Tilbake

Korsets merke
Av C. M. Eckhoff

Les: Hebr. 12, 1 – 13

I all sann kristendom og kristendomsforkynnelse vil korset være av de ting som står fremst for tanken. Kristendom og kors hører inderlig sammen og kan ikke skilles fra hverandre. Uten kors ingen kristendom. Kristendommen hviler på korsets grunn; - for gjennom korset har Kristus gjort forlikelse og ved det banet vei til frelse og fred.
Men i en annen forstand kan vi si: Uten kristendom intet kors; - for korset er ikke hvilken som helst lidelse eller plage, men den som bæres i Kristi tro, og fornemmelig dem som bæres for Kristi skyld. Korset er som sådant kristendommens bestandige merke og uatskillelige ledsager.
Når et menneske i sannhet bøyer seg under Kristi åk og blir Hans ydmyke disippel og etterfølger, da får han også straks et kors å bære. Det kalles kors, fordi Kristi kors, grepet i tro, kaster sin glans over lidelsen, og hans kors, fordi det passer nettopp slik for ham. Det er lagt på ham av kjærlighetens Gud, som kjenner Ham og forstår hans behov, og det må bæres tro, stadig og villig inntil enden. Om det har vår Herre Jesus talt svært alvorsfulle ord: ”Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg” (Luk. 9,23). ”Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel” (Luk. 14,27). ”Den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd” (Mt. 10,38).
Så er vi da som kristne kalt til å bære korset, kalt til det alt fra vår dåp.
Men det er bare da, når vi virkelig gjør alvor av å følge kallet og bærer vårt kristennavn med rette og i sannhet, at vi blir hedret med korsets merke. Korset er den kristnes pryd. Som verden har sine ærestegn, så har også den kristne sitt, korset. Han er ridder av korsets orden. Og dette sitt riddertegn beholder han ganske visst, så lenge han står i troens strid, så lenge han med ærlig sinn og med de rette våpen fører kampen mot sin salighets fiender.
Salig den som har stått i denne kamp uavbrutt like fra sin tidligste barndom! Men akk! – så mang en svikter i denne kamp, treder tidlig ut fra kampplassen, legger ned våpnene og går i ledtog med fienden; - livet i Gud tapes, verdens fyrste inntar herredømmet på ny. Så mister man da sitt ærestegn, korset.
Å, hvilken skam for Kristi salvede! Er det en skam for en verdensborger å miste sitt ærestegn, hvor mye større skam for en kristen å miste korset! Og hvilken skade! Mister vi korset, da er det fare for, at vi også mister kronen. Uten kors ingen krone, uten kamp ingen seier! Dog kan et døpt menneske ennå finne sitt kors igjen, så lenge han lever her i nådens tid. Han vil finne det igjen, når han vender om som den forlorne sønn og flyr i botferdighet og tro til Jesu kors; - da innetter Gud ham for Kristi skyld atter i det tapte barnekår, skjenker ham livet ovenfra igjen, dyktiggjør ham ved sin Ånd på ny til kampen for kronen og pryder ham atter med korsets merke.