Tilbake

 

Profeten
Av A. Gundersen


Moses har jo sagt: En profet likesom meg skal Herren deres Gud oppreise dere av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt Han sier dere. Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket. Ap.gj. 3, 22-23

Moses var en stor Herrens profet. ”
Det stod ikke mer frem noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn -,” (5 Mos. 34,10) slik lyder hans gravskrift, kan vi gjerne kalle det; - og Herren gir ”sin tjener Moses” det vitnesbyrd: ”Han er tro i hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter. Og han skuer Herrens skikkelse” (4 Mos. 12,7-8).
Og likevel leser vi om Moses, at han på begjæringen: ”La meg da få se din herlighet!” – fikk det svar: ”Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve. Se, her tett ved meg er et sted, still deg der på klippen. Og når min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over deg til jeg er gått forbi. Så vil jeg ta min hånd bort. Da kan du se meg bakfra, men mitt åsyn kan ingen se” (2 Mos. 33,18ff.).

Men Moses lovte i Herrens navn Israel en annen profet ”likesom meg” (5 Mos. 18,15). Til denne lovede ”profet skuet alle Israels troende hen med lengselsfull forventning. Og i ”tidens fylde” kom Han. ”Født av en kvinne,” en Israels datter, var Han ”likesom” Moses, et sant og virkelig menneske. Men Han var likevel større enn Moses; - Moses var tjener, denne var Sønn (Hebr. 3,5-6); - ”Etter at Gud i ”fordums tid” mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene,
har Han nå ”i disse siste dager” talt til oss gjennom Sønnen” (Hebr. 1,1-2).
Han var større enn Moses; - for mens Moses ikke tålte å se Herrens herlighet, var denne selv ”avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen” (Hebr. 1,3); - ”Ingen har noensinne sett Gud,” enn ikke Moses. ”Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, Han har forklaret Ham” (Joh. 1,18).; - fordi Han kunne si: ”Jeg og Faderen er ett” (Joh. 10,30), så kunne Han også si: ”Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh. 14,9).

Nå er det visstnok slik, at Han i sin fornedrelse sa i fra seg bruken av de guddommelige egenskaper og la av seg den guddommelige herlighet. Men som sant menneske var Han uten synd, derfor kunne Han allerede som barn, uhindret av syndens formørkede innflytelse på forstanden og hemmende makt over viljen, forfremmes i visdom, slik at de lærde endatil forundret seg over Hans forstand og svar. Og da Han døptes i Jordans flod, kom Den Hellige Ånd ned og ”ble over Ham” (Joh. 1,32); - ”Gud ga Ham Ånden uten mål” (Joh. 3,34); - da ble Han salvet til sin messianske gjerning; da ble Han utrustet til ”profeten, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket” (Luk. 24,19); - og etter at Ånden hadde ført Ham ut i ørkenen for å fristes av djevelen, og Han også gjennom kamp og seier var rustet til sin gjerning, kom Han i den samme Ånds kraft tilbake til Galilea og begynte sin profetiske virksomhet så å si under innvielsen av det Jesajas’ ord, som Gud ga Ham å lese i Nasarets synagoge: ”Herrens Ånd er over meg, for Han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren” (Luk. 4,14-19).

Slik var nettopp Hans virksomhet, da Han gikk omkring som ”en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket.”


Hans profetiske virksomhet var altså en dobbelt, i gjerning og i ord. Utrettelig vandret Han som ”profeten, mektig i gjerning og ord” omkring både i Judea og Galilea og forkynte rikest evangelium. Hans tale var ”med myndighet,” når Han utla loven i dens dype åndelige mening og derigjennom dømte all fariseisk utvorteshet, ja all menneskets egen gjerning (Mt. 5-7 kap.); - Hans tale lød med inntrengende kraft og hjertelig varme, når Han forkynte nådens evangelium og bredte sine frelserarmer ut og sa: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” (Mt. 11,28); - veldig var den, når Han talte dommens verop over de gjenstridige (Mt. 23), - liflig, da den holdt Maria fast, stille lyttende ved Hans føtter (Luk. 10,39) eller dro den store synderinne til Ham i gråt og kjærlighetstjeneste (Luk. 7,36 ff.) eller brakte mange av folket til å utbryte: ”Han er i sannhet profeten!” (Joh. 7,40), - veldig og likevel liflig, da den dro Simon ned på kne i båten med det ord: ”Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!” (Luk. 5,8); - dyp var den, når Han opplot sin munn i lignelser, delvis vel til dom (Luk. 8,10), men likevel til særlig velsignelse for Hans disipler, som Han derigjennom åpenbarte Guds rikes hemmeligheter for; og likevel var den også så enfoldig midt i sin kraft, at de tjenere som var sendt ut for å gripe Ham (Joh. 7,32), ble selv grepne av Hans tales makt slik at de erklærte: ”Aldri har noe menneske talt slik som denne mann!” (Joh. 7,46).
I dette ord av tjenernes munn samler vi, det som er å si om Hans forkynnelse som ”profeten, mektig i ord”: ”Aldri har noe menneske talt slik som denne mann!”

Hånd i hånd med denne Hans profetiske virksomhet ”i ord” gikk Hans profetiske virksomhet ”i gjerning.”
Hans undergjerninger beviste Hans profetiske embetes sannhet. Det var disse, som dro Nikodemus til Ham hin stille natt: ”Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham” (Joh. 3,2); - det var disse, som sammen med Hans livsalige forkynnelse bandt folkeskarene slik omkring Ham, at de ble hos Ham i tre dager på et øde sted og glemte ikke bare hjem og gjerning, men endatil legemenes trang til mat (Mrk. 8,1-3ff.); - det var disse, som lot folket den ene gang etter den annen bryte ut i anerkjennelse av Ham som den lovede profet: den helbredede blindfødte bekjente: ”Han sa: Han er en profet!” (Joh. 9,17); - de fem tusen menn som ble mettet i ørkenen utbrøt og sa: ”Dette er i sannhet profeten som skal komme til verden” (Joh. 6,14); - og da Han hadde vakt opp enkens sønn i Nain, står det at ”
alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er oppreist iblant oss, og Gud har gjestet sitt folk” (Luk. 7,16).

Han gir selv vitnesbyrd om denne sin dobbelte profetiske virksomhet i det svar som Han sendte døperen Johannes på hans forespørsel ved disiplene: ”Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige” (Mt. 11,4-5).
Store var Hans undere innen den legemlige naturs område, men idet evangeliet ble forkynt for fattige, skjedde de samme undere i Åndens verden: overalt, hvor Hans forkynnelse ble mottatt i tro, helbredet Han også all åndelig nød og skrøpelighet blant folket, slik at de åndelig døde sto opp til livet og priste Israels Gud og Hans Kristus.

Men ”Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid” (Hebr. 13,8).
Også som profeten er Han den samme, ”mektig i gjerning og ord.” Han forretter fremdeles sitt profetiske embete iblant oss og ”lærer oss Guds vilje til vår salighet,” som vår barnelærdom forklarer oss det.

Dette gjør Han in sitt eget guddommelige Ord i den hellige Skrift; - i den taler Han ennå selv sannhet til salighet for enhver som vil høre. Dertil sender Han også fra Faderens høyre sin gode Hellige Ånd, som vil forklare all sannhet for oss, likesom Han også sender sine tjenere i menigheten, for at de skal bære frem Ordet for hele menigheten og legge det nær til den enkelte sjel. I Skriften, ved Ånden og gjennom sine tjenere utøver Herren den dag i dag sitt profetiske embete.

I slik gjerning vil Han så gjerne få lov til å ta seg av den enkelte sjel, også av deg som leser dette.
Gud gi at det måtte lykkes! Det skal lykkes, dersom Han bare må få handle med deg, som Han vil.

Et herlig bilde – mer enn et bilde – på, hvordan Han underlig og viselig utøver denne sin profetiske gjerning overfor den enkelte, har vi i fortellingen om Hans samtale med den samaritanske kvinne (Joh. 4).
La oss dvele noe nærmere ved det! Han var på reise fra Judea til Galilea og la sin vei like gjennom Samaria. Det var ikke det alminnelige; - Han hadde heller ikke behøvd det – men dels var Han fri for de urene hensyn, som lot jødene ta en omvei utenom Samaria, dels visste Han, at der hist i Samaria nettopp da fantes en sjel som trengte Ham så vel, og som Han kunne få bringe lys og frelse til.
Slik kjenner Han også nå enhver især; - og hver enkelt sjel er dyrebar i Hans øyne; - for den er dyrekjøpt. Det er stort dette og også godt og trøstelig.
- ”Gi meg å drikke,” sa Han til kvinnen. Som sant menneske var Han trett av reisen og tørst; - men Han tørstet også etter hennes sjel og innledet derfor en samtale med henne.
Skal Han få hjelpe deg, venn, da må Han også komme i samtale med deg. Hver gang du hører Hans ord i menigheten, eller hver gang du leser i din Bibel hjemme (gid det var ofte!) så forsøker Han å innlede en samtale med deg. Vis Ham bare ikke bort! Innlat deg i samtale med Ham, du angrer det ikke. – Han som ba kvinnen om drikke, Han tilbød henne drikke, bedre enn den hun hadde, ”levende vann.” Hun undres over det, forstår det ikke, søker forklaring og får forklaring: ”
Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv” (Joh. 4,14).
Hun forstår visstnok heller ikke dette, misforstår det tvert imot i ikke liten grad; - men ordene vekker en underlig lengsel hos henne, og hun sier: ”Herre, gi meg dette vannet!” (Joh. 4,15).
Slik kommer Herren som i sin sjeletørst ber om å få ditt hjerte, og tilbyr deg noe godt i Ordet. Du forstår ikke hva det er, eller hvor godt det er, så lenge du ikke har smakt Hans nåde og dukket av Hans sødme; - alle de så kjente ord om Guds hus’ gode ting, ”syndenes forlatelse, liv og salighet,” ”rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd,” er dog bare som en fremmed tale for den som ikke har fått virkelig smake og se, at Herren er god.
Men dersom du som den samaritanske kvinne vil ha bedre beskjed og derfor forsker videre i Ordet, så Han gjennom det får fortsette sin samtale med deg, så vil du få høre Ham tale så mange usigelig gode ord; - du hører, at ”alle
som strever og har tungt å bære,” må komme til Ham og få ”hvile!” (Mt. 11,28); - du hører om, at synder som purpur skal bli ”hvite som snø” (Jes. 1,18); - du hører om, at ”alle har syndet,” men at ”de blir rettferdiggjort uforskyldt” (Rom. 3,23-24), ”for min skyld” (Jes. 43,25); du hører om, at man ”rettferdiggjort ved troen” har ”fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus” (Rom. 5,1); - Du hører om ”en glede i Herren alltid,” en ”Guds fred som overgår all forstand” (Fil. 4,4.7), et beger som ”flyter over” Slm. 23,5); - du hører ”den gode hyrde” si om sine får: ”Jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd” (Joh. 10,28) – og mangfoldige slike ord får du høre; - jo lenger du leser, desto flere finner du; - og alle er de skikket til og bestemte til å vekke en hjertelig lengsel i din sjel etter dette, som du ikke forstår og likevel skjønner må være noe godt, en slik lengsel, at du sier med kvinnen: ”Herre, gi meg!”
Måtte de også få vekke denne lengsel, lengselen etter å få av Ham, som har slik lengsel etter å gi!
- Da Han hadde fått kvinnen så langt, at hun sa: ”Herre, gi meg dette vannet!” – så bryter Han plutselig av og sier: ”Gå og rop på din mann, og kom så hit” (Joh. 4,16). Hvorfor dette? Det følgende gjør det klart for oss. Kvinnen svarte og sa: ”Jeg har ingen mann.” Jesus sier til henne: ”Med rette sa du: Jeg har ingen mann!
For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der talte du sant” (Joh. 4,17-18).
Han ville altså bringe henne til syndserkjennelse; - ordet: ”Gå og rop på din mann!” – skulle lede henne til å gå i seg selv. Det er hun dog ikke villig til straks; - hun søker å skjule seg bak den svevende uttalelse, som var både sann og ikke sann, alt ettersom man tok den: ”Jeg har ingen mann.” Så må Herren bringe henne til syndserkjennelse mot hennes vilje, Han lar i de følgende ord likesom et skarpt lyn kaste sitt klare lys over hele hennes syndelivs mørke; - Han viser, at for Ham var ikke noe skjult; - Han utretter ved det, at det heller ikke ble skjult for henne lenger, hvilket syndeliv hun dog hadde levd; - og dypt rammet i samvittigheten bryter hun ut: ”Herre, jeg ser at du er en profet!” (Joh 4, 19).
- Herren bruker ennå den samme fremgangsmåte. Har Han gjennom Ordet fått vekke en mer ubevisst lengsel etter noe ubestemt godt, så gjelder det for Ham å vekke en fullt bevisst lengsel etter et bestemt gode: Syndenes forlatelse.
Men til det går veien gjennom syndens erkjennelse. Og også den vil Han virke hos deg gjennom sitt Ord. Når du hører Ham tale til deg i sin Bergpreken (Mt. 7-7), så vil det falle det ene skarpe lynglimt etter det annet over ditt syndeliv, særlig da over ditt hjertes fordervelse helt igjennom; - du vil få sanne, at Han lærer som den som har myndighet; - du vil forstå, ja være med i den bekjennelse, i hvilken en from mann sies å ha utbrutt, da han engang hadde lest Bergprekenen: ”Enten er dette ikke sant, eller vi er ikke kristne!”
Men at det er sant, det Jesus har sagt, det vet du; - så må det da være sant, at du i din naturlige tilstand ikke er noen kristen; - nei, du er en synder, en fortapt synder. Og når du med Nikodemus sitter hos Herren (Joh. 3) og hører Ham si: ”
Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. - Det som er født av kjødet, er kjød,” da slås alle dine forsøk på å kunne hjelpe deg selv og redde deg selv uimotståelig til jorden; - alt hva du har gjort, og alt hva du vil kunne gjøre, ligger der dømt; - ikke å gjøre noe annet, men selv å bli en annen, en helt annen, en helt ny skapning, det er vilkåret for å komme inn i Guds rike; - men hvordan skulle dette kunne skje? ”Kan en etiopier skifte hud, eller en leopard sine flekker?” (Jer. 13,23).
Se, det er dette Herren vil virke i deg, for så å føre deg videre lik hin kvinne.
- Da hun sto der dømt, fikk hun en trang som aldri før til å be; - det ble av høyeste viktighet for henne å lære av denne profet om den rette tilbedelse. Jesus, som så gjerne vil gi svar hvert hjertespørsmål, viser henne bort fra all ytre tilbedelse: ”Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet” (Joh. 4,24).
Så stiger det stort og lyst frem for hennes sjel, det som hun har hørt om Israels messiashåp; - og til Ham som skulle komme, vender også hun sitt håp og sin lengsel. ”Jeg vet at Messias kommer - Han som kalles Kristus. Når Han kommer, skal Han forkynne oss alt” (Joh. 4,25).
Da kan Herren åpenbare seg for henne: ”Jeg er det, jeg som taler med deg” (Joh. 4,26). Da er hennes sjel frelst.
- Kjære venn! – når du lar deg dømme av Herrens ord og står der ”fortapt og fordømt til den evige død, ” så får du ikke bare denne følelseslengsel etter noe visst ubestemt godt hos Gud, ikke bare en innbilt trøst, en uklar følelsesglede i de mange deilige løfter og trøsteord; - men du får en virkelig trang til det bestemte gode, syndenes forlatelse, en dyp trang til å be i Ånd og sannhet med tollerens dype smerte, og en levende lengsel etter en frelser; og da kan Han åpenbare seg også for deg: ”Jeg er Kristus!”

Slik leder Han gjennom Ordet den enkelte sjel skritt for skritt på frelsens vei; - slik skapes gjennom Ordet troen på Ham som Kristus, Herrens salvede, Jesus, synderes frelser. Som profeten lærer Han synderen å gripe Ham som ypperstepresten og så bøye seg under Ham som kongen. Og da er den sjel frelst.

Derfor, dyrekjøpte sjel, ta imot denne profet og gi akt på Hans vitnesbyrd; - ”Ham skal dere høre på i alt Han sier dere.”
Hør Ham, når Han taler om din synd; - la Hans ”Effata” lyde gjennom Ordet over ditt øre, slik at du må høre dommen over din misgjerning; - la Hans Ord også få opplate ditt øye, så du ser din synd og kjenner din nød. Og hør Ham, når Han taler om sin nåde; - evangeliet gir den døde synder liv; - evangeliet renser ved syndenes forlatelse fra sjelens spedalskhet; evangeliet lar sitt ”Effata” lyde også over tungen og løser dens bånd og legger en ny sang i den frelste synders munn; - evangeliet gir den halte kraft, slik at hans føtter og ankler blir sterke (Ap.gj. 3,8), ja, reiser endatil den verkbrudne opp og lar ham gjøre sikre trinn på fredens vei; - hør dette Hans evangelium, så vil det utrette alt dette også i deg! Og for den sjel som slik er frelst av nåde, er Herren da fremdeles profeten, som lærer den Guds vilje til salighet, men ”dette er Guds vilje, deres helliggjørelse” (1 Tess. 4,3).
I Ordet viser Han hvilke frukter troen skal bære, og ved Ordet virker Han selv disse frukter, som er ”kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet” (Gal. 5,22), alt sammen ”rettferdighets frukter, Gud til ære og lov” (Fil. 1,11); - men samtidig bevarer og frir Han også fra synd, idet Han ved Ånden ”gjør samvittigheten mer og mer øm og lar alle, endatil de minste synder smertelig føles til ydmykelse.”

Lykkelig den sjel som slik hører denne profet ”i alt Han sier”; - den renses alt mer og mer fra ”all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!” (2 Kor. 7,1); og ”salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud” (Mt. 5,8).
- Gud gi nå deg denne fullkomne lykke og salighet, kjære sjel! Han vil det så gjerne ved Sønnen, den sanne profet; - derfor: ”Ham skal dere høre på i alt Han sier dere!”

”Vokt dere for de falske profeter!” (Mt. 7,15).
Deres røster høres nå omkring oss, og de skal lyde alltid sterkere og mer forføreriske, jo nærmere enden kommer. Men de gir verken lys eller fred. De gir aldri fres. De synes stundom å bringe lys, men etterlater bare sjelen senere i et verre mørke enn før. Og livet, det evige liv, hvordan skulle den kunne skjenke det, som de store iblant dem endatil fornekter?
Nei, Jesus, profeten fra Nasaret, Han ”er veien og sannheten og livet” (Joh. 14,6); ”Ham skal dere høre på!”

”Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket!”
Å utryddes av folket, det er å støtes ut av Herrens folk og menighet, å utvises av den flokk som Herren kjenner som sin, å kastes ut i det ytterste mørke, hvor det er gråt og tenners gnissel.
Så er det da farlig, uendelig farlig, å ikke høre denne profet. Stakkars den ungdom, som legger sin katekisme og sitt Ny-testamente bort, vender Herrens hus ryggen og styrter seg inn i verdenslivet, i lystenes eller endatil lastenes rus, i hvilket øret døves for profetens lokkende røst og alvorsfulle påminnelser!
Stakkars den modne mann og kvinne som, opptatt av arbeidet for utkomme, ikke sanser å høre Herrens ord og ikke har tid til å lytte til Hans røst bare for ”uro og bekymring med mange ting!”
Stakkars hver den i hvis hus Bibelen enten er en lukket bok, som bare ligger på stas og aldri åpnes, eller, om den åpnes og lese, dog allikevel er en lukket bok, fordi Ordet ikke får gå fra dens blader inn i den lesendes hjerte og ut i hans liv!
Stakkars hver den, som nok hører denne profet i ett og annet, som hjertet velger seg ut, f.eks. ordet om den uforskyldte nåde, men ikke vil høre Ham ” i alt Han sier,” f.eks. ordet om etterfølgelsen på den trange vei i en sann helliggjørelse under kjødets korsfestelse! De skal alle ”utryddes av folket.”
Gud bevare oss fra en slik doms ve i Jesu navn!

Barmhjertige Gud! Vi takker deg, at du også i disse siste dager taler til oss ved Sønnen og gjennom Hans Ord vil lære oss din vei til salighet. Å, at det ikke måtte være slik iblant oss, at ”ingen tar imot Hans vitnesbyrd!” Å, la oss erfare Hans Ords kraft på våre hjerter og la Hans mektige gjerninger åpenbares iblant oss! Hjelp, at vi hver især må la oss lede av Ham på sannhets vei til salighet! Og forbarm deg over vårt folk, at det mer og mer måtte bli sannhet innen det: ”Alt folket hang ved Ham og hørte Ham!” Amen.