andre; - og hvilken glede er det ikke for ham, å kunne prise Jesus og forkynne Hans nåde for andre; - hvor gjerne ville han ikke med sin svake røst istemme med det himmelske kor i Guds lovsang, og synge med englene: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag!»

   Se, kjære sjeler! - slik er de troendes glede på denne store dag; - hele deres hjerte er inntatt av den, og annen fornøyelse bryr de seg ikke om.

   Det er nettopp den største fare i frafallstider som våre og især i de siste tider, hvor urettferdigheten er stor, at "kjærligheten blir kold hos de fleste."
   Hva nytter det at hjertet brenner av nidkjærhet mot villfarelsen, når man på sam-me tid lukker sitt hjerte for den villfarne!

   "La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus,.." (Fil.2,5)

an kan ikke vise én eneste omstendighet ved den Herres Jesu fødsel, som på minste måte skulle være imot det som er skrevet om Kristus hos Moses, i profetene og i salmene. Altså er de omstendigheter som evangelistene, særlig Lukas og Matteus, har pekt på ved den Herres Jesu fødsel, nettopp de samme som Skriften forut har forkynt skulle finnes ved Kristi fødsel. Den som merker seg dette, han har en viss, ufeilbarlig og guddommelig grunn til å tro at det er Ham som den gang ble født oss i Betlehem Gud forut har lovt oss ved sine hellige profeters munn, nemlig den sanne Messias eller Kristus, verdens frelser.
Å påvise allting særskilt tillater ikke tiden. Det er nok at vi i det som er vist kan se og merke hvordan Guds kjærlighet og visdom har forordnet allting fra begynnelsen av, i den hensikt at vi måtte ha en fast og uimotsigelig grunn for denne tro.