Dersom vi stadig hadde vårt øye festet på Kristus og søkte å følge etter Ham, gjøre hva Han gjorde og bli fylte av Ham, da skulle vi også mer og mer komme til å leve et hellig liv og ved det bli bevart både fra lettsinn og trellesinn.
Her trues vi av to ytterligheter: På den ene side søker den arglistige sjelefiende å forlede oss til lettsinn og skjødesløshet, og på den annen side søker han å bedra oss med et tilhyllet gjerningsvesen og ved plagsomme botsøvelser og fromhetsregler å bringe oss i trelldom under «verdens barnelærdommer» - slike som «Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!» - som alt sammen har et vakkert skinn av hellighet og gudhengivenhet, fordi man vanærer sitt legeme, men som dog bare går ut på det samme, nemlig å tilfredsstille kjødet (Kol. 2,20 flg.); - for dette har sin lyst i alt det som vender oss bort fra Kristus.

«Men skal da ikke Den Hellige Ånd bevare oss fra alt dette?» - har man spurt meg. Jo visselig. Men måten Han bevarer oss fra kjødets herrevelde på, er denne, at Han setter oss i stand til å nekte det all føde og næring og all overbærenhet. Alt det som er født av Ånden, er sultekur for kjødet. Dette stadfester også apostelen Peter, når han sier: «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen» (1 Pet. 2,11).
Mange som kaller seg kristne, synes å ha meget lite med disse formaninger å gjøre, da de mener at de ligger så høyt over all menneskelig evne – som de også i sannhet gjør; - men vi lever jo Kristi eget liv, og som sådanne må vi hate til og med den kjortel som er smittet av kjødet (Judas 23).
Akk, hvilken mangel er det ikke på årvåkenhet og bønn iblant de kristne, og hvor lite lever vi vel ikke av Kristus! Om vi stadig beveget oss i Hans nærhet, slik at Han alltid fikk fylle oss og bli vår eneste fornøyelse og vårt hjertes evige fred – hvilken kraft skulle vi ikke ha av det til å kunne beseire det onde kjød.

Akk, de kristne får i sannhet lære seg, hva kjødet er, gjennom stadige erfaringer av dets uutgrunnelige elendighet.
Jeg har ofte blitt brakt på svært alvorlige tanker ved å erfare, hvordan menneskene føres inn i et diktet, bedragerisk drømmeliv ved å lese fromme menneskers levnetsbeskrivelser, i hvilke mye er fortalt om det gode de har utrettet i sitt liv, men lite eller ingenting om deres synd og skrøpelighet.
Man har vel skildret seieren, men glemt den strid som den har utviklet seg gjennom.
Slike arbeid kan i mye sammenlignes med romanlitteraturen, som fyller ungdommen med tomme fantasibilder og gjør den uskikket for hverdagslivet. En stor del av disse levnetsbeskrivelser lider av den mangel, at de ikke på tilbørlig måte holder frem hverdagslivets kamp og strid og viser, hvordan den arge fiende både innen- og utenfra lurer på oss, og av den grunn gjør de mer skade enn varig gagn.
Les derimot de levnetsbeskrivelser som Gud har gitt oss, så skal du snart merke, at skyggesidene som gjør sitt til å fremheve et Guds barns sanne trekk, ikke blir forsømte.
Mange av de menneskelige biografier skulle passe fortreffelig til lesning for engler og serafer, men de passer dårlig for Guds kjempende helgener.
Vi frykter mest for kjødet, når det begynner å røre på seg på en mer håndgripelig måte; - men det har ofte meget hemmelighetsfullt begynt å arbeide og gjære i vårt indre, og vi oppdager det ikke før et Bibelsted springer oss like i øynene og viser oss dets forføreriske verk. Vi er også ofte utsatte for den store fare og fristelse å anse vårt kjød som gudelig og fromt; - vi fristes undertiden til å tro, at en kristens kjød er bedre enn et uomvendt menneskes; - men om vi gjør dette, bygger vi på den tørre sand og høster ikke noe annet enn forvillelse i ånden. Se først og sist på Jesus, se bort fra ditt onde, uforbederlige hjerte, lev et liv i Ånden, og du skal snart få se Jesus som Han er og bli Ham lik da, når det er forbi med det onde hjerte, denne fordervede natur, dette selvrådige kjød.
Mens vi venter, må vi daglig og stadig bekjenne våre synder og leve i stadig omgang med Jesus, vårt liv, og vandre i lyset.

3. Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. 4. Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam. 5. Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. 6. Dere skal ta vare på det til den fjortende dag i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstunder. 7. Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.2 Mos. 12, 3-7

Enda en plage vil jeg føre over Farao og over Egypt,» hadde Herren sagt til Moses, «så skal han (Farao) la dere dra herfra» (kap. 11,1). Og etter å ha forkynt Farao, hva denne plage skulle bestå i, gikk han i «brennende harme» (kap. 11,8) ut fra denne elendige mann, som så lenge hadde forhånet den levende Gud og i grenseløst hovmod hadde dristet seg til å ta opp kampen med Jehova.
Moses og Aron visste altså, at det store, det avgjørende vendepunkt nå sto for døren. Og hvor har ikke hele deres sjel vært lutter øre, da Herren på en så høytidelig måte begynte: «Tal til hele Israels menighet og si!» (v.3).
Ved hvilke midler vil Jehova rive det lille, svake, undertrykte folk ut av verdensrikets jernarmer? På hva måte vil Han frelse det fra den grusomme, mektige Faraos hånd? Disse spørsmål hadde opptatt dem lenge, og jo mer de så motstanden vokse, dess vanskeligere syntes svaret å bli.

Nå skulle gåten løses for dem; - de skulle få svaret fra Guds egen munn. Vel hadde Herren allerede tidligere sagt, at den siste plage skulle virke til, at Farao ikke bare ville gi Israels barn tillatelse til å fare, men at han endatil skulle «drive dem ut med alt det de hadde» (kap. 11,1).
Men de kjente jo tilstrekkelig til Faraos vankelsinn og visste, at han allerede gjentatte ganger hadde samtykket i folkets befrielse, men deretter, når plagen opphørte, igjen angret det og tatt sin tillatelse tilbake. Det var grunn til å frykte, også nå, for en gjentagelse av det, og det lå nær å mene, at befrielsen aldri ville skje, med mindre Israels barn med våpen i hånd tilkjempet seg denne selv, støttet i dette av Guds undere.
Mon ikke Moses og Aron derfor venter, at de nå skulle motta formaninger fra Gud til Israel om å iføre seg sin styrke, om å ta all sin kraft sammen, at enhver skulle gripe til det våpen han kunne få fatt på, og at alle, store og små, måtte stå som én mann og kjempe for sin frihet?
Men i så fall blir de høylig skuffet. «Tal til hele Israels menighet,» heter det: «På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus» (v.3).
Hva for noe? Ikke til smeden for å gjøre våpen i stand, men til kvegfolden for å hente hvert sitt lam skal Israel på en bestemt dag styre sine skritt! Ikke til en stor folkeforsamling for å legge kloke planer og oppflamme hverandre ved begeistrede taler skulle de kalles sammen; - men enhver skal henvises til sin egen familie, til hjemmets stille arne!
Sannelig, en slik forordning syntes bare å svare lite til øyeblikkets alvor. Når de så, hvordan Farao samlet sine krigere, de stående hærer med de veldige krigshester og de mektige stridsvogner om seg; - når de tenkte på, hvordan kongen i sine erfarne vismenns råd gjorde opp de mest sinnrike, de mest gjennomtenkte planer, da måtte vel Israels forberedelser til det store slag forekomme dem jammerlig fattige, ja liketil skadelige.
Et lam skulle de ta seg, dette det svakeste, det mest fredsommelige, det mest hjelpeløse av alle dyr. Det skulle de ha å stille opp imot Egypts hester og vogner.
O du guddommelige ironi overfor dine motstanderes bram, - o høye visdom! Salig den som har fått Åndens øye til å kjenne deg, og «som ikke tar anstøt av deg» (Mt. 11,6). Men vi lærer så sent, at «en konge ikke frelses ved sin store makt, en helt ikke reddes ved sin store kraft» (Slm. 33,16); - at Han som bor i himmelen, «ingen glede har av hestens styrke, og ikke behag i mannens ben» (Slm. 147,10).
Så ofte som verdensmakten utfolder sine hjelpemidler imot Guds menighet, og dennes jordiske ringhet går opp for oss, så frykter vi. Men vår seier overfor verden har ikke det minste å gjøre med ytre jordisk makt eller avmakt. For «intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få» (1 Sam. 14,6). Guds folks «(strids)våpen er ikke kjødelige» (2 Kor. 10,4). Guds barns styrke eller svakhet er alene avhengig av deres indre hjerteforhold til Herren. «Ved min Gud springer jeg over murer,» sier den hellige sanger (Slm. 18,30). Og Paulus spør med rette: «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» (Rom. 8,31).
Når Guds folk har «har fått sin synd forlatt,» da skal «ingen innbygger si: Jeg er syk!» (Jes. 33,24). For ved syndenes forlatelse settes mennesket inn i samfunnet med den levende Gud og blir ett med Ham (Joh. 15).

Den indre utsondring, hjertenes atskillelse fra Egypts syndige vesen, var derfor for Israel den aller sikreste vei til utfrielsen fra den ytre trelldom. Og det er denne vei, Herren fører dem inn på ved den gitte befaling. Ved denne tvinger Han dem til å rette de tanker som nå var så urolige, innad og oppad.
Hadde han henvist dem til jordiske våpen, til menneskelige foranstaltninger, ville de ha festet seg til dem og i større og mindre grad dvelt med sin tillit til dem. Men uten noe annet for sine øyne enn det svake, lam som var atskilt fra folden, så de seg i sin nød alene henviste til deres Gud.
Men jo mer et menneske vet seg forlatt av alt jordisk og ser sin redning utelukkende avhengig av Gud, dess mer trenger det store regnskap seg frem for bevisstheten. Selv den som ellers er tilfreds med seg selv, kjenner i en slik ytterlig nød samvittighetens anklage. «Du har ikke fortjent, at Gud skal hjelpe deg,» heter det. «Dine synder kaller ikke på frelse, men på dom over deg. Og fordi Gud så ofte kalte på deg, og du lukket ditt øre for Ham, så vil Han nå heller ikke høre deg i din nød.»
Ved å stille det så å si på «bar bakke» og blotte det for alle egne hjelpemidler og vise det hen til lammet som deres eneste hjelper mot Egypts makt, hjalp derfor Guds visdom Israel først og fremst til bot. Som aldri før har Israels barn i de siste dager før uttoget følt sin skyld for Gud. Så ydmyke knefall, så brennende bønner, så oppriktig syndsbekjennelse som de, som nå ble gjort rundt omkring i familiene, hadde aldri før vært gjort. Og midt i syndserkjennelsen sto det ikke stilt uten håp. Gud hadde gitt dem et frelsens middel i Lammet.
Hvilke underlige tanker har ikke Guds Ånd vakt i deres hjerter, da de gikk der og betraktet dette fromme, uskyldige lam, som etter Guds befaling skulle lide døden for dem! Den Gud som fordum «kjente den behagelige duften,» fra Noahs offer (1 Mos. 8,21); - som med velbehag hadde sett til deres fedres, Abrahams, Isaks og Jakobs offere, Han skule også se i nåde ned til dette offerlam, som de med angerfulle hjerter ville bringe Ham, og for dette lams skyld forlate dem deres synder og ikke handle med dem etter deres fortjeneste. Men en slik bot og en slik flukt til Guds nåde er en makt så stor, at intet verdensrike og ingen Farao er i stand til å stå seg imot den. For «Herren – den levende Gud - er nær hos alle dem som kaller på Ham. Herren vil oppfylle de gudfryktiges lengsel, Han hører deres rop og frelser dem» (Slm. 145,18-19).
Selv de ugudelige aner, hvilken makt de kristne eier i sin egentlige våpenrustning, som ikke er noe annet enn deres bønner og tårer for Gud. De forferdes, når de ser dem trede frem med disse våpen. Den onde Maria av England ytrer således om Cromwell, som hun førte krig med: «Jeg frykter mer for én av denne manns bønner enn for tusener av hans soldater.»
Måtte da de kristne selv forstå å vurdere disse sine våpens fortreffelighet! Vår kolde, forstandsmessige, vantro tid, som har så lite skjønn på det indre, det åndelige, men forgaper seg i det ytre, det materielle, legger svære fristelser for de kristne til å glemme, hva deres egentlige styrke består i.
Mon vi i vårt arbeid for å skaffe kirken en mer betryggende stilling i staten, for å løse den ut av det favntak som den verdslige makt omslutter den med, skulle stå der, hvor vi nå står, hvis vi mer hadde kjempet med de rette våpen: våre bønner og våre tårer for Gud?
Sannelig, møter og høylydte klager for menneskene bringer ikke Guds menighet noen forløsning fra det som besværer den; - enda mindre uforstandige og hårde dommer over dem som menes å være skyld i kirkens fornedrelse. Først, når de kristne retter klagen mot seg selv og vender dommen innad; - når de erkjenner den ytre fornedrelse som en avspeiling av deres indre livs fattige, kummerlige tilstand og gjør bot for denne, først da vil en forbedring i kirkens ytre kår inntre.

Korsets pinefulle straff er en langsom dødsmåte: Blodet rinner hen, kraften svinner litt etter litt og en ulidelig tørst oppstår. Denne måtte også Herren føle: «Jeg tørster!» - sier Han.
Også dette ord er godt å komme i hu, godt å gjemme og ta med. Det skal minne oss om, at Han led tørstens kval og lot seg rekke den sure drikk, for at Han kunne føre oss, om vi tørster etter Gud, Guds rike, Guds rettferdighet, til de klare, med guddommelig nåde og barmhjertighet sakte rinnende vann og vederkvege vår sjel, så vi i all lengsel og trengsel, hunger og tørst kan si: «Herren er min hyrde – det mangler meg ingenting!»
Det skal minne om nattverdtimen, da Han samler oss fra verdens villsomme veier, fra ørkenens tørre steder, fra livets synd og strid, og gir oss å drikke av sitt fredsbeger, av forsoningens og velsignelsens kalk.

Herre Jesus, du har jo sagt, at den som tror på deg, aldri skal tørste, og at den som tørster, derfor skal komme til deg og drikke – å, gjør det da ved din Hellige Ånd, at vi kommer til deg i den sanne tro, som alene kan vekkes opp i den sanne trang, og drikke av din salighets kilde, som veller opp til det evige liv!

O Lammets blod, det dyrebare blod, Som gav meg liv, da jeg ved korset sto.»
Du kjenner vel sangen? - et hjertelig vitnesbyrd om opplevelsen av blodets kraft; - det gav meg liv!
Og når det vitnes slik, så skal du ikke tenke, at det likesom er en opplevelse av boblende liv og overskudd der inne i ditt eget hjerte, - nei, det er i tilfelle en følge av noe som går forut, - men det er at hjertets øye får lys over Golgata, at hjertet hører det som forkynnes der; - for det er nemlig en som taler og forkynner der, - det er Gud. Og Han forkynner: «Se, ved dette har du liv! - ved dette skal du leve!»

»Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham» (1 Joh. 4,9).
»Som gav meg liv, da jeg ved korset sto!» Har du sett Golgata slik? Der har jeg funnet livet! - der har Gud gitt meg liv, - ja, livet, det evige liv. For der er det livgivende blod, der er det blod som gis for verden, til liv for verden.
Du forstår at Gud regner ikke med noe annet. At evangeliet virker noe i det menneske som får tro det, det er sant, - og vi har sterke tendenser til å regne med dette, - men det er ikke ved det evangeliet får virke i deg du blir frelst. Hør her: - Om evangeliet skal få virke noe i ditt liv, så må du jo ha tatt imot det, ellers kan det jo ikke virke noe, - men dersom du har tatt imot det så er du jo allerede frelst, - og du kan ikke bli mer enn frelst!
Men noen - ja, vi alle faller til stadighet i den grøften -  regner med dette som følger etter, nådens virkninger, hva Gud får bruke en til, fremgang i helliggjørelse osv., og så opparbeider man seg en, i egne øyne, brukbar konto der å hvile på.
Du kan si, at for dem, var det som skjedde på Golgata bare en inngang til muligheten for å frelse seg selv, ved hjelp av de rette midler, Guds kraft og Guds nådegaver. Det er ikke nødvendigvis bevisst og gjennomtenkt slik, men det fungerer slik i praksis, og det viser seg i det, at de er opptatt av om deres kristenliv holder, mer enn de er opptatt av om Kristus holder! Men det som skjedde på Golgata det er frelsen! - det er der, og kun der, Guds overstrømmende velsignelse er, alltid!

Det spredte seg noen ut blant de første kristne menigheter, judaister ble de kalt, det var jøder som hadde tatt ved troen, - de forkynte at i tillegg til troen på evangeliet, så måtte de troende også pålegges å la seg omskjære og holde Mose’ lov. Det var nå ikke nok det som Jesus hadde gjort. Hans fullbrakt! - fra korsets tre gjaldt ikke lenger.
Slik kommer de også i dag, med et eller annet tillegg: - du må f.eks. døpes på en spesiell måte, eller du må få del i en spesiell åndsdåp, eller en viss fremgang i helliggjørelse o.l. Plutselig er det ikke nok, det som skjedde på korset, ikke nok det som Jesus har gjort.
«Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk Han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning» (Hebr. 9,11-12).
Trenger du noe tillegg til dette? - tror du ikke dette er nok til frelse?
Judaistenes virksomhet ble tatt opp på apostelmøtet i Jerusalem, - det kan du lese om i Ap.gj. 15, - og der ble det fullstendig avvist, det de lærte, - og hør hva Paulus og Barnabas forkynte disse som var blitt forvirret ved denne forkynnelsen: «Disse talte da igjen til dem, og formante dem innstendig til å holde fast ved Guds nåde» (Ap.gj. 13,43).

Du har disse som begynner å bygge på noe som følger etter; - og så har du dem som begynner å bygge på og trøster seg til det som er gått forut; - at de bøyde seg, - at de tok et standpunkt for Jesus, - sin bestemmelse o.l., pluss disse virkelig store da, som har en slik grundig omvendelse å vise til, - men alt forut for hva Jesus har gjort for dem! Den uforskyldte nåden, den har de ikke noe videre sans for, men sin egen omvendelse, at de gikk så lenge i vantro! - det synes de er stort.
Du ser, her legges forskjellige grunnvoller, men hva sier apostelen til det? «- ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus» (1 Kor. 3,11).
Ingen kan legge en annen grunnvoll! - det er altså umulig!
Og så står det noe fint her om den rette grunnvoll, som du må se å få tak i, til hjertets trøst og liv: «- den er lagt!» - og det var det ikke du som gjorde, - det er et Guds verk, - tenk, Han har lagt den grunnvoll som er til din frelse, og den heter Jesus Kristus! Hans liv, Hans sår og blod og død, det er den grunnvoll som er lagt!
Han er det Guds lam, det lyteløse lam, - som vi leser i teksten her om forbildet: «Det skal være et lam uten lyte!» (v.5a).
Har du hørt, hva Jesus sa til jødene: «Hvem av dere kan overbevise meg om synd?» (Joh. 8,46).
Det betydde ikke bare at Jesus ikke hadde begått noen synd, i handling, men at Han ikke hadde synd, - Han var fremmed for synd, - Han visste ikke hva synd var av egen erfaring! «Prøvet i alt, i likhet med oss, men uten synd!» - leser vi (Hebr. 4,15).
Det lyteløse Guds Lam! Derfor kunne Han frelse oss, derfor kunne Han kjøpe oss fri. I slektens sted Han gikk!

Hør nå, hvordan disse jødene skulle bli frelst - og det var tale om frelse fra Guds dom: «Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det» (v.7). Og så sier Han lenger ute i samme kapittel: «Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt» (v.13).
Når jeg ser blodet!
Og så sier altså Jesus til sine disipler: «Dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Mt. 26,28).
Ser du at disse jødene ble berget ved den nye pakts blod, allerede i den gamle pakt! Det er aldri noe menneske på jord, som er blitt frelst ved noe annet, enn den nye pakts blod! De som ble frelst i den gamle pakts tid, de ble frelst ved det de så frem imot, - det fullkomne Guds offer!
Det heter bl.a. om Abraham, fra Jesu egne lepper: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg» (Joh. 8,56). Slik ble Abraham frelst!
Ta også dette med deg, du som har tatt din tilflukt til Jesu blod (gjerning): Tenk deg jødene der de satt bak lukkede dører, og visste hva for noe forferdelig som skulle gå over landet, Guds dom, en dødsengel som slo i hjel! - Det var nok mye frykt hos jødene også den natten, men de satt nå under blodet, - og hadde de kunnet stå frem her i dag for å vitne, så ville de ha forkynt deg: «Blodet holdt! - ingen av våre var døde om morgenen!» Det er det samme blod som du har tatt din tilflukt til!
»O Lammets blod, det dyrebare blod, -» Har du funnet gleden over blodet? - har du sett at det er liv for deg i det? - ja, at Han der har gitt deg livet!
Når jeg ser blodet, går jeg dere forbi; - det gjelder også nå i denne stund. Blodet er strøket ut over himmelens alter og det kan ikke strykes ut igjen!

Hør til slutt, hva som vitnes om dette Kristi blod og offer: «Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer» (Hebr. 9,14).
Her trenges så visst ikke noe ekstra offer! - og slett ikke ditt puslete verk, så besmittet av synd, - nei, det er nok det som Jesus gjorde, det i døden og dommen gjeld!

O Lam, jeg ser deg full av sår!
Tålmodig du min straff utstår,
Hver dråpe blod forkynner meg:
Se her hvor høyt jeg elsker deg!

Jeg kan ikke tenke meg en mer slående illustrasjon på den fullkomne beskyttelse som gis oss gjennom Kristi blod, enn følgende hendelse, som fant sted for noen få år siden: I en av de spansktalende byer i Syd-Amerika ble en britisk undersått grepet fordi han hadde deltatt i et oppløp der på stedet. Han dømtes til skyting og ble stilt frem for en avdeling soldater. Forgjeves protesterte de britiske og amerikanske konsuler mot henrettelsen. Plutselig, nettopp da offiseren sto i begrep med å kommandere «fyr!», styrtet den engelske konsul frem ved siden av den dødsdømte mann, svøpte ham i det engelske flagg og ropte: «Skyt, hvis De tør!» På samme måte svøpte den amerikanske konsul, som også styrtet frem ham inn i «Stjernebanneret». Soldatene senket sine våpen, og mannen ble overgitt til de engelske myndigheters beskyttelse.
Den synder, som tror på den Herre Jesus, er frelst, fordi han er dekket av Kristi rettferdighets kledning, for «det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Han er frelst med Kristi dyre blod, og står som Guds barn under den Aller Høyestes beskyttelse!
Fra «Håndbok for reisen fra døden til livet.»