Tilbake

Fra vann til vin!
Av S. Nilssen

Les: Joh. 2, 1 – 12

Ekteskapet er av Gud. ”Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like” (1 Mos. 2,18).
Også om ekteskapet råder mange forvirrende tanker, som om det skulle være mishagelig for Herren. Apostelen sier: ”Disse forbyr å gifte seg” (1 Tim. 4,3); men han føyer til, at dette er ”forførende ånders og demoners lærdommer.”
Ektestanden er den stand som først ble innstiftet av Herren og er den mest betydningsfulle og velsignet av Gud. ” Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød? Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille” (Mt. 19,5-6).
Unge mann og kvinne som tenker å gå inn i ektestanden, skam deg ikke over dette som om det skulle være noe stygt, noe lavt og syndig. Bli deg klart bevisst av Guds ord, at standen i seg selv er Gud behagelig. Å tro det motsatte er falskt og har som all annen løgn og falskhet hatt sørgelige følger for mange.
Likevel, syndens drepende gift trengte seg også inn i ektestanden og blandet malurt og galle inn i dens gledes beger. Alene den Herre Jesus er den som også kan rense og hellige her, og Han, den trofaste venn og frelser, vil også inderlig gjerne yte den nødvendige hjelp.
Skal da ditt ekteskap bringe deg sann glede fra først til sist, da må Jesus få være helt med. Han må innbys til gjest i deres bryllup og til deres fornemste husvenn gjennom hele deres samliv. Aldri er noen som har gjort dette, blitt skuffet.
Den mor som ga sin sønn det råd å sette den Herre Jesus øverst på listen blant bryllupsgjestene, hadde visdom og kjærlighet til sin sønn.
Brudefolket i Kana hadde ikke glemt Ham. Derfor ble også deres bryllupsglede stor.
Etter fallet mangler hele menneskelivet det rette innhold uten frelseren. ”Han er alt i alle.” Himmel og jord kan ikke erstatte Ham. Han er ”rådgiver,” ”fredsfyrste,” ”livets brød,” ”det levende vann,” ”lyset,” ”veien, sannheten og livet.” Han har all makt i himmel og på jord. Å få Ham med er største lykke.
Men ingen sannhet anvender sjelefienden så mye flid på å få mistydet og tilintetgjort som denne, og det er mange som tror løgnen. Det er kommet dit hen, at mange tror, at Jesus ikke kan innbys til en slik gledesfest som bryllupsfesten. Misunner Jesus oss mennesker gleden? Er ikke gleden en del av Hans rike, som ikke er mat og drikke, men rettferdighet, fred og glede? (Rom. 14,17). Sier ikke Gud i sitt ord: ”Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!” (Fil. 4,4).
Den Herre Jesus har blødd seg til døde for å gjenvinne den tapte glede for oss, for å kunne gi oss en evig glede. Så langt fra er det, at Jesus ikke unner oss gleden.
Men den syndige glede som bl.a. åpenbarer seg i umåtelig nytelse av mat og drikke, i sanselige forlystelser, den unner Han oss ikke, fordi Han vet, at slik glede er verre enn ingen glede. Den som jager etter syndige gleder, kjenner ikke Herrens glede. Lærer en slik å kjenne denne, vil han visst tilstå, at han fikk den gode vin til sist.
Vil du da, min venn, ha det godt i ditt bryllup, i ditt hus og i hele ditt liv på jorden, da innby den dyrebare frelser fra først av og slipp Ham aldri fra deg. Hundrede tusener på jorden vil av egen erfaring kunne bevitne, at de aldri har gjort et saligere skritt, enn da de vendte seg til Jesus med bønn om, at Han måtte til dem og feste bolig hos dem i hus og hjerte.

Dette stadfestes også ved beretningen om bryllupet i Kana. Ethvert Adams barn får nok erfare sannheten av de ord: ”Sorgen og gleden de vandrer tilhope.” Sorgen innfant seg også i hint bryllup. Jesu mor sa: ”De har ikke vin.” Det var vel ikke lett for brudeparet å merke, at de ikke kunne skaffe det nødvendige til sine kjære gjesters underhold. Sorgen trengte seg slik inn i bryllupsgleden, lik en mørk uværssky på en strålende solskinnsdag. Og hvor ofte gjentar ikke dette seg i ethvert menneskes liv. Ingen av oss vil kunne unngå det; ”ingen kjenner dagen før solen går ned.” Vi kan ikke verge oss imot eller fordrive de mange slags sorger som møter oss på vår pilegrimsvandring. Jesus alene kan gjøre det. Når vi henvender oss til Ham, blir det råd.
Når ektefellens ungdomskraft og ynde svinner ved tærende sykdom og visner som blomsten, når forrådet slipper opp og alle kar er tomme, når barnet, husets kjæreste eiendom, legges død på båre og bæres til graven, når den våknende samvittighets dom hever sin mektige stemme i sjelens innerste grunn for tidligere ulydighets og utakknemlighets synder, når nød og sorg slik trenger inn fra alle kanter, og all gledes vin er borte, da er det dyrebart å ha frelseren hos seg. Han vil gjøre sorgens vann  til den beste vin.

Men la oss komme vel i hu, at Herrens time og vår time ikke alltid faller sammen. ”Min time er ennå ikke kommet:” ”Kvinne, hva vil du meg?” Merkelige ord av Ham som fulgte sine foreldre og var dem lydig i det fattige hjem. Heller ikke Matias tanker var alltid som Guds tanker; men Jesu tanker var det. Det var Faderens time som var Hans time, og det er nettopp den rette tid, hvor underlig det enn ser ut for våre øyne.
Maria tier ydmykt til Herrens tale, men venter tillitsfullt på hjelpen.
Å, hvilke lærdommer som gis oss her, hvilken livsvisdom som her kan samles. Hvor snare er ikke vi til å ville sette time for avhjelpelse av nøden. Hvor lett og hvor ofte glemmer vi ikke i livets trengsler hengivenheten i Guds vilje? Hvilket mål av sann gudsfrykt viser seg ikke i den bønn: Ikke som jeg vil, men som du vil.
Hjelpen kommer sikkert. Om Han drøyer, bi etter Ham. Han skal visselig komme. La oss vente tillitsfullt. Og når sorgens vann endelig forvandles til vin, da skal nok også vi måtte si: Du har gjemt den gode vin til sist.
Han åpenbarer sin herlighet. Ved det vekker og nærer Han troen i våre hjerter, den tro, som vi får det evige liv ved.
Til det hjelpe oss Gud ved Jesus Kristus vår Herre. Amen!

Faderens vilje
Av S. Nilssen

Les: Joh. 4, 4 – 11

Den himmelske Far ville, at Hans enbårne Sønn skulle reise gjennom Samaria. Av forakt for folk og land unngikk enhver jøde en slik gjennomreise, idet de la veien øst om Jordan for å komme til og fra Galilea.
Men Han måtte reise igjennom drevet av kjærlighet til Faderens vilje. Trett av arbeidet i det utakknemlige Judea og den lange vandring hviler frelseren ved brønnen. Dit kommer kvinnen etter vann. Å, hvilket betydningsfullt møte, synderinnen og synderes venn. Det var besluttet av Faderen i himmelen. I synderinnens sjel var det en tørst som vannet i brønnen ikke kunne slukke. For den udødelige sjel er alle brønner i verden, også Jakobs brønn, sønderbrutte (sprukne) brønner som ikke holder vann.
Frelseren som selv føler legemlig hunger og tørst, tørstet og hungret enda mer etter synderes frelse og ville derfor gi synderinnen det levende vann, gi henne seg selv med all sin frelsende og saliggjørende nåde.
Slik søker den himmelske Far å lede deg til den dyrebare frelser. Han møter deg på alle veier og under alle dine gjøremål, når du får høre eller lese Herrens ord, eller møter et av Hans vitner på din vandring.
Du trenger fremfor alt levende vann, kjære venn! Jesus vil rense deg med sitt blod, lindre din sjels smerte og legge balsam på dine sår og føre deg til evig salighet. Ta imot! Her er Han som vil favne deg med sin kjærlighet.
Kom til vannene – kjøp uten penger og uten betaling vin og melk.

Levende vann!
Av S. Nilssen

Les: Joh. 4, 11 – 17

Kvinnen forstår ikke frelserens tale om det levende vann. Likevel tror hun å være den formentlige jøde overlegen i å forstå.
Kjærligheten driver frelseren til å fortsette samtalen med synderinnen. ”Hver den som drikker av dette vann, blir tørst igjen.” Dette kunne kvinnen ikke nekte.
Måtte vi alle ta den lærdom som gis her, til hjertet. Det jordiske vann, de jordiske goder, stiller aldri den udødelige sjels trang. En av de mest utbredte og i sine følger sørgeligste villfarelser i verden er å tro det motsatte.
Tilstå det, kjære sjel, at alle dine jordiske gleder, dine selskaper, måltider, klær, reiser og kapitaler, ikke kan stille din sjels trang. Det hjalp ikke, om du vant hele verden.
”Den som drikker av dette vann, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste.”
”Gå og rop på din mann!” Hvilke ord kunne være mer skikket til å vekke den slumrende frelsestrang hos synderinnen, som levde sammen med en mann som ikke var hennes.
Frelseren er og blir alle læreres lærer og mester. Utrettelig tar Han seg av de mest vankundige og dypest falne. Å, hvilken pris setter Han ikke på en arm synder! Hvor går Han ikke etter det ene får og glemmer sin egen tretthet, hunger og tørst. Det er Hans hvile, Hans drikke og mat, å frelse syndere; for det er Faderens vilje.
”Her er Han som vil løse hver syndebunden trell, her er Han som vil øse trøst i hver bange sjel.”
Frelseren selv er det levende vann, som Han er livets brød. Å, la Ham komme inn til deg, så slipper du inn hos Ham. Så blir himmelen din, og du får evig drikke levende vann av floden som flyter i Guds stad.
Til det hjelpe Herren oss alle for sitt navns skyld. Amen!

Sjelesørgeren
Av S. Nilssen

Les: Joh. 4, 17 – 27

Frelseren er den rette sjelesørger. Han forstår som ingen annen å t synderen på det ømme punkt. Vil du frelses og leges, så søk Ham. Søk ikke de mange, men den ene. Den beste menneskelige sjelesørger kan mot sin beste vilje ta feil. Ikke slik med den Herre Jesus. Med sitt gjennomtrengende blikk ser Han også det dypeste og mest skjulte i ditt hjerte. Hans ord kløver sjel og ånd, ledd og marg og dømmer over hjertets mest hemmelige tanker og råd.
Han blotter synderen; men vri deg ikke fra Ham. Han sårer kun for å lege. Å, for alle ting unndra deg ikke Hans Ord. Det stikker og skjærer i syndens byll. Deretter legger frelseren balsam på og leger sjelens skade.
Det er ikke liflige og søte følelser du gripes av, når Herrens ord dømmer deg. I denne nød må du be til Ham – og Han vil svare deg: Jeg er Messias, som taler med deg. Jeg er din yppersteprest. Din synd er utslettet, og jeg vil tale din sak for min Far. Jeg er din profet og konge. Det er min største glede å komme deg til hjelp.

Lær Ham å kjenne!
Av S. Nilssen

Les: Luk. 19, 1 – 6

Den øverste tollembetsmann i byen, en meget rik mann, har forlatt sitt hus og sine forretninger og er gått ut for å se Jesus. Det er vanskelig for ham å få sitt ønske tilfredsstilt. Han var liten av vekst, og folkeskaren var stor. Men den rike, fornemme mann kryper opp i morbærtreet.
Hans lengsel er stor; han må få se frelseren. Det koste, hva det kan. Folk må si, hva de vil.
Ja, slik er det når frelsestrangen blir levende i synderens hjerte. Hvilket embete og stilling du enn innehar, hvilke skatter du enn eier, du blir aldri riktig lykkelig, før din dyrebare frelser får ta inn hos deg. Ikke noe i himmelen eller på jorden, kan stille uroen i ditt hjerte, uten Han. Fred, sier Han, og Han gir fred. Han er selv freden.
Forlat også du ditt hus og dine forretninger slik, at du kan få gjøre et nøye bekjentskap med Jesus. Det er den mest lønnende av alle forretninger å få handle med Ham.
Han kommer ennå gjennom by og land i Ord og sakramenter. Hans hjertes lyst er å gjøre deg vel. Han kjenner deg og tenker på deg, før du tenker på Ham Derfor vandrer Han omkring for å gi fattige syndere, det de trenger til salighet.
Gå og se Ham! Lær Ham å kjenne; det er det evige liv. Du angrer aldri din gang til Ham. Se Hans gang fra krybben til korset. Han stråler som vår- og sommersolen i ren, himmelsk kjærlighet. Derfor sier Han: I dag må jeg bli i ditt hus. Å, salige overraskelse! Du følte deg uverdig til å se Ham, og nå tilbyr Han seg å ta inn hos deg. Å, hvilken gjest, hvilken ære! Du kan vel ikke annet enn å skynde deg ned og i ydmykhet motta Ham med glede?

Han tar inn hos syndere!
Av S. Nilssen

Les: Luk. 19, 6 – 11

Her hører du, hvordan åndelig blinde mennesker taler om åndelige ting. ”Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!”
Enn om frelseren ikke ville ta inn hos noe syndig menneske? Var Han da noen frelser?
De var ikke syndige, mente de. Å, de arme mennesker, de kjente ikke seg selv. De anså seg selv nokså verdige til et besøk av Jesus. Det sømmet seg Ham, mente de, å ta inn hos dem. Men den syndige toller; nei, hvordan kan profeten ta inn hos ham?
Men Jesus går deres dør forbi og tar inn hos den syndige mann. Han kjente Sakkeus’ lengsel etter nåde og fred. Ikke noe var kjærere for Jesus enn å gi ham dette. Han var jo kommet nettopp for å søke og frelse det fortapte.
Undre deg ikke over, at Jesus tar imot syndere, men gled deg over det, som det herligste som er skjedd på denne jord. Kan du ikke det, føler du ikke glede ved å høre og se, at syndere omvendes til Jesus, da står det ille til med din sjel.
I himmelen er gleden stor over én synders omvendelse. Du kjenner ikke deg selv, vet ikke, hva synd er. Du kjenner heller ikke Jesus. Gud gi at du måtte lære begge deler! Da vil du dele gleden med himmelens engler ved å erfare synderes omvendelse til Jesus. Da har Han også tatt inn hos deg; da er frelse blitt deg til del. Da kjenner du lykken.
Hvis ikke er det ille med deg, rent ille. Gå snart ut for å se Jesus, det Guds Lam som bar verdens synd. Hans gang er rettet mot deg. Han vil finne deg og finnes av deg.

Via korset til kronen
Av S. Nilssen

Les: 1 Kor. 1, 26 – 31

Det er et sterkt karaktertrekk hos det falne, syndige menneske at det synes godt om seg selv, å rose seg og si: Jeg er ikke som andre mennesker. Dette er vokst opp av djevelens utsæd; selvrosen er et utslag av det syndige hjertes djevelske hovmod.
Intet kjød skal rose seg. Hva kan være mer uberettiget og formastelig, enn at det syndige menneske vil rose seg? Med slik erkjennelse lever mennesket i løgnen og blir evig ulykkelig, om det ikke kommer til sann selverkjennelse.
Jesus er gitt oss til visdom. Han gikk gjennom den dype fornedrelse ikke bare for å fullføre forsoningen, men også for å lære oss, at veien til hjemmet i himmelen går gjennom ringhet og er helt ydmykhetens vei; men målet er en evig herlighet og høyhet.
Ringhet er Kristi og Hans rikes merke (kjennetegn) på jorden. Tegnet er krybben og korset. Den som ikke vil søke Ham under disse tegn, finner Ham ikke. Hovmod gror, hvor løgnen bor. Hvor sannhet fester bo, vokser ydmykheten. ”Jeg er støv og aske.” ”Gud vær meg synder nådig!” Ned med alt stort i deg. Det forderver bare din sak. Du er liten; vær derfor liten. ”Jeg skal avta.” ”De ydmyke gir Han nåde.” Den som roser seg, han rose seg i Herren. Han er vår visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Han opphøyer den elendige av støvet. De fattige fyller Han med gode gaver – gir dem sitt rike, - men de rike viser Han tomhendte bort. Ham være ære i evighet.

Jeg er så arm og ringe,
Så fattig og så tom;
Jeg kan deg intet bringe
Til gave, Herre from.
Jeg eier kun et hjerte,
Hvis hele håp er du.
Det brast uti sin smerte,
Kom du meg ei i hu.

Ydmyk oss Herre, så du kan få opphøye oss. Amen!