Ta ydmykt imot Ordet som er innplantet i dere, og som er mektig til å frelse deres sjeler. Jak 1, 21

Dere har allerede det Ord, som dere ikke selv har tenkt ut eller vunnet, men som Gud av nåde har gitt dere, slik at det nå rikelig har sin gang, blir forkynt, hørt, lest og sunget hos dere, slik at det, - Gud være lovet, - ikke er noen mangel på det.
Men nå gjelder det, at dere også mottar det og gjør dere nytte av og bruker det med ydmykhet, slik at dere holder fast på det og ikke lar dere frata det ved vrede og forfølgelse eller ved fristelse til verdens lyst; som Kristus også sier: "Hold ut, så skal dere vinne deres sjeler" (Luk. 21,19).
For ydmykhet og tålmodighet (utholdenhet) behøves for dem som vil overvinne djevelen og verden; ellers, dersom man vil rives og slåss med ham, så kan man ikke beholde Ordet. Imot synden skal vi stride og fekte; men ville vi ligge i hårene på den, kjøle vår vrede på den og hevne oss på den, så ville vi med det ikke utrette noe, men endatil tape vår skatt, det kjære Ord, ved det.

For det er et slikt Ord, som er mektig til å frelse deres sjeler.
Hva vil dere nå mer? Dere har Ordet og løftet om alle guddommelige goder og nådegaver; det kan i tillegg gjøre dere salige, såfremt dere bare blir fast ved det. Hvorfor spør dere da etter verden og alt, det den formår, det være godt eller ondt? Hva kan den skade eller hjelpe dere?

Vil dere ikke nå heller bli ved Ordet og beholde denne skatt, som dere er Guds barn ved, og som deres sjeler blir frelst ved, enn å la all verden rive dere bort derfra ved sin forfølgelse eller lyst og urenhet?

Hva vi har i den frelser, hvis fødsel vi høytideligholder i disse dager (fra juleprediken), kan man best bedømme, når man betrakter de navn som tillegges Ham i den Hellige Skrift; for ethvert av Hans navn uttrykker jo det som Han virkelig er, og som et troende hjerte finner i Ham.
Vi vil derfor ta for oss de navn som profeten Jesaja tillegger Ham i vår tekst, og betrakte dem til vår oppbyggelse, det ene etter det annet.

Det første kjennemerke som Guds Ånd lar ham skue, og som profeten Jesaja bemerker hos den store konge og Herre, er underlig (eldre overs.).

"Underlig" heter Jesus. Hvor nøyaktig denne spådom er gått i oppfyllelse på Ham og ennå går i oppfyllelse på Ham, det vet enhver som bare noenlunde kjenner Hans historie, og bare noenlunde gir akt på sitt eget hjerte og liv.

Allerede Guds manndomsikledelse var underlig, - at Ordet ble kjød, at Gud ved Ham er åpenbart i kjødet. Dette er jo like inntil denne stund anstøtssteinen for fornuften, så lenge den ikke er helliget, den anstøtsstein som fornuften med all menneskelig visdom ikke kan komme over, som den løper an imot og støter seg.

Underlig var Hans inntredelse i verden. Alt syntes å være underlige motsigelser. Han, alle tings Skaper, blir et svakt lite barn; Han, all åndelig og timelig rikdoms kilde, blir fattig, for å gjøre oss rike; Han har ved sin inntredelse i verden, i en krok av jorden, ja i en krok i en stall, ikke annet enn en krybbe til sitt leie, og på samme tid forkynner de himmelske hærskarer fred for jorden i dette barn, som verden aldeles ikke tenker på, og som den aldeles ikke bekymrer seg om. Er ikke dette underlig? Ja underlig var hele Hans møysommelige liv her nede; underlig var Hans skjulte stillhet og Hans troskap i sitt håndverk inntil det trettiende år; underlig var Hans treårige læreembete, som Han viste seg som en profet, mektig i ord og gjerninger for Gud og alt folket i; underlig var det, at Han, livets fyrste, tok på seg en tjeners skikkelse og fornedret seg selv og ble lydig inntil døden, ja korsets død; underlig var det, at Hans dype fornedrelse var veien til Hans opphøyelse og til vår salighet, - at Han ved å gjennomgå lidelsens, dødens og gravens natt skulle bli sjelenes fyrste, fårenes overhyrde, sine troendes yppersteprest, alle kongers konge, og innta den herlighet som Han hadde hos Faderen, før verdens grunnvoll ble lagt. Hvilken ubanet sti, hvilken underlig vei!

Og likesom Hans historie er en rekke av underlige ting, så viser Han seg også underlig i sine troendes førelser. Bevitne det alle dere som kjenner Ham! – bevitne, at deres himmelske fører er underlig i sine veier!
Der går det ikke etter de lover som fornuften og den gode mening bestemmer, ikke etter menneskelig visdom og klokskap, ikke etter tingenes sedvanlige gang, ikke etter denne verdens løp; der går det underlig til, gjennom fangenskap til frihet, gjennom lidelse til herlighet, ofte kroket og likevel rett, ofte mørkt og likevel lyst, ofte skjult og likevel åpenbart; hvor mørket synes aller tykkest, der bryter ofte lyset frem; hvor alt synes lukket til med tusener låser, åpner det seg på Hans bud ofte uventet en vid, herlig dør; hvor vi er aller svakest, er Han ofte mektigst og virker med kraft gjennom vår svakhet.

En underlig Gud, hvem kan utgrunne Ham? Hvem må ikke, når han i sannhetens lys betrakter Hans veier, gi Ham æren og si, som det står i en salme:

Kjære tilhører! – det er vel ingen iblant oss, som ikke har erfart Ham som den underlige. For også de som ennå ikke har overgitt seg helt til Ham, ja også de som aldeles ikke kjenner Ham ennå og fremdeles er langt borte fra Ham, står under Hans underfulle ledelse, noe som ofte senere, når de er kommet til bedre erkjennelse av Hans frelse, blir klart og tydelig for dem, slik at de må forundre seg over, hvordan deres hyrde, som de ennå ikke kjente, ennå ikke elsket, ja som de skydde, likevel hist og her, ved denne eller hin anledning har ført dem så underfullt, så herlig, og alltid siktet til deres sjelers frelse.

Derfor er det vel ingen iblant oss som, hvis han har så mye lys, at han kan utforske seg selv og sin gang i Guds lys, ikke må si: Hans råd med meg var underfullt inntil denne stund, underfullt og herlig, langt over hva jeg tenkte og følte, langt over hva jeg ba og forsto.
Men har Han vært underfull inntil nå, så vil Han også fremdeles være og forbli det.
Akk, hvor det er en sjel som ikke ser noen utvei for seg mer, som engstelig spør: hvordan skal de da gå og bli med meg heretter? – for mine øyne er det skjult; hvor det er en sjel som erkjenner, at den bare kan hjelpes ved Herrens underfulle førelse, - å den bare overgi seg til Ham! Han heter Underlig og skal åpenbare og vise seg som den underlige, likesom i hele verdenshistorien, så også i hver enkelt sjels førelse.

Om også ikke noe særeget venter på oss i fremtiden, så trenger vi likevel høylig til Hans underfulle førelse, dersom vi ønsker å komme vel igjennom denne verden, full av synd, full av anstøt og full av fristelse, og å bli brakt inn i det himmelske fedreland, som Han, den evige trofaste også vil la skje med enhver sjel som mener det ærlig og uten svik med Ham. Så overgi deg da til Ham, min sjel; til Ham som heter Immanuel, og du skal finne, dersom du med hengivenhet kaster deg i Hans armer, hvor underfullt Han skal lede deg og hjelpe deg igjennom og la alt, det som møter deg, tjene deg til gode.

Underlig heter Jesus; men Han heter også Rådgiver.

Hvilken kilde til evig lykke; Kristus i ordet, i hjertet og i herligheten! Er denne lykke også din?

Kristus tilbyr seg selv til frelse for hele menneskeslekten.

Når de vakte sjeler først hører tale om Jesus Kristus, forøker det vanligvis deres sorg. De ser klart, at Han er en stor og herlig frelser, men de mener også, at de har forkastet Ham, og de frykter for, at Han derfor ikke kan bli en frelser for dem.

Det er svært ofte, at vakte sjeler sitter og lytter til en herlig beskrivelse av vår frelser og Hans lidelser og død for syndere, men deres spørsmål er fremdeles: "Er Kristus en frelser for meg?"

- Om det ikke fantes noen annen tekst i Bibelen til å sette mot i syndere og innby dem fritt å komme til Kristus, så måtte dette Guds ord overtale dem.

Det er ikke noe som misforståes mer av uomvendte sjeler, enn nettopp den ubetingede frihet til å få komme til Kristus. Så liten tanke og mening har vi ifølge vår natur om Guds frie nåde i Kristus, at vi slett ikke kan tro, at Gud tilbyr oss frelse i Kristus, mens vi er i en ond og fordømmelig tilstand.

Å, hvor trist er det ikke å tenke på, at så mange mennesker argumenterer imot sin egen lykke og ikke vil tro Guds eget urokkelige ord.

Mon hele Bibelen bærer vitnesbyrd om, at nåden i Kristus er fri og tilbys alle?

1. Da det jødiske folk var bitt av de giftige slangene, ble kobberslangen reist opp, slik at alle kunne se hen til den og bli frelst fra den visse død; og Kristus sier om dette: "Likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv."

2. Tilfluktsstedene i Jødeland lå alltid på en høyde eller et berg, og deres porter sto åpne natt og dag for å ta imot de som var i trengsel.

Dette er et bilde på Kristi frie nåde og tilflukt, som tilbys oss.

3. Ved englenes åpenbaring for hyrdene på Betlehemsmarkene vises det samme oss: "Se, jeg forkynner dere en stor glede for alt folket."

Og den siste innbydelse vi har i Bibelen, er den frieste av alle: "Og den som vil, han ta livets vann uforskyldt!"

Merk altså tekstens ord: "Til dere, menn, roper jeg."

Dette viser, at Jesus ikke er en frelser for djevelen, men for alle mennesker: enhver som har menneskelig form og bærer navn av menneske, tilbyr vår frelser sin frie nåde.
Det er ikke fordi vi har noen godhet i oss selv, at Kristus tilbyr seg å frelse oss, men ene og alene av kjærlighet til oss i vår fortapte stilling; og Satan har mange midler og bruker all sin makt for å hindre oss fra å komme til Kristus.

1. Noen innvender, det er ikke noe håp for meg. Det er ikke noe håp. Nei, for jeg elsker fremmede guder, så som penger, gods og gull, og etter disse får jeg nok gå. "Jeg har begått slike store synder – Jeg er sunket så dypt ned i syndens mudder – Jeg har så lenge bare tjent mine egne syndige lyster, at det nå ikke kan være tanke for meg om å vende om. Nei, det er ikke noe håp for meg nå."

Deg, min venn, svarer jeg: Det er håp for deg. Dine synder vil bli deg tilgitt av Gud for Kristi skyld. "Hos Gud er megen forlatelse."

Du har Guds eget ord for dette. Akk, hvorfor vil du la Satan forbli og fortrylle deg? Det er sant nok, du har vandret i synd alle ditt livs dager, men hos Kristus finner du ennå hjelp. Han kom for slike som deg, for du er en av den menneskelige slekt, og Kristus tilbyr sin frie nåde til hele menneskeslekten. "Til dere, menn, roper jeg."

2. "Jeg har ennå ikke hatt noen omsorg for min sjel. Inntil denne tid har jeg aldri lyttet til en gudstjeneste eller brydd meg om et ord av Bibelen. Jeg har ingen lyst til å høre noe om Kristus eller Gud eller om ting som angår evigheten."

Deg svarer jeg: Ennå tilbyr Kristus deg sin hjelp, ennå er nåden helt fri for deg. Selv om du ikke har sørget for din sjel, så har likevel Kristus gjort det, og Han ønsker å frelse den.

Selv om du ikke har bekymret deg om Kristus, så bærer Han likevel omsorg for deg og strekker daglig sin hånd ut etter deg. Kristus kom nok ikke til jorden, fordi menneskene spurte så mye etter Ham, men Han kom, fordi vi var fortapt. Fordi du er fortapt, derfor søker Kristus så ømt etter deg for å være din frelser. "Til dere, menn, roper jeg."

3. "Ja dersom jeg var en av de utvalgte, så skulle jeg komme, men jeg frykter for, at det er jeg ikke."

Deg svarer jeg slik: Det er en av Satans løgner som her vil sette deg fast igjen. Det er ennå ingen som er blitt salig, som er kommet til Kristus, fordi han visste på forhånd, at han var utvalgt, men han tok Gud på Hans ord, kom til Jesus og ble frelst. Gjør du det samme, og du skal skue Guds herlighet; "for Han er trofast, som ga løftet;" - men jeg skal si deg noe om valg, og det er: "Velger du Herren her i tiden, så blir du for evig Hans, men velger du Satan her nede til din herre, så blir du hans i evigheten. Valget står til deg, slik lærer Herrens ord.

Vil du ha liv så får du det; for Gud forlanger ikke mer av deg, enn det Han gir deg kraft til å utføre. La ikke Satan forvirre deg i dette, som han har gjort med så mange. Spør ikke og gruble ikke over, om du er utvalgt, men spør, om du er et menneske."

4. Noen kunne kanskje si: "Dersom jeg bare kunne finne mitt eget navn i Bibelen, da skulle jeg tro, at Kristus ville frelse meg, slik som Han kalte på Sakkeus. Han sa: "Sakkeus, skynd deg og kom ned!" Han ropte på ham ved navn, og Sakkeus kom straks ned, og dersom Jesus ville gjøre slik med meg og nevne meg ved navn, så ville jeg straks løpe hen til Ham."

Nei, deg svarer jeg: La oss se om Han ikke også har kalt deg ved navn. "Til dere, menn, roper jeg," sier Jesus. Nå, dersom Kristus hadde skrevet ned navnene på alle jordens menn og kvinner, så ville også ditt ha vært der, men i stedet for å skrive ned de enkelte navn hver for seg, så sammenfatter Han alle navn, enhver mann, kvinne og barn under ett, idet Han sier. "Til dere, menn, roper jeg, min røst lyder til menneskenes barn."

Slik sett er også ditt navn i Bibelen. "Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!"

5. "Om jeg kunne angre mine synder og tro, at Kristus ville frelse meg; men jeg kan verken angre eller tro."

Til deg sier jeg: Var du ikke et menneske, før du kunne angre og tro? Så er Kristus ofret for deg, før du begynte å angre; tro dog, at Kristus ikke har gitt seg hen for deg for din angers skyld, men fordi du er en ussel og fortapt synder. "Til dere, menn, roper jeg."

6. "Jeg frykter at tiden er ute. Hadde jeg kommet i mitt livs morgen, så hadde jeg trodd, at Kristus ville være tilbudt også meg til frelse, i min ungdom ved min første altergang, men nå frykter jeg for, at markedstiden er forbi, at arbeidstiden er ute."

Jeg spør: Er du ennå ikke et menneske, en av den menneskelige slekt?

Det er altfor sant, at du har avslått din frelser i mange år, men Han tilbyr deg sin frelse. Det var ikke ved din egen godhet, at Han ofret seg selv for deg, men det var, fordi du var en arm og fortapt skapning. Om du fremdeles er elendig og fortapt, så gjør Han det samme nå som før: Han tilbyr sin frelse; for ennå sier Han: "Til dere, menn, roper jeg."

Nå, kjære leser, hvem du enn er, mann eller kvinne, barn eller ungdom, - når du nå har lært, at den korsfestede frelser tilbyr deg sin frie nåde, at Han vil være din sikkerhet og rettferdighet, din tilflukt og styrke, å, så kom da og ta imot denne så herlige frelser, som alene kan fri deg, når de onde dagene kommer.

Les: Luk. 17, 20 – 31

I fariseernes spørsmål om tiden for Guds rikes komme møter vi de kjødeligsinnede jøders egenkjærlige lengsel etter dager, da de håpet å helt ut kunne få tilfredsstille deres selviske hjertes tørst og trang etter lykke, herlighet og glede i det forventede messianske rike. Men Jesus må i sitt svar vise dem, at de søker der, hvor intet er å finne. For det "Guds rike" eller "den bedre verden," som de stunder så sårt etter, og som består i "mat og drikke, i tilfredsstillelse av deres kjødelige begjæringer, finnes ikke, mens derimot det sanne Guds rike, som består "i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd" (Rom. 14,13), dette rike søker de ikke, skjønt det er å få som en aldeles fri og uforskyldt nådegave ved og i Kristus Jesus. For Jesus er Guds rikes dør, vei, innhold og grunnvoll, slik at fordi Han står midt iblant dem, kan Han si til dem, at Guds rike er "midt iblant" dem.
Akk, om de hadde villet "kjenne sin besøkelsestid!"

Jesu disipler derimot, som hadde begynt å erkjenne og tro på det Guds rikes evangelium som var åpenbart i "tømmermannssønnen fra Nasaret," - dem minner Herren om, at det Guds rike, - som her i verden treder frem i ringhet, i likhet med sin konge, Kristus, - dette rike skal visselig trede frem engang likeså kraftig og klart "som lynet, når det glimter, lyser fra himmelbryn til himmelbryn," da, når "Menneskesønnen kommer i skyen med kraft og stor herlighet" (Luk. 17,24; 21,27).

Men likesom det under sommerens travle innhøstningsarbeid pleier å komme – først trykkende, kvelende, hete dager, deretter mørke, truende tordenskyer og så til sist knitrende "lyn, som lyser" osv., slik må også Guds menighet være forberedt på, at før frelserens fulle og ubeskrivelige herlighets åpenbaring, vil det i åndelig henseende – midt under det siste store innhøstningsarbeid – komme en tung, søvndyssende, kvelende og mørk tid, i hvilken de kloke jomfruer vil "slumre inn," og "kjærligheten bli kald hos de fleste" (Mt. 25,2; 24,12).

Og på samme tid vil vantroens, verdslighetens og syndesikkerhetens drepende dunster samle seg tettere og tettere, inntil de, lik beksvarte tordenskyer dekker nesten hele menneskehetens horisont (Luk. 18,8); - men da – lyder anskriket: "Se, brudgommen kommer! Gå Ham i møte!" (Luk. 17, 26-30).

Likesom Den Hellige Ånd kom over Maria og bevirket at Jesus ble unnfanget og fødtes legemlig, slik må Den Hellige Ånd komme over ethvert menneske åndelig, for at det kan fødes på ny og bli et Guds barn. Et Guds barn kan ikke et eneste menneske bli uten ved en ny fødsel av Ånden.
Uten at noen blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.
Et menneske kan bli religiøst, avlegge all synd i det ytre, be fortreffelig, forkynne slik at andre kommer til omvendelse, gjøre store tegn og underlige gjerninger, men allikevel ikke se Guds rike, men gå fortapt, fordi han ikke er gjenfødt av Ånden; all hans gudsfrykt er bare lovens gjerninger og ikke Åndens frukter.
Det er ved troen vi blir gjenfødte, og denne tro er virket av Guds Ånd gjennom evangeliet om Jesu offerdød for oss. Men det skjer først da, når et menneske er blitt helt fortapt i seg selv og som sådan setter seg ned ved Golgata kors og ser opp til Ham som henger der med sine bloddryppende vunder, og får tro, at dette er for seg, tilhører seg.
«Han er såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.»
Når du med hjertet tror dette, da blir Kristus ditt liv, da blir du et gjenfødt Guds barn, men også først da. Her hjelper ikke noe annet, ingen visdom, ingen dannelse, her gjelder bare å bli barn, bli fattig i seg selv, ikke bare vite det, men personlig erfare det, og daglig i troen tvette sin sjel fra sine mange feil og brøst. Kjære sjel, er du gjenfødt?

Mens Peter ennå talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: «Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag: Hør Ham!»
Derfor fikk disiplene synet på fjellet, for at de skulle bli styrket i troens forvissning, at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn, og i troen på Ham bli fullt villige til å høre og følge Hans ord, hva enten Hans ord klang liflige i deres ører eller bar til dem det, som det i mer enn en forstand var tungt å ta imot.

Derfor har også du, bror eller søster, hatt, hva herlighetssyn Herren i sin nåde har gitt deg - derfor har du opplevd slik liflig nådens, frelsens og livets time, - ikke for at du nå, da den er svunnet, i skuffet forventning skal stirre tilbake til den eller i syk lengsel bare hige etter å nyte dens lyst igjen, men for at du skulle styrkes i tillitsfull tro og glad hengivenhet.

Synet er svunnet, - men Ordet er hos deg, og i Ordet er Herren.

16. For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til Hans storhet. 17. For Han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til Ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. 18. Og denne røsten hørte vi lyde fra himmelen da vi var sammen med Ham på det hellige fjell. 19. Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter. 20. For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. 21. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd. 2 Pet. 1, 16 - 18

Første del av denne teksten (v.16-18) er epistelteksten på den søndag i kirkeåret hvor evangelieteksten er om, Jesu forklarelse for disiplenes øyne på fjellet Tabor.
Jesu indre herlighet strålte frem, så den ble synlig for deres legemlige øyne; - «Hans ansikt skinte som solen, og Hans klær ble hvite som lyset,» leser vi bl.a. om dette (Mt. 17,2), og Moses og Elias, representantene for loven og profetene, åpenbarte seg der sammen med Ham, - og vitnet dermed for disiplene om, at denne, Han er den vi har vitnet om.

Og det var ikke det hele, som om dette ikke var nok! - men i tillegg talte Faderen direkte til dem fra himmelen, som Peter vitner om det her: «For Han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til Ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i!» (v.17).
»Og denne røst hørte vi,» vitner Peter videre (v.18), - og tidligere har han sagt: « - vi hadde vært øyenvitner til Hans storhet» (v.16).
»Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt,» sier Peter siden, i en forsvarstale for det høye råd (Ap.gj. 4,20).

Vi har altså med et øyenvitne å gjøre; - han var til stede da det skjedde!
Dette var han siden villig til å gå i døden på, - så du kan være viss på, at det ikke var kløktig uttenkte eventyr han holdt seg til. Og om så én mann skulle være gal nok, til å dø for noe han visste var løgn, så skal du være klar over, at også alle de andre apostlene, så nær som en, også gikk i døden for det samme, - og han som ikke led martyrdøden av dem, Johannes, han levde et langt liv utsatt for forfølgelse p.g.a. vitnesbyrdet om Jesus; - forvist til fangeøya Patmos bl.a., hvor han fikk åpenbaringen.

De hadde levd med Jesus disse, også etter Hans oppstandelse. Det er et mektig vitnesbyrd til oss!
Hør også døperen Johannes’ vitnesbyrd: «Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at Han er Guds Sønn!» (Joh. 1,34).
Gud hadde gitt ham et ord på forhånd: «Han som sendte meg for å døpe med vann, Han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, Han er den som døper med Den Hellige Ånd» (Joh. 1,33), - og dette hadde da Johannes sett skje med Jesus! Her har du enda et øyenvitne altså.

Men de religiøse lederne i landet, de som satt på de høye stolene, og administrerte religionsvesenet i landet, - om dem sier Jesus bl.a.: «Dere kjenner verken meg eller min Far. Hvis dere kjente meg, da kjente dere også min Far» (Joh. 8,19).
Og disse som da var stokk blinde, som aldri selv hadde hatt noe frelsende møte med Ham som Gud hadde sendt, de satt der som åndelige autoriteter, som folket henvendte seg til, for å få svar i evighetsspørsmålet; - noe som førte til at Jesus gråt! (Luk. 19,41).
Hvor alvorlig denne situasjonen var, det viser Jesus oss, idet Han sier: «Se, huset deres skal bli liggende øde!» (Mt. 23,38).
Og i år 70 etter Kristus, ble Israel fullstendig utslettet som nasjon, så det ikke ble stein tilbake på stein.
Slik går det altså, når folket holder seg til åndelige ledere, som selv er blinde, og ikke vil ha det annerledes, eller la seg tale til rette; - «de faller begge i grøften,» sier Han (Mt. 15,14).

På denne bakgrunn, - både av kjærlighet til Jesus selv, Han som betalte den kostbare pris - og til sjelene, så roper Peter det ut med den største inderlighet: «Vi var øyenvitner! - vi hørte! - vi så!»
Sånn er det også for ethvert sant vitne; - han kan si til ethvert menneske: «Jeg har sett, at Jesus er din frelser!» - det er ikke kløktig uttenkte eventyr, men som Lina Sandell vitner i sangen: «Det er meg openberra, at eg eig barnerett, for Gud med meg i Kristus er forsona.»
Er det blitt åpenbart for ditt hjerte?

Ja, Gud har nå iallfall ikke talt i det skjulte om dette - akkurat i denne stund, sendte Han deg øyenvitner til sin storhet, - du hørte vel det? Ja, men det som er så vanskelig, det er å tro, at det gjelder akkurat meg, - jeg finner liksom ikke noe ved meg selv, som stemmer.
Nei, det er godt det da iallfall, - for Han kom for å søke og frelse dem som det ikke «stemte» for, - det som var fortapt! (Mt. 18,11; Luk. 19,10).

Men hør nå, om frelsen gjelder deg, når Ordet vitner, at Han døde for alle! - eller når det vitner, at Han er en soning for hele verdens synd (1 Joh. 2,2).
Hvordan vil du klare å stille deg på utsiden av det? - har du opprinnelse på en annen planet? - eller er du runnet av en annen rot, enn resten av menneskeheten?
Nei, men jeg vet ikke, om jeg har den rette tro og tillit! Og det er mye sant i det, at man kan eie en falsk og død tro, - men dersom du sliter her, så er det egentlig fordi du vil ha noe «håndfast» i ditt eget bryst å holde deg til, - du vil ha et synlig eller følbart bevis, før du vil tro.
Men har du det slik, da er det én ting du skal få stanse opp for: - det er dypest sett, ikke troen i seg selv som blir deg til frelse, men Han du tror på! Du har altså fokus på feil sted!
Dersom jeg nå hadde troen i min venstre hånd og Jesus i min høyre, - hvilken ville du da ha valgt? Jeg tipper høyre! - og dette er nettopp troen!
Guds vitnesbyrd er ikke: Se, her er troen, som er gitt deg til frelse, - så må du strekke deg etter den, - nei, vitnesbyrdet er: Se, her er Jesus, som er gitt deg til frelse! - eller som Johannes uttrykker det i sitt brev: «Og dette er vitnesbyrdet (Guds), at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn» (1 Joh. 5,11).

Ja, hvem er så disse «oss,» som apostelen taler om her? Ordet svarer: «For så har Gud elsket verden, at Han gav sin enbårne Sønn...» (Joh. 3,16).
Dette evige livet er gitt oss alle, i Ham. Som en sa det: Du spør: «Skal undre meg på, om jeg er blant de utvalgte?» Du skal ikke spørre slik, - du skal heller spørre: «Er jeg en synder som trenger til frelse? - er jeg en synder for hvem Guds uforskyldte nåde er eneste håp? - ja, da er jeg jo nettopp en av dem som Jesus kom for!»

Peter var øyenvitne til den herlige Taborforklarelsen, - og da skulle vi tro, at han satte dette på toppen av alt! - vi tenker jo også så snart, at kunne vi bare fått herlige manifestasjoner iblant oss, ja, da skulle folk komme strømmende til, - og komme til tro! Ja, ingen tvil om at folk vil strømme til, - det ser vi jo også i så mange tilfeller, men om de også ville komme til en frelsende tro, det er en annen sak.
Bare les f.eks. Joh. 6, i den sammenheng og ta lærdom av det.

Nei, Peter, han snur det helt på hodet for oss, og setter noe annet mye høyere enn dette som han hadde fått se: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter» (v.19).
Guds ord! - Skriftens vitnesbyrd! - akt på det, for «det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i deres hjerter.»
Det er det som står der og vitner for oss, også da, når syner og åpenbaringer, varme følelser og følbar fred er borte, og alt er på det jevne, eller kanskje til og med øde og kaldt.
Se på Ham! - som loven og profetene vitner om, - Han har vært her og gjort alle ting vel, og nå sitter Han ved Faderens høyre hånd og taler vår (menneskets) sak! Der har Han satt seg etter å ha fullført renselen for våre synder (Hebr. 1,3).
Det fortelles om en far som hadde vært på et evangelisk møte, sammen med sin lille datter; - der hadde han fått høre et ord til frelse, og gikk hjem så oppløftet og glad. Men da han våknet morgenen etter, var de salige følelser borte, og ordet han hadde hørt var som dødt; - og han fortvilte over dette og tenkte, at alt var vel bare et bedrag! Da var det den lille datteren sa til ham de reddende ord: «Men, pappa, det står jo der fremdeles, det ordet du hørte i går!»
Ja, Gud hjelpe oss til å se det, - for Peter gir oss også begrunnelsen for, at dette ordet er så stort og viktig: «For dere vet først og fremst dette, at intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd» (v.20-21).
Det er rett og slett, Guds ord!

Med en svak tro og et fryktsomt hjerte, står mange syndere innfor Gud.
Det er ikke styrken i vår tro, men fullkommenheten av Kristi offer som frelser! Ingen svakhet i troen, eller øyets uklarhet, - ingen skjelvende hånd kan forandre effekten av Kristi blod.
Styrken av vår tro kan ikke føye noe til det, - heller ikke kan svakheten i vår tro ta noe fra Ham. Tro (svak eller sterk) leser fremdeles løftet: «Jesu Kristi Hans Sønns blod renser oss fra all synd.»
Om mitt øye til tider er så uklart at jeg ikke kan lese disse ord, gjennom blindende tårer eller forvirrende prøvelser, - så hviler troen på den sikre kjennskap til det faktum at LØFTET ER DER, og Kristi blod forblir i all dets makt og formålstjenlighet på alteret, uforandret og upåvirket.
Gud sier at den troende er rettferdiggjort. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.