Tilbake

Om å dø i fred
Av C. Moe

25. Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham. 26. Det var åpenbaret for ham av Den Hellige Ånd at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens Messias. 27. Han kom til templet, drevet av Ånden. Da foreldrene kom inn med barnet Jesus for å gjøre med Ham som skikken var etter loven, 28. tok Simeon Ham i armene sine og lovet Gud, og sa: 29. Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, 30. for mine øyne har sett din frelse, 31. som du har beredt for alle folks åsyn, 32. et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel. Luk. 2, 25 – 32

”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred!"

Slik lød det altså fra den gamle Simeons lepper da hans liv var ved at rinne ut.
Det er deilige ord å høre i en gammel manns munn, en underlig skjønn og velsignet måte å slutte sitt liv på. Synes ikke også du det, venn, du, som allerede er gammel? Er det ikke langt skjønnere enn å slutte av som så mange gamle mennesker, som er bitre og mistenksomme og innesluttede forbi de intet har å takke for, når de ser tilbake, og intet å håpe på når de ser frem.
Og selv om du ennå er ung, dersom du skal dø snart, ville du så ikke gjerne dø i fred?
Dø skal vi jo alle en gang. Allting minner oss om det. Hver solnedgang minner om døden, da lyset slukkes. Hver høst taler om det, når gresset visner, og bladene faller av og det blir så kaldt. Alle sykdommer, lidelser og smerter er dødens forløpere.

Det er i dag den siste søndag i året (NB! Preken på søndag etter jul), og snart dør det gamle år; - det er et stort stykke av vårt liv det tar med seg i graven, og også det minner oss om, at ”døden oss i hælen går."
Men hvordan har du det nå? Når den kommer til deg, mon du da kan dra bort med Simeons ord: ”Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred!"
Det er jo ikke noe så viktig som det. Men vet du hvordan det alene kan skje? La oss dvele litt nærmere ved det og høre litt om,

Hva som behøves for å kunne dø i fred.

Om Simeon leste vi, at han var en rettferdig mann, og det vil jo ikke si i den forstand, som apostelen Paulus taler om, når han sier: ”Rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud.” (Rom 5,1). For Simeon var en jøde, og den rettferdighet han hadde, var ikke, og kunne ikke være annet enn det ”etter loven,” dvs., han var en hederlig og rettskaffen mann, som gjorde hva han kunne for å holde Guds bud og vandre etter alle lovens forskrifter.
Han misbrukte ikke Guds navn og vanhelliget ikke sabbaten, han stjal ikke og løy ikke og var ikke pengegrisk, drikkfeldig eller usedelig, - alt slikt vemmelig vesen var langt borte fra ham.
Og når han levde et slikt rettferdig liv, så kom det av at han var en gudfryktig mann. Han ikke bare trodde at det var en Gud til; - men han fryktet for å synde imot Ham! Han levde med Gud i bønn, besøkte flittig Herrens hus, fastet, ga tiende og brakte de offer som loven foreskrev.
Likesom Saulus fra Tarsus senere, øvde han seg i å alltid ha en uskadd samvittighet og vandre ustraffelig etter loven.
Alle Jerusalems innbyggere har sikkert også aktet ham høyt og tenkt, at dersom det var noen som hadde det godt med Gud og var sikker på saligheten, så var det ham.

Men allikevel – Simeon hadde ingen fred!
Det sto jo at han ventet på Israels trøst, - altså hadde han den ikke. Det var noe i ham som engstet seg for å møte Gud. Slik som han hadde det, ville han ikke gjerne dø.
Og når nå teksten i dag begynte med ordene: Se! Se, det var en mann i Jerusalem! – og det så forteller oss det, vi nå har hørt, så betyr dette: Hør eller les nå ikke dette flyktig, som om det ikke vedkom deg, men stå stille og se ettertenksomt på den gamle mann, og la det minne deg om den store og alvorlige sannhet, at verken rettferdighet eller gudsfrykt kan bringe sjelen fred her i livet og enda mindre trøst i døden.

Om nå alle mennesker riktig ville forstå det, da skulle langt færre bli skuffet til sist! Men dessverre, det er så mange som bedrar seg selv nettopp på dette punkt.
Spør dem om de ikke er engstelige for å dø, og de vil smile til deg og svare nei! Spør dem da om hva de fortrøster seg til, når de skal frem for Guds domstol, og de vil svare: Jeg har aldri gjort noe ondt!
Ved ondt forstår de bare overtredelse av den borgerlige lov, det som anses for å være slemt blant mennesker, og når de så ikke har stjålet og slått i hjel eller vært for slemme til å drikke og snyte, men har noenlunde betalt enhver sitt, kanskje også engang imellom gjort litt godt, så føler de seg ovenpå og svarer halvt fornærmet og halvt forundret: Hvorfor skulle jeg da ikke bli salig?
Og kommer det allikevel en tanke om, at det muligens ikke er nok, så minner de seg selv om deres gudsfrykt. De er jo da ikke fritenkere og har aldri spottet, de har tvert imot alltid trodd på ”Vår Herre” og hver dag lest deres Fader Vår, - de har gått i kirke, når været tillot det, og engang imellom til alters og brakt deres barn både til dåp og konfirmasjon.
Hva mer kan vel et menneske gjøre, enn slik å holde seg til Vår Herre og stole på Ham!
Å, hvor mange er det ikke, som har det som eneste trøst og håp, at de har vært rettskafne og gudfryktige mennesker.
Men se! – lyder det til oss, se Simeon i Jerusalem, han var nok sikkert langt mer gudfryktig og rettskaffen enn noen her, og likevel hadde han ingen fred ved tanke på døden.
Og det har i virkeligheten ikke du heller, hvor mye du enn søker å innbille deg selv det. For hvor rettskaffent du enn har levd, og hvor mange bønner du enn har bedt, så er du jo likevel en synder. Og din synd er ikke en småting, som ikke betyr noe. Din synd har gjort deg uren og tilskitnet deg fra isse til fot, - den har satt ”skilsmisse mellom deg og Gud” og fortjener bare straff alene.
Og det du har fortjent kan du ikke luske deg fra ved noen bønner og gudfryktighetsøvelser; - for Gud er hellig og rettferdig, og den onde kan ikke finne rom hos Ham. Syndens lønn er døden!
Skal du kunne fare med fred, må din synd bort; - det er ikke noe annet som kan hjelpe deg både i liv og død enn det, at dine synder blir deg forlatt, og at du får visshet om, at Gud ikke mer er vred på deg og ikke vil straffe deg, slik som du har fortjent.

Det var den trøst Simeon gikk og ventet på. I hans alvorlige bekymring om å få sin sjel frelst var det blitt mer og mer klart for ham, jo nærmere graven han kom, at alt det han selv gjorde, ikke kunne utslette hans synd. Derfor sto nå hans eneste håp til Ham, om hvem Jesaja hadde sagt: ”Et barn er oss født, en Sønn er oss gitt,” og: ”Han er såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred.”
Og da han nå, drevet av Den Hellige Ånd, trådte inn i templet, og Jesusbarnet ble brakt inn i samme stund, da så hans øyne Guds frelse i Ham. Og da han tok dette barn på sine armer og favnet Ham med sitt hjertes tro, da senket Guds nåde seg ned over ham med full tilgivelse for all hans synd, og så kunne han prise Gud og si: ”Nå kan du la din tjener fare herfra i fred!”
Fra det øyebikk av var dødens frykt forsvunnet fra hans sjel.

Men det som alene kunne hjelpe Simeon, er også det eneste som kan hjelpe andre, slik at når det spørsmål lyder, hva som behøves for å dø i fred, da er det bare dette ene riktige svar: Å se Jesus og ta Ham i favn.
For i Ham har, som Simeons ord lød, Gud ”beredt frelse for alle folks åsyn;” – Han har sendt Ham for at Han skulle være en herlighet for Israel et lys for alle hedninger, - altså også for deg om meg.
”Det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” (Ap.gj. 4,12).
Har du ikke denne Jesus som mellommann mellom deg og Gud, som din forsoner og forløser, så får du aldri fred og blir aldri kvitt den lønnlige frykt for døden, som du er født med.

Og dersom du nå vil si: Men hvordan skal jeg komme til Ham? – hvor er Han? Så jeg kan se Ham? – så svarer jeg deg, at likesom Han ble brakt inn i Jerusalems tempel og fremstilt for Simeon, slik blir Han det ennå bestandig for dem som søker Ham i Herrens hus.
Jesus er alltid i sitt Ord; - hver gang det lyder, som Han har befalt det, fremstiller Gud sin Sønn for deg. Så lukk da opp dine øyne og se! Se Ham som barnet i Betlehem, hvor Han, som var så rik i all sin himmelske herlighet, ligger ”svøpt i kluter, på høy og strå,” for at du ved Hans fattigdom skulle bli rik.
Se Ham som mannen ved Jordans flod, da Han ble døpt av Johannes og bøyde sine skuldre inn under hele verdens syndebyrde for å ta den på seg.
Se Ham i Getsemane, hvor dødsangsten trykket Ham til jorden, og på Golgata, regnet blant forbrytere, da Han ble kastet i sjøen som brenner med ild og svovel, og all forbannelse ble lagt på Ham.
Se Ham i dåpen, hvor Han bøyde seg helt ned til deg, uverdige synder, for å løfte deg ut av syndens grav med sine gjennomborede hender og rense deg fra all urenhet.
Og se Ham ved nattverdbordet, når Han binder opp om seg for å vaske dine føtter og hellige deg helt og aldeles.
Det er i Ham og ikke i dine egne gjerninger eller gudsfrykt, at Guds frelse er åpenbart.