Tilbake

 

Har du svart Ham?
Av J. Sverdrup


Les: Mt. 21, 33 – 41

Vår Herre og vår Gud, du møter oss i vårt livs morgen og i vårt livs kveld, du møter oss i sorgens og gledens stunder, du møter oss med budskapet om Ham som du satte til forsoner for alle våre synder.
Herre, hjelp oss å møte deg i tro; - la Jesus Kristus være hjørnesteinen for oss, den sikre grunn for vårt håp, vår fred og vår salighet; - i Ham har vi adgang til adgang, Han er veien og livet; - gi oss ved Ham å tjene deg alle vårt livs dager, så vi kan se ditt rike og arve det evige liv! Amen.

Det er begivenheter i vårt liv som ikke kan unngås. Vi må møte dem. Vi kan ikke unngå døden; - sent eller tidlig banker på vår dør.

Vi kan heller ikke unngå Gud; - vi må møte Ham. Han stiller seg på vår vei, kanskje når vi minst venter det. Han møter oss i vår sjels dyp. Vi bærer på gudstanken, den som melder seg som en stormakt som ikke lar seg avvise. Vi kan la verdenslivets vann gå hen over den, vi kan prøve å slukke den i atspredelsenes, nytelsenes og sanselighetens rus, vi kan søke å arbeide oss bort fra den ved å hengi oss til verdens travelhet, til kampen for det daglige brød, til jakt etter vinning, ære og makt, - den lar seg likevel ikke drepe.

Slekt etter slekt dukker den frem på ny. Ofte ser det ut, som om gudstanken vokser best, jo mer det tredes på den.
Menneskenes aldri hvilende kamp mot Gud, fornektelsen av Hans navn, alle de skarpsindige forsøk på å utslette Gud av verden, er det ikke alt sammen et kraftig vitnesbyrd om, hvor mektig tanken på Ham rører seg iblant oss?
Det er en skygge dette, som fornektelsen løfter sine våpen mot; - det er en virkelighet; - det er som når havet bryter sine bølger mot klippen. Skum og sjøsprøyt kan skjule den, men et øyeblikk etter viser den seg urokkelig.
Mang en gang har denne verdens vise tenkt, at nå var det ute med Gud, nå var all tanke på Ham bannlyst fra dannede menneskers krets, nå var Han jaget hen i uvitenhetens og fordommens avkroker, men et øyeblikk etter har gudstanken reist seg i all sin høyhet, grepet de store tenkere og vist, at den lever.
De kunne likeså godt forby gresset å spire eller trærne å springe ut, når vårsolen tindrer over dem, som du kan forby tanken på Gud å skyte nye grønne blader i menneskenes hjerter.

Også i din sjels dyp lever tanken på Gud. Har du ikke erfart det? Har du ikke møtt Ham i mang en stille time? Her kan alle tale et ord med. De som elsker Gud gleder seg, hver gang de møter Ham; - de som avskyr Ham, er redde for å treffe Ham. Men selv den mest lettsindige tør ikke nekte for, at gudstanken har rørt ved ham, var det enn bare som et lysglimt som skjærer gjennom mørket.

Gudstanken hviler over menneskeslekten. Vi kan ikke ryste den av oss. Den er gitt oss i vuggegave, og Gud selv sørger for, at den ikke dør. Han møter oss i sine gjerninger, i livets ve og vel, og fremfor alt – Han møter oss i sitt ord. Det vitner om Ham; - det vitner om Ham som den hellige og rettferdige: - men det vitner også om Ham som den barmhjertige og nådige. Når det skal si det dypeste om Ham, da sier det: ”Gud er kjærlighet!”

Men at vi eier tanken på Gud er ikke det samme som, at vi hører Gud til. Å møte Gud er ikke det samme som å elske Ham.
Møtet med Gud kan vi ikke unngå, men vi kan unngå å bli Hans barn; - vi kan stå Ham imot, vi kan vende Ham ryggen og forherde oss. Dette er vårt livs store ansvar. Et menneskeliv er en alvorlig sak. Vi har valget over oss; - ingen kan unndra seg det.

Du har møtt din Gud. Tanken på Ham er ikke fremmed for deg. Hva har du svart Ham?

Det er Sønnen som er i Faderens skjød, som har forklart Gud. Ingen kommer til Faderen uten ved den Herre Kristus. Her er ingen snarvei eller omvei mulig. Å kjenne Jesus er det samme som å kjenne Gud. Den Gud som frelser, den Gud som tilgir og forbarmer seg over oss, den Gud, hvis glede det er å ta imot syndere og gi dem det evige liv, den Gud er ingen annen enn Jesu Kristi Far.
Sin nåde, sin uendelige kjærlighet har Han åpenbart oss i sin Sønn; - ingen kan komme til Gud uten ved Ham. Veien til vår himmelske Far fører over Getsemane og Golgata. Krybben i Betlehem, korset mellom de to røvere, den åpne grav, det er vardene for dem som søker de evige høyder.

Når vi derfor spør: ”Hva har du i møtets stund svart din Gud?” – da kan vi likeså gjerne spørre: ”Hva har du svart din frelser, den Herre Jesus Kristus? Hva har du svart Ham som vandret om blant oss, fattige, lidende og forlatt for å gjøre oss rike og salige? Hva har du svart Ham, hvis hele liv var et eneste kjærlighetens dagsverk for menneskene – for deg og meg, for oss alle?”
Han er malt for våre øyne som om Han var korsfestet midt iblant oss. I den usalige, søkende, syke og fredløse menneskeslekt står Han som fredsfyrsten, full av nåde og sannhet.

Hva har du svart denne frelser? Burde ikke svaret være selvsagt? Burde det ikke være en ydmyk takksigelse til Ham, som har gjort alle ting vel? En synder, en urettferdig, en uren møtte Ham som innbyr alle trette og tungt bærende, møtte Ham som tørster etter å frelse det fortapte. Kan ditt svar være tvilsomt? Hem passer slik for hverandre som en frelser og den hjelpeløse? Hvem passer slik for hverandre som du, den synd- og skyldbetyngede, og Jesus som har båret all din synd?

En vingård hadde Herren plantet for seg, et folk hadde Han utvalgt. All sin kjærlighet hadde Han utøst over det. Hans nåde hadde vært ny over det hver dag, Han hadde båret det på ørnevinger og sørget for det, som en far sørger for sine barn. Sitt ord hadde Han gitt det, det kjente Hans vilje, det kjente Hans lysende løfter, som varslet om frelsens dag. Løftene til fedrene, profetiene, ofringene, templet, - alt pekte frem mot Ham som skulle komme.

Her måtte bli en rik høst; - vingården måtte lønne sin Herre og eier med en fylde av frukt. I takk og pris, i dyp hengivelse, i hellig tjeneste måtte Israels folk samles om nådens Gud. Det skulle vi tro.

Vingårdens Herre sendte sine tjenere for å ta imot dens frukter. I tidens fylde sendte Han sin egen Sønn; - og de tok Ham, kastet Ham ut av vingården og slo Ham i hjel. Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham.
Det var den lønn, det var den takk, den Herre Jesus fikk. Hovmodet, hatet, forargelsen forente seg om å nagle Ham til korset.

Det er et rystende bilde dette: Frelseren fornektet, forstøtt, ihjelslått av sitt eget folk. Vingårdsmennene forkastet Ham; - de ville ikke kjennes ved Ham. Udugelig, ufruktbar, - det var deres dom. På en slik mann kunne ikke noe bygges. Hadde de kunnet råde, ville Jesu navn for bestandig vært utslettet av jorden.
En frelser, så ring, så fattig, så ren og hellig, så forskjellig fra alt, hva verden drømte om, hadde de ikke bruk for.

Men gjennom lidelse og død vant den Herre Jesus sitt rike. Forkastet og forskutt, knust for våre overtredelser tok Han herligheten i eie. Hans kongevei gikk gjennom dødens porter. Da natten senket seg så dypest om ham, da Hans sjel i den bitre kamp våndet seg i gudsforlatthetens smerte, da brøt det evige livs morgen inn over den falne jord. Den stein som bygningsmennene forkastet, den utvalgte Gud til hovedhjørnestein.
Det er intet navn gitt under himmelen, som vi kan bli frelst ved, uten navnet Jesus Kristus, livets håp er bygd på Ham og på Ham alene.
Alt det som finnes av ekte trøst, av sann fred, av levende håp i denne verden, det henter sin kraft fra Ham. På Ham hviler Guds rike, et hus, oppført av levende steiner, båret, gjennomtrengt og helliget ved Hans Ånd.

Det er Gud som i sin uendelige nåde har skikket det slik. Han har lagt ned grunnsteinen, og Han kjennes ikke ved noen bygning som ikke er oppført på den.
Bygger du på denne grunn? Bygger du ikke på den, da er ditt liv bortkastet og forspilt, da er du en fredløs sjel, mer ulykkelig enn det kan sies, selv om du svelget i all verdens herlighet.

Det er salig å møte kjærligheten i all dens fylde, slik som den lyser oss i møte fra vår frelser, men det er også forferdelig, - forferdelig for alle dem som ikke lar seg overvinne av den.
Dypere kan ikke et menneske falle, enn når det støter Guds kjærlighet fra seg. Det er synden fremfor all annen synd. Å se Guds nåde, å se Hans uendelige godhet, å høre tilgivelsens ord, å få innbydelsen og forakte det alt sammen, - kan menneskets opprør mot Gud gå videre?
Det er å falle i den synd som ikke kan tilgis, forherdelsens synd, bespottelsen av Den Hellige Ånd.
Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset (Joh. 3,19).
Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt (Joh. 3,18).
Siden Guds kjærlighet er åpenbart i Kristus, er det å trosse denne kjærlighet, håne og forkaste den – det er synden til døden.
Oppreisende, legende, saliggjørende er frelserens kjærlighet for alle dem som åpner sin sjel for den; - men dømmende, fortærende er den for alle dem som viser den fra seg.
Bygger de på hjørnesteinen, da skal storm og vannskyll ikke kunne rokke ditt hus, da bereder du deg en bolig hos Gud; - men støter du deg på den, faller du over den, snubler du over den, da sønderknuser den deg. Den forsmådde, foraktede og forstøtte kjærlighet vender seg på Herrens dag til anklage og dom over alle dem som ikke kjente sin besøkelsestid, - ikke fordi Gud begjærer å dømme, ikke fordi Han ikke ønsker å hjelpe og frelse; - men fordi Hans navns foraktere ikke ville la seg frelse. Det er brodden i den evige dom, at den er så fortjent, så selvforskyldt, at alle dens barn må si seg selv: ”Vi ville det slik; - vi får etter våre gjerninger, for vi støtte den evige kjærlighets hånd fra oss.”
Dommen er den endelige, klare åpenbaring av den gudløshet de selv har valgt. Som saligheten for de troende begynner allerede her i verden, om enn fordunklet av synd og sorg, slik begynner også dommen for de vantro her på jorden, om enn fordunklet av verdens glede og lyst. Men når det som skygger er tatt bort, når det som forstyrrer den fulle salighet, og det som skjuler dommens smerte, er veket for evighetens lys, da treder frelsen og fortapelsen frem i hele sin herlighet og i hele sin redsel.

”Den Herre Kristus er satt til oppreisning og fall for mange,” – det er innskriften på Hans vugge.
Som en klippe står Han i det store menneskehav. Strømmen kløver seg mot Ham; - veiene skilles for aldri å møtes igjen, livets og dødens vei; - et svelg er festet mellom dem. Også på din vei står den Herre Jesus. Unngå Ham eller omgå Ham kan du ikke.
Ditt forhold til Ham er ditt livs skjebne; - din vei, ditt mål, din lykke på jorden, din lodd i evigheten bestemmes av ditt forhold til Ham. Med Ham eller mot Ham, det er valget, noe tredje finnes ikke.

Så står det da fast: - uten Jesus Kristus er det ikke noe samfunn med den levende Gud.

Hvor mange er det allikevel ikke som har villet eie Gud, men går frelseren forbi. Atter og atter forsøker menneskene på det. De skaper seg en Gud etter sitt eget sinn, de tenker seg Ham som det stemmer best med deres egen lyst. Men en slik gud blir da heller ikke annet enn en mennesketanke, en drøm, en skapning av menneskets egen ånd.
Stor skarpsindighet, dristighet og kløkt har menneskene utfoldet for å danne seg en gud; - men de har bare oppnådd å vise, at Han ikke finnes ad den vei. Hvert nytt forsøk har bare vært et nytt bevis på menneskeåndens avmakt til å nå Gud ved egen kraft.
”Vis oss Faderen,” utbrøt en gang en av Jesu disipler. ”Den som har sett meg, har sett Faderen,” – lød frelserens svar. Den sanne Gud, himmelens og jordens skaper, livets og lysets Far, Ham, i hvem vi kan leve, røres og er, Ham får bare den se, som ved Jesu hånd lar seg lede frem mot de evige høyder.

Hva hindrer oss fra å gå med Jesus til Gud? Hvorfor skulle noen snuble og falle over hjørnesteinen? Å gå med Jesus, det er det samme som å oppgi seg selv, det er å stige ned i åndens fattigdom og kle av seg alle egenkjærlighetens stolte tanker; - det er en ydmykelsens gang, det er å erkjenne at vi er fortapte, skyldbetyngede syndere for Gud. Å gå med Jesus iført egenrettferdighetens kappe, fylt av selvgodhet og selvbeundring, - det er en umulig ting.
Jesus er død for vår synd. Det var den som trykket tornekransen ned over Hans rene panne, det var den som drev naglene gjennom Hans hender og føtter, det var den som kostet Ham livet.
En Jesu disippel kan ikke elske den synd, som brakte hans Herre og Mester på korset. Hver gang han tenker på den døende frelser, da lyder det i hans sjel: ”Du må avdø fra synden, du ville håne den Herre Jesus og korsfeste Ham på ny, om du ble ved å tjene deg selv. Se hen til Golgata, hvor frelseren blør!”
Har du en smule av det som kalles åndelig forståelse, da må dette syn vitne for deg om syndens forferdelighet. Du ser her ned i et dyp av Guds kjærlighet, men du måler også dybden i vårt frafall fra Gud.

Vi satte engang vår vilje opp mot Guds; - vi satte oss selv over vår skaper og Herre. Jesus lærer oss å sette Guds vilje over alt og å sette oss selv der, hvor Abraham stilte seg, da han sa: ”Jeg er støv og aske!” (1 Mos. 18,27).

Derfor kalles veien smal og porten trang, derfor tales det om, at det er trengsel og selvfornektelse og kamp på banen mot det evige liv. Det er angerens, det er botens, det er den dype bedrøvelsens vei.

Derfor er det så mange som vegrer seg for å slå inn på denne vei. Deres kjødelige sans, deres hovmod og verdenssinn opprører seg mot Kristi kors. Det faller dem for hardt å bøye seg for det. De vil ikke, de kan ikke slippe sin egen vilje; - de foretrekker verdens korte lyst fremfor den dype og varige fred og glede i Gud.

La oss ikke finnes blant dem som står Gud imot og ved det står vår egen salighet og frelse imot. Går enn veien i det dype, den fører dog opp mot den sanne høyhet og rikdom.
Å være rik i Gud, å vær sterk i Ham, høyere kan et menneske ikke nå, lykkeligere kan det ikke bli. Vi avkles vårt eget onde sinn, når vi iføres et nytt menneske, skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet.
Men å være og leve i Gud, det er det sanne, det ekte, det edle menneskeliv. Kun i Gud finner vi oss selv igjen, kun i Gud blir vi oss selv i ordets rette forstand, fordi vi først i Gud lærer å tenke og leve etter den bestemmelse, Gud hadde med mennesket, da det gikk ut fra Hans hånd.

Vår himmelske Far sender fremdeles sin Sønn for å hente vingårdens frukt. Måtte vår frelser finne stor takk og få en rik lønn for det Han har lidd for oss. Måtte mange hjerter banke Ham i møte og mange vitne om freden og frelsen i Hans navn!
Er du med? Er du en av de frukter, den Herre Jesus finner i sin vingård?
En gang skal Han bære alt hjem til de himmelske lader, alt det Han har vunnet ved sitt arbeid til vår frelse og fred.
Gud hjelpe oss og gi, at vi måtte samles hos Gud på høstens store dag og få takke Ham, fordi Han har gjort alle ting vel. Det skje i Jesu navn! Amen.