Tilbake

Har du rom for Ham?
Av J. C. Frost

Les: Luk. 9, 51 – 62

”- de ville ikke ta imot Ham,” står det i vår tekst. Jesus sendte bud foran seg til en av samaritanernes byer, for at det skulle gjøres i stand for Ham. Og de tok ikke imot Ham.
Samaritanerne hatet jødene, og det var et stridsemne mellom dem, hvor man helst skulle tilbe Gud, enten på Garisim eller i Jerusalem. Dette hat ga seg luft hos disse samaritanerne overfor Jesus, som var en jøde, og som hadde ansiktet vendt til å vandre til Jerusalem.
Synder! – vokt deg for å forholde deg som disse samaritanerne, som ikke tok imot Jesus, Han sender bud foran seg også til oss, for å berede seg plass hos oss. Han sender bud ved sin Ånd, ved hvem Han kaller oss ved sitt ord, som Han taler tuktende og trøstende til oss i, ved vår samvittighet som Han påminner og anklager oss ved, ved velgjerninger som Han viser oss, ved trengsler som Han tilskikker oss, Han sender bud ved mangfoldige dragelser, ved mangfoldige kjærlighetssnorer, som Han fester til våre hjerter. Så ofte sendte Han oss bud fra vår barndom av. Hver dag sender Han oss bud. Han tilsiktet og tilsikter med det å berede seg plass hos oss, i våre hjerter, i våre hus.
”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham” (Åp. 3,20).
Han budsender oss, vår nådige Herre og frelser. Han venter ikke, inntil vi budsender Ham. Han budsender oss først; - ellers fikk Han nok ikke rom hos noen av oss.
Men det er dessverre mange som ikke tar imot Ham, som ikke innrømmer Ham rom. De ter seg mot Ham som hine samaritanere. Det har sin anvendelse på dem: ”Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham” (Joh. 1,11). De minner om det som sies i juleevangeliet om Jesusbarnet og dets mor: ”- det var ikke rom for dem i herberget” (Luk. 2,7).
Det er ikke rom i deres herberge for Jesus, som sender dem bud. Det er rom for så mye annet, for onde tanker, onde begjæringer og lidenskaper, onde råd og planer, for onde fristelser; - men det er ikke rom for Ham. De burde si som Laban til Elieser ved kilden: ”Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og det er plass” (1 Mos. 24,31). Men i stedet for det lar de Ham, ”Herrens velsignede” fremfor andre, stå utenfor; - de bryr seg ikke om Ham, de hater Ham, de er Hans hemmelige eller åpenbare fiender.
Grunnene til dette er forskjellige. Den vesentligste grunn er den, at de ikke kjenner sin synd, idet deres samvittighet sover; - derfor er de likegyldige og fiendtligsinnede mot Jesus, synderes frelser. Denne deres atferd er svært beklagelig. For de som ikke tar imot den Herre Jesus i nådens tid, de fortapes for evig, når nådens tid er runnet ut.

Medforløste! – vi må ta imot den Herre Jesus i nådens tid! Vi må våkne opp av søvne og tenke på våre synder, mange som trærne i skogen, mange som gresstråene på marken, mange som sandkornene ved havets bredd, store som fjellene, tenke på vår dypeste trang, vårt høyeste behov og ta imot den Herre Jesus, frelseren, som sender oss de tallrike nådens bud og mener det så inderlig godt med oss. Vi må åpne vårt hjertes dør for Ham og lukke Ham inn i vårt hjertes herberge og føre Ham til høysete der inne.
Han er dog den som kan reise oss av vårt fall i Adam, lege våre verste sår, lyse deiligst for oss i mørket, trøste oss lifligst i trengselen. Han er dog de som kan skjenke vårt bange hjerte fred ved syndenes forlatelse i Hans navn, gjøre oss i sannhet lykkelige, hjelpe oss til å fare vel gjennom livet og fare vel gjennom dødsskyggens dal.
Han er dog den som kan bevare og verge oss fra fortapelsens ve, som kan ta oss opp og bære oss inn i himmelens saler. Vi må motta Ham med hjertets tro. ”Alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn” (Joh. 1,12).
Hvilken ære og hvilken nåde å bli, å være Guds barn! Guds barn velsignes daglig av Ham, som alt Fadernavn i himmelen og på jorden er av, Hans Faderhjerte slår varmt for dem, Hans Faderøye våker over dem, Hans Faderøre bøyer seg til deres Abbarop, Hans Faderhender tørker bort deres tårer, og det venter dem ”en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig” (1 Pet. 1,4).
La oss derfor motta den Herre Jesus med hjertets tro! La oss følge Ham med det rette disippelsinn!

Søk Ham!
Av J. C. Frost

Les: Luk. 9, 51 – 62

Jesu ”ansikt vendte mot Jerusalem for å gå dit.”
Troende sjel! – bestreb deg for å følge Ham også i dette. Det er ”et himmelsk Jerusalem,” et Jerusalem som vår frelser ble tatt opp til, etter at Hans ansikt her nede på jorden hadde vært vendt til å vandre dit, et Jerusalem med englenes mange tusener og de førstefødtes forsamling og menighet, som er oppskrevet i himlene, et Jerusalem som fullt ut svarer til sitt navn: Fredens stad.
Der er full fred, der er gledes fylde, der er ikke døden mer, der er ingen skilsmisse mer, der bæres lange, hvite klær, renhetens og hellighetens merke, der løftes palmegreiner til tegn på, at evig seier er vunnet. Vårt ansikt være vendt til å vandre dit, våre føtter stevne dit, vårt hjerte dras alt sterkere dit, så vi bekjenner: ”Ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus!” (Fil. 3,14).
For ”ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike” (Luk. 9,62).

Medforløste! Følg da Jesus, sant og hjertelig, i troskap inntil døden! Det koster vel noe: Avskjed med, farvel til dette og til hint som er oss kjært, det koster kamp og strid, det legger korset på oss. Veien i Jesu fotspor er trang, tornestrødd, tåredugget. Men den er lys, lykkelig, velsignet, den fører til herlighet, den ender i evig salighet.
- Venner, vi er på vandring her nede. Vi vandrer fra vuggen til graven, gjennom tiden mot evigheten. La oss under vår vandring her nede motta Jesus og følge Ham, motta Ham med hjertets tro, følge Ham med det rette disippelsinn, så vandrer vi på fredens vei mot et herlig og salig mål, så blir vi frelst, begynnelsesvis frelst her i troens land, fullkomment frelst i beskuelsens.
Hvor viktig det er for en synder å bli frelst! – det er det ene nødvendige, som det jordiske, det som hører verden til, må trede helt i skyggen av.
Er du legemlig syk, det er godt å bli helbredet og frisk; - men det er bedre, det er viktigere å bli frelst. Befinner du deg inne i et brennende hus ved natt eller ved dag, det er godt å bli reddet ut av ilden og komme uskadet ut av den; - men det er bedre, det er viktigere å bli frelst. Hvor viktig det er for en synder å bli frelst! Når et barn er født til verden, unnfanget i synd og født i misgjerning, gråter det straks, og det kan sies å gråte etter frelse. På så mangt et dødsleie er det angst, sukk og rop etter å bli det; - for den døende synder, som er ved evighetens porter, skjønner mer klart eller mer dunkelt, at det er viktig å bli frelst.
Skilles du ved døden fra en kjær ektefelle eller en annen meget kjær venn, da må du være dypt sunket i synd og åndelig vankundighet, om det ikke er maktpåliggende for deg å kunne håpe, at han eller hun er blitt frelst. Hvor viktig for andre, de må stå deg nærmere eller fjernere, å bli frelst! Hvor viktig for deg selv å bli frelst! Men skal du bli frelst, så må du motta og følge Jesus, din frelser.

Salig den synder som gjør det ved Hans Ånds hjelp, ved Hans nådes makt, salig i livets dag, salig i dødens kveldstime, salig for tronen og for Lammet! Amen.