Tilbake

La oss se på Jesus!
Av Peder Hersleb

For en krigsmann som skal gå i strid, er det godt å ha gode kamerater ved siden av seg som går den samme veien. For det oppmuntrer og gir mot. Enda bedre er det om han har en god anfører som viser veien med friskt og uforsagt mot.
Paulus sier at vi har en slik skare av vitner som er gått samme veien, har hatt samme skjebne og utholdt samme farer som vi. Men vi har en for oss som er større enn dem og som har prøvd det samme.
La oss derfor se på Jesus, som da han vel kunne hatt glede, likevel tålte korset og aktet ikke på skjenselen. Derfor sitter han nå ved Faderens høyre hånd.
Dette eksemplet ville Paulus stadig skulle stå for øynene våre. Se opp til Jesus, sier han. Og det skulle desto mer oppmuntre oss fordi Han ikke bare er gått foran oss og har vist oss veien, og vi ser en god utgang med Ham. Han sitter ved Faderens høyre hånd for å forsikre oss om at det også skal bli en god utgang for oss. Det skal også oppmuntre at Han ikke bare er gått foran oss som de andre, men Han står ved vår side. Han styrker og hjelper oss i striden. Han er selv troens begynner og fullender.
Således er her i disse ordene tre viktige argumenter for å være frimodige og holde ut i kristendommen: For Jesu skyld (som led da Han kunne hatt glede). Etter Jesu eksempel (se opp til Ham, se hvor Han nå sitter ved Faderens høyre hånd). Og endelig: ved Hans kraft (Han selv virker det i dem at Han er troens begynner og fullender).
Derfor skulle vi være tålmodige i lidelser og utholdende i det gode. Dette er apostlenes øyemerke i ordene.
Se opp til Jesus, troens begynner og fullender! Vi ser da i disse ordene hele vår salighetssirkel. Her er sentrum: Se på Jesus. Her er omkretsen: Troens begynner og fullender. Her er troens kikkert og troens øyemed: Jesus alene, og det troen har av Jesus, nemlig alle ting, begynnelsen og enden. Vi bør da først se på Jesus som den som bør være vår eneste, og dernest betrakte Ham som den som er oss alt.
For det første fordrer apostelen at Jesus skal være oss den eneste. Derfor sier han: Se hen til Jesus. Den korsfestede skal stadig stå liksom malt oss for øynene, så at vi i vår salighetssak ikke ser noen annen, ikke søker trøst i noe annet, ikke ser til våre gjerninger, vår rettferdighet, vår gudsfrykt, ja, ikke engang til vår tro, som om vi med den skulle kunne fortjene noe. Men vi skal se alene på Jesus, Han som er troens begynner. For troen er Hans verk, ikke vårt. Han har gitt oss den, og altså kan vi ikke rose oss av den. Og Han er troens fullender, for uten Ham kunne troen intet få. Saligheten som er troens fullkommenhet, troens ende, er bare Hans nådegave. Den ser derfor bare til Ham.
Øynene er den dør som all ulykke først kommer til oss gjennom. Da Eva så opp til det forbudte treet og fikk lyst på frukten, da steg døden inn gjennom vinduene, som profeten sier. (Jer. 9,21). Og ennå baner Satan seg vei gjennom øynene inn til hjertet. Davids lettferdige øyne og Akans begjærlige øyne lukket Satan inn. Men som et sår av skorpionen blir legt med skorpionolje, slik skal den skaden vi har fått av øynene, leges med en kur av øynene. Ved å løfte våre øyne til fjellene, hvor hjelpen kommer fra. Særlig skal vi se opp til Golgata fjell, se opp til Jesus.
Men dette er ikke å forstå om legemlige øyne. Våre øyne kan ikke nå Ham. Han bor i et lys hvor ingen kan komme til. En sky har tatt Ham bort fra våre øyne, og det er forgjeves å tenke på å få se Ham her i livet, å få se Ham med legemlige øyne. Her lever vi ikke i beskuelsen, men i troen, sier apostelen.
Altså gjelder det å se opp til Jesus når vi tror på Ham. Vi ser Ham som i et speil i Hans ord, vi stiller oss Ham for øynene i vår andakt. Vi beskuer Jesus, især den lidende Jesus over alt, fra hode til føtter, liksom vi ville se tvers igjennom Ham. Vi kan aldri bli mett av å se på Ham, aldri se dypt nok inn i Hans lidelse.. Vi ser opp til Ham både i vår tro og i vårt liv.
I troen ser vi Ham som vår lege, vår hjelper, vår frelser. Israels barn, da de var stukket av glødende slanger, så langsomt, vemodig, med matte, halvdøde, halvbrutte øyne opp til kobberslangen, og de ble helbredet. Aldri kan synden og samvittigheten slik engste, jage og plage en engstelig og for sin salighet bekymret synder at han ikke skulle finne vederkvegelse når han i troen løfter sine øyne til den kobberslangen som er hengt opp. Til Ham som sier: Jeg er en orm og ikke et menneske (Slm. 22,7). Til den korsfestede Jesus.
Men det må være med et skarpt syn. Vi kan ikke bare se løselig og kaldsindig opp til Ham. Det er en jammer at menneskene kan høre om Jesu lidelse, høre Ham bli dem liksom malt for øynene uten å bli rørt og beveget av det. De sannheter at Jesus er død, at Guds Sønn er korsfestet, har svettet blodig svette, er blitt slått, hudstrøket, spyttet på, disse sannhetene, det underligste verden har hørt, det største under som kan sies og nevnes, er blitt så alminnelig så ingen akter på det, som om det slett intet var. Det vises ingen forundring, ingen glede, ingen takknemlighet for det. Det ville vel ikke Jesus ha trodd i sine dager, at Han skulle få så liten ære, så lite takk, så lite skjønnsomhet for all sin lidelse! Ja, ja, Han visste det nok, og det var ikke den minste av Hans lidelser at Han midt i alle sine lidelser visste at menneskene så lite ville takke Ham for det! Han forutså at de tider skulle komme da menneskene skulle høre om Hans lidelser uten å føle verken sorg eller glede over dem. Ja, endog på en og samme tid høre om Hans lidelser og ha verden og verdens lyster og laster i tankene.
Det er ikke et løst, kaldsindig syn apostelen taler om, men et alvorlig, stadig og skarpt syn på Ham. Så lenge vi går på veien, må vi ha øynene våre rettet mot målet. La oss løpe med tålmodighet og se hen til Jesus, troens begynner og fullender! - sier apostelen. Og det skulle vi gjøre slik at vi i hele vårt løp, livsløpet, troens løp, lidelsens og elendighetens løp, aldri slipper øynene fra Ham eller Ham av øynene.
Ja, slik skulle vi se på Ham at vi ikke ser på noen annen ting. For det ordet apostelen bruker i grunnspråket, betyr å se slik at man vender øynene bort fra andre ting for å få se nøye på en ting. Den som sikter, lukker det ene øyet for ikke å se mer enn det ene mål. «Jeg er en rettferdig Gud, og en frelser, og det er ingen uten meg. Vend dere til meg og bli frelst alle jordens ender!» (Jes. 45,21-22).
Med dette er det ikke sagt at vi også må se på oss selv, på vår stand, embete og velferd. Det ene angår legemets og sinnets øyne, det andre troens og sjelens øyne. Altså er det å se bare på Jesus og dog med andre øyne se på andre ting, ikke uforenlige. Andre ting kan falle oss i øynene unntatt Jesus. Han kan ikke sees legemlig. Men så skal Han alene, og ingen andre ting, falle i vår tros øyne. En styrmann ser på sitt skip hva som hender over hele skipet. Dog er hans øyne festet på kompasset, og det målet han seiler etter. Slik må også vi gjøre så lenge vi seiler gjennom denne verdens hav.
Vi kan vel bruke øynene alle steder omkring oss, men sjelens øye og øyemed, lengsel og attrå må være henvendt til Jesus. Liksom i en sirkel der den ene ende av passeren løper rundt omkring, men den andre enden står fast midt i sirkelen og ikke rører seg - det minste den røres og viker fra sentrumet, gjør at sirkelen blir skjev - slik kan vel våre tanker løpe om i denne verdens krets, men tro og kjærlighet til Jesus må i alt dette bli fast og ubevegelig i hjertet som sentrum og midtpunkt.
Hvordan vi enn tumler om i verden, hvor vidløftige våre forretninger enn kan bli, hvor stor vår motgang enn kan være, så må vi dog aldri la Jesus komme fra hjertet, fra vår hu og vårt sinn eller noen ting være oss så kjært, noen ting så svært at det kan dra oss bort fra Jesus. Slik skal vi se på Jesus i vår tro som vårt eneste øyemed, hjelper og frelser.
Men i vårt liv må vi også se på Ham som vår forløper, rettesnor, forskrift og mål, at den korsfestede Jesus kan stå malt for våre øyne. Hele hans liv bør være en original for oss, hvorav vi strever etter å bli kopier. Han har etterlatt oss et eksempel for at vi skal følge i Hans fotspor.
En maler som vil male en kjent person, ser lenge, nøye og stivt på den gjenstand han har for seg, inntil han selv har fattet en viss idé, et inntrykk av den i sin hjerne. Når han slik liksom har malt gjenstanden først i seg selv, gjør han et utkast med grove linjer på sin tavle. Siden pynter han på det mer og mer mens han stadig på ny ser den gjenstanden han har for øynene for å gjøre bildet mer og mer likt denne. Og jo lenger han arbeider på det, jo likere blir det. Slik skal og vi stadig se på Jesus i vår vandel.
Han kan vi aldri se på for meget, aldri for nøye, aldri for godt beskue. For ved det får vi et desto dypere inntrykk i vårt sinn av Hans sinn, Hans ydmykhet, saktmodighet, tålmodighet i lidelse, hellighet i liv og andre herlige egenskaper. Da får Han sin skikkelse inn i oss, så Hans sinn og vandel blir behagelig i våre øyne, så vi har fattet en riktig idé av Ham, at Han står oss levende for øynene. Siden kan vi gjøre et utkast av det. I begynnelsen vel med grove farger, idet vi følger etter Ham, men så ufullkomment likevel. Men stadig strever vi etter å forbedre den etterligningen. Vi prøver å rette feil og la det være vår regel ikke å la en dag gå uten å ha lært å etterligne Jesus i noe.
Jo lenger vi fornyes etter Hans bilde, jo mer blir Guds bilde preget inn i oss, inntil vi blir Ham lik. Og da skal våre legemer også bli Hans forklarede legeme like. Slik skal Jesus stå oss for øynene og være oss den eneste vi retter oss etter i tro og liv.