En slik Gud er det vi har. Det er ikke forandring eller skiftende skygge hos Ham.
Engstede sjel, tør du ikke å nærme deg en slik Gud? Du har ofte tenkt på å gå til din Far; skal det ikke bli alvor i dag?
Det kan så lett bli for sent.

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Jes. 9,6

Underlig heter Jesus; men Han heter også Rådgiver.
For den som kjenner sin svakhet og sin kortsynthet er det gledelig, når han hører, at det er en mann, som man i alle tilfeller kan hente seg et godt og vist råd hos, som innehar visdom og forstand nok til å råde og hjelpe i de vanskeligheter som er forhånden.
Men nå er det jo klart, - og jeg behøver vel ikke å bevise det for dere, - hvor mange omstendigheter og vanskeligheter vi kommer i, mens vi lever her på jorden, - omstendigheter og vanskeligheter som vi ikke kan hjelpe oss ut av, og som ofte ligger likesom tunge fjell på hjertet, slik at man engstelig spør: Hva skal jeg da gjøre? Hva skal jeg velge? Hva er det beste, hva er det mest tjenlige for meg og andre? I særdeleshet er dette tilfelle i frelsens sak, i gjenfødelsens sak, som må begynne her nede og komme til modenhet i våre sjeler, så fremt vi vil bli arvinger til det evige liv.
Å, nettopp der føler man riktig sin fullkomne blindhet og rådløshet, sin åndelige udyktighet og sin naturlige avmakt til det som er himmelsk og guddommelig; - der kommer man riktig ofte i knipe, slik at man ikke ser noen utvei og spør rådvill, hvordan man vel skal bære seg ad for å komme ut av denne eller hin trykkende hjertetilstand; - der blir man ofte likesom forvirret; man kan ikke selv finne seg til rette; enhver utvei er likesom sperret; der står man, og vet ikke hva man skal gjøre eller tenke. Fra den ene side kommer verden, fra den annen vårt eget hjerte og den fordømmende samvittighet; fra den tredje Satan; og disse tre fiender stormer inn på den arme sjel, og deres ønske er å bringe sjelen til fortvilelse, berøve den troen, og slik sønderrive den siste tråd som dens tillit til Gud henger i.
Den som allerede har erfart slike sinnstilstander, han vil stemme i med meg, at det i slike tilfeller er godt å ha en frelser, som ikke bare heter underlig, men også rådgiver.

Nå, kjære tilhørere, hvem av oss vet, hvilken elendig indre og ytre forfatning enhver av oss skal komme i? Det er jo den store lov i verden, at enhver må ha sin del av gjenvordigheter og plage å bære på, og at navnlig de, som trakter etter det himmelske ikke kan komme inn i Guds rike uten gjennom mange trengsler.
Hvem vil vi vende oss til i slike vanskeligheter? Til mennesker? Å, det er visstnok meget lindrende, når en medvandrer i slike tilfeller søker å inngi sine medvandrere mot og trøst, og gir den vanskeligstilte sjel et godt råd. Men vi vet jo, at mennesker ikke kan råde i alle tilfeller, fordi de ikke har visdom, ikke erfaring, ikke klokskap og ofte også ikke kjærlighet og tålmodighet nok, -ja at de ofte endatil gir et falskt og uriktig råd. Derfor er det meget gledelig for meg, at frelseren lar rope og si til meg og enhver av dere: Frykt ikke, kjære sjel! – jeg kan gi deg råd; jeg er i stand til å komme din svakhet til hjelp med min visdom; for se, mitt navn er rådgiver.

Rådgiver heter vår Herre Jesus. Allerede Jesaja har spådd om Ham, at Herrens Ånd skulle hvile på Ham, visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for Ham (Jes.11,2).
Ja, Han er den selvstendige visdom; alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult i Ham; der hvor det er visdom, der er den fra Ham. Derfor synes mye i Hans husholdning underlig, ja er endatil ofte dårskap for menneskenes øyne, fordi de ikke fatter Hans visdom, fordi de ikke kan grunne ut dypet av Hans guddomskunnskap, som ingen annen kan grunne ut, enn Han selv.
Se, Hans visdom har brakt frem hele skapningen; Han har funnet den evige fredslutning til vår forløsning og etter sin visdom utført den i tidens fylde. Hvor viselig har Han ikke, så lenge Han levde på jorden, vært de rådløses rådgiver! Hvor Han kom hen, erfarte man snart, at den rette rådgiver var trådt frem, som straks så den sanne årsak til vanskeligheten og forsto å rydde den bort; og nå tør vi i alle våre indre og ytre vanskeligheter å vende oss til Ham; for også til det er Han åpenbart; derfor har Han gjennomlevd et liv, likesom vi, for at Han i alle ting skulle bli en prøvd yppersteprest som kunne ha medlidenhet med vår skrøpelighet, - en som man ikke – slik som fra så mangt et menneske, - går bort fra uten råd og trøst, men som kan gjennomskue alle våre omstendigheter, og fordi Han selv er prøvd i alle ting, komme vår skrøpelighet til hjelp, trøste og vederkvege oss, holde oppe vårt mot, bære og hjelpe oss.

Kjære sjel, du som kanskje allerede nå befinner deg i en eller annen vanskelighet, eller kanskje i fremtiden vil se deg brakt i mang en nød, tenk på, at et barn er deg født, en sønn er deg gitt, og Hans navn er "Rådgiver."
Det er en yppersteprest som er en venn, som kan ta seg av deg i alle omstendigheter, rive deg ut av alle sorger, understøtte din svakhet med sin visdom, en for hvem det er en stor glede, når du så ofte som mulig henvender deg til Ham for å få råd, - som ikke blir trett av å høre på deg, som forstår å råde deg også i de vanskeligste tilfeller, - som endatil i de mørkeste netter kan la et nytt lys av trøst og hjelp rinne opp i deg.
Å, dersom du ville etterligne Maria, som satte seg ved Jesu føtter; dersom du ville la deg råde av Ham og vende ditt øye bort fra det synlige og hen til det usynlige, hvor skulle ikke da de indre og ytre bekymringers tåke svinne for dine øyne, slik at du skulle si med David: "i ditt lys ser jeg lys!"

Likevel, dersom Jesus bare kunne råde og ikke også hjelpe, så kunne det bare gagne oss lite. Men Han kan også hjelpe; hos Ham er både råd og dåd, - Han er både Rådgiver og Veldig Gud.

Da Kristus har gitt seg selv hen i døden, som offer for menneskene, og da Han er det eneste offer som tas for gyldig, er det klart, at alle som lever og dør uten å motta Kristus som sin frelser skal komme for dommen, - de kommer der, fordi de foraktet Guds Sønn. "De som hater meg, elsker døden" (Ordsprk. 8,36).
Akk, det er en trist sannhet dette, som er livet for enhver troende sjel, men er døden for alle andre. "Dette er dommen!"
Vi har en søt frelser i den Herre Kristus. Når den uvitende hedning står foran Guds domstol – hinduer, afrikanere og kinesere, som aldri har hørt tale om det offer som Kristus har gjort for dem, så vil de ikke bli dømt slik som de, som levde og døde under evangeliets forkynnelse. Tyrus og Sidon vil ikke få den samme dom som Korasin og Betsaida og det vantroende Kapernaum.
Å, brødre! – dere er uten unnskyldning i Guds øyne, dersom dere leser dette og ennå blir i deres uomvendte tilstand. Herrens innbydelse har vært lagt frem for deg. Visdommen selv har innbudt deg til å komme, for at du kan bli reddet.
Dersom du går bort uten å tenke på, hvor din vei fører deg hen, vil din dom falle deg tung på din siste dag. Dersom Kristus ikke hadde kommet deg så vennlig i møte, så kunne du jo ha hatt noen unnskyldning, men nå har du ingen, ikke noe sted, hvor du kan skjule deg, og at du har foraktet Hans kjærlighet, blir deg en tung byrde i evigheten, og det er ingen der som kan ta av deg denne byrde.
Innvending: Ja det er sant nok, men mitt hjerte er så hardt, og jeg kan ikke tro; mitt hjerte er så henvendt på verdslige ting, at jeg ikke kan vende om til Jesus. Jeg er også født slik.
Svar: Alt dette tjener bare til å forstørre din synd. Det er sant, at du er født slik, og at ditt hjerte er lik den underste møllestein, men alt dette hjelper deg ikke, og om du fra din barndom har vært hardhjertet og vantroende, så er det ingen grunn for Gud til ikke å dømme deg.
Dersom en tyv sto for skranken for en juridisk dommer og erklærte, at han ikke bare var og hadde vært en tyv, men at han var født tyv og også ville være det i fremtiden, så tror jeg ikke at denne omstendighet ville virke formildende på hans dom. Slik også du.
Å brødre! – dersom dere kunne dø og si, at Kristus aldri hadde vært tilbudt dere, så ville det gå en tåleligere dom over dere enn nettopp den, som venter dere.
Du kan nå selv bestemme deg enten for Kristus og vinne livet eller gå fortapelsen i møte for evig.
Ingen av dem som leser dette, er uvitende om Guds frie nåde i Kristus. Denne preken kan bli din lykke, og Gud gi, at det måtte skje; men se fremfor alt til, at dere ikke glemmer ordene av Ham som sier: "Hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?" Amen.

"Det er fullbrakt!" (Joh.19,30)

Jesu gjerning på jorden var til ende. Han var kommet for å være det Guds lam, som bar verdens synd. Og Gud hadde latt alle våres misgjerninger hvile på Ham. Nå var Han blitt såret for våre overtredelser. Han var blitt knust for våre misgjerninger. Straffen var lagt på Ham; og det var alt sammen skjedd for at vi skulle ha fred. Nå var Han ferdig. Offeret var brakt. Synden var sonet. Straffen var lidt. Veien til himlen var åpnet for menneskene. Det er fullbrakt, sier Han selv. Alt er ferdig. Himlens glede er beredt for syndige mennesker.

Er du blant dem, kjære venn, som gleder seg i dette ord; det er fullbrakt? Er du blant dem som takker Gud, fordi din synd er sonet? Har du fått den fred som Jesus vant for oss på korsets tre? Da vet jeg at dette ord; det er fullbrakt, er blitt en takkesang for deg. Du gjentar det igjen og igjen; Det er fullbrakt!

Min synd har Han båret. Min straff har Han lidt. Gud tar imot meg. Min synd er utslettet. Jeg får lov å være Guds barn!
Men kan du ikke glede deg over dette, så still deg i tanken ved korsets fot. Se på Ham som henger der! Husk så på at Gud lot våres alles misgjerninger ramme Ham. Også din misgjerning. Og husk, at Han sier også til deg; det er fullbrakt! Jeg ble såret for dine overtredelser; jeg ble knust for dine misgjerninger. Straffen lå på meg, for at du skal ha fred!
Vil du ikke så folde dine hender og si; Herre, la meg se din frelse; la meg se at veien til himlen er åpnet for meg!

Herre Jesus! Vi lover og priser ditt hellige navn! Hjelp oss så vi hver dag bedre kan si; Det er Fullbrakt! Min synd er sonet! Jeg er Guds barn. Amen.

Bibelen er den mektigste bok i verden. Den er kjærlighetsbrevet fra Faderen i himmelen til sine betrengte barn, ja forlorne sønner og døtre på jorden.
Men akk, hvor lite Bibelen er utbredt og lest endatil blant kirkefolk! Alle andre bøker og blader blir ofte mer lest enn Guds eget ord.
Som man akter en mann, slik akter man hans ord. At det er skrekkelig mye gudsforakt forent med den ytre kristendom, kommer klart til syne i ringeakten mot Guds eget ord.
Ofte kan en stor kirkesøkning være forent med en svært liten Bibellesning. Dette kommer klarest til syne i den katolske kirke. Men størstedelen av protestantene er ganske gode «katolikker» i dette stykke.
Hvilken reformasjon ville det ikke bli i hjertene og hjemmene og i de sovende menigheter, dersom Bibelen ble brukt med større flid og alvor!
Når djevelen får Bibelen bort, enten det nå skjer ved kirkelige forbud eller ved åpenbar vantro eller ved sløvhet og likegyldighet for Guds ord, så kommer gudsforlattheten og fordervelsen som en flom inn i hjertene, inn i hjemmene og inn i menighetene. Ja, den Bibelløse kristenhet vil overgå hedenskapet i åndelig jammer og nedverdigelse.

«Den som kan leve dag ut og dag inn uten Gud, er visselig død og mørkere i hjertet enn en hedning.»

Herrens ord i det første bud har vi forrige gang betraktet her, forsamlede kristne! (Første preken over det første bud, vil sannsynligvis komme i bladet senere) – likevel kan vi dermed ennå ikke avslutte vår betraktning over det første bud.
Budet er så stort, så viktig, så omfattende, at vi i det minste må ta de hovedstykker som ennå ligger i det og er anført i vår katekisme, under nærmere overveielse. Og så la oss da i dag, med Guds bistand, ta for oss det første hovedpunkt i det første bud. Dette handler som dere alle vet, om det å frykte Gud.
La meg dog ennå en gang lese budet opp for dere sammen med Luthers forklaring av det.

"Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg." 2 Mos. 20,2-3.

Luthers forklaring:

Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og forlate oss på Ham alene.

"Vi skal frykte og elske Gud over alle ting,"

det er det første hovedstykke i det første bud, som vi i denne stund skal betrakte nærmere.
Vi skal frykte Gud over alle ting. Har vi noensinne gjort klart for oss, hva dette egentlig vil si? Se, jeg vil si dere det med få ord. Å frykte Gud over alle ting, det vil ikke bare si å frykte Gud mer enn alle ting; men det vil si (merk dere det vel): å ikke frykte noe, hvor fryktelig det enn må være, ikke noe, slett ikke frykte noe, men bare frykte Gud alene. Med denne forklaring har vi nok.
Bare behold den rett og tenk hver dag riktig alvorlig over den, da vil dere snart komme på det rene med, hvordan det står til med overholdelsen av det første bud, hvordan det står til med deres gudsfrykt.
Likevel, for at enhver nå også må kunne beholde, forstå og erkjenne den (gudsfrykten) og prøve seg selv, så la oss se til, hvorfor vi ikke skal frykte noe uten Gud, hvorfor vi skal frykte Gud over alle ting.

Etter hva man så alminnelig tenker om Gud og gudsfrykt i vår tid, klinger det vel meget påfallende og fremmed, når jeg sier: Gud er virkelig det frykteligste av alle vesener, det finnes ingenting som må fryktes mer.
Det uomvendte menneskehjerte som ikke kjenner den sanne, levende Gud, det tenker og forestiller seg sin Gud nettopp slik, som det er passende og bekvemt for det selv. Det alvorlige. - det strenge, det fryktelige ved Gud, er ubekvemt for en; så gjør man seg da i sin sanselige bløtaktighet sin egen Gud og beroliger sin samvittighet med tanken på en bløthjertet Guds faderlighet. Eller man forveksler, likesom hedningene, tingene og skapningene med deres opphavsmann og skaper.
Med slike selvgjorte begreper om Gud må det visstnok forekomme meget forunderlig for en, når det heter: Gud selv er et vesen som må fryktes fremfor alle ting. Men det omvendte menneske, som ikke gjør seg en Gud etter egen innbilning og bekvemmelighet, men bare trakter etter erkjennelsen av den sanne Gud, bare henter sine forestillinger og begreper om Guds vesen fra Guds ord, han vil visstnok straks forstå og dele vår mening. For slik heter det jo i Guds ord: "La all jorden frykte for Herren, og alle dem som bor i verden, beve for Ham! For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der" (Slm. 33,8-9). Og så sier frelseren: "Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel (altså for de farligste på jorden) og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for Ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte" (Luk. 12,4-5). "For vår Gud er en fortærende ild. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender! (Hebr. 12,29; 10,31).
Lignende ting står det om den levende Gud over alt i den Hellige Skrift.
Skulle jeg da ennå behøve å bevise for dere, nødvendigheten av å frykte Gud? Nei, det guddommelige ords sannhet behøver ikke å bevises; dere har beviset inneni dere. Gi bare akt på deres egne tanker, som innbyrdes anklager eller forsvarer hverandre; - jeg vil bare søke å hjelpe dere til en nærmere forståelse av dette guddommelige ord.
- Det finnes fryktelige ting, ting som menneskene gruer for allerede ved den blotte tanke på dem. Tenk dere f.eks. å bli levende fortært av ilden, å bli levende oppslukt av vann eller jord, - tenk dere å bli revet bort av pesten, splintret av lynet eller å oppgi sin ånd under morderhånd eller å bli lagt ut på sykeleiet av en lammende sykdom, å miste den ene av sine sanser etter den annen og likevel ikke kunne dø, eller hva annet fryktelig som ennå kan finnes.
Nå vel, hvem kan vel også bebreide mennesket, denne skapning av støv og aske det, om det gruer for slike ting? Du flykter f.eks. for flammene. Hvorfor? Jo, fordi de truer med å fortære meg, sier du. Men skulle du da ikke enda mer frykte for Herren, din Gud? – er ikke også Han en fortærende ild? Eller si meg: hvor har da ilden sin brennende og fortærende kraft fra? Kan den også brenne og fortære? Og hvor har da alt som vi kaller fryktelig sin fryktelighet fra? Har det den ikke fra Ham, - den levende, allmektige Gud? Han vinker, Han vil det, og her splintrer og ødelegger lynet alt, en annen gang må de trekke kraftløst forbi og tør enn ikke skade den minste orm. Han vil det, og her river morderengelen de kraftigste og sunneste bort, de som var sikre i sin sunnhet, og en annen gang tør den ikke berøre det skrøpeligste kar. Gud vil det, og ild og vann og hav må adlyde, døden må adlyde og gi sitt bytte tilbake, helvete må adlyde og slippe sitt rov.
Forstår vi ikke nå, at alle ting, hvor fryktelige de enn synes i seg selv, ikke er fryktelige gjennom seg selv, men at de har hele sin fryktelighet alene fra Ham, den levende Gud? Forstår vi ikke nå, at frykteligheten ved alle fryktelige ting er sammentrengt i Gud, helt og holdent i Gud alene? Merker vi ikke nå, hva Skriften mener, når den sier: det er forferdelig å falle i den levende Guds hender? Ja, bare i Ham, Herren, vår Gud, og ikke i noen som helst ting, ikke i noen som helst skapning, men ene og alene i Ham, den levende, allmektige Gud må vi søke alt det som vi virkelig har å frykte for; la Ham, Ham alene, være gjenstanden for deres skrekk!
Se, dette krever det første bud nærmest, det befaler oss, at vi skal frykte Gud over alle ting.
Den som ikke frykter Ham slik, han kjenner og har ennå aldeles ikke den sanne Gud.
Og nå spør jeg dere selv, mine venner, hvordan det står til med deres gudsfrykt, sammenholdt med, hva vi nå har hørt?
Når dere ser eller hører et eller annet fryktelig, eller når det møter dere selv, farer da også straks tanken på Ham som kan ødelegge legeme og sjel i helvete, gjennom deres sjel? – deres første følelse, deres første sukk, deres første ord ved det, er det et sukk og et ord til Ham, den levende og allmektige Gud? Bøyer dere dere på stedet for Hans allmakt og majestet, og erkjenner dere Hans fryktinngytende rettferdighet som kan straffe og slå ned og drepe hvert øyeblikk? Eller er det ikke slik, at man i sin frykt for dette eller hint som man ser, hører og erfarer, slett ikke kan komme til besinnelse? Hele ens sinn og sans stirrer hen på det som foregår, som om det var den Gud som skulle fryktes; eller man søker gjennom dette eller hint å mildne det fryktelige, som om man ved det kunne tilstoppe redselens kilde, eller man søker å hjelpe seg med det ene og det annet, som om man ved det kunne unngå Ham, fra hvem alt dog kommer, lykke og ulykke, rikdom og fattigdom, liv og død.
Kort, man tenker snarere på alt annet, man grunner ut alle mulige årsaker, man søker på alle måter å forklare seg den naturlige sammenheng, men å ydmyke seg for Ham, erkjenne Hans allmakt og reddes for Ham, det kan og det vil man ikke. Tvert imot, mange anser seg for et vidunder av klokskap og visdom, når de ved slike fryktelige tildragelser ikke trenger til den levende Gud. De er straks klare med sin visdom, de vet straks å utlede alt av naturlige årsaker. Men tross all deres visdom skjelver og bever likevel deres hjerte, når engang noe fryktelig møter dem selv.
Se, det er følgen, når mennesket ikke frykter Gud over alle ting, nemlig at det må frykte alt annet, enten det vil eller ei, - dette at dets hjerte sønderslites av frykt for skapningene.
- Hva vil dere nå helst: alle dager frykte noe annet og plages av denne frykt hele livet igjennom og til sist tross all frykt og sorg likevel falle i hendene på den forferdeligste? – eller vil dere alle dager bare frykte denne ene og i denne frykt ha fred og glede og til sist bli befridd fra all nød.
Vil dere det siste, vel, så riv dere løs

fra de falske avguder: oppgi den frekke vantro og verdens hedenske blindhet, oppgi den sanselige bløtaktighet, som skaper seg sin Gud etter sin egen bekvemmelighet og dermed beroliger sin onde samvittighet; treng inn i den sanne erkjennelse av vår Gud, den allmektige, som er en fortærende ild og kan ødelegge sjel og legeme i helvete.

Lær å tro og kjenne, hva som virkelig er i Gud, da vil dere også lære å frykte Ham over alle ting og i denne frykt bli glade og fri all annen frykt.
Derfor mine venner, sier jeg:

2.

Frykt Gud over alle ting, og du behøver ikke å frykte noen ting, ikke noe som helst, slett ikke noe.
(Forts. neste nr.).

Jødenes gamle gudshus, - helligdommen på Sion; - det eneste tempel som Jesu stammefolk har eid. Grunnlagt på hundreårige profetier. I sin blomstringstid fylt med en tilbedelse så dyp, som noe hjerte på jord kan be, gråte og synge det frem. Senere utartende til den røverhule, som ikke engang Herrens svøpe kunne rense helt. Til slutt synkende i grus, - og nå? Ikke stein tilbake på stein.
Hvorfor? Fordi det ikke ble ved å være et gudshus, fylt av ånd fra Herren. Den ånd som rådet, var verdens, kjødets.
Derfor hadde det ikke noe å bygge på av evig verdi.

2. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: 3. "salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres." Mt. 5, 2 - 3.

"Det er min trøst i min elendighet at ditt ord har holdt meg i live," leser vi i Salme 119, 50.
Vi merker oss at salmisten sier: " - i min elendighet." Guds ord kom altså til ham som trøst og kraft, håp og liv, i hans elendighet og holdt ham i live. det var ikke det at hans elendighet ble borte i samlivet med Herren, men det kom noe til ham i hans elendighet. Han fikk noe utenfra, noe utenfor seg selv. Han fikk se Guds godhet og nåde nettopp mot den elendige; fikk se Guds verk.

Det er en veldig motstand mot dette fattigdoms og elendighetssynet i dag. Skal det moderne menneske nåes, sies det, så må det lysere og triveligere ting til. Vi må vokte oss at vi ikke rives med av den strømmen, som ikke er noe annet enn det naturlige menneskes tankegang om Gud og Guds rike, og som gjør seg gjeldende, ja, nærmest er enerådende, langt inn i de kristne rekker i dag. Ja, det er stort sett hva man hører i forkynnelsen.

Noe lyst! Ja vel, men det er bare ikke lyst, at vi mennesker er så åndelig syke at vi må dø og gå fortapt! At vi må møte Guds dom, og ikke Hans velvilje.

Vi må helt tilbake til begynnelsen for å finne svaret på dette, som for det naturlige menneske, med sitt positive syn på seg selv, er noe av en gåte.
Svaret finnes i 1 Mos.; hvor mennesket falt i to fristelser. De tvilte, under Satans innskytelse, på Guds ord og forlot det for å ta seg til rette og selv bli som Gud.
Selv bli som -. Det er den "rikdom" mennesket må miste for igjen å kunne bli rike i Gud. Derfor priser også Jesus de fattige i ånden salige. Og det er det første Jesus sier, når Han åpner sin munn for å holde bergprekenen. Det er som når du skal inn i et hus, inn til alt det som er der inne, så må du begynne med døren. "Da åpner Han for alle små, Sitt søte paradis," synges det i julesangen, og det er nettopp det vi er vitne til her i den første salig-prisningen, - de små!

Men her er straks djevelen ute: Nei, nei, du må ikke tro det slik! Du må da vite at du må forandre deg først! Komme til Jesus, den Hellige Guds Sønn, slik som du er! Og så du da, som skal ha vært en kristen i lange tider, og se hva du har ført det til! Hvor er frukten?

Kan hende er det nettopp her du befinner deg i dag. Kjenner deg nettopp så liten, - så lite åndelig, så lite kristelig, så arm. Du har mest lyst til å krype sammen nede ved døren. Innenfor må du, men ikke helt frem. Ikke helt frem til Jesus. Å, det er de også i dag, som lik de ti spedalske står og roper på Jesus langt bortefra.
Du skulle lære av skjøgen, som evangeliene forteller om, hun som trengte seg forbi alle fariseerne og helt frem til Jesu føtter. Hvordan gikk det, ble hun vist bort?

"Engstede hjerte opp av din smerte, Glemmer du aldeles bort hva du har?" er Rosenius' spørsmål i sangen.
Men jeg er ikke sikker på om jeg har! Nei, du skal se at du er eneste på jord, Gud ikke har gitt dette! Og hva var det så Han gav? Han gav det Abraham slapp å gi; sin Sønns blod, Lammets blod, til en soning for alle dine synder. Dine, min venn!
Stilt overfor evangeliet har mennesket to veier for seg: Vil jeg ha Lammets blod, eller mine synder (les gjerne egenrettferdighet), vil jeg ha mitt liv, eller vil jeg ha liv i Ham. Det ene har du i fra din naturlige fødsel av, det andre har du i Ham. Du har det i Ham, så sant som Gud har gitt deg det i Ham. Men det er umulig at et menneske kan gå på to veier, eller i to forskjellige retninger, samtidig. Sånn er det jo også i forhold til lov og evangelium: "To veier ligger foran deg, på en må du gå."
I rent menneskelige forhold, sier vi gjerne i slike sammenhenger: "Men jeg kan jo ikke dele meg i to." Likevel så er det nettopp det mange forsøker på i åndelig sammenheng. Ikke minst fordi det ikke er gått opp for deg, at lovens vei er en helt annen vei, enn evangeliets. Få med deg det, i din forstand i det minste; en helt annen vei! Paulus sier det slik i Gal.3: "Men loven har ikke noe med troen å gjøre."
På lovens vei, er det jo ganske umulig at den fattige, den som ingenting har, skulle kunne bli frelst. Det er jo innlysende, i og med at loven krever. Loven spør etter de som er rike nok! Det var jo dette som fikk Maria til å bryte ut i lovsang: "Han har sett til meg i min ringhet." Hun var jo vokst opp i lovens folk. Gud tar seg av de fattige og små, og det er nettopp hva jeg menneske er.
Det er ikke noe annet som kan bringe frem den sanne lovsang i dag heller. Evangeliet som forkynnes nettopp for fattige. Maria var her som en av dem som reiser seg i forsamlingen og sier: "Nå ser jeg!"

Vi skal lese igjen dette Jesu ord, og stille et spørsmål, og det vil vi gjøre fordi svaret er så salig: «"salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres." (v.3). Og da vil jeg stille spørsmålet: "Er denne saligprisningen endegyldig?" Kan den aldri forandres? Kan det aldri hete: "Salige er de rike i ånden?"
Det er vel slik du gjerne ville kjenne deg nettopp nå, som en kristen; Rik, en god kristen, åndelig o.l. Men prøvd på denne Jesu saligprisning så ser du at du da ville være falt ut av nåden. Himlenes rike er ikke for slike som er rike i seg selv.
Men når det gjelder de fattige i seg selv (i ånden), så heter det: Himlenes rike er deres. Det er altså et kjennetegn på en himmelborger dette, at han aldri blir rik (dvs. fornøyd), med seg selv.
Først her kan vi bli rike i Gud. Slik som jeg er, altså. Så lenge du strever på den andre veien, med å bygge opp ditt eget, så er det eneste Gud kan gjøre for deg, å gjøre det tyngre.
Sett nå at du lastet opp på hestesleden en tung bør, men det gjør ikke så mye, for det er silkeføre, og hesten springer av gårde som om det ikke var noe, men så har det tinet på veien her og der, slik at det er bare flekker, og du får et rykk, men så går det greit et stykke igjen, men de bare flekkene dukker stadig oftere opp og blir stadig større, og til sist er det helt bart. Kan du se hesten for deg da, i forhold til da den sprang ut? Hva ville vi gjort da? Vi ville ha lesset av, for å gjøre det lettere for hesten å ta seg frem. Slik er mye av den åndelige trøsten som tilbys oss gjennom forkynnelsen i dag også. Man får trøst på lovens vei! Men slik ville ikke Herren ha gjort det. Han ville bare lesset på mer, inntil hesten sto bom fast, og så ville Han tatt over selv.

Her er ikke spørsmål om du er kristelig nok til å komme helt frem til Jesus, men om du er fattig nok. (v. 3).

Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.
1 Joh. 4, 16

Hvor ondt har ikke det benådede og frigjorte Guds barn for å tro, at Gud er kjærlighet, - at Han alltid er kjærlighet, både i ens bedre og verre stunder!
Når livet skrider stille og rolig frem, når det går villig og godt med bønnen både i enrom og i fellesskap, når du leser Hans ord med lyst og merker kraft og styrke av det, hver gang du hører eller leser det, ja – da går det så noenlunde an å tro, at Gud er kjærlighet.
Men når så hjertets vrangside kommer frem, når for eksempel bønnen blir halvveis en plage, når Ordet føles tørt og kraftesløst, når ukjærlighet og kulde synes å syde ut av alle hjertets porer, når overilelsen i et ubevoktet øyeblikk er blitt av den art, at kanskje endatil verden ler ad deg og peker på deg, akk – hvor det da koster å tro, at Gud er kjærlighet, at man er hjertelig velkommen i Jesu navn med all sin synd og alle brøst, og at Han er likeså villig til å forlate den dags "store" synder som andre dagers såkalte små feil.
Akk ja, Guds barn er en skrøpelig slekt på jorden. "De er ikke slike folk, som ingen synd gjør," sier Luther; "men slike, som ingen synd tilregnes."

Gud hjelpe enhver av sine, at troen under daglig øvelse stadig må bli mer og mer lutret, og hjertet brakt dit hen, at det setter alt sitt frelseshåp alene til Guds nåde, barmhjertighet og kjærlighet i Jesu navn! Han som har begynt, vil visselig også fullføre inntil Jesu Kristi dag. Han er trofast, Han som kalte oss, Han vil visselig føre retten ut til seier, sin herlige nåde til pris