Tilbake

 

Forkynnelsens dårskap
Av A. Hauge


For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Rom. 1, 16 – 17

I disse ord har vi slik sett apostelen tema for den utvikling av den kristne sannhet, som han gir oss i sitt brev til romerne.
Navnlig er det følgende hovedstykker, som her legges oss på hjertet og som vi derfor særlig vil dvele ved.
1. Kristi evangelium inneholder den frelsende sannhet.
2. Evangeliet innehar guddommelig kraft til å frelse.
3. Denne kraft har det, fordi det kunngjør den rettferdighet som er vunnet ved Kristus og gitt til den troende.

Apostelen sier, at han ikke skammer seg ved Kristi evangelium. Han kunne vel ha god grunn til å forsikre om det, slik som evangeliet hos den store mangfoldighet av de verdsligvise romere og grekere var et foraktelig ord og de usle, foraktelige mennesker som kunne tro slikt noe. Evangeliet var i sannhet, som apostelen sier i brevet til korinterne, en dårskap for grekerne som det var et anstøt for jødene.
Disse den tids mest dannede folk var så fylt av den menneskelige fornufts visdom, at troen på en korsfestet frelser var for dem det tåpeligste som kunne oppkomme i en menneskelig hjerne. Derfor var denne deres innbilte visdom og høye dannelse den verste anstøtsstein for troens mottagelse.
Vi skulle vel heller ikke ha så vanskelig for å forstå det. For det er jo virkelig slik også den dag i dag, at denne verdens vise og forstandige mener å kunne med fulleste rett heve seg over evangeliet som over et for lengst tilbakelagt standpunkt. Heller ikke er det vanskelig for oss å forstå, hva som gjør evangeliet så usmakelig og foraktelig for denne verdens vise. Det krever en ydmyk erkjennelse av sin åndelige fattigdom, som likefrem opprører den hovmodige fornuft.
Hvordan må ikke den stolte verdsligvise forarges over slike Jesu ord som disse: ”Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbart det for de umyndige!” (Mt. 11,25). Eller som disse Paulus’ ord: ”Men et sjelelig menneske* (ugjenfødt) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det” (1 Kor. 2,14).
Det må hjertets ydmykhet til for å bøye seg for slik tale og det er nettopp dette, at der hvor denne mangler, der ligger det et dekke over de verdsligvises øyne, slik at de ikke kan kjenne, at de trenger til Guds Ånds lys for å kunne fatte de ting som hører Guds Ånd til, det som tjener oss til frelse.
Det viser seg da også, at det ikke bare er dem som innehar stor verdslig visdom, som skammer seg ved Kristi evangelium, men det er likeså ofte mennesker med den tarveligste åndsdannelse, som mener å kunne heve seg over det foraktelige evangelium. I sannhet, vi har i våre dager rik anledning til å føle brodden av alle de giftige piler som slynges ut både av vise og uvise mot den kristne sannhet, og navnlig har Ordets tjenere, som verden gjerne lar sitt hat til sannheten gå ut over, særlig grunn til å trøste og styrke seg med apostelens freidige og frimodige vitnesbyrd: jeg skammer meg ikke ved evangeliet!
Å ve oss! – om vi noensinne skulle skamme oss ved det som er vår høyeste ros og herlighet, - ved det som er vårt hjertes høyeste lyst og glede, - ved det som er vår eneste trøst og håp i liv og død. Nei, vi vil ikke skamme oss ved Kristi evangelium, men forkynne høyt og lydt for all verden: tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst, men tror du ikke, så blir di fordømt. For det er ikke frelse i noen annen.

 

Guds kraft til frelse
Av A. Hauge


For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Rom. 1, 16 – 17

Mens det ikke er frelse å finne uten i Kristus, så vitner vår tekst med alle troende Guds barns erfaring, at evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Apostelen viser i versene i vår tekst, at både hedninger og jøder er kommet bort fra sannhetens vei og er overgitt til et sinn intet duger, nedsunkne i alle mulig slags laster.
Hvordan var det vel gått verden, om ikke Gud hadde åpenbart den frelsende sannhet igjen i Kristus. Ikke noe er vissere enn, at hele menneskeheten, likeså vel jøder som hedninger, måtte gått den visse undergang i møte. Men ”så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Joh. 3,16).
Evangeliet om Kristus Jesus er alene sannhet til frelse. Gud har ikke beredt mange veier som Han kan føre menneskene på, til det salige liv som Han skapte dem til. Han har ikke én vei for denne verdens vise og forstandige og en annen for de uvise og umyndige, ikke én vei for de fromme og gudfryktige og en annen for tollere og syndere, ikke én vei for Israel og en annen for hedningene. Som sannheten kun er én, så er også veien til frelse kun én. Og denne vei er Han, som er Sannheten, Veien og Livet, den Herre Jesus Kristus, og det slik som Han er kunngjort og gitt oss i evangeliet.
Nå skal vi ikke se oss om annetsteds etter sannheten; - det vil ikke nytte oss å fare verden vide om for å søke den, ikke å fare opp til himmelen for å hente Kristus ned, eller å fare ned i avgrunnen for å hente Kristus opp (Rom. 10, 6-7). For Han er hos oss i evangeliet, i det troens ord som vi forkynner (Rom.10,8).

Men evangeliet inneholder ikke alene den ene frelsende sannhet i den forstand at vi alene i det får kunnskap om, hva som er sannhet til frelse. Alene kunnskapen om dette kunne ikke hjelpe oss stort. Tvert om ville vår stilling være verre, jo klarere sannheten sto for oss, mens vi måtte erkjenne at vi ikke kunne følge den.
Men nå sier apostelen, at evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Altså ligger det en guddommelig kraft i selve evangeliet, slik at det er mektig til å frelse dem, som mottar det i tro. Det er den underlig store forskjell på den guddommelige sannhet som er meddelt i evangeliet og all menneskelig vitskap, at hin er ånd og liv, slik som Jesus sier: ”De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv” (Joh. 6,63).
Og dette Herrens levende ord har vi blant oss likeså fullt som Herrens disipler, som hørte Ham tale. For ethvert ord, som er gått ut ved Guds Ånd, det være seg av Herrens egen munn eller ved dem, som ble drevet av Den Hellige Ånd, hva enten det er et muntlig eller skrevet, er et levende ord, som har i seg det liv som det vitner om. For hvor et menneske omgås rett med Guds ord, der er Guds Ånd til stede for å bane det vei til hjertene og virke til dets mottagelse i tro.
Likesom den treenige Gud er til stede i dåpen og meddeler det guddommelige liv, der hvor det er mottagelighet, og likesom Herren er til stede i nattverden og der meddeler sitt legeme og blod, så er Guds Ånd til stede i evangeliet og virker og utretter det Ordet tilsier dem som ikke lukker øre og hjerte til for det.
Det er Gud som begynner gjerningen til menneskets frelse, ikke bare slik, at Han har gjort alle ting rede og ferdige, at det himmelske måltid er beredt, men også slik at Han arbeider på å bringe hvert menneske til å motta innbydelsen og følge kallet til Guds rike.

Så visst som evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, likeså visst er det også, at Ordet uten Guds Ånds medvirkning ikke har noen kraft i seg til frelse, noe som da tydelig viser seg i det, at verken Ordet eller sakramentene utretter noe i deres hjerter, som ikke mottar dem i tro. Det er ikke lagt ned en uimotståelig makt verken i Ordet eller sakramentene, slik at de skulle kunne innvirke på mennesket til frelse, hvordan så dette menneske stilte seg til dem. Nådemidlene blir alle uten frelsende frukt, der hvor man lukker sitt hjerte til for Den Hellige Ånd, som både vil berede dem inngang og meddele de salige gaver der, hvor hjertets trang er vakt. Dette er da også klart nok hos alle de mange som hører evangeliet; - ja også mottar sakramentet uten at de sporer noen som helst frukt hos seg til frelse.
Nei, uten virkning blir det visstnok ikke, men det er en forherdende, og ikke frelsende virkning. Vi må skjelne vel mellom virkning og frukt. Når mennesket ikke gir Guds Ånd rom i hjertet, da går det slik som den Herre Jesus sier: ”
Dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem” (Mt. 13,15).
Å, hvor vi derfor må be Gud om å omgås rett med Guds ord, så vi først og fremst sukker til Gud om Hans Ånds opplysning, for at vi ikke skal høre Ordet til vår forherdelse, men til frelse.

 

Ta imot!
Av A. Hauge


For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Rom. 1, 16 – 17

Apostelen sier oss da tydelig i vår tekst, at det er troen som kreves, for at evangeliet kan bli oss til frelse. Troen er overhodet betingelsen for kunne motta åndelige gaver, er den munn som den åndelige føde tas opp med. Hva hjelper det om maten rekkes deg, når du lukker munnen fast til og ikke vil motta den? Så må du jo allikevel hungre. Men den som hungrer og tørster tar gjerne imot det som skal lindre deres hunger og tørst. Derfor heter det i det herlige ord: ”Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!” (Jes. 55,1). Likesom også den Herre Jesus ropte: ”Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.” (Joh. 7,37-38).
Trang og tro hører sammen. Det kan heller ikke finnes noen sann tro, dersom det ikke er våknet noen trang, noen hunger og tørst i hjertet. Og denne trang til den åndelige føde oppstår bare i deres hjerter, som er våknet til erkjennelse av deres synder og til alvorlig sorg over synden. Den som ikke kjenner noe til denne hjertets trang, denne botferdighet, han trenger heller ikke til evangeliet, han behøver ikke Jesus. De friske trenger ikke til lege. Hva skal de med Jesus, som ikke trykkes av syndens byrde? Han er kommet for å søke og frelse de fortapte. Det er alene for de arme, fortapte og fordømte syndere, Han har utgytt sitt blod.
Nå er det visst også sant, at vi alle er slike fortapte får, som så vel behøver Jesus, trenger så vel til det blod, som renser fra all synd. Men hvordan skal det komme inn med sin rensende kraft der, hvor det arme forblindede, egenrettferdige menneske lukker øye, øre, munn og hjerte til for Ham som står for hjertedøren og banker, og som dog så gjerne vil komme inn og holde nattverd med ham. Nei, Guds nåde kan ikke påtvinges noen menneskesjel. Slik fri vilje har mennesket, at det kan lukke øre og hjerte til for evangeliet og støte Guds nåde fra seg. Slik hører vi den Herre Jesus klage over sitt folk: ”Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene. Men dere ville ikke” (Mt. 23,37; Luk. 13,34).
Men når den gjenstridige vilje er brutt og mennesket er blitt åndelig fattig og er kommet til sorg over synden, da våkner også hunger og tørst etter rettferdighet, da er den trang og tro der, som baner vei for evangeliet til hjertet, så dette får erfare, at det er en Guds kraft til frelse.

Det hender ofte at det klages over, at deltagelsen i gudstjenesten ikke bærer noen frukt og at man gir forkynnelsen i vår kirke og vår kirkelige ordning i det hele skylden for det, og mange vender seg derfor til andre samfunn i den tanke, at der finnes sannheten og livet, som de ikke har funnet i vår lutherske kirke. De glemmer da å undersøke, om ikke grunnen til at Guds ord ikke gjør inntrykk på dem, ligger hos dem selv, nemlig i det, at de ikke åpner sitt hjerte med lengsel etter å motta det livets vann og det livets brød som rekkes dem.
Mange venter på, at Guds ord skal virke med en uimotståelig makt og tenker ikke på, at visselig er evangeliet en Guds kraft til frelse, men vel å merke kun for dem som tror.
Hva har du altså å gjøre, når du gjerne vil erfare Ordets virkning på ditt hjerte? Be Gud, og bli ved å be Gud, at Han ved sin Hellige Ånd vil hjelpe deg til rett å kjenne din åndelige fattigdom og din syndige fordervelse, slik at det må våkne en sann trang hos deg etter å komme til sannhets erkjennelse. Og bøy så ditt øre og hør nøye (Jes. 55,23) hva Herren sier deg, ja nettopp deg i sitt Ord, både i lov og evangelium. Og så skal visselig også din sjel ”forlyste seg med det gode” og erfare at evangeliet er en Guds kraft til frelse.

 

Den rettferdige av tro, skal leve!
Av A. Hauge


For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve. Rom. 1, 16 – 17

I slutningen av vår tekst sier apostelen oss, hvordan dette ord om Jesus kan bli oss til frelse. ”For,” sier han, ”i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.”
Likeså visst som at ingen kan se Herren uten hellighet, så kan heller ingen bestå i Guds dom uten rettferdighet. ”Den som er ond, får ikke bo hos deg. Du hater alle som gjør urett. For du, Herre, velsigner den rettferdige. Som med et skjold dekker du ham med nåde” (Slm. 5,5-6 og 13).
Men hvem er denne rettferdige, hvor finnes han blant menneskenes barn? Guds ord svarer klart og bestemt: ”Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste” (Rom. 3,10). Alle har syndet og står uten ære for Gud. Derfor skal all verden være skyldig for Guds dom (Rom. 3,19).
Derfor, hvilken forferdelig forblindelse, når noen innbiller seg å kunne bestå for Gud med sin rettferdighet. Man skulle ikke tro, at et menneske med sunn sans kunne være så forblindet. Vil man for alvor prøve selv sine beste gjerninger, hvem skulle da torde si, at de ene og alene er gått frem av kjærlighet til Gud og nesten? Må selv et Guds barn klage slik som Paulus i Rom. 7 kap., at han er solgt under synden, fordi han ikke gjør det som han vil, men det som han hater, det gjør han: - hvordan kan da et ugjenfødt menneske kunne mene om seg selv, at hele dets liv har vært et slikt liv i rettferdighet, at Gud derfor må tilkjenne det saligheten?
Større blindhet kan ikke tenkes. Og likevel er det så mange mennesker som stoler på sin rettferdighet og mener, at Gud for deres gode gjerningers skyld skal ta dem inn i himmelen.
Men, elskede menighet, vi vet, hvordan det gikk den som hadde satt seg ved kongesønnens bryllupsbord uten å ha bryllupskledningen på. Han ble uten videre kastet ut i det ytterste mørke, hvor det er gråt og tenners gnissel (Mt. 22). Og slik vil det på hin dag gå alle som ikke har noen annen rettferdighet, som tåler å sees i den guddommelige klarhets lys, en rettferdighet så ren, så fullkommen som Guds egen rettferdighet, og det er Jesu Kristi rettferdighet. Ikke bare er det slik, at ingen kunne overbevise Ham om noen synd, men hele Hans liv var en åpenbaring av den fullkomne guddommelige kjærlighet og sannhet. I Ham bodde hele Guds fylde legemlig (Kol. 2,9). ”
Vi så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet” (Joh. 1,14).
Men vår Herre Jesus Kristus kom ikke hit ned alene for å fremstille den fullkomne rettferdighet, men meget mer for å vinne oss delaktighet i den rettferdighet som alene gjelder for Gud. Og det har Han gjort, idet at Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud” (2 Kor. 5,21).
Han har fullført all rettferdighet, ikke bare ved å undergi seg loven og oppfylle den, men ved å lide straffen for våre synder, som gjør det mulig for den rettferdige Gud å tilgi oss våre synder og anse oss i Kristus som om vi aldri hadde syndet.
Når nå vi fattige syndere i hjertelig tro og tillit flyr til den Herre Jesus og ikke vet eller vil vite oss noe annet til frelse uten Ham, som ble gitt hen for våre synder og oppreist til vår rettferdighet, da forlater Gud for Kristi skyld oss alle våre synder, ja anser oss i Kristus som rettferdiggjorte og rene av all synd.
Dette er troens rettferdighet, som er en ganske annen enn gjerningenes, fordi den er en fullkommen rettferdighet, en rettferdighet som gjelder for Gud og består i dommen, fordi det er Jesu Kristi fullkomne rettferdighet, tilregnet og tilegnet den botferdige og troende sjel. Dette er rettferdigheten av tro til tro, slik som apostelen uttrykker seg for både å fremheve, at denne troens rettferdighet er av en ganske annen art enn gjerningenes, og i tillegg, at det er alene den troende sjel, som kan ikles den.
Ja så forunderlig er Kristi forsonende lidelse, død og oppstandelse, at den er mektig til i et øyeblikk å utrette, det menneskets ytterste anstrengelse gjennom et langt liv, nei enn ikke gjennom alle evigheter var i stand til å utrette, nemlig så vel å gi en fullkommen betaling for alle synder og dermed en fullkommen utslettelse og renselse fra all synd (1 Joh. 1,7), som å vinne os den rettferdighet som alene gjelder for Gud.
Se, på slik, urokkelig grunn hviler den frelse som er forkynt oss i evangeliet, og ”det er en grunn, som evig står, om jord og himmel selv forgår.”
Og derfor har evangeliet guddommelig makt og kraft i seg til å frelse hver den som mottar det i tro.
Hva skal altså vi gjøre? Svaret er likeså enkelt og klart som det er sagt: - vi skal tro på den Herre Jesus Kristus slik som Han i evangeliet er forkynt oss til rettferdighet, til visdom til helliggjørelse og til forløsning.
Men slik tro er Guds Ånds virkning i våre hjerter. Derfor må vi flittig be Gud om Den Hellige Ånds nåde og gave til troen, og når Han har fått tenne en liten troens gnist i oss, likeså flittig og inderlig rope til Ham om å forøke oss troen, så vi trenger alt mer og mer inderlig inn i Jesu søte forening og dypere senker oss ned i Hans lidelses samfunn og fullere lærer å kjenne Hans oppstandelse kraft.