Han naglet skyldbrevet til korset

Vil du riktig se alle synderes stedfortreder, så vend ditt ansikt til den sårede mann på Golgata, hvor Han står hudflengt og tornekronet med et blodig ansikt.
Hans like har verden aldri sett - de kvaler Han utsto, var så uhørte at det overgår all tanke og forestilling - bare Han selv vet hva Han led. Men Han kunne og ville bære alle våre synder samt den Guds vredesdom og forbannelse, som uvilkårlig måtte følge på synden.
Der hvor Gud hadde lagt syndene, - nemlig på Kristus - der lå de med hele deres forferdelige tyngde, og der ble de også liggende, inntil Han som var stedfortreder ved fyllestgjørelsen på Golgata "utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset". Kol.2,14.
Gud være lov og pris! Syndere uten like har fått en frelser uten like og i Ham en forløsning og frikjøpelse som gjelder hvert eneste menneske så virkelig, "at blott i tro han går til Lammets sår, er han på stunden salig."
Å tenk dog hvilken nåde, at Guds egen Sønn er død for våre synder! Hva betyr vel du imot Kristus? Vel er du i deg selv en stor og vederstyggelig synder - gid vi hver for oss riktig visste det, - men så stor er du ikke, at ikke Jesu Kristi, Guds Sønns blod skulle kunne rense deg fra alle dine synder, de må være nokså blodrøde og ha hva navn som helst.
Og når Guds Sønn har båret og tatt bort verdens og dermed også dine synder, da må de vel være for evig borte? Har du virkelig tenkt på det?
Nå, siden Jesus har båret og betalt alle våre synder og er blitt såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger - nå da straffen ble lagt på Ham, nettopp "for at vi skulle ha fred" - nå forlater Gud alle - uten unntagelse alle - deres overtredelser, som her i tiden gjør opp sitt regnskap med Ham på Jesu forløsnings usvikelige grunn.

Chr. Møller

 Til toppen

Rettferdiggjørende rettferdighet ved Kristi gjerning

For at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. (Rom 8:4)

 Lovens gjerninger og lovens rettferdighet, er de samme betingelser. Av Skaperen er vi uttrykkelig blitt fortalt, at intet kjød kan bli rettferdiggjort ved hva som blir utført av oss - følgelig heller ikke av dette som vi leser i romerbrevet her. *
Hvorfor? Jo, fordi hvert menneske er en fallen skapning. Og i tillegg til fordervelsen i hans natur, vokser også hver time en urettferdighet av faktiske overtredelser.
Derfor kan ikke noe menneske, - uansett - bli akseptert til livet, ved en slik delvis, ufullkommen og tilsmusset overensstemmelse med moralloven. Og allikevel, uten rettferdiggjørelse, må mennesket gå tapt for alltid.
Derfor må det enten gi opp alt håp om frelse, eller søke en rettferdiggjørende rettferdighet ved Kristi gjerning.
Nå kom Kristus for dette mål, - å fullføre all rettferdighet. Ikke for seg selv, - som var og er kilden og senteret for all hellighet, - men for oss som hadde mistet vår opprinnelige rettskaffenhet (gode), og er blitt som degenererte, fremmede planters vin. 
Guds Sønn forlot sin herlighet, for at lovens rettferdighet måtte bli fullført for oss, - vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Dette må - når man overveier det - sikkert være den uforfalskede betydning av teksten, - den eksakte mening som ifølge originalen, står slik: "For at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss," dvs. i vårt sted, eller til vår fordel. Det som loven krevde, men p.g.a. svakhet ikke kunne oppnå: det utførte Kristus for oss.

Til toppen

Gud er mektig til å la nåde rikelig tilflyte dere. 2 Kor. 9,8.

Forunderlige ord, alltid skal nåden rikelig tilflyte oss. Så ser vi da her, hvilke dårer vi er, når vi så ofte i vårt hjerte tenker: Nå må vel Gud være trett av meg, nå må Han vel visst for mine synders skyld slutte med å skjenke meg sin nåde! - Slik er det ikke, Guds tanker og hjertelag er annerledes og større enn våre tanker. Han vil ikke gi oss sin nåde bare for en tid, noen måneder eller noen år, men alltid, så lenge vi ferdes her nede og trenger den. Han vil heller ikke gi oss sin nåde bare de tider, når vi føler oss fromme, alvorlige og synes vi kan hengi oss til Ham i bønn. Tro og kjærlighet, men også og aller mest da, når vi føler oss ugudelige, uverdige, hårde og elendige og det for våre øyne synes å være nesten forbi med oss.
Ikke bare da, når vi får være mer tro og lydige imot Ham, men også i de tider da utroskapen, gjenstridigheten og vantroen er større, som vi ser av Frelserens fremgangsmåte med Peter, da han hadde fornektet Ham. Ikke så at Han har behag i vår utroskap, men så, at Han ynkes over oss, elsker oss inderlig også da, omslutter oss med sin nåde, bevarer oss ved sin nådes makt, tukter oss, drar oss atter tilbake til seg og forlater oss alle våre synder.

I sorg og glede, i medgang og motgang, i trengselens og prøvelsens tider, når vi går gjennom vannene, gjennom flodene, gjennom nøden, gjennom luen, ja også gjennom dødens skyggedal, vil Han la sin nåde rikelig tilflyte oss, så rikelig at vi alltid i alle ting skal ha, alt hva vi behøver. I alle ting - atter må vi rope ut: O herlige ord! Nåde i alt og til alle ting.

Andreas Lavik

Til toppen

Og når Han har funnet den (Luk. 15, 5).

Av Lorenz Christoffer Rezius 1745 - 1818.

Den kjærlighetsfulle frelser går som en hyrde etter de tapte får, hvor de enn er. Han søker de avvekne og troløse mennesker på deres syndige og fordervelige stier. Han lar dem ikke ha fred i deres synd, men stiller seg på deres vei, - går dem i møte og treffer dem i ørkenen hvor de har løpt bort. Han taler i deres ennå ubekymrede samvittigheter. Hans røst lyder i deres hjerter som ennå er følelsesløse mot Hans kjærlighet, og til det bruker Han sitt hellige ord, som har en guddommelig kraft til å trenge inn i menneskenes hjerter.

Når du nå, min venn, leser i en kristelig bok og der treffer et sted som gjør inntrykk på deg, - et sted hvor du stanser og blir oppmerksom, og som du ser er passende for deg og din tilstand, slik at du derved kommer til å tenke: Akk, her er jeg avmalt, nettopp slik er det med meg, just slik er jeg - da er det dette som skjer, sier jeg, - du kan være aldeles viss på at det er din venn, hyrden, som banker på ditt hjerte og leter etter deg. Og ville du nå virkelig åpne ditt hjerte for Ham, så skulle du få høre hva Han videre hadde å si deg. Eller du leser en dag om en benådet sjels salige tilstand, og du fornemmer ved det inneni deg det ønske: "Akk, om det var slik også med meg!"
- eller du hører en preken, - en formaning, - og den går deg til hjertet, - den rører deg og fører deg på en for din sjel gagnlig tanke: hva er vel dette alt sammen annet enn din venns røst, - din hyrdes søkende stemme.

En lærer kan ikke ved egen kraft vekke opp eller bevege et hårdt og sovende hjerte, men det er Jesus som taler til deg gjennom hans munn. Når man altså under Ordets hørelse eller lesning får et sterkt inntrykk på sitt hjerte, - hva nå enten det føles vederkvegende eller forskrekkende, - enten man fornemmer det som en vennlig lokken og dragen på hjertet, eller som et tuktende og smertende slag, som man blir urolig og bekymret ved -, da kan man visst og sikkert tro, at det ikke er annet enn Jesu hyrderøst, som ved Ordet roper i hjertet og samvittigheten og der forårsaker disse følelser og rørelser. 
En synder blir undertiden forbitret på den lærer som sier ham rent ut hans onde vesen og usalige tilstand, slik at han føler seg grepet i samvittigheten. Men kjære! Vredes ikke på ham – han er et menneske, hva skulle han alene kunne utrette? Nei, det er som sagt Jesus’, din venns, din hyrdes røst ved dette sitt sendebud.

 Han elsker deg, og vil derfor på denne måte bringe deg til erkjennelse av din elendighet for siden å kunne hjelpe og frelse deg. Denne venn vil ikke og kan ikke med likegyldighet se deg gå i en slik usalighet borte fra din Skaper - derfor søker Han ved denne røst å dra deg til seg.

Men hyrdens røst lyder også til den villfarende synder gjennom allehånde tildragelser i det daglige liv. F.eks. når et menneske ved en meget stor fare eller ved et ulykkestilfelle blir bevart på en slik måte, at Guds godhet og kjærlighet faller det så sterkt i øynene, at det ikke kan miskjenne den, - og det ved det fornemmer en hjertets dragelse til å av takknemlighet oppofre seg til Ham. Eller når man ser, hvorledes Guds straff klart hviler over en ugudelig og derved tenker: Dette kunne også hende meg som går under samme forbannelse, dersom jeg ikke flyr til nåden og blir omvendt til Jesus. Eller når man hører, at noen ganske uformodet og uberedt blir rykket ut av tiden og inn i evigheten, og man tenker ved det: I dag deg, i morgen meg - jeg kan jo heller ikke noen dag være sikker for mitt liv, derfor er det sikrest å søke Herren, mens Han er å finne. Eller når man faller i en sykdom, og det ved det faller en inn: Kanskje ligger jeg nå på mitt dødsleie. Jeg vil nå anvende den korte tid Guds nåde ennå gir meg til å komme i bekjentskap med min Gud og frelser, for at min så dyrt kjøpte sjel må bli reddet. Eller når alderdom og svakhet minner om dødens komme. Eller når man ser et benådet menneske, hvis hele omgjengelse vitner om en rett salig hjertets forening med Gud, og man derved tenker: Hvor lykkelig er ikke denne sjel! - gid også jeg var i en slik tilstand. Eller når det - under dets ensomhet - kommer over et menneske, enten en sterk uro det ikke kjenner noen grunn til, eller en inderlig glede, det ikke kjenner årsaken til.

Se, alt slikt, kjære sjel, er din venns røst, som banker på ditt hjerte. Din hyrde, som roper i din samvittighet. Og hva mener Han vel med det? Akk, Han vil jo bringe deg til å tenke på din salighet. Han vil berede seg vei og skaffe seg rom i ditt hjerte. Han vil ved det si deg: Tenk etter, kjære sjel, hva du dog har kostet meg. Hvorfor vil du da dø slik? Tenk etter hva som blir deg til fred. Vend deg til meg, slik at jeg må få alle mine fredstanker utført over deg. Gi meg ditt hjerte! Se, hvorledes jeg strevde for deg, - hvorledes jeg arbeidet meg til døde for å gjøre deg salig. Jeg elsker deg. Kom dog til meg, så skal du få smake og se hvor vennlig jeg er. Så skal du erfare hvor godt man har det hos meg.

Slik taler Jesus, den gode hyrde. Å, at vi dog ville gi akt på denne vår venns røst og lukke opp for Ham.

Så søker Krist, vår Herre kjær,
Det får som tapt og borte er,
Inntil at Han det finner;
La finne deg, du arme får,
Fly til Hans favn, som åpen står,
Før nådedagen svinner!

Til toppen

Den åndelige tiggerstav

Hvorledes Gud pånøder oss den åndelige tiggerstav

Ingen tar den av egen drift, nei, ingen. Den som skal bære den, han må Gud påtvinge den. Hvorledes gjør Gud det? Som Han vil. Han er ingen ensidig Gud - Han strammer ikke alt over en lest - allikevel betjener Han seg for det meste av Moses ved denne gjerning - ham sender Han hen til et slikt menneske og bringer det i samkvem og forretningsforhold med ham. Moses tilbyr i Guds navn saligheten. Mennesket spør: "Hva koster denne vare?" Handelsherren sier: "En fullkommen oppfyllelse av mine bud." Det forekommer ikke kjøperen å være for mye, og han vil betale. Den Hellige Ånd blander seg i saken og legger ut for ham Moses' fordringer etter deres sanne betydning. Mennesket undersøker sin moralske kasse, og resultatet er? En forferdelse til marg og bein. Hans dydskapital er langt fra tilstrekkelig til den lovede pris - men varen må han ha - han vil nå engang til himmelen, ikke til helvete. Kreditoren driver på. "Ha dog ennå litt tålmodighet!" ber synderen, "jeg skal betale inntil siste slant." Og nå går det løs påarbeide, løp og anstrengelse. Budene må holdes, - men akk, jo alvorligere streben, desto tydeligere innser han: "Det kommer intet ut av det - jeg går tilbake i stedet for fremad - jeg faller daglig dypere og blir kun fattigere i stedet for rikere og forøker gjelden i stedet for å forminske den!" Skyldneren spør sukkende: "Gir du da intet avslag i din fordring?"
"Intet," er det barske, bestemte svar, "intet, enn ikke en tøddel!"
Den armes angst stiger til det høyeste. Nye anstrengelser, nye fall, ny overbevisning. "Det er forgjeves!" Moses vedblir å tordne og skjelle. Da knekkes endelig det arme, engstelige menneske som et rør: "Jeg kan ikke mer - jeg er bankerott - jeg har intet å betale med! Jeg elendige! Jeg føler det, at jeg er forbannet! Hva skal jeg gjøre for å bli salig?" Tro på Jesus Kristus," roper en stemme fra det høye i hans sjel, "så skal du bli salig!- "Jesus Kristus? - hvem er det? - hva kan Han tilby? - Tør også en synder, en djevelens tjener, et dødens barn som jeg, håpe noe av Ham?" Slik spør han. - Han hører fredens evangelium - han erfarer budskapet om korset. Da går en nådehåpets stjerne opp for ham i sorgens natt. Han ser seg kastet hen til Jesus - Jesus er hans eneste håp. "Herre Jesus, forbarm deg over meg!" er grunntonen i hans sjel. Sukkende, vansmektende, gråtende synker han i støvet foran nådetronens fot, og i hans hånd hviler - akk, se dog! - den hellige tiggerstav, som vi har talt om. For den rette syndertrang og den bevissthet: "I Jesu blod alene er min frelse," er den tiggerstav, som man ikke kan bryte av gjerdet, som man ikke kan få for alt verdens gull, som man verken kan få lånt eller stjålet, men som faller fra himmelen ned på jorden, som Gud alene kan gi og som Han også rekker til alle sine elendige, til den tid og stund Han har utsett til det.

Til toppen

«Kristus alt i alle»

«Men Kristus er alt og i alle.» Kol. 3, 11.

«Kristus er alt.»
Det er et stort ord.
Hvorfor er Kristus alt?
Fordi «hele guddommens fylde bor i ham» (Kol. 2, 9).
«Hele Guds fylde!» Det er alt hva Gud er og var, det er alt hva Gud har. Det er - alt!
Og det hører oss til!
«Av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» Joh. 1, 16.
Nåde over nåde! Tror du det blir nok da?

-  -  -

Kristus er alt, også fordi han har gjort alt. Hele Guds lov har han oppfylt, all vår synd har han sonet, hver en synder har han forlikt med Gud i sitt blod. Derfor er han blitt alt.

-  -  -

Kristus er alt. Hva er så vi?
Et pinlig spørsmål kanskje?
Ja vel, og her er det ydmykende svar:
Vi er - intet!
«Intet, slett intet jeg er eller har -.»
Nynner ditt hjerte med her? Er det slik?
Svar sant!
Er det bare fattigdommen med deg, bare nuller - alt ditt?

- Det står skrevet at «vår ros er utelukket». Vi har tapt «all ære for Gud» (Rom. 3). Og Herren sa: «Uten meg kan dere intet gjøre.»
Kristus er alt og vi intet. Det er en paragraf i gudsrikets grunnlov. Søk ikke å få den forandret!

-         -  -

Det er slemt å være et intet, du har rett i det. Men det er ikke mindre slemt å prøve å bli noe!

Det er sårt å måtte ligge som en orm i støvet, men det er enda mer sårt å kravle opp i selvopphøyelsens stige - for så å falle ned og slå sig til blods gang på gang.
Og det er i grunnen ikke selve fallet som er det sværeste heller, men dette at vi er anlagt slik at det synes umulig å være fortrolig med «nulltittelen».
Jeget er intet, men jeget vil være alt. Jeget er syndig og ondt tvers igjennom, men jeget vil slett ikke erkjenne det. Det påstår tvert om at det tross alt er godt.
- Akk, herr Jeg, hvor gruelig du tar feil! Og derfor må du dø! -

-  -  -

 Du som er lik null, sett deg ved korset og tro evangeliet: Kristus er alt!
Det er han, han - kun han! Ikke du og han eller han og du, men han alene.
- Det toner et herlig og guddommelig «uforskyldt !» over ditt fattige liv i samme stund som du kryper inn under Jesu kors. Og ditt hjerte blir for første gang stemt for den nye sangen, - sangen om at han er alt og du intet.
- «Jeg, jeg er intet, men Kristus mitt alt.»
For en liflig tone i Guds øre!
For en skurrende lyd for det kjødelige sinn og den hovmodige menneskenatur!
Og tenk for en mislyd i djevelens øre:
Jeget avsatt, Jesus opphøyet, guddommen æret!
Må ikke helvete skjelve av ergrelse?

-         -  -

«Synderplassen» er plassen ved korset. Den som intet har - uten Jesus, har alt i Jesus. Tenk om vi kunne huske det!
- Så sørger vi over oss selv, at vi er så forvendte - og takker for dette vidunderlige som heter nåde (1 Pet. 5, 5).

Intet sted er det slik gråt og slik jubel som ved korset. Der er syndere intet, der er Jesus alt. Der er det bare Jesus, - Jesus alene.
Det verste og det beste møtes og oppleves ved Jesu kors: Synd og nåde, dom og frelse.
Ja, her møtes mennesket og Gud, her opplever mennesket Gud.

-  -  -

La oss da øve oss i å tro at Jesus er alt, og fortsette å erkjenne at vi er intet!
Tanken på oss selv gjør syk og tom. La oss da glemme oss selv for ham! Ja, måtte vi brenne av nidkjærhet «for hans sak og hans ære og gjerne på jord hans forsmedelse bære».
For han er jo alt! -

-         -  -

Kristus er alt og Kristus er «i alle». Han bor ved troen i dem som erkjenner at de er intet og han alt.
Bor han da hos deg?
Fordi Jesus er alt for alle, kan han ta inn hos enhver som åpner sitt hjerte for ham.
Og følgen blir et hellig brorskap, et åndens samfunn.
Vi blir ett - når han blir alt for oss. -
- Tror du på helbredelse ved bønn? spurte en syk som jeg besøkte en gang.
- Ja, naturligvis!
- Halleluja! Da er vi brødre! utbrøt han. - Det er altfor lite å bygge samfunnet på!

Vi må ha selve midtpunktet i troen og erkjennelsen. Vi må ha «Kristus Jesus selv» (Ef. 2, 20). Da har vi alt.
- Jeg er i Kristus - og Kristus er i alle. «Og blir kun Lammet alt og ett, da knyttes søskenkjeden -.»
Møt meg der!

-         -  -

Det er underlig, men det er sant:
Vi som er bare støv, - vi er dog alt for ham!
Vi kostet ham alt den gang vår gjeld ble betalt.
Han så evige verdier i oss og «gav sig selv» i døden for vår skyld.
Og så er vi blitt juveler som pryder hans herlighet. - «Et folk til eiendom,» som det heter (1 Pet. 2, 9).
Den synder som gir seg over til Jesus, gjør ham rik, samtidig som han selv får alt.
For syndere er alt for Jesus, - og Jesus er alt for syndere.

-  -  -

All æra til Jesus,
min Frelsar so kjær!

Men plutselig bruste et hyllningsrop fra mengden, og der - oppe på promenadedekket på en av båtene som lå ved kaia, sto han, mandig og berømt - polarhelten!
Visst måtte han æres! Og jeg kritiserer ikke det. Jeg vet bare om en annen, en som våget mer og gjorde større verk - Jesus, helten fra Golgata, han som bærer tittelen «vår frelseshøvding» (Hebr. 2, 10).
- - Og når den himmelske «korsfarerhær» - under sin bloddryppende, seierrike fane - toger inn på Sion og møter sin Fyrste, «da skal vel jubelen begynne». Ja, da skal den bli «grenseløs».
Og aldri skal den opphøre!
Nei, Jesu navn taper ikke sin klang i evigheten lang. Det blir hyllet med usvekket inderlighet og styrke i den evig nye sang.
For Kristus Jesus er «alt i alle».
Ære være vår Gud og ham, det Guds Lam!

Til toppen

Sannheten skal frigjøre dere!

Joh 8. 31 flg.

v.31 Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. v.32.Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. v.36 Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.  

Jeg ville så gjerne være sann! Har du det slik? Du vet hva Guds Ord sier om at sannheten skal gjøre fri. Du vet også at løgn er synd. Derfor vil du ikke lyve, du vil være et ærlig og sant menneske. Som kristen kan du ikke leve i ”fusk og fanteri”. Det er helt uforenlig med å leve i samfunn med Gud!

Men inne i ditt hjerte (hvis du skal være helt ærlig), der hvor ingen andre ser, er dette ikke så lett. Det er som om du ikke forstår deg selv, for stadig kommer løgnen opp i ditt indre. Så mang en ”liten” hvit løgn. Så mange ganger en bortforklaring, for å lure seg unna ubehageligheter. En vil så gjerne ”pynte litt” på sannheten, til egen fordel. Du  prøver å trøste deg med at det jo ikke er bevisst. Du gjør det som regel uten å ville det, og da kan du vel ikke ha noen ”stor skyld” i det…

Slik blander vi inn våre (løgn)tanker i budskapet om Guds nåde; at Gud ser til ”alvoret” i synden. Hvis det ikke er så ”grovt”, og i alle fall ikke bevisst, så trenger vi ikke bekymre oss om det. Dette er en av ”slangens listige snarer” og kan lede et menneske like i den evige død! Mange lever på denne livsløgn i sitt forhold til Gud.

Også David holdt slik på å lure seg selv. Han var begynt å gi etter i hjertet for sine tanker om ”alvoret” i sitt liv. (Å, hvor farlig løgnen i mitt hjerte er.) Men Gud stanset ham opp, og talte til hans sjel;  David, du er ikke sann! Du lever på en løgn! Gud fikk i sin nåde åpne hans ”hjertes øyne”, og en bønn blir formet i ham: ”Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.” (Salme 51,8) Det nytter ikke å unnskylde seg for Ham som kjenner mitt hjerte, og vet om ALT. (Og unnskyld deg nå ikke med at Davids synder i alle fall var ”verre enn mine”.) Det som ingen andre ser, som du kan skjule for alle, det er ikke skjult for Herren.

Om dette begynner å bli levende for deg, så er det Åndens gjerning i ditt liv, Sannhetens Ånd. Hva ”ser” du da? Da  kan du ikke si (hvis du skal være sann) at du er virkelig  SANN! I dypet av alt i ditt liv er det løgn og fusk. Selv i ditt ønske overfor Gud om å være sann og ærlig, må du innrømme at du er ikke slik. Du må gi Gud rett i ordet i Jer.17,9-10 ”Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det? Jeg, Herren, ransaker hjerter og prøver nyrer.”  Og hva skal jeg gjøre da, når det ikke er noe håp om bedring? ”Det kan ikke leges.”

Finnes det da noen redning for meg?

Lovet være GUD, den er kommet! - i Sønnen, - i Jesus Kristus, - i Den Elskede!

Din og min redning er i Ham som er Sannheten. Jesus (sannheten) kom for å frigjøre oss. Sønnen, (sannheten) er selve FRIHETEN! Måtte Sannhetens Ånd få gjøre det levende for ditt hjerte.

Den Herre Jesus Kristus kom ikke for å lære deg å være sann, men for selv å være det i ditt sted. I Ham var det ingen løgn og uærlighet. Til Ham kunne Faderen rope ut; ”dette er min sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.” Og lovet være Herren, han var det i mitt sted! Og da han også tok min plass i dommen over min løgn, min uærlighet, mitt svikefulle hjerte, så gjorde dette meg FRI. Jeg ble fri i fra meg selv, fri i fra ALT i meg. Virkelig fri, Jesu navn være lovet!

Dette er også vår eneste frihet. Ved troen på ”Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod” (Åp.1,5) I Ham ble dine overtredelser  UTSLETTET! (som David vitner om) I Ham er Gud deg nådig. Den Herre Jesus Kristus ER Guds miskunnhet! Han ER din frihet! Sannheten gjør deg virkelig fri, kun ved å lytte til, og ta i mot dette hans ord i tro.

Er der så ingen krav til meg? Nei, INGEN!

Men nå er jeg ”blitt sann”, som jeg ikke kunne på noen annen måte. Sannhetens Ånd hag lagt ”Sannhetens ord, evangeliet om deres frelse ”(Ef.1,13) inn i mitt hjerte. Han har gitt meg ”kjærlighet til Sannheten.” (2.Tess.2,10) Den som av Gud er skjenket en slik nåde, på ham oppfylles også det ord som Johannes skriver i Joh. 3,21: ”Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbart, for de er gjort i Gud.”

Til toppen

Vær frimodig!

Av Horatius Bonar 1808 - 1889 (Skotsk prest og salmedikter)

Nådetronen er kun oppreist for de fortapte

Alle som ikke trenger til nåde, er utestengte fra denne trone. Nådens trone er den rette plass for syndere, men ikke for andre. Derav kommer det også at så mange går utilfredstilte fra denne trone. De sier de erkjenner den å være en nådetrone, - men de kommer dog ikke blottet for alt eget. De forsøker hemmelig å opprette en egen rettferdighet, selv om de sier seg å ikke ha noen. De nøyer seg ikke med å være nådens mottagere og skyldnere - de vil komme med noen egen fortjeneste, og derfor søker de også å gjøre alt mulig til egen fortjeneste. De gjør sitt alvor, sin omvendelse, sin anger, eller endatil selve den omstendighet at de kommer, til en fortjeneste, og de håper å bli mottatt på grunn av noe av dette. 
Intet under da, at de vender tilbake som de kommer - for de kom som de som hadde noe, ikke som de som manglet alt. De kom ikke til denne trone som til en blott og bar nådetrone eller i det minste ikke til den som en nådetrone for dem. De kom, som om den var halvt en fortjenestens trone, som bare de kunne nå som hadde noen verdighet. De antar kanskje, at den nok er en nådetrone, og at man må nærme seg den som sådan, - men de tenker dog, at de for sitt personlige vedkommende ikke tør våge å motta noe, før de erfarer en indre forvissning - som et tegn fra Gud - om, at de vil bli mottatt. Eller med andre ord: de sier seg vel å tro, at alt er rede, - men de venter på en personlig innbydelse, på et indre, fordulgt tillegg til frelserens store offentlige innbydelse: "Alt er rede - kom til bryllup!"
Men de får vente forgjeves.

Til toppen

Frigjort og lykkelig

Man ser ikke dypet av hjertets fordervelse før strålene fra nådens sol bryter inn i sjelen. Da først oppdager man vantroens og selviskhetens dypeste røtter. Da ser man hvor utrolig tilbøyelige vi er til å forarge oss på "korsets og forkynnelsens dårskap"!! Selv om en VET at det bare er den alene som kan gi virkelig frelse for de fortapte.
Ta du derfor imot dette glade budskap igjen, og la ingen ta ifra deg den rett du har som en synder!! Legg nøye merke til at det er som synder, som fredløs, hjelpeløs og ugudelig du har rett til å ta imot en full, fri frelse ved Jesu blod.
Du har IKKE rettighet som from og vil heller aldri få det, selv om du slet deg til blods i kampen mot synden.
"Kom til Ham den levende stein". Selv om du føler deg hard, kald og død som en stein så skal du bli gjennomstrømmet av den levende steinens liv når du hviler på HAN !!!

Gud være lov og takk for at det er åpnet en kilde i Davids hus mot synd og urenhet, og fordi man ikke trenger noe annet adgangstegn enn å være en trengende, hjelpeløs synder.

Til toppen

For syndere!
Luk. 15, 1 - 10.

De holdt seg nær til Ham, står det her. Det beskriver noe aktivt fra deres side, en indre trang som drev dem, de ville altså gjerne være nær Jesus. Og les nå ikke bare så snart igjennom det, men stans nå opp for hva slags mennesker Skriften her taler om: tollere og syndere! De holdt seg altså nær til Jesus, Guds Sønn! Og det var ikke nødvendigvis fordi det føltes godt å være nær Ham, men for å høre Ham, står det. Det var altså noe i det Han forkynte som forårsaket dette; det var Hans budskap.

Hva var det de hørte? Jo, det var det som kommer frem videre i teksten. Mennesker kan ha studert teologi i mange år uten å høre dette, som de hørte. Det var nemlig om dem Han talte, og da ikke som gjenstand for Guds vrede og mishag, men for Guds nåde og kjærlighet. Dette var for dem noe aldeles nytt. De kjente bare til fariseernes og de skriftlærdes gudsbilde, han som hatet slike som dem og i sin vrede skulle dømme, om det da ikke skjedde en omvendelse til moralsk forbedring. Noe de vel ikke fant grunnlag for i seg selv.

Og så kommer denne og setter seg ned ved deres bord, og eter sammen med dem! Er dette Gud? Og, er dette Guds holdning til oss? Dette var uforståelig både for dem og for fariseerne og de skriftlærde. Men hør du hva fariseerne og de skriftlærde vitner om Ham her; for selv om de knurret over det, så vitner de likevel sant her: "Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem" (v.2).

De møtte Ham som ikke kunne slå seg til ro, så lenge den ene var kommet bort. Han måtte ut og lete: "...så steg du i vår jammer ned Så dypt som ingen vet." Dette var en kjærlighet som var helt fraværende både i fariseernes forkynnelse og ikke minst i deres hjerter. Dette var rett og slett ikke deres Gud, men som Jesus sier i Joh. 8,44: "Dere har djevelen til far." De forkynte derfor Gud med djevelens trekk, og de som ga seg over til denne gud/lære, fikk også ham til far, dvs. ble løgnens barn, som Skriften uttrykker det. Og den uhyggelige frukten av denne lære åpenbarer Jesus idet Han sier til dem: "Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke" (Joh.8,45). 

De var m.a.o. helt ute av stand til å høre sannheten, at "jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere," og at denne omvendelse besto i å vendes til Gud ved nåden i den Han utsendte.

De knurret mot dette; det var ikke "rettferdig" at disse elendige skulle få det for intet, det de hadde arbeidet, slitt og ofret for å oppnå, og likevel måtte bære på en utilfredshet og nagende uro i hjertedypet. Denne godt skjulte bitterhet mot Gud, som finnes i enhver lovtrells hjerte, veller frem i dagen i den hjemmeværende sønns svar til sin far: "Meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine" (Luk.15,29). Ja, en kan tale om blindhet, om å ikke kjenne sin far: "Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!" (v.31). Bare slakt og et, om du vil!

Dette gudsbilde hadde lovisk lære ført jødene inn i: "Dette folks førere er forførere, og de av folket som lar seg føre, er fortapt" (Jes.9,16). Dette var altså de virkelig fortapte i Israel, ikke de som sto der dømt etter loven, men de som alle holdt for de frelste, fordi deres frelsesvei og frelsesforkynnelse utelukket evangeliets nåde. Ikke så at de ikke også forkynte nåde, men det var ikke den nåde som Jesus talte om, og derfor heller ikke egentlig nåde, men en etterligning etter menneskers tanke og fornuft. Guds nåde er for fortapte, og for om mulig å få bedre tak i hva det vil si, føyer vi til; og kun for dem. Så får du prøve deg i dag, om den har noen relevans til deg.

Det disse synderne hørte om hos Jesus, var ikke en Gud som vel kunne komme til å anta dem, dersom, hvis osv., men en som lengtet inderlig etter dem, som Han også sier i Luk.22,15: "Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider," som en far lengter etter sitt bortkomne barn. En som forlot sin herlighet for å lete i ødemarken. Hva det kostet Jesus vet vi jo noe om i dag! En som lette med "lys og lykte" etter dem, ja leter nøye (v.8), og som gleder seg storlig når Han har funnet én. Og som Jesus sier det så fint her: "...det blir glede blant Guds engler!" (v.10). Kan du se det for deg? Eller hører du inn under de nittini som ikke har bruk for omvendelse? (v.7b). Nei, da kan du  nok ikke forestille deg denne glede i himmelen. Men sånn er det jo også for den som er av sannheten, om enn av andre grunner. En kan ikke forestille seg at en skal forårsake noen glede i himmelen når en ser på seg selv, men heller at himmelen må gråte. Men nå skal du ikke se på deg selv, men heller høre som disse tollerne og synderne i teksten hørte. De hørte også med forundring på dette evangelium, men Hans ord virket tro hos dem, Han innga dem tillit, og det står da virkelig (og det er Hans fiender, som neppe ønsket å si noe godt om Ham, som må vitne det): "Han tar imot syndere!" Det så de, gjør du det? Og "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid" (Hebr.13,8).

Hør nå endelig det, du som strever så tungt med ditt kristenliv, idet du prøver å "få det til" å fungere; som er så trett av all "bønneundervisning, alle "metoder," all "disippeltrening!" som skal hjelpe deg på fote, du er gjenstand for lovisk lære (vranglære), lovisk ånd, og Gud har ikke behag i noe av det du strever med, men forkynner deg evangeliet om sin Sønn, Han som har fullbrakt alt for deg.

Hør hva Jesus sier om vandringen fra den dag av Han har funnet det bortkomne: "Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg" (v.5). "...og jeg vil gi dere hvile!" (Mt.11,28).

Du kommer neppe til å bli uvirksom om dette evangelium begynner å dages der inne, men drivkraften blir en annen, og vedvarer bare så lenge du får ha blikket rettet på dette; for Jesu skyld alene, alt!

Det er ikke nok at du blir "bibeltro," konservativ, roseniansk eller hva det nå måtte være du har fått stilt for øye, det er ett spørsmål du må få svar på, så du hører det: "er Hans nåde nok for meg?" Gud svarer deg på Golgata!

Helt tildekket i dine sår
Hvorfra blodet fløt
Frelst av nåde jeg salig står
Midt i all min nød.

E.K.

Til toppen

Jesus svikter ei!

Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg. Hebr. 13, 5.

Et dyrebart løfte fra Gud! Et løfte vi har bruk for hver eneste dag. Livet er ikke lett, og vanskelighetene tårner sig gjerne opp for oss. Ser vi hen til vår egen evne, kan vi ikke overvinne dem. Våre fiender er mange; vi kan ikke overvinne dem av egen kraft. «Vi vare snart nedhugne,» sier Luther. Men Herren vil være med os. Han vil ingenlunde slippe oss og ingenlunde forlate oss. Og han har all makt i sin hånd. Han kan greie alle vanskeligheter for oss. Han kan overvinne alle våre fiender. - Men vil han også gjøre det? Er det ikke for meget å vente, at jeg usle støv skal forårsake en inngripen i livets forhold av den store og mektige Gud? Jo, visselig var det for meget å vente, dersom der ikke var noe hos Gud, som drev ham til å hjelpe deg, uansett din verdighet dertil. Og det er Guds kjærlighet. Han elsker deg jo - ja, kan ikke annet; for han er din far. Han elsker deg med en fars kjærlighet. Og den vet vi jo just strekker seg ut og favner det barn som er minst verdig dertil. For kjærligheten søker; kjærligheten vil intet heller enn å gi og hjelpe. Kjærligheten vil jo nettopp øse ut av al sin fylde.
Hold fast ved den tanke: Gud elsker meg. Hans tanker beskjeftiger seg med meg - hver time på dagen. Og denne kjærlighet skal ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg. (Landst. no. 80, 7).

(Pastor Birger Hall).

”Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er en Guds gave.” Ef. 2,8.

Til toppen